ÅRETS ILDSJEL
Paul Tunge
Filmregissør
Den 29-årige såkalte «indieregissøren» har nylig kommet med sin andre film, Demning, som er nominert til Årets Film av den såkalte «indieavisa» NATT&DAG. Sitatet fra en omtale av hans første film Kano er noe av det vakreste som har blitt skrevet om norsk film noensinne – «en film med produksjonsteknisk og estetisk slektskap til de mange amerikanske ultralavbudsjettsfilmene fra de siste årene som noe vagt kan oppsummeres som såkalte mumblecore-filmer» – men det er ikke det viktigste her. Tunge er den siste – og først i – en rekke av unge, talentfulle filmskapere fra den såkalte «indieoljebyen», og er et navn som endelig kan sette Stavanger på kartet vi skal leve av etter olja.
Torbjørn Rødland
Kunstfotograf
Torbjørn Rødland har bodd i Los Angeles siden tidlig i tyveårene, men gjennom sitt virke som internasjonalt anerkjent fotograf og billedkunstner (jepp, det stemmer, folkens!), har han bidratt til å sette Stavanger på det internasjonale kunstkartet. Rødland stilte sist ut i Stavanger i 2014 og 2015, der sistnevnte ONS-utstilling var det eneste bidraget som ble nevnt i Norsk kunstårbok. Det er viktig at byen kan skilte til store navn som Rødland, som inspirasjon for den yngre generasjon Stavanger-kunstnere.
Siri Borge
Sørgelig få Stavanger-kunstnere flytter tilbake til byen etter endt kunstutdanning utenbys. Heldigvis finnes det noen som fortsatt har troen på Stavanger som kunstby. Siri Borge har siden hjemkomsten markert seg som en viktig pådriver i Stavangers unge kunstmiljø. Borge er opptatt av de unge kunstnerne som velger bort Stavanger. Hun mener de er mange, og at byen trenger dem. Samtidig må det være noe å komme tilbake til. Dette er en viktig del av drivkraften hennes, både når det gjelder prosjekter som «Occupy Landscape» – der Borge tok initiativ til å fylle den tomme sokkelen utenfor Kunsthall Stavanger – og vervet i Studio 17 på Nytorget.
ÅRETS UTESTED
Hanekam
Kanskje det bare er en fase? Kanskje det er et overdrevet symbol på ungdommelig trang til å sjokkere? Kanskje det er en av de mest konforme måtene å signalisere at man tilhører et anti-konformt miljø på? Ahh, vår gamle venn hanekammen, akkurat som du deler issen på en ung skalle deler du også befolkningen i to. Uansett hva du mener om hanekam: Det tiltrekker seg oppmerksomhet. Så også med det nye utestedet Hanekam i Fargegata, startet opp av Tom og Bibbi Ur Kjørsvik, Runa Curti og Kyros Malamidis. Tom driver frisørsalongen vegg i vegg, og har vært primus motor for hele gata i et tiår. De var relativt blakke da de startet opp, og sånn som kulturlivet i Stavanger går for tiden er det vel naturlig at de ikke blir steinrike med det første. Uansett, det er helt åpenbart en rekke irriterende ting med Hanekam. #Hashtagen i vinduet. Kaizers Orchestra-sjablongen. Navnet som spiller på en frisyre. Alt det der er ting du egentlig ikke skal slippe unna med. Mange vil si at Hanekam er et utested med for stort trykk på ute, eller med et altfor stort trykk på å være inne, men vi vil kun berømme stedet for å være litt annerledes, litt polariserende og veldig fargerikt. Så får vi heller se om det blir vannkjemmet oljehår når det vokser opp.
Cirkus
Denne baren hadde glatt glidd inn i både Shoreditch og Nørrebro, og folk betaler faktisk store summer for å gli rundt der. Når du først er på Cirkus har du ikke lyst til å gå igjen – og du har i hvert fall ikke lyst til å dra til Shoreditch. Cirkus bikker aldri over i latskaps-hipsterisme, og balanserer kvalitetsfokuset med folkelige aspekter som livemusikk med blant annet Sirkusdirektørene, spillekveld hver tirsdag og quiz og temakvelder. I helgene har de til og med B-kjendisfaktor! Cirkus er en herlig nyetablering i den allerede herlige Fargegata, et fabelaktig alternativ til utestedene rundt Skagenkaien. På få måneder har det klart å bli et naturlig møtepunkt for allslags folk, og det er egentlig ingen som husker hvordan det var FØR sirkuset kom til byen.
Øst
Stavangers egen ølbar! ØST åpnet i september i de gamle lokalene til bryggerstuen på Tou Bryggeri, til høyre ved porten på vei inn til Tou Scene. Her er det pusset ned og bygget opp, og en fet ølbar har inntatt de historiefylte veggene. 12 øl på tapp! Lucky Jack er fast, de andre byttes ut etter humør og lager, gjerne midt på kvelden. I tillegg til disse har ØST et utrolig utvalg av øl på flaske, disse er også subject to change. Personalet er mer enn kunnskapsrikt, og hjelper deg godt på vei samme hva du er på jakt etter. Baren har masse events, som tap takeover med ulike bryggerier, lanseringer, temakveld med mat som passer til øl. Ofte mat MED øl i. Kaker med øl. I kjøleskapet hjemme er det øl, JODA, men på ØST er det øl, øl, øl, kompis. ØST tør å kjøre sin egen greie. Kanskje de hadde solgt mer om de hadde Carlsberg i pint-glass og arrangert lønningspils for Jæren bilmekanikerforening, men det kommer heldigvis aldri til å skje.
ÅRETS LIVE
Kapittel15
Kapittelfestivalen valgte seg Amerika som tema i 2015, og satte med det ny besøksrekord. Vel fortjent, for i år var det spekket med kvalitetsarrangementer på menyen. Høydepunktene vi fikk med oss var samtalen mellom Steve Sem-Sandberg og Bernhard Ellefsen, salongmøtene til Madame Nielsen og sæd-essayet til Patricia Lockwood. Sistnevnte vitner også om en oppdatert og kreativ booking-komité, til tross for The Wire-seminaret med Erlend Loe. Det gjør også beslutningen om å erstatte Karl Ove Knausgård med den suverene forbedringen Kjell Elvis.
Perkapella
Da Numusic kastet inn årene så DJ og festivalsjef Tarjei Nygård raskt at det var behov for en ny elektronisk musikkfestival i Stavanger. Dermed: Perkapella arrangert på Tou-loftet. Flere klubbkvelder på ulike locations ble det utover vår og sommer, og i september (ett år etter siste Numusic ble arrangert) kom den nye festivalen i stand i glasskuppelen på Stavanger kunstmuseum og på Tou Scene. På tre dager fikk man høre og se 30 artister og fire kunstnere. I etterkant har nye klubbkvelder dukket opp, og det er ingenting som tyder på at de kommer til å gi seg. Perkapella er et idealistisk prosjekt som trenger mye frivillig arbeid for at det skal kunne eksistere til de prisene det gjør – som de har vært opptatt av å holde nede. Det er sjelden vare.
Festkonsertkveld
Folken
Det frivillige engasjementet rundt Folken er stort, og da sommerens oppussing av storsalen ble feiret med en konsertkveld av de sjeldne var det med artister som Olga, Popface, Ingenting, Rub A Dubs, Slutface, Aaslandbros, Purified In Blood, Hold Fast og Skambankt. Det var lokalt engasjement, grønne vegger, fullt hus, lilla gulv, festkonsert og Stavangermål så langt øret kunne høre. Apropos mål: Siden fotballkommentatorer tilsynelatende aldri går tom for variasjoner over hvor få superlativer de har igjen, så har vi plukket frem noen her i anledning festkonsertkvelden på Folken: Høyest! Best! Folkest! Vel bekomme.
ÅRETS SPISESTED
Egget
På Egget er det ingen meny, og ingen prisliste. Det er knapt noe mat! Joda, mat har de, masser av, selv om alt av råvarer er sesong- og lokalbasert, uten kompromisser. Du får småretter til du ikke orker mer. Uformelt, sympatisk og intimt. For ikke å si koselig. For vil du egentlig at en restaurant skal være koselig? Kose kan du gjøre hjemme. På Egget går du for å ha det som plommen!
Kita
Hvordan kan det ha seg at verdens kanskje fremste kjøkken har brukt så lang tid på å slå rot her på fjellhylla vi liker å kalle Norge? Vi snakker selvfølgelig om Japan, og vi snakker selvfølgelig ikke om sushi, et konsept som ikke lenger er et konsept, som ikke lenger har noe hjemland. Sushi er den nye tacoen, vil noen si. Sushi er den nye brødskiva, sier vi. Sushi er kjedelig, er poenget. Et poeng til: Japan har så mye mer å by på. Med Kita har Stavanger fått en ekte japansk izakaya, en bar som serverer mat.
Sabi Omakase
Finnes det noe bedre enn sushi? Det er sunt, det er friskt, det er godt. Sushi passer til alt! Men samtidig: det begynner kanskje å bli litt mye sushi? Da er det enda godt at noen er litt ambisiøse her i dette jantelovlandet. Omakase betyr «jeg overlater det til deg», altså kokken, og her får du én og én bit, som om du er en hund som må gi labb hver gang. Neida. Det er bare bra. Hver bit er så fersk at det er som i spise den i havet.
ÅRETS KUNST
Marit Victoria Wulff Andreassen
Through the Woods (Stavanger kunstmuseum)
De gjennomgående temaene i utstillingen var kropp, kjønn, seksualitet og identitet. Ramser man det opp på denne måten kan det fort høres kjedelig ut, på grensen til floskler. Ikke det at emnene er dèt, på ingen måte, men sånne konkrete og ofte politiserte knagger kan fort begrense kunst til å bare handle om det og ikke noe annet, noe det sjeldent gjør. Spesielt i Andreassens tilfelle gjør dette seg gjeldende. Hun er kunstner vi opplever som mer fabulerende, abstrakt og surrealistisk anlagt, enn politisk. I følge henne selv har hun også en uttalt filosofisk tilnærming til emnene. La oss også tilføre humoristisk. Hør bare på disse titlene: «Lommefitte» og «Julekuk-krans»! Hennes første museale presentasjon var omfattende i antall verk og tematikk og fortjerner følgelig en nominasjon.
Roar Kyllingstad
Nye arbeider (Galleri Opdahl)
Det er noe grunnleggende og jævlig imponerende med mennesker som uavbrutt holder fast på greia si over flere tiår. Det holder selvfølgelig ikke bare med seighet – tilstedeværelsen av kunstnerisk kvalitet og intellekt er en avgjørende faktor for at det skal bli interessant. Kyllingstad har med sine hyperrealistiske pasteller huket av begge boksene i over førti år. Tegningene ledsages ofte av artige og tørre titler. En pastell fra et kjøpesenter kan for eksempel hete «interiører med figurer» eller «komposisjon i gult og svart» fordi dét er den dominerende fargevaløren i motivet. Dette lille, men viktige annerledesblikket på siden av det åpenbare, altså at et kjøpesenter også kan være et interiør med figurer, er det laget av abstraksjon som utfyller Kylligstads realisme med en subtil storslåtthet.
Sandra Vaka Olsen
Sucking Skin (Rogaland Kunstsenter)
I hennes første institusjonelle soloutstilling utforsket den stavangerfødte kunstneren fotografiets tekniske prosesser gjennom en uvanlig tilnærming: Solkrem og strandliv. I hennes arbeider beskytter nemlig solkremen fotopapiret fra lyset, og ikke huden. Hvor hun tidligere jobbet med fingrene i små format, tok hun nå i bruk hele kroppen, og resultatet likner på noe i grenselandet mellom frilynnet abstraksjon og figurativt maleri. Man kunne også oppleve en serie overdimensjonerte saltvannsfylte longdrinkglass med sugerør påført falske øyenvipper og et lydverk hvor Vaka Olsen forsøker å lese inn et taleopptak på telefonen sin under vann. Alt i alt var det en gjennomarbeidet og eksperimenterende utstilling med et smalsporet og lettere absurd konseptuelt utgangspunkt.
ÅRETS SCENEKUNST
Femti flotte år med Frode Kommedal
Tore Renberg
Femti flotte år med Frode Kommedal var tidvis en selsom opplevelse. Forestillingen hadde et litt i overkant standardisert plott med en tvist som var smertelig forutsigbar, men fortjener likevel en nominasjon for å ha tatt oljebyen og siddiser på kornet. Fremfor alt var kanskje forestillingen en demonstrasjon av internhumorens gjennomslagskraft, og selv om det kanskje for utenforstående forble et interessant sosiologisk studie av hvor gira folk blir når gjenkjennelsesnivået er høyt, fortjener den en nominasjon for sin oppvisning av lokalkjennskap og humoristiske skråblikk.
Frihet og Hat
Joakim Guldberg Fugelli
I en by som ikke har veldig sterke friteatertradisjoner er det kult å se hva som dukker opp hos Folkenteatret. De har sin lille menighet som stiller på det de lager, og de vet at de ikke kan konkurrere med markedsbudsjettene til de etablerte scenene i distriktet. En anmeldelse i lokalpressen er det beste de kan håpe på. De gjør akkurat det de vil, og denne gangen gjør de det veldig bra. I Joakim Guldberg Fugellis Frihet og Hat snakker Folkenteatret om at verden er så jævlig kjip og at du ikke lenger trenger å være pensjonert boredekksarbeider på Piren Pub for å falle utfor. Misantropene er overalt. På scenen står Maja Baaserud som jenta som skal ta sitt eget liv, og Oddvar Kvaal Pedersen som pandaen som kommer inn og forstyrrer henne i grevens tid. To relativt unge talenter som vi håper å se mye mer til framover.
Ingrid Rusten
La den rette komme inn
Rogaland teaters oppsetning av La den rette komme inn var basert på en dramatisering hvor hovedmålsettingen ser ut til å være å lage stilig splatter-teater som skal få fjortiser til å hoppe litt i stolen. Ingrid Rusten, som spilte vampyren Eli, forsto at for å sette virkelig støkk i folk trenger du mer enn skummel musikk, gørr, blod og skikkelser som helt plutselig hopper ut fra skyggene. Hennes følsomme og menneskeliggjørende tolkning av vampyrjenta Eli var med på å illustrere at menneskets råskap og grusomhet overgår de mest monstrøse fantasifoster.
SE OGSÅ:
The post Disse er nominert til Stavangerprisen 2015 appeared first on NATT&DAG.