«DE FLESTE FILMER er jo firerfilmer!» Det er mange år siden dette utsagnet kom meg for øre for første gang. Og det skal sies, påstanden ga virkelig mening for en åttendeklassing hvis inntekter fra tre forskjellige strøjobber gikk rett i det lokale DVD-markedet: Hylla over isdisken på Rema 1000.
Den gang evnet jeg ikke helt å skille klinten fra hveten. Jeg likte den Politiskolen-filmen som utspiller seg i Russland, Lawrence of Arabia og nyinnspillingen av Shaft. Jeg likte alle Gudfaren-filmene, alle Star Wars-filmene, alle Rocky-filmene og She’s All That. Jeg likte Charlie’s Angels-filmene, Adaptation og Tomb Raider-filmene. Jeg likte den originale Motorsagmassakren, Jonny Vang, Nærkontakt av tredje grad og Hot Shots-filmene. Jeg likte Istid. Reservoir Dogs. Stuck on You. Manndomsprøven. Taxi-franchisen i sin helhet og den originale King Kong. Jeg likte The Waterboy, Elefantmannen, Notting Hill, Apokalypse nå!, Alle elsker Mary og 2001: En romodyssé.
(Pearl Harbor likte jeg derimot ikke så godt.)
Det jeg vil frem til med denne innledende mimringen, er at en nyfrelst og altetende cineast som meg, som for alvor hadde fått øynene opp for filmmediet, ikke nødvendigvis var spesielt kritisk. Jeg elsket film. Punktum. The medium is the message, som det heter. Så lenge noe flimret på skjermen i halvannen time eller mer, ville det bli likt. Sjelden hatet og sjelden elsket, men stort sett likt. Ba du meg om terningkast, fikk du jevnt over firere og femmere tilbake. Med sammenligning for øvrig: La oss snakke om norsk filmkritikk.
Er det ikke i overkant mange firere og femmere? Er ikke eneren nærmest totalt fraværende?
JEG HAR LENGE mistenkt at noe er alvorlig galt med den norske filmkritikken (som jeg i dag bidrar til selv). Er det ikke i overkant mange firere og femmere? Er ikke eneren nærmest totalt fraværende? Og når så jeg sist en sekser på trykk under Inger Merete Hobbelstads Dagbladet-byline? I utgangspunktet er svarene «jo», «visst fanden» og «Tja, Oslo, 31. august i 2011?», men undertegnede akter ikke å fare med vås og tomme anklager som mangler forankring i kvantitative data, så la oss ta en vareopptelling.
En gjennomgang av årets terningkast i VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, FilmMagasinet og Filmpolitiet – samt våre egne trynekast – viser at det er hold i mistankene. I alt er 445 terninger og tryner kastet. De fordeler seg slik:
6: 18 (4,0 prosent)
5: 140 (31,6 prosent)
4: 145 (32,7 prosent)
3: 96 (21,7 prosent)
2: 37 (8,4 prosent)
1: 7 (1,6 prosent)
Sørgelig nok har jeg ikke spalteplass til å dele med dere noen helvetes oppsiktsvekkende og selvforklarende kakediagrammer jeg har banket sammen i Excel, så la oss gjøre dette på den omstendelige gamlemåten: To av tre karakterer i norsk filmkritikk er en firer eller en femmer. I så sjeldent som hver sjuende filmanmeldelse gis det en ener, en toer eller en sekser. Og med viten om at NATT&DAG har trillet tre av de sju enerne i 2015, kan vi erklære at eneren i praksis ikke er i bruk. Hvorfor er dette problematisk?
DE FÆRRESTE «seriøse filmkritikere» vil gå med på at filmanmeldelsens eneste eksistensberettigelse er forbrukerveiledning, men det er et ubestridelig faktum at det i all hovedsak er det de blir brukt til av de som leser dem: «skal vi se den filmen eller den filmen?». Selv om sosiale medier har gjort ordet på gata mektigere enn kritikernes skriblerier, må en kunne anta at anmeldelser stadig spiller en viss rolle for hva folk velger å se på kino. Å øve innflytelse på folks tidsbruk er en aktivitet som må forvaltes ansvarlig av oss som skriver filmkritikk, men vi ser ikke ut til å ta forpliktelsen på alvor. Seks av sju terningkast er tre, fire eller fem, og for undertegnede lyder en så talende statistikk som at Kritikeren har gått i dvale etter å ha hengt et folkelig «joda, den er ålreit, den!»-skilt på døra.
Kritikeren har gått i dvale etter å ha hengt et folkelig «joda, den er ålreit, den!»-skilt på døra.
Et nærblikk på den kritiske mottakelsen av de fire siste kinopremierene (i skrivende stund) viser hvor lite hjelp kinogjengerne får av dagens kritikere:
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Med slike kritikker, hvordan skal en stakkar kunne orientere seg i kinotilbudet? Problemet er dette: Vi har ikke en filmkritikk hvor det sies klart fra om at «denne filmen MÅ du se» og «denne filmen MÅ du unngå». Det vi har er filmkritikken hvor Birger Vestmo kan skrive om Teenage Mutant Ninja Turtles at «Jeg ser ingen gode grunner til at denne filmen skal eksistere» – selve definisjonen på et terningkast én – og likevel lande på en raus treer. Fra et annet helvetes oppsiktsvekkende kakediagram kan jeg for øvrig melde at 94,2 prosent av Filmpolitiets terningkast i 2015 utgjøres av treere, firere og femmere. Den øvrige pallen på den statistikken utgjøres av Aftenposten med 91,5 prosent og FilmMagasinet med 88,2 prosent. (VG får den sure fjerdeplassen med «bare» 87,1 prosent.)
RETT SKAL VÆRE RETT: Det er ikke nødvendigvis gitt at det er manglende mot som er årsaken til at så mange filmanmeldelser skrives under fire øyne. En må håpe og tro at firere og femmere trilles fordi vedkommende kritiker oppriktig mener at filmen fortjener det, og ikke fordi han eller hun er så konfliktsky at det virker tryggest å veie litt for og imot for å lande på en ufarlig firer som ikke engasjerer en sjel til debatt rundt kinoaktuell film. For hvorfor skulle en skribent som livnærer seg på meninger ville dølle dem til med viten og vilje?
Birger Vestmo kan skrive om Teenage Mutant Ninja Turtles at «Jeg ser ingen gode grunner til at denne filmen skal eksistere» – selve definisjonen på et terningkast én – og likevel lande på en raus treer
En mer rimelig forklaring på firermanien er kanskje at de mange kritikerne som kan smykke seg med titler som filmviter, litteraturviter, teaterviter og medieviter er trent til å vurdere flere mulige perspektiver og ikke konkludere altfor bastant. Om dette er riktig, er det kanskje flere uutdannede «idioter» vi har behov for i norsk filmkritikk – eller i det minste «idioter» som ikke er kultivert via en tilnærmet identisk akademisk filmkanon.
Jeg savner «idioten» som med gode argumenter triller toer til Birdman, sekser til Fifty Shades of Grey og ener til The Imitation Game. Ikke fordi vedkommende nødvendigvis har rett, men fordi kunst alltid bør generere meningsmotstandere i det offentlige ordskiftet. Vi kan ikke tillate oss å komme dithen at Sunnmørsposten og Kvinnegruppa Ottar er flinkere til å sette agendaen rundt kinoaktuell film enn landets riksdekkende kritikere – slik det siste året har tydet på.
Jeg savner «idioten» som med gode argumenter triller toer til Birdman, sekser til Fifty Shades of Grey og ener til The Imitation Game.
DET KAN selvsagt være at storforbruket av firere og femmere ikke skal tilskrives kritikerne, men norske distributører. Har de blitt så eksepsjonelt dyktige at kinoprogrammet simpelthen er fylt til randen av gode filmer? Og følger distributørene dessuten et slags least objectionable programming-prinsipp – for å låne et begrep fra fjernsynsverdenen – hvor de setter opp komfortsone-filmer som ikke splitter publikum og ikke provoserer noen, og at det forklarer fraværet av øverste og nederste del av karakterskalaen i filmkritikken?
Ingen av delene lyder rimelig. Filmdistributørene gjør riktignok en beundringsverdig god jobb for å bringe mange av de gode filmene til folket – bevares! – men årets distributører er likefullt de samme som i fjor ga oss Rob Reiners brekningsfremkallende romantiske komedie And So It Goes, George Clooneys grufulle kunstheist-krigsfilm The Monuments Men, Marc Fitoussis gresselige Noen dager i Paris, Jon Favreaus kvalmende matlagingsmontasje & Twitter-reklame Chef og – beklager, men noen må si det – MAKKVERKET Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant – for å nevne noen få. Nå er det ikke gitt at enhver leser vil nære like vonde følelser for det ovennevnte utvalget som undertegnede, men enhver leser burde likefullt kunne komme opp med sin egen lange liste med skuffelser fra fjoråret. Kandidatene er mange.
Å si at filmene som distribueres ikke utfordrer og provoserer, faller også på sin egen urimelighet. I år har vi sett kontroversielle kommersfilmer som Kim Jong-Uns dødsdebut The Interview og Ottar-favoritten Fifty Shades of Grey, samt kunstnerisk utfordrende filmverk så forskjellige som Birdman, Korsveien og It Follows.
Min påstand er at kinoprogrammet er fullt av både mesterverk og makkverk, men at norske filmkritikere ikke sveiver i flyalarmen for noen av delene.
Det kan tenkes at filmkritikerne – som slett ikke anmelder alle filmer som kommer på kino – evner å styre unna de virkelige makkverkene som fortjener enere og toere, eller at de simpelthen velger bort å skrive om dem i håp om å tie dem ihjel, men denne forklaringen redegjør ikke for at sekserne også uteblir. Min påstand er at kinoprogrammet er fullt av både mesterverk og makkverk, men at norske filmkritikere ikke sveiver i flyalarmen for noen av delene. I stedet går vi på pressevisning med vår fantastic four i labben og justerer opp eller ned et hakk i løpet av visningen. «Joda, den er ålreit, den!».
For all del: Norsk filmkritikk er velsignet med flere kloke og kunnskapsrike hoder; kvinner og menn som har beundringsverdige referanseapparater, som evner å se filmenes konkrete bestanddeler og å løfte frem mer konkrete observasjoner enn at den og den skuespilleren spiller så og så bra, og som samtidig behersker overblikkets kunst for å se tendenser i tiden. Det er altså ikke intellektet eller intelligensen som først og fremst er kritikkverdig hos det norske kritikerkorpset, men snarere at vi i samlet flokk skaper en diskurs som er like eksplosiv som en søndagsgudstjeneste. Ved å la de middelmådige filmene slippe for billig unna og i den andre enden være for kresne til at noe fortjener toppkarakter, formidler vi et høyst feilaktig inntrykk av at det aller meste som går på kino er «ganske bra».
VI GJØR LURT i å ikke undervurdere effekten av den rådende firermentaliteten i norsk filmkritikk. Gjennom vårt overstadige forbruk av firere og femmere bidrar vi i kritikerstanden til å tømme disse karakterene for mening. «En firer kan være hva som helst», sa en bekjent av meg forleden. Hun bedyret at fireren ikke var nok til å få henne på kino, for det var plent umulig å forutse hva som gjemte seg bak den – et makkverk, et mesterverk eller et middelsverk.
Ved å la de middelmådige filmene slippe for billig unna og i den andre enden være for kresne til at noe fortjener toppkarakter, formidler vi et høyst feilaktig inntrykk av at det aller meste som går på kino er «ganske bra».
Mitt inntrykk er at mange kritikere skulle ønske de slapp å trille terning i det hele tatt, og at leserne heller ville lese ordene de skriver. De fleste er likevel realister som anerkjenner terningen som et nødvendig, tabloid onde – se bare på Dagbladet, som nylig innførte terning på litteratur, for ikke å nevne BT, som kastet terning på traileren (!) til Bølgen. Om vi uansett ikke kan leve uten terningen, er det forunderlig at den sjelden tas i bruk som det den kan være: Et våpen – en meningsgranat som kastes ut i offentligheten og påkaller seg oppmerksomhet med et høylytt smell.
7. februar 2014 kastet jeg min foreløpig siste firer – til Anchorman: The Legend Continues. Siden har jeg ikke følt behov for å bruke den, da den nå fortoner seg totalt intetsigende som kvalitetsvurdering. Fireren bidrar i dag ikke med annet enn å fortelle at en ny film kommer på kino, og sånn sett stemmer det kanskje likevel at de fleste filmer er firerfilmer – i kraft av de eksisterer.
The post Kommentar: – Kanskje har norsk filmkritikk behov for flere uutdannede «idioter» appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.