På mandag ble Facebook-feeden min oversvømt av en rekke begeistrede innlegg som alle lenket til den samme artikkelen. Her er noen som sier det vi alle tenkte, hør hør, sa innleggene. Jeg fikk inntrykk av å befinne meg midt i et virtuelt vekkelsesmøte, hvor frelseren var en brite i cordfløyel med pistrete hårklipp.
«Vet du hva jeg hater? Starbucks. Vet du hva jeg hater mer? Espresso House», skrev briten. Skribent og forfatter Ben McPherson har oppdaget at kaffekjedene har inntatt hovedstaden, og har tatt til sin skribent- og forfatterpenn fatt for å forsvare våre gode norske kaffetradisjoner. Og la meg bare si dette: Jeg vil så gjerne være enig med Ben. Han har selvsagt helt rett i at Starbucks er dritt og at Espresso House er minst like dritt. Han har sikkert rett i at Starbucks «styres av algoritmer» og har veldig mange penger. Men det må gå an å kritisere storkapitalens klamme grep over byrommet uten å komme med romantiserte klisjéforestillinger som at Kaffebrenneriet ikke har WiFi, og at folk dermed bruker lokalene på å snakke med hverandre «om hunder, været, politikk …»?
Det må gå an å kritisere storkapitalens klamme grep over byrommet uten å komme med romantiserte klisjéforestillinger?
I et essay i Prosa (6/2014) etterlyser Andreas Viestad en «gastronomisk offentlighet»: «… en åpen diskurs preget av kunnskap og engasjement, hvor den opplyste matkulturens lys kan fortrenge drittmatens og snobberiets mørke.» Dette er kanskje første gang i verdenshistorien noen tar Andreas Viestad til inntekt for matmessig ydmykhet og ikke-snobberi, men i dette tilfellet vil jeg gjøre akkurat dét (selv om han ikke klarer å unngå å namedroppe Habermas i løpet av essayet).
Viestad har et poeng når han fortviler over at nesten all debatt om mat i Norge ender opp med å handle om ren smak og behag. Ben McPherson går i samme felle: «Espresso House serverer en espresso som i det minste får mine italienske venner til å se rødt» (jeg har reist litt, da). Cappuccinoen er tam og smakløs (selv en dobbel!). Bakverkene er for store, og ikke kortreiste nok. Alternativet, ifølge Ben, er Kaffebrenneriet. Her smaker en cappuccino eller en latte av kaffe, ikke melk (implisitt: Jeg liker faktisk kaffesmak, jeg). De har rosinboller og brunost. På Kaffebrenneriet kan folk «sitte i timevis (!) med en single espresso mens verden passerer». Sett at en enkel espresso er 4 cl og «timevis» er 3 timer: Det skulle gi om lag 1,33 cl deilig espresso per time. På denne koffein-highen kan du for eksempel skrive store deler av din første roman, som McPherson har gjort.
Uansett. McPhersons iøynefallende lave kaffeforbruk er et sidespor. Poenget er at diskusjonen koker ned til at Starbucks og Espresso house lager dårlig kaffe, Kaffebrenneriet lager bra. Dette er ikke stort mer enn mildt snobberi, personlige preferanser, og snikskryting av at du har skrevet bok. Vi har alle vært 15 år og lært oss å like kaffe. Men det er synd om dette er alt det skal koke ned til hver gang vi snakker om kaffe, eller om mat og drikke generelt.
Ikke misforstå, jeg er heller ingen fan av flyplassifiseringen av norske bykjerner.
Til hans forsvar: McPherson forsøker av og til å bryte ut av dette smak-og-behag-paradigmet for å levere dyperegripende samfunnsanalyser. Her handler det om at Starbucks og Espresso House er representanter for global storkapital. De er upersonlige, mangler en «sense of place» og kunne like godt vært på en flyplass i Singapore som i Torggata i Oslo. De har også for store kopper (amerikansk innflytelse, selvsagt). McPherson slår inn åpne dører her, noe som også er grunnen til at innlegget er så fryktelig delbart. Hvem hater ikke Starbucks liksom, her i verdens beste kaffeby?
Ikke misforstå, jeg er heller ingen fan av flyplassifiseringen av norske bykjerner. Det er en forbanna tragedie at Espresso House har overtatt byens flotteste kafélokale i Parkveien. I Tromsø, hvor jeg kommer fra, har sportspuben O’ Learys – sist sett på Moss Lufthavn Rygge – åpnet filial midt i sentrum. Det er mildt sagt deprimerende – før vi rekker å si «morrapils» har vel Upper Crust åpnet filial på Youngstorget. Men dette er ikke nytt, og ikke særlig overraskende.
Det bisarre inntreffer først når Kaffebrenneriet trekkes frem som redningen. Som en motsats til Espresso House, eid av kapitalistene i Herkules Kapital, og Starbucks som er giganter i seg selv. Kaffebrenneriet presenteres som en oase av sivilisert diskurs uten WiFi, ja selv Habermas ville nok trives her. Det er en trivelig nabolagskafé som ikke prøver å være noe annet: «Kaffebrenneriet later ikke som de er italienske».
Det er lett for McPherson å glemme at Kaffebrenneriet er eid av NorgesGruppen, kjent for andre konsepter med det autentiske norske særpreget vi er så glade i: Jafs, Dolly Dimples, Big Horn Steak House og Deli De Luca.
I denne trivelige bobla av traktekaffe og brunost skjønner jeg at det er lett for McPherson å glemme at Kaffebrenneriet er eid av NorgesGruppen. Den samme NorgesGruppen som er kjent for andre konsepter med det autentiske norske særpreget vi er så glade i: Jafs, Dolly Dimples, Big Horn Steak House. Kiwi, Spar, Meny. Deli De Luca, når vi snakker om å dukke opp på hvert gatehjørne. MIX-kioskene. De store kjedene har en enorm makt over hva vi spiser og drikker, hvor mye melk vi får i koppene våre og hva vi finner på butikken. Kaffebrenneriet er dessverre intet unntak.
Det kan godt hende Kaffebrenneriet serverer bedre kaffe enn Espresso House, men det skyldes ikke at den ene har storkapitalen i ryggen og den andre ikke. For det har de begge. Kaffebrenneriet er bare flinkere å ta vare på en fasade av autentisitet og lokal trivelighet. Å støtte Kaffebrenneriet som en protest mot at storkapitalen forflater byrommene våre blir direkte galt. Å si at kaffen derfra smaker bedre enn Starbucks er tross alt bedre, men da er vi tilbake til start, til smak og behag. Uansett hvor emment jeg synes det smaker, er jeg altså nødt å si:
Jeg er enig med Andreas Viestad; vi må kunne forvente mer.
The post Kommentar: Vet du hva jeg hater mest? Pretensiøse analyser av norsk kaffekultur appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.