ÅRETS ILDSJEL
Thomas Cook og Espen Vaular
Driver Nobel Bopel
Thomas Cook & Espen Vaular har siden oppstarten i 2009 bygget opp bydelskafeen Nobel Bopel på Møhlenpris til å bli et naturlig møtested, ettertraktet turistattraksjon (faktisk) og midtpunkt for en by- og bydelsentusiasme som vi sjeldent har sett maken til. Møhlenpris har historisk ikke vært et spesielt kafé- eller kulturtungt sted, men det blir stadig bedre, og da Cook og Vaular i sommer åpnet en uteservering på 930 kvadratmeter fikk bydelen et kraftig hopp. «Vi har et kontinuerlig fokus på å skape liv på Møhlenpris, både gjennom kulturarrangementer, og rett og slett ved å være et sted folk kan stikke innom for en pils, en kaffe, en lunsj og en preik over bardisken», fortalte Cook til utetrend.no tidligere i år. Det er et fokus som merkes.
Charlotte Myrbråten
Alt som er bra
Når NATT&DAG gjennom året snakker med folk i Bergen om denne prisen er det ofte et navn som går igjen. Gullars. Neida. Det er selvfølgelig Charlotte Mybråten. Født i Drammen, men nå bosatt i Bergen, hvor listen over det hun har jobbet med og jobber med er lang som et deilig år: Debattredaktør for det feministiske tidsskriftet Fett, programansvarlig på Bergen Offentlige Bibliotek, skribent i Klassekampen og Bergens Tidende, #hastagmaker (sommerens #jegharopplevd friskt i minne), arrangør av blant annet Full Pop på Landmark i Bergen, skribent, debattant, Twitter-fantom … Det spørs egentlig hvem du prater med. Myrbråten er en tydelig skikkelse i Bergen, og står for de riktige endringene i byen, på de riktige barrikadene og i de riktigste debattene.
Emilio Sanhueza
Nabovarsel
Sanhueza er er blant annet mannen bak Nabovarsel, som ble startet som et klubbkonsept på utestedet Miles Ahead for elleve år siden, men som nå har blitt et slags medieimperium. Nabovarsel-labelet har noen av Norges mest interessante band, og når de ikke driver vanlig label-arbeid, produseres det horder av podcaster, intervjuer, festivaler, essays og generelt framifrå greier døgnet rundt. Ikke bare har Sanhueza bidratt til å berike det bergenske (og det nasjonale!) musikkmiljøet, han har også bidratt til et kulturelt rikere Bergen (og internett!) generelt gjennom mange år. For noen år siden hørte vi rykter om at han skulle trappe ned arbeidet, men heldigvis ser det ut til at det bare blir mer som kommer fra Nabovarsel og Emilo Sanhueza.
Stem på den du mener bør vinne prisen for Årets ildsjel i Bergen 2015.
ÅRETS UTESTED
Muskedunder
Endelig – en-de-lig – slo Joar Nicolaysens høyst påventede hjertebarn, cocktailbaren Muskedunder, dørene opp etter lang tid i emning. Du kjenner den kanskje som «Bedre Føtter», da skiltet fra helseskobutikken som tidligere holdt til i lokalet stadig henger utenfor. Rommet har stått under renovasjon over lang tid, og når det endelig åpnet var det med en mer voksen vibb og et lekker tre-interiør som kledde konseptet. Ja, rommet er cirka hundre prosent stiligere enn storebroren Ujevnt, men resten av ligningen er den samme, og det er også noen av fjesene bak baren. Cocktailmenyen er resultatet av endeløs eksperimentering og nerding, og gjør at enhver drink kommer med en liten anekdote eller historie på siden. Om man vil ha. Ujevnt er baren som lærte Bergen å drikke drinker, og Muskedunder er baren som rendyrker det. Barens venner og bekjente fra land og strand kommer ofte for å gjestebartende eller bare for å spille plater. PANG!
Hem
Bergen har de siste årene vært preget av en slags monoton bartilværelse, og variasjonen i stedene som har oppstått de siste syv årene har vært minimal og temmelig enkel å kategorisere. 1) Dønn alvorlig øl/cocktailbar, 2) Bar-bar (les: upretensiøs, men seriøs) eller 3) Folkets vannhule (nøkkelord: dugnadsånd, retrostemning). Hem er et viktig tilskudd. Det er en crossoverbar; kafé om dagen, salong om ettermiddagen, bar om kvelden. Det er også et av de få stedene man kan traske inn i klokken tolv på en torsdag og drikke en øl før lunsj. Dét har kulturell verdi! Det beste med Hem er kanskje selve rommet. Det føles ikke «som en stue», det er en stue. Interiøret er som en hyggelighetsfantasi realisert, med dype sofaer og stoler, og dunkel, men varm belysning. Det er ingenting særlig imponerende og nytt med en teakbekledd stue, men her snakker vi pur ambiensmagi. Kafédelen av Hem er ikke nødvendigvis deres sterkeste bein å stå på, men om kvelden blir det definitivt til et av byens beste vannhull, med et rimelig stødig fokus på øl og klientell som varierer på den gode, forfriskende måten.
Vaskeriet
Da ryktene spredde seg om at det skulle åpnes bar i det eminente renseriet i Magnus Barfots gate, var det neppe noen som kunne for seg monsteret av et prosjekt det kom til å bli. Vaskeriet er usannsynlig stort, men også uforventet hyggelig. Det er sted som holder seg borte fra nisjene, og dermed favner brett i forhold til klientell. Det er friskt og relativt uvanlig å ikke møte på de samme fjesene overalt i en by som Bergen. Dette er stedet for en enkel, solid gin & tonic og en generelt sett lettbeint tone. Midtpunktet er utvilsomt bordtennisbordene som holder hus bakerst i lokalet, og dermed gjør Vaskeriet til byens første pingpongbar. Endelig er Bergen en ordentlig by, folkens. Kanskje viktigere: De bruker også helgene på å løfte opp og frem lokale DJ-er, både av det erfarne og uerfarne slaget.
ÅRETS LIVE
Bergen Internasjonale Performancefestival
Gamle Bergen Kretsfengsel
Man skulle nesten tro at det kunne bli for mye performance på ett sted, men nei ass, ikke på Bergen Internasjonale Performancefestival. 100 performancekunstnere fra inn- og utland over to intense dager på gamle Bergen Kretsfengsel, et utrolig fett lokale som ga en helt spesiell atmosfære til hele opplegget. Meget godt gjennomført festival på andre året, og ikke minst gratis og lavterskel. Bra jobba!
Kakkmaddafakka
USF Verftet
Under årets turné solgte Kakkmaddafakka ut Rockefeller i Oslo, Samfundet i Trondheim og USF Verftet i Bergen. Konserten på Verftet huset 1250 ville og svette bergensere som kollektivt hadde sitt livs beste konsertopplevelse. De som var der elsket det, de som ikke var der, var dumme, eller altfor trege til å bestille billetter, og har angret i etterkant. I klassisk Kakk-stil, fremført på dårlig engelsk, og avsluttet med cover av «What is Love» <3.
Vibbefest
Østre
Sagnomsust kveld på Østre hvor Hester V75 lanserte sitt nye kreative kollektiv, Vibbefanger. Snakk om driftige karer og heftig konsert. Faktisk den beste guttene har levert i et år hvor det meste gikk veien for Hester, og gjennombruddet ble et faktum. Ryktene skal forresten ha det til at de syv guttene spilte inn ny musikkvideo i en diger villa forrige helg, vi gleder oss.
ÅRETS SPISESTED
Marg & Bein
Gutta bak Smakverket har fått med seg David McCarthy, tidligere kjøkkensjef på Colonialen Litteraturhuset, en fyrrig sjel som lager mat som balanserer det sofistikerte med det dypt tilfredsstillende, og åpnet ordentlig gastropøbb. Resultatet er en varm og inderlig blanding av lokale råvarer og et anglo-fransk kjøkken som minner om noen av Londons beste brasserier. Et slags River Café møter Julia Child. Det føles likevel aktuelt og moderne, med friske og modige smaker. Basen ligger i braisert kjøtt og solide stykker fersk fisk, men friskes opp av sesongens beste grønnsaker og hjemmelaget sylteri. Comfort food, atter en gang, men elegant og solid. Kjennes som en umiddelbar klassiker.
Bare Vestland
Bare Vestland ble årets nye tilskudd til «Bare Inc», det tredje bladet i trekløveren som har, uten tvil, forandret matscenen i Bergen by. Med et spekter som går fra fine dining til nordisk/asiatiske småretter, skiller Bare Vestland seg ut med sin dogmatiske oppbygning. Deres brannfakkel er comfort food laget på vestlandske råvarer, og det gjøres ved å smi nære bånd til bønder og småskalaprodusenter, så vel som å sanke selv og bygge opp et omfattende spiskammer av syltede og fermenterte saker og ting. Litt stygge lokaler, men det er det jo nesten overalt i Bergen. Finnes det ikke nok interiørarkitekter her i byen?
Bien
I år har det skjedd forandringer på Bien, og noen vil kalle det nødvendig etter så mange år i gamet. Den mest positive er at Bien har absorbert flere medlemmer av den opprinnelige Jacobs-staben, og det merkes. Jacobs er den nå legendariske restauranten som har oppfostret mange av byens beste kokker, servitører og matentusiaster, og hvor blant annet fjorårets «Årets Beste»-vinner, Bare på 13, har sitt utspring. Spesielt merkes det at en av kokkene har tilbrakt en lengre periode i Paris på den fantastiske restauranten Le Verre Volé. Maten, og ikke minst vinene, har blitt skarpere, modigere og ganske mye mer interessante. Et lite stykke ny, parisiansk gastronomi på det stedet man minst venter det.
ÅRETS KUNST
Kay Arne Kirkebø
Isometric Structures (Tag Team)
Utstillingen var faktisk Kirkebøs aller første soloutstilling etter endt mastergrad på Kunsthøyskolen i Bergen, men det er ikke første gang vi lar oss imponere over Kirkebøs tegninger, som består av ekstremt detaljrike tusjtegninger av rom og bylandskaper. Repetisjon og langsomhet er et gjennomgående tema, både i det kunstneriske uttrykket og for kunstnerens arbeidsprosess. Utstillingen ble også ledsaget av bokverket Walkthrough, som er Kirkebøs første publikasjon i bokformat. Forhåpentligvis vil nominasjonen gi et lite dytt i riktig retning av at Kirkebø blir den anerkjente kunstneren han fortjener å være.
Steinar Haga Kristensen
The Fundamental Part of Any Act (Entrèe)
«Kunstoperaen» gikk opprinnelig av stabelen i kunstnerens atelier på toppen av Oslo rådhus og var patosorientert på grensen til reaksjonær. Med sitt blikk på monumentale og spektakulære freskomalerier i storformat kombinert med en slags operaoppsetning om tilblivelsen av den samme fresken, så Haga Kristensen på originalt vis både bakover og fremover i tid, i en og samme handling. Entreè fikk dessverre bare se filmadapsjonen av den samme operaen, grunnet helt opplagte begrensninger i antall kvadratmeter, men NATT&DAG berømmer kunstneren med en djerv og unik utstilling!
Kaia Hugin
Screening Motholic Mobble & Artist Talk (Stiftelsen 3, 14)
Screening Motholic Mobble & Artist Talk er en serie videoperformancer kunstneren begynte på da hun fortsatt var student ved Kunsthøyskolen i Bergen. Den består av hele ni deler og er ifølge kunstneren selv et forsøk på å gripe kroppslige opplevelser vi har i drømme. Ikke i betydningen å ville gjenfortelle en drøm, men snarere å oppsøke en kroppslig erfaring som ligger i grenselandet mellom det vi opplever som rasjonelt, fremmed, irrasjonelt og kanskje til og med farlig. Som i «Mothholic Mobble part 3», hvor vi i et vakkert naturlandskap finner kunstneren i et hull i bakken hun faen skjære har gravd fram med sin egen kropp gjennom å ligge i fosterstilling og spinne rundt sin egen akse! Denne strengt fysiske og psykiske krevende måten å lage kunst og stille filosofiske spørsmål tok pusten fra oss og er uten tvil verdig en nominasjon.
ÅRETS SCENEKUNST
Foto: Thor Brødreskift
Tore Vagn Lid
DUB Leviathan
Tore Vagn Lid liker å kaste seg ut i eksperimentelle prosjekter noe han nok en gang beviste med scenekunstprosjektet DUB Leviathan. Her dro den musikalsk orienterte dramaturgutdannede scenekunstneren med seg kunstnere av diverse slag for å sammen lage det som kan omtales scenisk album. Temaet Vagn Lid & Co. tok for seg var intet mindre en naturtilstanden, slik den er beskrevet av den engelske filosofen Thomas Hobbes. Vagn Lid hentet også inspirasjon fra den reggae-beslektede sjangeren dub hvor stemmer, lyder og instrumenter som tradisjonelt befinner seg i bakgrunnen trekkes frem i lyset.
Foto: Thor Brødreskift
Harald Eia, Nadina Bouhlou, Thorbjørn Harr
Kafka feat. Röyksopp
I Kafka feat. Röyksopp forsøkes det å redde Kafka fra klørne til alvorstunge deprimerte unge menn og kaste lys over forfatterens lystige og humoristiske sider. I et N&D-intervjuet sa Harald Eia, mest kjent som dramatiker, at man med alderen innser at Kafkas karakterer «egentlig ikke er så veldig psykologisk dype» og at Kafka heller ikke er særlig opptatt av å kaste lys på komplekse sosiale situasjoner. «Hans spesiale er de snåle, absurde scenarioene» mener Eia, som sammen med Nadina Bouhlou, Thorbjørn Harr og Röyksopp ønsket å introdusere allmennheten i en lavterskelinnføring i Kafkas liv.
Mette Edvardsen
We to Be
Den norske koreografen Mette Edvardsen har i flere år satt opp stykker og prosjekter som utforsker samspillet mellom kropp og ord, som i Black, hvor hun fikk et rom til å vokse frem ved å benevne forskjellige gjenstander i scenerommet, eller i Time has fallen asleep, hvor hun omdefinerte dansere til levende bøker og lånte dem ut på biblioteket. I We to Be sitter Edvardsen midt blant publikum og leser opp en tekst hun selv har skrevet. Forestillingen er kjemisk fri for all slags scenisk spetakkel som lar deg som publikummer kjenne på hvor deilig og givende det kan være å få lov til å få tid og ro til å konsentrere deg. Dette er stilren scenekunst som i sin tilnærmet søvndyssende nedtonethet virker intenst oppslukende.
The post Disse er nominert til Bergenprisen 2015 appeared first on NATT&DAG.