ÅRETS ILDSJEL
Bård Flikke
Festivalsjef for Pstereo og potet
Bård Flikke ble i år ny festivalsjef for Pstereo i Trondheim, og har allerede lovet å utvide festivalen fra to til tre dager. Flikke har kalt seg selv «en potet i Pstereo-sammenheng» – noe som høres ut som en slags refusert Kjartan Kristiansen-tekst – og har jobbet utrettelig i Trondheims kultur- og uteliv i mangfoldige år. Flikke er blant annet mannen som sto bak utestedet Blæst i sin tid, så det er mange som har mye å takke poteten for. Slik utnevnelsen av Flikke (og Merete Moum Lo) som nye Pstereo-sjefer viser at kontinuitet er viktig for festivalen, har Flikke vært en kontinuerlig og viktig festskaper i Trondheim by, og nå gjenstår det bare å se om prisen kan gå til en potet. Vi får se.
Eirik Brevik
Mannen bak DIGS EAT
Da Jens Olav Dankertsen ble nominert til denne prisen i fjor, spurte vi ham om hvem vi egentlig burde nominert. «Folkene bak Digs for å ha skapt tidenes co-working space midt i Trondheim. For å samle unge entreprenører på ett og samme sted og vise at Trondheim likeså godt som Oslo kan være en samlingsarena for nyskaping, innovasjon og entreprenørskap også etter endt utdanning», mente Dankertsen, og uten å vite det nevnte han en av fjorårets runner ups. I år fikk Dankertsen nesten viljen sin, for vi nominerer Eirik Brevik, som har startet opp det nye DIGS EAT. Det var jo tross alt bare det som manglet! Uten mat og drikke, osv. Endelig!
Foto: Håvard L. Johansen
Katja Brita Lindeberg
Klovn
Katja Brita Lindeberg er en klovn – og det sier vi med det aller mest positive fortegn. Lindeberg er faktisk utdannet klovn, og under studiene var hennes hovedprosjekt å se på klovnen i et kjønnsperspektiv. I sine egne sceneproduksjoner både medvirker og produserer hun, og hun ble først ordentlig kjent for barneforestillingen Om bare Rosa kunne trylle sammen med DKS Trondheim. Lindeberg jobber også som sykehusklovn ved St Olavs Hospital i Trondheim og teaterpedagog, og i sin siste forestilling Om bare Lyseblå kunne bli superhelt problematiseres forventningspresset som møter unge gutter. Må alle bli superhelter og idrettstjerner, liksom? Nei, noen blir klovn også.
ÅRETS UTESTED
Diskoteket
De fleste som vil på et tradisjonelt diskotek som man kjenner fra sin litt yngre ungdom, blir antageligvis skuffet, men for de som tenker at et diskotek er et bra sted med bra DJ-er og bra opplegg, bra bra bra bra, og så kaster på seg/av seg fillene og kaster seg ut/inn på dansegulvet: Joda. Det er litt sånn. Det er også mye mer, heldigvis, og det virker som om Diskoteket har en underlig evne til å rendyrke mange forskjellige stiler og tiltrekke seg et bredt lag av folket uten at det blir for folkelig. Både KUNG og KUDOS, som man sier om man bikker litt for langt over i den folkelige leiren. Uansett, vi er glade for at Diskoteket finnes i Trondheim. Byen hadde ikke vært den samme uten.
BrukBar/Blæst
Da BrukBar og Blæst slo seg sammen og flyttet inn i BrukBars lokaler ble det stilt mange spørsmål i Trondheims gater, smug og Rosenborg-dekorerte hjem. «Blir denne utelivsgiganten en massiv flopp?», «vil den kvele andre kulturlokaler?» «hvordan går det egentlig med den gamle ordføreren Marvin Wiseth?», «hvem er du?» og «vips meg en tier til en kaffe, kompis!». Det siste er altså ikke et spørsmål, og det var heller egentlig ikke noe spørsmål om hvorvidt Brukbar/Blæst skulle bli bra. Det måtte bli bra. Hvor bra? Bra nok til å hanke inn en velfortjent nominasjon til Trondheimprisens Årets Beste Utested i 2015. Så vipps over en konsertbillett til en venn eller bitter fiende som du vil begrave stridsøksen med/på, og kom deg på fest.
Cafe Løkka
«Så dette er altså Trondheims Grunerløkka»? Nei, men det er Cafe Løkka, som ligger «Mellom Bakklandet og Solsiden, mellom mur og gammel industri, mellom der du var og dit du skal». De kaller seg selv byens bortgjemte perle, og det er ikke langt fra sannheten: Cafe Løkka er en liten skatt. De vant Trondheimprisen helt tilbake i 2011 og kjøpte tilsynelatende møblene sine helt tilbake på 60-tallet, men nå er det 2015, og sjarmerende lille Løkka er igjen nominert. Kan brukes til alt, enten du bare vil drikke de berømte løkkashakene eller suse nedover alkoholens krumspringende allfarvei. Hvem trenger løkka når du har Løkka?
ÅRETS LIVE
Monolithic
BrukBar/Blæst
Det tohodete metallmonsteret Monolithic leverte et forrykende halvtimessett på Trondheim Calling tidligere i år, men det var på Klubb-Pstereo på BrukBar/Blæst i sommer at de virkelig fikk vise muskler. Duoen består av trommis Kenneth Kapstad og gitarist Stian Westerhus, to av landets aller beste instrumentalister, og med disse på scenen kokte det over i en øredøvende maktdemonstrasjon av gitarstøy og eksplosivt trommedriv denne augustkvelden. Etter Trondheim Calling-konserten konkluderte vi med at en konsertopplevelse med Monolithic er en «frenetisk og mellomgulvdrepende kakofoni som formelig suger deg inn i en paralysetilstand uten å slippe grepet før konserten er over, og du går med fornemmelsen av å ha blitt rundjult når halvtimessettet er omme». Gang disse faktorene med hundre, og produktet er konserten de avholdt på Klubb-Pstereo – som var både lengre, hardere og utført med desto mer presisjon.
Foto: Marius Svaleng
Pstereo
Trondheims største og beste festival er inne i sitt åttende år, og forvandlet nok en gang Marinen fra parkourpark og joggeløype til konsertarena. På de åtte årene har Pstereo vokst seg stor og god, og sommeren 2015 viste den akkurat hvor god den er, med bookinger fra den ene ytterkanten til den andre, god infrastruktur, fin blanding lokalt/internasjonalt og generelt et ypperlig opplegg. NATT&DAG var på ni festivaler i løpet av sommeren, og tro oss: Pstereo er utvilsomt en av de beste i sin klasse, og et festivalflaggskip i Trondheim og Trøndelag. Ekstrapoeng utdeles selvfølgelig for synet av de triste blikkene til rådville parkour-utøvere som skotter gjennom festivalbarrikadene.
Kosmorama filmfestival
Kosmorama! Kosmorama! KOSMORAMA! Ordet er så deilig at man får lyst til å rope det ut, men når man så leser at det betyr «et slags perspektivisk utførte avbildninger av verdens severdigheter» får tuten en annen lyd. Da kan man heller tenke at Kosmorama er en strålende filmfestival, og la det bidra til ropingen. Kosmorama! I år hadde festivalen et særdeles sterkt program. Blant annet åpnet de med Kvinner i for store herreskjorter, som er innspilt i Trondheim, med bysbarna Yngvild Sve Flikke og Yngve Sæther bak roret (og nominert til Årets Beste Film av NATT&DAG). Kosmorama avsluttet også trøndersk med Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant som utspiller seg i Grong i Nord-Trøndelag, hvor den virkelige Dirk Ohm forsvant i 2003. Mellom disse trønderske perlene viste Kosmorama et bredt og sterkt program styrt med erfaren og stilsikker hånd fra gjengen bak. Vel verdt en nominasjon! KOSMORAAAAMAAAA!
ÅRETS SPISESTED
Restaurant Mathall
Ahh, mathall! Endelig kan også Trondheims middelklasse veie sesongens friskeste grønnsaker megetsigende i et miljø med likesinnede, tenker du kanskje, din kontrære bølle. Tenk igjen! Vel, de kan jo det, men Trondheims mathall har på sin korte levetid klart å bli mer enn bare et ynglested for øko-turister i egen by: Den har blitt en framifrå restaurant og møtested. Legg fordommene hjemme og ta med deg en venn eller bitter fiende du ønsker å begrave stridsøksen med (eller på), for selv om Restaurant Mathall har fått endel pepper (pun!) tidligere, har de hevet nivået og fortjener en nominasjon til Årets spisested.
Brygghus 9
Fra asken av Grønn Pepper steg et brygghus opp i 2014, og siden første tappetårn ble tømt har Brygghus 9 bare blitt bedre. Drikkevarene er alltid prima, og når de også har fått orden på maten seiler den såkalte gastropubben (hjælpes!) opp som en av Trondheims mest velkomne nyvinninger. Ola Gourmand avd. Trondheim har virkelig fått smaken på ujålete, men gjennomført brygghus-mat, og når prisene hos gastropubben (hjælpes!) er nærmere pub-priser enn gastronomiske høyder, er det lett å la seg overtale. Du må ikke nødvendigvis selge buksa og skjorta for å spise på Brygghus 9, men det er mulig du må kneppe opp en knapp eller to.
Credo
Lille Credo i lille Ørjaveita i lille Trondheim er rangert som den tredje beste restauranten i lille Norge. Det er ganske imponerende, men enda mer imponerende er det hvor ujålete de har klart å holde det. Det er mye dill, men lite dall, kan du si. Restauranten er sparsommelig innredet, men på menyen bugner det over av godsaker laget fra de råvarene som til enhver tid er tilgjengelig. Credo befinner seg i det øvre prissjiktet, men det forsvares enkelt av det høye nivået. I den øvre etasjen ligger Jossa, som er en litt mer nedpå variant av underetasjen. Vi anbefaler et besøk hos begge.
ÅRETS KUNST
Ane Hjort Guttu, Snorre
Ytterstad, Vanessa Baird
og Jana Winderen
Lorch Schives kunstpris (Trondheim kunstmuseum)
Det er kanskje litt underlig å nominere nominasjonsutstillingen til en annen kunstpris, men skitt au, er det bra, er det bra. Lorch Schives Kunstpris er Norges største i kroner og øre: Vinneren mottar hele 500 000 norske kroner, og hver enkelt nominerte kunstner får disponere 150 000 kroner til produksjon av en utstilling som vises for jury og publikum. Det er med andre ord relativt gunstige økonomiske vilkår for å lage noe storslagent. (Til sammenligning får man bare noen ølbonger og en figurin som vinner av NATT&DAG-prisen.) I kunstmuseets saler kunne publikum oppleve fire svært forseggjorte og forskjellige arbeider fra de fire kunstnerne. Vinneren, Vanesssa Baird, stilte med en enorm tegning av druknende flyktninger, som gikk fra gulv til tak i tre av rommets vegger. De andre kunstnerne berørte også på mesterlig vis politiske emner som migrasjon, fattigdom og maritime økosystemer. Alt i alt fremstår prisen og utstillingen som en av Norges viktigste høydepunkter i kunstkalenderen. Den fortjener i så måte sårt tiltrengt medieoppmerksomhet og et klapp på skulderen fra lille, store oss.
Petter Buhagen og Ingri Haraldsen
Turbidity (Trøndelag senter for samtidskunst)
Med utgangspunkt i det utilgjengelige og usynlige tok kunstnerparet med seg publikum på en aldri så liten psykedelisk reise i en verden av partikler, piksler og biologisk materiale, forstørret og rikt på detaljer. Et av Buhagens mange arbeider var en serie silketrykk med tittelen Collapse 1–5, som ble til ved at kunstneren repetitivt kopierte et motiv helt til det gikk i oppløsning. På bakgrunn av denne gjentakende handlingen åpenbarte det seg nye mønstre. Haraldsen bearbeidet blant annet konkrete utsnitt hentet fra naturens verden, og abstraherte dem til det ugjenkjennelige gjennom en overdreven forstørrelse eller forminskning. Haraldsens kulltegninger i storformat er forøvrig i en klasse for seg selv, enkelt og greit. Duoutstillinger kan av mangfoldige grunner være vanskelig å pull off, men i tilfellet Buhagen og Haraldsen var det utvilsomt en synlig rød tråd som på overlegent vis bandt det hele sammen.
Lars Ø. Ramberg
Kapitalistischer Realismus (Trondheim kunstmuseum avdeling Gråmølna)
På dagen 26 år etter Berlinmurens fall ble Lars Ø. Rambergs permanente verk Kapitalistischer Realismus avduket i Trondheim. Råmaterialet til verket ble kjøpt av kunstneren selv for flere hundretusen kroner og besto faktisk av seks like store deler av den originale Berlinmuren! Muren kom med påskriften «SALE» i neonbokstaver og ble plassert side om side som en seksleddet mur mellom parkeringshuset til handelskomplekset Solsiden og Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna. Arbeidet tok høyde for å kommentere kommersialiseringen av vår felles kulturarv, gentrifisering av byrommet og kunst som global handelsvare. Prosjektet hadde som mål å knytte det lokale til det globale, noe det langt på vei lyktes med. Det faktum at Trondheim by nå plutselig innehar flere meter av den opprinnelige berlinmuren, er både fascinerende og lettere absurd.
ÅRETS SCENEKUNST
Foto: Ingrid Eggen
Paradise Now
Verk
Paradise Now er et omdiskutert verk som har skapt furore blant kritikere så vel som publikummere. Var Verks seneste verk en ritualistisk teaterhendelse som inviterte oss til å reflektere over skjønnheten og dybden i eksistensielle refleksjoner hentet fra folkedypet? Eller var det utsvevende kvasifilosofisk ræl fra den gemene hop, ispedd det som kunne oppfattes som en parodisk oppvisning av samtidskunstens forkjærlighet for å smøre seg inn i organisk materiale? NATT&DAG lar dere avgjøre diskusjonen.
Leonce og Lena
Johannes Holmen Dahl
Trøndelag Teater har innsett at det er smart å satse på ungdommen ettersom de, som vi har fått høre om og om igjen, er fremtiden. Oppskriften på Trøndelags fremtidsretta teater er å samle sammen flinke og ambisiøse unge scenekunstnere og la de gjøre omtrent som de vil. Kanskje var dette grunnen til at de inviterte den unge og fremadstormende regissøren Johannes Holmen Dal til å vise sin avgangsforestilling. Ungdommelig vigør, utbrytertrang og revolusjonære drømmer sto sentralt når Dal iscenesatte George Bruckners Leonce og Lena. Dette lystspillet var i sannhet lystig, og regissøren fikk velfortjent skyt for å ha laga frekt, tullete og nyskapende teater.
Blue Motell
Lisa Lie/PONR
Trondheims store datter belønnes med en nominasjon Årets Beste Scenekunst for å sånn cirka omtrent egenhendig ha redda norsk scenekunst. Lie besitter en kunstnerisk sans som er få forunt og har gjennomført det som bare kan beskrives som scenekunstens hattrick: Hun skriver briljante og finurlige tekster, har selv regien på briljante og finurlige tekster hun selv har skrevet og figurerer som utøver i sine egne forestillinger. Lie har vært aktiv i årevis, men med nyoppsetninga av den sagnomsuste forestillingen Blue Motell fikk mange flere anledning til å innse hvilken mastodont av en teatermaker vi har i Lie. Blue Motell er en absurdistisk og fullstendig fabelaktig forestilling hvor filosofi så vel som eventyr og myter flettes inn i hverandre. Det er hysterisk morsomt på et dypt alvorlig og til tider forstyrrende vis.
SE OGSÅ:
The post Her er de nominerte til Trondheimprisen 2015 appeared first on NATT&DAG.