ÅRETS ILDSJEL
Foto: Dimitri Koutsomytis
Sverre Eika
Lege, 24SJU
«Samtidig som halve Norge drikker rødvin, pils og tygger valium krever man at narkomane skal bli benzofrie. Det er et paradoks,» sa Sverre Eika til NATT&DAG i juni. Hvis man er på leting etter en engasjert lege på rusfeltet skal man ikke spørre mange før Sverre Eikas navn kommer opp. Han bruker all sin tid – som blant annet innebærer at han nekter å forholde seg til internett – på å behandle og konsultere rusavhengige pasienter som lege i Kirkens bymisjon. Med fare for å miste lisensen skriver han ut de opiatene rusavhenige faktisk trenger. Hvis man vil kvitte seg med russcener må man nemlig erstatte det folk er avhengige av, og det er ikke bare heroin, men også såkalte benzodiazepiner og morfinsulfat. Det er jakten på disse legemidlene som holder rusavhengige på gata, mener Eika. Så definitivt vår mann.
STEM PÅ SVERRE EIKA HER
Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus
Vi elsker dyr. Tenk på alle de søte pusekattene som finnes! Vi tenker på dem hver eneste dag, og bruker bilder av dem i så mange sammenhenger som mulig. Men det er noen som elsker dyr enda mer enn oss, som elsker dem så mye at de er villige til å bruke natt og dag, ut og inn, på å redde, smeike og passe på dem som har blitt hjemløse eller forsømt. I år har DOOA holdt det gående i 15 år i Dyrebeskyttelsens hjelpesenter. Uten å tjene en krone og med en haug av frivillige har de tatt seg av og funnet nye hjem til tusenvis av katter, kaniner og hunder. De har vært viktige i å etablere et mer humant syn på husdyr og oppfordrer til forsvarlig husdyrhold. På dyrenes vegne sier vi takk!
STEM PÅ DYREBESKYTTELSEN I OSLO OG AKERSHUS HER
Foto: Christina Solbakken
Kristian Kallevik
Sjef for platebutikken Tiger og plateselskapet Fysisk Format
Hva hadde London vært uten Rough Trade? San Franciscos Bay Area uten Rasputin? Hva hadde Oslo vært uten Tiger? Umulig å si, vi er ikke synske heller! Men vi forholder oss til harde fakta, og platebutikken Tiger har fakta faen vært jævlig viktig for byens musikkscene helt siden 90-tallet! Kristian Kallevik overtok driften av Tiger i 2004, etter at grunnlegger Tor Andre Knudsen døde av hjerneblødning, bare 36 år gammel. Kallevik har tatt Tiger fra å være en renskåren amerikansk hardcore-sjappe, til å inkludere alskens sjangre, uten at det har gått på integriteten løs. Han har dessuten gjort Tiger til mer enn bare en platesjappe. Fra det lille lokalets kjeller driver Kallevik plateselskapet Fysisk Format, som siden oppstarten i 2008 har utviklet seg til å bli et av landets mest kredible, fra utgivelser med band som Haust og Obliteration, via Spellemann-vinnende plater med Årabrot og King Midas, til Nils Bech og Beglomeg.
STEM PÅ KRISTIAN KALLEVIK HER
ÅRETS UTESTED
Torggata Botaniske
Det er som om man ikke kan dra på byen lenger uten å bli konfrontert med eller annet nytt konsept. Eksempel: På vei inn på et utested hvis konsept er å forvente at alle skal delta i et innviklet teater om forbudstiden i USA på 1920-tallet, ble vi i våres møtt av en fyr i grov bomull og hatt som med leken mine spurte hva vi «lette etter», før han med overspilt innforståtthet trådte til side og avduket – ja, avduket – inngangen til cocktail-baren, som skiller seg fra cider-baren, som skiller seg fra destilleriet, som skiller seg fra en barbersalong innerst i lokalet. Byens utesteder har begynt å holde seg med innleide statister. Dette gjør det ekstra forfriskende med et nytt konseptsted hvor greia ikke står i veien for opplevelsen. På Torggata Botaniske er det til og med sånn at hengeplantene og herbariene hever den. Det ser fint ut, er varmt og lunt og lukter godt. Ja, selv de konseptuelle drinkene glir ned uten videre irritasjon. En vakker blomst blant ugress!
STEM PÅ TORGGATA BOTANISKE HER
Gaasa
Gaasa holder til i den flotte Mangelsgården, oppkalt etter general Johan von Mangelsen, den udugelige kujonen som kjøpte gården med litt av formuen han hadde opptjent seg etter 40 års militær karriere som, ved nærmere øyensyn, ikke fremstår som noe annet enn en lang rekke tilfeller av graverende nepotisme, og som flyttet til byen etter på ynkelig vis å ha ettergitt store landdeler i de norsk-svenske grensereguleringene 1743-51; et nederlag som bare blir mer forargelig av at hovedforhandleren på svensk side bar et så tåpelig navn som J. M. Klinckowström. Senere har gården huset fattige, sinnssyke, foreldreløse og andre utstøtte, og selv om man i dag stort sett finner voksenhipstere og DN-journalister på de lange utebordene, har Gaasa holdt seg som et av våre favorittsteder. Kanskje er det øl- og vinutvalget, som er bunnsolid uten å gjøre en greie ut av seg. Kanskje er det biljardbordet man kan spille på gratis. Eller kanskje er det nettopp forgården, hvor vi har sittet i all slags vær og fantasert om revolusjon og bedre tider: Inn denne porten skal forræderne føres; ved denne parasollen skal eksekusjonspelotongen stå; mot denne veggen skal von Mangelsen få underskrevet sitt siste forlik, pussig poserende som på et insta-bilde.
STEM PÅ GAASA HER
The Villa
Det er to klubber i Oslo som virkelig står i spissen for ny klubbmusikk, og i så måte er det kanskje fristende å tro at The Villa og Jaeger er i kontinuerlig basketak med hverandre. Men slik er det ikke, for hver og en av klubbene har funnet sin egen nisje som de begge forvalter med følelse og andakt. I motsetning til Jaegers hyppige USA- og Berlin-romanse, skal vi ofte til de azurblå breddegrader når man labber ned i The Villas kjeller – som er merkbart fullere av folk nå enn den var før – selv om The Villa også har hatt bemerkelsesverdig gode kvelder den siste tiden med det man i lite veltalende vendinger kan betegne som testotechno. The Villa har også forbarmet seg over den fremadstormende produsenten Finnebassen, som sikrer klubben kø helt til Hells Kitchen når han gjør sine famøse all-night-long-set. Klubben har sett både de dypeste daler og høye tinder i løpet av sin fartstid, men det er gledelig å se at The Villa nå endelig holder jevnt høyt nivå.
STEM PÅ THE VILLA HER
ÅRETS LIVE
Ferdigsnakka LIVE (Rockefeller)
«Slampoesi / nei, ikke SLÆMpoesi / men slampoesi / er tam poesi // og litt skam, får’n si / for de som dikter på si» skrek en gang en nogenlunde klok kvinne da hun fikk høre at Ferdigsnakka Live på Rockefeller var et event som hadde sitt utstpring i en «utgivelsesplattform for lydboksingler» som «kobler de beste forfatterne med de beste musikerne til et nytt format som består av 50 % litteratur og 50 % musikk». Om noe IKKE skulle klare seg på Rockefeller var det nettopp det, var det naturlig å tenke. Likevel: Pennen er sterkere enn ordet, men pennen, ordet og musikkinstrumenter er en sterk blanding, som gjorde kvelden både suksessfull og verdt en nominasjon til Årets Live. Dag Solstad, Fredrik Høyer, Agnes Ravatn, Kjartan Fløgstad, Per Petterson, Helga Flatland, Bård Torgersen, Maria Navarro Skaranger, Kjersti A. Skomsvold og Ingvild Schade bidro som forfattere, og Fredfades + Eikrem, Heida, Anja og Marianna (fra Broen), Bendik Hovik Kjeldsberg + Nils Martin Larsen (Apothek) samt dandykoret Birkelunden Mannskor bidro musikalsk. «Et / såkalt / stjernelag» som nevnte kvinne ville skreket.
STEM PÅ FERDIGSNAKKA LIVE HER
DJ Strangefruit (Øyafestivalen)
Ingen i (den nåværende) purunge redaksjonen har kunnet slå følge hele veien de snart tre tiårene Pål «DJ Strangefruit» Nyhus har vært operativ som DJ, musiker, tastemaker, radiovert og legende, men det er ikke dermed sagt at vi ikke har fått med oss at han er norsk elektronisk musikks imperator. Heldigvis fasiliterte Øyafestivalen et kjærkomment throwback da Strangefruit fikk spille materiale fra den legendariske Mixed-platen fra 1996 i sommer, til både vår og den eldre gardes forlystelse. Utgivelsen var presumptivt et oppslagsverk av dimensjoner for klubbinteresserte kids i 1996, og tyve år etter holder platen fortsatt stand som atlas. DJ Strangefruit har blitt premiert med NATT&DAG-pris før, men vi nominerer ham igjen, okke som – ikke bare fordi Øya-konserten ga oss et unikt innblikk i den norske klubbhistoriens heydays, men også fordi Pål Nyhus er en av de mest forbilledlige musikerne Norge noensinne har fostret.
STEM PÅ DJ STRANGEFRUIT HER
Oral Bee & Da Playboy Foundation (Rockefeller)
Etter 15 år på utsiden av det gode selskap, opplevde Oral Bee i 2014 å bli tatt inn i varmen av norsk musikkbransje. Det skjedde som følge av en usannsynlig selvbiografisuksess og radiohitten «Tennis». Desember-konserten på Parkteatret ble raskt utsolgt, og det ble satt opp ekstrakonsert på Rockefeller på nyåret. Medvinden virket som bensin (evt. vind) på bålet for Oral Bee, Pimp Lotion og Big Ice: på Rockefeller var trioen mer breiale enn noensinne. Oral Bee leverte en endeløs strøm av av elleville enderim, Pimp Lotion er en av ytterst få norske artister som opererer med kostymeskifter, mens Big Ice suttet selvsikkert på talkbox-slangen. Det hele var en oppvisning i beinhard kompromissløshet, en innstendig oppfordring til å alltid gjøre sin egen greie, og et slag i trynet på en ignorant norsk musikkbransje, som var 15 år for sent ute til festen.
STEM PÅ ORAL BEE & DA PLAYBOY FOUNDATION HER
ÅRETS SPISESTED
Hitchhiker
Til tross for slitsomt avslappa konsept – «lettbeint stemning», som de selv kaller det, med nesten for chille servitører, egne capser, kopper og t-skjorter – er Hitchhiker blant Oslos beste restauranter, rett og slett fordi maten er så sinnsykt god. Konseptet «Gatemat fra hele verden» kunne fort blitt en dårlig og oppbrukt gimmick, men kokkene Jan Robin Ektvedt og Stian Floer, som også har gitt ut kokebok med restaurantens retter, kombinerer elementer fra forskjellige steder i verden på en uanstrengt og frisk måte. Stedet har vært bra helt fra starten i 2014, men i år har nivået vært både høyere og jevnere. Viljen til fornyelse er stadig merkbar, og Hitchhiker er et sted man kan gå ofte, uten å måtte spise det samme. Gjengangere er mat fra Japan, Korea og Mexico, for eksempel nudler, kimchi og chili, gjerne i kombinasjon med norske elementer, som vafler, grønnkål og rømme fra Røros. Der mange steder fremhever enkelte råvarers opphavssted til det kjedsommelige (når ble egentlig Korsvold så fett sted å være fra for gulerøtter?), er Hitchhiker først og fremst opptatt av at maten skal være digg.
STEM PÅ HITCHHIKER HER
Pjoltergeist
Du møtes av et lite håndskrevet skilt: «Pjoltergeist. Ingen: Barn, hunder, kredittkort, kamerablits». Du går inn døren, inn i et lite, mørkt rom. Lokalet er fylt av kokker som er ferdige på jobb, av samtidskunststudenter, musikkbransjefolk og kjipe advokater. En fyr driver og sabler magnumflasker med naturvin i baren. Det er hip hop på anlegget. Pjoltergeists fremtoning og konsept er blant restaurant-Oslos mest eiendommelige. Du kan betale med «islandske kronur», og får servert hvalbiff. Du får eksklusiv kobebiff på mummi-tallerkner. Du får steambun-burgere du må spise med hendene, og klissete svineribbe som leveres med gummihansker. I neste øyeblikk: fermentert grønnsakssuppe med østers. På Pjoltergeist gir de helt faen, her er det fine dining og trash om hverandre.
STEM PÅ PJOLTERGEIST HER
Le Benjamin
I en tid der det flommer over av steder som hopper på den nyeste trenden – enten det er meksikanske tacos, ceviche fra Peru eller ny nordisk – er det nærmest eksotisk med et sted som kjører trygt og gammeldags opplegg. Og konseptet «bunnsolid og alltid variert» går neppe av moten med det første. Le Benjamin er et uformelt og traust (i ordets egentlige betydning) fransk brasserie, som alltid leverer. Oslo har de siste par årene opplevd en restaurant-boom uten like, og med en jevn kvalitetsøkning har mange gamle steder måttet kaste inn håndkleet som følge av stadig hardere konkurranse. Men gutta med skjegg og tatoveringer er ikke her. Dette er ikke stedet du ser mest på Instagram. Det er derimot her kokkene går og spiser. Hvorfor? Fordi god mat aldri er kjedelig. Det er fransk, men ikke påtrengende (hei, Birkelundens Lille Franske Ostebutikk!). Her er det ingen som overuttaler franske ord, og du kan til og med risikere å få en norsk ost! Og sammenliknet med nesten alle restauranter i Oslo får du her virkelig igjen for pengene du bruker. Med dagens treretter kan det ikke gå feil. Peiling på vin har de også.
STEM PÅ LE BENJAMIN HER
ÅRETS KUNST
Bjarne Melgaard
Melgaard+Munch – The end of it all has already happened (Munch-museet)
Man kan like eller ikke like Melgaard, men faktum er at han fortsatt besitter evnen til å sette følelser og sinne i kok hos befolkningen. Melgaards kunst risikerer potensielt noe, i motsetning til mange av hans norske kolleger. Tar man et kjapt tilbakeblikk på utstillingsperioden, ser man at rabagasten fra Ullevål Hageby klarte å raske med seg en politianmeldelse og dønn seriøse oppfordringer fra respekterte kunsthistorikere om å sensurere videoverk og stenge utstillingen i sin helhet. Godt jobbet, Norge! Oppskriftsmessig nok var motstanden bare med på å blåse taket av besøkstallene og støtten til Melgaard. Selv om Munch-museet skal ha tommelen opp for invitasjonen og viljen til forandring, var muligens det kuratoriske grepet med sammenstillingen av Munch og Melgaard litt corny og mindre relevant. Men rent innholdmessig synes vi isolert sett at Melgaard leverte. Spesielt dreiningen han i senere tid har hatt mot større romlige totalinstallasjoner fungerte svært godt. Melgaard huket av mange bokser denne gangen, både utenfor og innenfor museets hvite vegger, og fortjener i våre øyne honnør for det.
STEM PÅ BJARNE MELGAARD HER
Guttorm Guttormgaard
KJENT UKJENT (Stenersen-museet)
Guttormsgaard utstilling var kanskje en av 2015s mest snodige og jevnt over godt likte utstillinger, uavhengig av alder og kunstfaglige interesser. Utstillingen var nemlig langt unna den gjenkjennbare sammenstillingen av kunstarbeider man er vant til å se i museer. Utover å være kunstner og tidligere professor ved Kunstakademiet i Oslo, er han av mangel av bedre ord hva man kan kalle en arkivar. For så vidt ingen unormal menneskelig syssel, spesielt innen kunsten, men den fundamentale forskjellen mellom hans og andres arkiv er at det blir gitt hele tre etasjer på Stenersen-museet. Utover kunstnerens egne og mer tradisjonelle grafikkproduksjon utsilt i en av etasjene, er det resterende utstillingsarealet satt av til den spektakulære samlingen. For å nevne noe, består den av afrikanske masker, dagbøker, bøker, plakater, stoler, amatørmalerier, postkort (med motiv fra norske fjelloverganger!), flyveblader, leketøy, skap, verktøy, orientalske tepper og trykksaker. Gitt det svært kaotiske utgangspunktet, kan nøkkelen til utstillingens suksess ligge i Guttormsgaards utsøkte fingerspitzengefuhl i komposisjon, seleksjon og presentasjon. Sist men ikke minst speiler det kunstnerens liv, politiske engasjement og genuine interesse i den fysiske virkeligheten som omgir oss i form av objekter. Selv om det til tider var vanskelig henge med på overgangene mellom kunstnerskap og arkiv, var utstillingen i sum svært underholdende, annerledes og beundringsverdig i sin rikholdighet.
STEM PÅ GUTTORM GUTTORMGAARD HER
Kjersti Vetterstad
Quest in Paradise (Unge Kunstneres Samfund)
Botanikk, økosystemer og en generell grønn bevissthet synes å være et tegn i tiden, også i kunstscenen. Utfordringen, politisk så vel som kunstnerisk, kan være å videreformidle idé og innsikt om emnene på en original og engasjerende måte. Der hvor mange bommer, treffer Vetterstad. Med bruk av hovedsalen og samtlige rom i UKSs daværende lokaler på Tullinløkka, presenterte hun en serie video og lydinstallasjoner, en giftig plante og dokumentar med tydelige kunstneriske tilsnitt. I dokumentarfilmen The Agronaut følger vi i lange tagninger den karismatiske og katalonske økobonden Montserrat Canudas Jorba i hennes hverdag på den naturrike eiendommen. Med rolig stemme og filosoferende tilnærming tar hun betrakteren med på en liten undervisningsreise i økosystemer og annen grønn moro. Ellers består utstillingen i korte trekk av videoprojeksjoner på frittstående vegger. Filmene viser et nærbilde av en billes dødskamp, drivende skyer og utsnitt av pelsen til en pustende hud. Alt utsøkt utført, med teknisk presisjon og estetisk finfølelse. Vetterstads utstilling hos UKS er i alle ledd usedvanlig godt gjennomført og vitner om en kunstner som klarer å sette de bakenforliggende sammenhengene inn i en større estetisk og politisk kontekst uten å tendere mot det kjedsomlige og satte.
STEM PÅ KJERSTI VETTERSTAD HER
ÅRETS SCENEKUNST
Marie Blokhus
Fugletribunalet (Nationaltheatret)
Marie Blokhus er en av de beste, muligens den aller beste, skuespillerne i Norges land, og fortjener følgelig å blir overøst med heder og ære – også fra NATT&DAG. I fjor spilte hun Hamlet, og i år har hun spilt en kvinneskikkelse med ulik, men omtrent like innholdsrik emosjonell koffert som Shakespeares desillusjonerte danske prins. Der Hamlet forsøkte å ta et oppgjør med korrupsjon og diverse familiemedlemmer uten moralske skrupler, er Allis i Agnes Ravatens Fugletribunalet en eskapistisk skikkelse som rømmer fra alt som kan ligne på et moralsk oppgjør. Blokhus er intelligent, og forstår at mennesker er smarte og dumme på samme tid og at vi noen ganger går oss fullstendig vill i våre egne tanker. Humoravdelinga på NRK har bidratt til å finjustere hennes humoristiske sans, men Blokhus har uansett en spesielt god evne til å få frem det komiske i selv de mest gravalvorlige situasjoner.
STEM PÅ MARIE BLOKHUS HER
Jonas Corell Pedersen
Vi tygger på tidens knokler
Regissøren Jonas Corell Petersen har helt siden sin debut hatt en helt spesiell plass i våre hjerter. Han beviste med sine iscenesettelser av de proto-romantiske storhetene Schiller og Goethe at han greier å ta politikken, kjærligheten, døden og livet på alvor uten å dermed skru av latterkrana. Det er fristende å se forestillingene som tegn på en etterlengtet nyromantisk vending i teateret, men i det minste ser det ut som om Corell Petersen også har latt seg inspirere av sturm und drang-folka i sin seneste forestilling. Vi tygger på tidens knokler inneholdt snodige og ettertenksomme essayistiske fabuleringen om hva frihet er for noe greier, ispedd underholdende absurdistiske utbrudd. Forestillingen viste hvor forvirrede vi er i vår søken etter meningen, men var fullstendig fri for nihilistiske platityder om hvor meningsløst alt er. I tillegg til å være underholdende, smart og følsomt teater, antyda forestillingen verdien av å opprettholde naiv og håpefull tro på menneskeheten.
STEM PÅ JONAS CORELL PEDERSEN HER
Angelina Josephine Stojcevska
Strategier for en lysere fremtid (Nationaltheatret)
Strategier for en lysere fremtid er regissør Angelina Josephine Stojcevskas diplomoppgave for Kunsthøgskolen i Oslos regilinje, og for en diplomoppgave! Strategier for en lysere fremtid er absurd og rørende, og toucher borti alt fra hvordan det står til med det moderne teateret til hvordan det står til med meg, meg, meg MEG MEG! Skuespillerne er strålende, og det er vanskelig å velge ut en av rolletolkningene, men om vi skal sette fingeren på noen er det særlig Olav Waastad som imponerer. I tillegg gjør Ibsen (den Ibsen, ja) en sterk rolle som avhugget hode på glass. Stojcevska har kalt stykkets sjanger for hyperrealisme – en realisme som er mer virkelig enn virkeligheten – og det er helt riktig: Virkeligheten blekner i forhold.
STEM PÅ ANGELINA JOSEPHINE STOJCEVSKA HER
NB!Kjøp billetter til prisutdelingen på Rockefeller 5. februar her!
SE OGSÅ: Disse er nominert til Bergenprisen 2015
The post Disse er nominert til Osloprisen 2015 appeared first on NATT&DAG.