– HVA OM JEG hadde begått et mord? Han var ikke så annerledes enn meg; han hadde samme type bakgrunn, kom fra et helt ok samfunn og hadde en helt ok oppvekst. Han var et vanlig menneske som begikk en grusom handling.
Med spillefilmdebuten Etterskjelv har Magnus von Horn gått i seg selv og sin egen ungdomstid. Filmen er inspirert av en virkelig hendelse: en 15 år gammel, svensk gutt som kvalte kjæresten sin fordi hun ikke lenger elsket ham. Von Horn leste rettsprotokollen og guttens bekjennelser etter drapet.
– Det var første gang jeg kjente at et vanlig menneske som meg selv kunne være i stand til noe slikt. Jeg forsøkte å sette meg selv i den ukomfortable posisjonen. Filmen skulle ikke baseres på fakta, men på en troverdig karakter. Da måtte personen skapes ut fra meg selv.
I BEKJENNELSENE ga drapsmannen uttrykk for at han ikke følte seg som et offer. Han forsto ikke hvordan han kunne ha tatt livet av et annet menneske, men forsøkte å ta konsekvensene. I Etterskjelv møter vi den 16 år gamle, fiktive rollefiguren John, idet han slipper ut av en anstalt, to år etter drapet på ekskjæresten.
– Den virkelige drapsmannen prøvde å ta følgene som en voksen mann, men samtidig var han 15 år og fortsatt et barn. Han hadde mange indre konflikter som berørte meg dypt. Han var ikke et tvers gjennom ondt menneske.
John i Etterskjelv vender tilbake til barndomshjemmet i et lite, svensk bygdesamfunn. Møtet med de gamle medelevene blir sårt og voldelig – mange takler ikke at den drapsdømte gutten er tilbake etter bare to år.
MAGNUS VON HORN har bodd i Warszawa helt siden han begynte på den anerkjente filmskolen i Lodz, men regissøren retter stadig blikket mot det svenske.
– Hvis man er under 18 år og gjør noe ulovlig i Sverige, får man uansett maks fire år på ungdomsanstalt – og det er sjeldent. Det betyr at et barn som har begått et drap kan komme ut igjen og fortsatt være et barn. Jeg er fascinert av mennesker som har en samvittighet og at det er dette som blir straffen. Det må være ensomt.
Regissøren forteller at han startet med klisjeene; det enkle, men virkelighetsnære som man har sett i lignende historier på film. Siden gravde han videre, i Etterskjelvs hovedperson, samfunnet og konflikten – alle reaksjonene i kjølvannet av Johns retur.
– At det skulle finne sted en slags happy ending i en slik historie ville bare vært en filmatisk virkelighet. Det tar lang tid før John åpner seg om at han ikke følte noe under kvelningen, og filmen presenterer ham ikke som et offer eller tilbyr andre, mer tilgjengelige løsninger. Virkeligheten går langsomt, forandring tar tid.
– Pressen slår det stort opp når unge begår et mord, men forenkler nyhetssakene fordi det gjør dem mer attraktive. Det finnes ingen vilje til å komme nærmere en forklaring, som uansett aldri er enkel. Vi simplifiserer gjerne det vi er redde for; kaller mennesker for psykopater eller monstre for å distansere oss. Men innerst inne vet vi at vi finner oss selv, hvis vi bare går litt nærmere.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I Etterskjelv har du valgt å ikke vise selve drapet eller beskrive i detalj hvordan det ble utført. Er det ikke også en forenkling å distansere publikum fra den delen av historien?
– Fortellingen handler om livet etter mordet, ikke selve mordet. Den er ikke tilrettelagt for publikum, men for karakterene i filmen. Alle i samfunnet vet hva han gjort, men det tar tid for dem å bearbeide det, og de snakker som om de ikke vet at vi ser på. Det vi ikke ser er de mest gripende bildene, fordi vår fantasi er tusen millioner ganger sterkere enn det jeg kan vise på film. Filmen skal ikke gi svar, jeg er ikke en jævla filosof eller et geni.
«Vi lagde ti regler for kamerabruken, og en av dem var at kameraet skulle være en katt – ikke en hund.
Noen ganger er kameraets blikk rettet et annet sted enn på dem som prater. Og i begynnelsen deler vi Johns perspektiv: vi ser faren og den ansatte som snakker, men hører dem ikke gjennom anstaltdørene.
– Vi lagde ti regler for kamerabruken, og en av dem var at kameraet skulle være en katt – ikke en hund. En hund er ganske aktiv hvis det for eksempel er bråk i en leilighet; den vil forsvare, være opphisset eller springe omkring. En katt kan sitte i vinduet, uten empati, og se på bråket som om noen satt og leste. Det var forresten et annet punkt; jo mer drama i fortellingen, jo mer distanse – vi ville ikke la kamera bli henført av dramatikken.
– Disse valgene ble gjort ut fra rollefigurene og deres indre konflikter. Alle er veldig redde for følelsene sine, kanskje særlig Johns far. Det er feil å la John få flytte hjem igjen, men faren lar ham gjøre det likevel. Det er ikke «riktig» å ikke elske sønnen sin, men han prøver likevel å være en pappa. Han klarer ikke å stå opp for sine egentlige følelser.
Foruten faren og sønnen i Etterskjelv møter vi også Johns bestefar – en stum mann som til tross for sin skrøpelighet utviser tegn på stoisk kynisme.
– Det er ikke en tilfeldighet at det er tre generasjoner menn i Etterskjelv; de innestengte følelsene har fulgt med gjennom generasjonene, og eksplodert i akkurat John.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Mye av kommunikasjonen mellom John og faren skjer gjennom klassiske maskuline handlinger, som leirdue-skyting og kjøreopplæring. Faren forsøker å tilnærme seg sønnen gjennom handling?
– Den eneste måten de kan kommunisere på er gjennom fysisk aktivitet – spise, kjøre bil, men ikke prate med hverandre. Filmen handler mye om mannlige aggresjoner; ikke om testosteron og gruppementalitet, men en form for passiv aggressivitet. Det handler om redselen for å være svak eller se svak ut. Frykten går tilbake gjennom tusener av år: menn har lenge levd i en verden skapt av menn for menn, med mannlige konger, landeiere, og lignende. For å være en stor hersker eller noe sånt måtte man bli en skyggefigur for sine følelser – bare være rasjonell.
– De siste tiårene har verden forandret seg; det er ikke så viktig med territorier, det er viktigere å se innover og i hjertet på seg selv. «Er jeg lykkelig, lever jeg med rett partner, er jobben min riktig», og så videre. Jeg tror menn har kommet i en større konflikt med seg selv enn det kvinner har.
«Denne filmen befinner seg i et slags vakuum ute på landet – i et samfunn som ikke rakk toget.
I skandinavisk film ser man ofte menn som ikke klarer å uttrykke følelsene sine. Skaper arketypen et for ensidig bilde? Som du sier har verden forandret seg, og har ikke menn også blitt flinkere til å kommunisere?
– Jo, men Etterskjelv utspiller seg ikke i Oslo, Stockholm, Malmö eller i en annen større by, der mennesker er i forandring og det finnes en anonymitet, og en strøm av informasjon. Denne filmen befinner seg i et slags vakuum ute på landet – i et samfunn som ikke rakk toget. Jeg bor ikke lenger i et slikt samfunn, men jeg kjenner fortsatt at jeg har mye til felles med menneskene der. Jeg er mer verbal, men undertrykker følelsene mine, jeg også.
– Det er nok sant at vi ofte ser den «tyste mannen» i norsk og svensk film fordi det er noe sant i det, men det er ikke reservert skandinaver. For eksempel er menn her i Polen like redde for følelsene sine, de stenger seg bare ikke inne på samme måte, men er mer ekspressive.
«Det er litt eventyraktig; siden han har drept en jente, må han treffe tre nye for å gå videre.
Det er et fravær av kvinner i familiene til John og hans tidligere kamerat, som havner i et voldelig sammenstøt. Hvordan tror du fortellingen hadde forløpt hvis noen mødre eller søstre hadde vært til stede?
– Den hadde vært annerledes – det er ikke en tilfeldighet at det ikke er noen kvinner i Johns familie. Fraværet handler om at kvinnene har overgitt seg, ikke at de ikke får være med. De har gått lei. Mangelen på kvinner i Johns liv har gjort at han ikke kan uttrykke seg overfor en kvinne – han har myrdet en i stedet. I filmen finnes det tre kvinner som han behøver for å gå videre: damen fra ungdomsanstalten, jenta som tør å nærme seg ham og moren til den drepte, som ikke er redd for å vise sitt hat. Det er litt eventyraktig; siden han har drept en jente, må han treffe tre nye for å gå videre.
– Det er et savn etter kvinner som har skapt husholdet og samfunnet. Men det handler ikke om at «kvinner er sånn, og menn er sånn»; rektoren i filmen er kvinne og like krass som mennene.
Dine kortfilmer Utan snö og Echo er også oppvekstskildringer. Hvorfor velger du ungdommers perspektiv i fortellingene dine?
– Jeg liker karakterer som føler mye, men ikke klarer å uttrykke det. I stedet kjenner publikum følelsene for dem og kan sette ord på dem selv. Ofte er ungdommer slik – hvis jeg tenker på meg selv som ungdom var det en tid med mye følelser, men det var vanskelig å beskrive dem og distansere seg fra dem. I den perioden opplevde jeg mye for første gang. Et brudd med en jente blir så uproporsjonert; det blir hele verden, slik en forelskelse også kan bli.
Etterskjelv har norsk kinopremiere 4. desember.
The post Magnus von Horn debuterer med «Etterskjelv», om en 15 år gammel, svensk gutt som kvalte kjæresten sin appeared first on NATT&DAG.