Slangeøyne og slangeskinn

“Put the bunny back in the box”. Det er umulig å se for seg nittitallets filmkultur uten Nicolas Cage.

“This is a snakeskin jacket! And for me it's a symbol of my individuality, and my belief in personal freedom.” – Sailor Ripley, Wild at Heart.

NITTITALLET BÆRER EN tatovering av Nicolas Cage, og Nicolas Cage har nittitallet i blodet. De to er, etter mitt syn, uatskillelige bestanddeler av samme grunnstoff. Og når man ser tilbake fra 2013, er de begge også som museumsobjekter å regne. Og en hyllest av én, er en hyllest til begge.

Nicolas Cage fikk riktignok sitt gjennombrudd allerede på åttitallet, men det var først etter David Lynchs ikoniske Gullpalme-vinner Wild at Heart (1990) at Cage for alvor innfant seg i popkulturen. Med sin fullkomne rolletolkning som Sailor Ripley i Lynchs egenartede univers satte Cage tonen for sitt bidrag til nittitallet. En egen kategori av crazy, for å si det enkelt. Og for å si det mer analytisk: Gjennom å uttrykke emosjonell inderlighet, uforutsigbar brutalitet og burlesk maskulinitet i ett og samme vesen, forplantet Cage sin helt egne skuespillerkunst i sin fremtoning – og denne er med videre i så å si alle hans roller gjennom tiåret. (Og med noe mindre hell (ærlig talt, det har glidd over i parodi) også på 00-tallet.)

Nittitallets kombinasjon av motkultur, inderlighet og ironi var en verden der Cages indre demoner var ønsket og elsket. 

Etter Wild at Heart traff Cage igjen en minneverdig tone i den lite sette thrilleren Red Rock West (1993), der han ble satt opp mot Dennis Hopper – en skuespiller av samme alen. Da han med en mer sentimental, men riktignok kritikerrost og solid rolleprestasjon, i dramaet Leaving Las Vegas vant en Oscar i 1995, tok karrieren hans en heldig, men kanskje utilsiktet vending.

Oscar-scenarioet kunne gjort Nicolas Cage til en sødladen figur i bløte dramaer, hvis ikke gudene ville det annerledes: Nicolas Cage ble actionhelt og superstjerne. Og jeg er evig takknemlig.

Det er umulig å se for seg nittitallets filmkultur uten Nicolas Cage. Men rett skal være rett: Cage hadde stått fattig tilbake uten den akk så viktige revitaliseringen av actionfilmsjangeren. Top Gun (1986) ga oss produsentene Jerry Bruckheimer og Don Simpson, mens John McTiernans Die Hard (1989) ga oss den upretensiøse actionhelten og populariserte underholdningsdrevne high concept-manuskripter. Da Nicolas Cage etter sin Oscar-pris fulgte på med tre high concept-actionfilmer på rad – The Rock, Con Air og Face/Off – og alle var suksesser på hver sin måte, ble han 90-talls-actionfilmens ansikt og gallionsfigur.

OG HER SPILLER min generasjonstilhørighet selvfølgelig inn. Jeg var 13 år gammel da The Rock kom på kino, og det var på alle måter det perfekte tidspunktet i livet for en slik film. 17 år senere holder den fremdeles mål, og jeg anser den som en av de beste actionfilmene som er laget. Nicolas Cage gir filmen et hjerte og en lekenhet som avvæpner alvoret i sjangerens iboende voldsomhet, samtidig som han ankrer plottets banaliteter med en genuin tilstedeværelse i de få emosjonelle øyeblikkene. Nok til at The Rock fra start til slutt treffer en menneskelig tone oppi all støyen.

Denne typen mesterlig turnering av en komplisert filmsjanger fra en skuespiller gis sjelden anerkjennelse, men Nicolas Cage fortjener det – han er virtuos i sin håndtering av actionfilm.

I den mer banale Con Air fortsetter Cage ut på den dristige planken der han bygger sin egen stereotypiske actionhelt, men heldigvis er hans heltemodige Cameron Poe på fangeflyet så far out at Cage nesten blir mer minneverdig som ikon her enn som Stanley Goodspeed i The Rock (forresten: Nicolas Cage har båret noen fantastiske rollenavn opp gjennom årene). I det forbløffende komiske premisset for Face/Off– der John Travolta og Nicolas Cage bytter ansikt og spiller hverandres rollefigurer – er nok en gang Cage i sitt ess. For hvert ekstra visuelle grep John Woo tar ut av kameraskuffen, henter Cage enda et vilt ansiktsuttrykk eller stemmeskifte frem i sitt gestalt, og godt parert av Travolta (som også var i toppform) blir Face/Off uforglemmelig av natur.

I 1997 ER CAGE i sitt senit som superstjerne, og vender dermed oppskriftsmessig nesen mot auteurer, som Brian De Palma (Snake Eyes) og Martin Scorsese (Bringing Out the Dead). Filmene ble kjølig mottatt av publikum og kritikere, men med et analytisk tilbakeblikk blir det synlig at begge disse gir skuespilleren Cage anledning til å tilføre tiåret enda noen viktige avtrykk av ikonet Cage, som vi ikke ønsker å være foruten. Snake Eyes er kjent for sine usedvanlig lange tagninger, og dette bokstavelig talt uredigerte tidsrommet ga Cage en fri arena for utfoldelse. I Scorseses rastløse ambulansesjåførportrett gjentas på sett og vis Taxi Driver i et nytt filter, og selv om Cages crazy er å finne i store mengder – særlig i noen maniske, psykiske utbrudd – er Bringing Out the Dead dessverre et av eksemplene på at Cages rolletolkninger lider hvis de ikke får nok plass til å utfolde seg. Likevel verdt å se.

Og dette var slutten av nittitallet, og dermed også det siste åndedrag for Nicolas Cages kunstneriske storhetstid. Med unntak av hans fortreffelige tvillingroller som Kaufman-brødrene i Spike Jonzes mesterverk Adaptation. fra 2002, traff ikke 00-tallet og Nicolas Cage helt den samme tangenten på filmflygelet.

Nittitallets selvmotsigende, men naturlige, kombinasjon av motkultur, inderlighet og ironi var en verden der Nicolas Cages indre demoner var ønsket og elsket. Et kaldere og mer dystopisk tiår i en post-9/11-verden har ikke hatt rom for et talent som Nicolas Cage, og den erkjennelsen er sørgelig på sin helt egne måte.

I dag har vi YouTube-montasjer av ikoniske Cage-rollefigurer tatt ut av sammenheng og satt opp mot hverandre, til stor komisk effekt og et nesten subversivt, genialt nytt nivå. Men samtidig bryter mashup-kulturen ned noe av det vakre og inderlige, og det er først når en corny film som Con Air tilfeldigvis går på TV at vi blir minnet om det … det litt slørete utseendet til et bilde man husker fra en VHS-kassett, og Nicolas Cage i en tåpelig parykk som med fullt alvor snur seg mot en bad guy og sier: “Put the bunny back in the box”.

Topp 3 Nicolas Cage på 90-tallet

1.     The Rock. Actionfilm blir knapt mer underholdende og vellaget enn dette, og Nicolas Cage binder det hele sammen med sitt perfekte portrett av hovedpersonen Stanley Goodspeed.

2.     Wild at Heart. Et større kunstverk enn de fleste andre filmer Cage gjorde på nittitallet, og hans Sailor Ripley er et popkulturelt ikon som har vokst ut av filmuniverset og inn i folks liv. Cage i regi av Lynch skulle jeg likt å se mer av.

3.     Face/Off. Nicolas Cage får leke seg både i bad guy- og helterollen, og John Travolta er en ypperlig motspiller. Det er en slags fryd over hele denne filmen som er vanskelig å beskrive, utover at hele greia er så karikert og high concept at jeg gir meg totalt hen.