Scientologi-sommer
Jordkloden rammes av flere og flere naturkatastrofer, og menneskene må flykte fra det som en gang var paradis. De tar turen til Nova Prime, en planet som også nådeløse aliens har lyst til å bosette seg på. I spissen for menneskene står General Cypher Rage (Will Smith), en mann som har helt klart for seg at “Danger is real. Fear is a choice.”
Cypher Rage er fryktløs, noe som er praktisk med tanke på at fiendens beste våpen, skapningen Ursa, kan lukte frykt. Det er med andre ord en ganske tynn forhistorie som etter hvert fyller det store lerretet i After Earth.
Likevel tar filmen seg opp flere hakk når Cypher legger ut på et siste oppdrag i rommet, og hans sønn, Kitai (Jaden Smith), blir med på reisen. Ikke på grunn av den videre fortellingen i filmen, den er like tynn som forhistorien, men på grunn av konflikten mellom og far og sønn, og spenningen som oppstår på grunn av den fysiske og psykiske distansen dem i mellom. Ved en feil styrter nemlig romskipet på jordkloden, og far Cypher blir hardt skadet under kræsjlandingen. Rollemønsteret og det opprinnelige oppdraget forandres, og det blir sønnen Kitai sin oppgave å kontakte menneskene på Nova Prime. På veien kommuniserer far og sønn gjennom et skype-lignende verktøy, noe som legger opp til en rekke intense øyeblikk der Cypher ikke har mulighet til å gripe inn i sønnens naive handlinger, og der Kitais ødipalkompleks virkelig får utfolde seg.
Scientologi-bakteppet i After Earth, og det store fokuset på fryktløshet og pseudovitenskap, gjør at plothullene i filmen blir mange, og at regissør M. Night Shyamalan (Sixth Sense) tyr til en del enkle og banale løsninger.
Samtidig er narrativet og det visuelle flere hakk bedre enn i tvillingbrorfilmen Battlefield Earth (Roger Christian, 2000), og de stødige skuespillerprestasjonene av far- og sønn Smith gjør filmen til en fullverdig blockbuster. Midt på treet: akkurat hva man forventer av en film på en regntung sommerdag.
Martin T. Johannessen
Premiere 14. juni