Kristina Leganger Iversen debuterte som 21-åring med diktsamlinga Hjartemekanikk, en bok som tok utgangspunkt i et traume – en ulykke som river bort den ene parten i et par og kvester den andre – og dets ettervirkninger. I vår er hun aktuell med sin andre bok, romanen I ringane. Den åpner med at hovedpersonen Jo ligger på badegulvet i leiligheten sin og har en abort. Derfra sirkler fortellingen mellom denne scenen og episoder fra Jos barndom og tidligere liv, i det som kan ligne små kortprosastykker. Der språket i debuten grenset mot og lekte med det kliniske, dykker Leganger Iversen denne gangen så å si ned i det sanselige mørket. Formbevisstheten, det musikalske uttrykket og interessen for det kroppslige er på den annen side gjenkjennelig.
Var aborten utgangspunktet da du begynte å skrive I ringane?
– Nei, opprinnelig kom aborten først langt ute i teksten. Det var egentlig leken som begynte det hele, spørsmålet om de skal leke en lek – ja, du vet hvilken. (En seksuell lek mellom hovedpersonen og hennes kjæreste som utgjør en annen sentral scene i boka, journ. anm.) Jeg skal ikke røpe for mye.
Men etter hvert ble det klart for meg at dette badet, der Jo ligger, var enda viktigere, mer sentralt for fortellingen: Det er et rom som binder mange av hendelsene sammen, og som derfor måtte være stedet alt ble fortalt fra.
Jeg hatet å være et barn. Jeg hatet å være i en situasjon der noen hadde så mye kontroll over meg
Så nå starter det med at Jo ligger på badet i leiligheten sin og har en abort. Ut fra den situasjonen fortelles det om episoder fra hennes barndom og forholdet hun har hatt før hun blir gravid. Så handler boken om frihet, kjærlighet og vold: hvordan de tre tingene henger sammen mellom mennesker, hvordan vi lever og leker og endrer hverandre.
Vold er et viktig tema i romanen?
– Kjærlighet og vold henger jo sammen. Særlig for barn – barn er jo helt i sine foreldres vold, og foreldre er ikke nødvendigvis alltid så gode til å forvalte den posisjonen de har. Jeg hatet å være et barn. Jeg hatet å være i en situasjon der noen hadde så mye kontroll over meg. Jeg ville bare bli voksen. For Jo fins det imidlertid en ambivalens – på et tidspunkt får hun som barn valget mellom fysisk straff og andre alternativer, og velger straffen. Som barn er det usikkert hvor mye valg man har i en slik situasjon, og slik kan det også være senere. Når Jo og kjæresten leker den leken, som blir vond, blir spørsmålet hvem som har ansvar for det som skjer, hvem som valgte leken – om Jo velger eller søker den overskridelsen.
Du tar opp flere former for vold: Mellom foreldre og barn, mellom søsken, i kjærlighetsforhold, i sex – men også den formen for vold som både en fødsel og en abort utgjør mot selve kroppen. Hvilken rolle spiller volden i det du skriver?
– Vold er skyggen av eksistensen, av kjærligheten, av friheten. Det finnes ingen kjærlighet uten vold, det finnes ingen frihet uten vold, og det finnes ingen eksistens eller tilblivelse uten vold. Det høres ganske dystert ut – men jeg tror mennesker tåler ganske mye vold også. Dette henger sammen med hva slags syn man har på frihet.
Potensialet for vold finnes der hele tiden mellom mennesker, i store og små avskygninger.
Jeg tenker ikke på frihet på en nyliberalistisk måte, som om det fantes en uendelig mengde frihet og det ikke fantes noen konsekvenser av hvilke valg man tar, hvordan man bruker friheten. Jeg er mye mer tilbøyelig til å tenke på frihet slik Simone de Beauvoir gjør: Friheten min grenser mot alle andre individers frihet, og når man utøver sin frihet så påvirker man de rundt seg. Ikke nødvendigvis slik at det må havne i destruktivitet. Men potensialet for vold finnes der hele tiden mellom mennesker, i store og små avskygninger.
Det er noe som kanskje er synligere for barn enn for voksne. Barn leker jo mye, og i disse lekene finnes det alltid et skinn av makt. Hvem som får være med å leke, hvem som får diktere reglene for leken, hvem som får leke med hvilke leker – alle disse maktkampene pågår hele tiden. Som barn visste man alltid hvem som hadde makt til å definere hvem som kunne være med i gjengen, hvem som fikk si noe, hvem som skulle bli lyttet til, og hvem som ble utstøtt. Hele tiden finnes den avvisningen der.
Spørsmålet er i hvilken grad man kan melde seg ut av leken, hvis det å melde seg ut innebærer å stå alene, for eksempel. I hvilken grad har man frihet til å velge – hvor mye valg har man, i den og den situasjonen? Det interesserer meg.
Over til noe annet. Det har vært litt fokus på at du skriver om en abort. Hva er det som er så interessant med en abort?
– Typisk journalist-bait-spørsmål. En del av meg får lyst til å si: Hvorfor ikke? Det er 15 000 aborter i Norge hvert eneste år. Kunne man ikke like gjerne spørre seg hva som er så interessant med oppveksten til Jo, hvorfor romanen inneholder en familieskildring? Men det spørsmålet får jeg ikke, jeg blir spurt om den aborten. Det finnes en million oppvekstromaner, en million romaner om unge menn som finner skriften, men det er ikke så ofte man skriver om abort. Eller fødsler! Fødsler, og menstruasjon, skildres veldig sjelden.
Det finnes en million oppvekstromaner, en million romaner om unge menn som finner skriften, men det er ikke så ofte man skriver om abort
En av de få menstruasjonsskildringene jeg har lest var i The enchantment of Lily Dahl av Siri Hustvedt, når mannen Lily begjærer kommer inn i kafeen der Lily jobber og hun i samme øyeblikk begynner å blø. Hun må løpe inn på do og stikke inn en tampong. Det er en av de svært få gangene jeg kan huske å ha lest om det – og jeg tenker, what the fuck, liksom. Vi gjør det hele tiden. Og det står aldri skrevet om det.
Hvorfor er disse tingene så fraværende, da? Fødsler, abort og menstruasjon?
– Alt som handler om den kvinnelige, reproduserende, levende kroppen er det jo knyttet en skam til. Nesten. I hvert fall til det å vise det fram: Ammende bryst kan ikke vises fram på Facebook, man kan ikke vise fram menstruasjonsblod på Instagram – det er påfallende hvordan en kvinnekropp som kun er til for seg selv eller for et barn, er en kvinnekropp som ikke skal vises fram.
Så satt jeg der med blod på fingrene, og hadde skrevet en tekst om hvor mye det hadde betydd for meg at andre hadde vist fram dette blodet, for skrivinga av denne boken, og tenkte: Fuck it.
Du viste selv fram menstruasjonsblodet ditt (på fingrene) på Instagram den 8. mars i år. Hvorfor det?
– Da jeg skrev I ringane var det ekstremt viktig for meg å ikke skjule noe. Veldig mye av boken handler om fortielse – i familien til Jo er det veldig mye som ikke kan sies, og som holdes skjult – men teksten måtte være veldig direkte, særlig der den handler om tabubelagte tema.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Det kunne den bli fordi jeg selv, de siste fem årene, har sett mange kunstnere som har jobbet med for eksempel blod, eller med graviditet og abort. De første gangene jeg så det, tenkte jeg – iiih, er det virkelig nødvendig, er det ikke litt mye? Og så begynte jeg å analysere den reaksjonen hos meg selv. Hvorfor skulle det være så farlig, hvorfor skulle det være noe skamfullt? Dette skulle jeg snakke om i et foredrag den 8. mars. På morgenen hadde jeg tilfeldigvis mensen og skulle skifte en tampong. Så satt jeg der med blod på fingrene, og hadde skrevet en tekst om hvor mye det hadde betydd for meg at andre hadde vist fram dette blodet, for skrivinga av denne boken, og tenkte: Fuck it. Nå har jeg faen meg sjansen til å leve opp til den standarden. Like etterpå tenkte jeg, shit fuck faen i helvete, det var kanskje å dra det litt langt.
Jeg var på Tinder samtidig, og hadde en lenke til Instagram-profilen min, og tenkte sånn: Oi, hvis noen av Tinder-matchene mine nå går inn dit, så er det første de ser det fuckings mensblodet mitt … Men jeg lot det stå, og tror mange syntes det var fett. Det var til og med en type på Tinder som sa sånn: Jeg digger at du legger ut bilde av blodet ditt!
I ringane (Samlaget) er ute nå. Det er Kristina Leganger Iversens (1989) andre bok.
The post Kristina Leganger Iversen: – Det første de ser er det fuckings mensblodet mitt appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.