Som dancehallentusiast og reggaeambassadør (og kjent som Jørg-1 og Joddski både i Tungtvann og som soloartist, red. anm.) er det få ting som gjør meg så forbanna som de overbærende smilene, ironiske lårklaskene og gapskrattene jeg blir møtt med når jeg omtaler Shaggy som en av de største innen dancehall og reggae. Tilsynelatende tror de aller fleste at han er en has-been, som hadde et par latterlige hits på 90-tallet. Novelty-låter som vi kan le av i dag. Han blir promotert som en slags etterlevning fra denne tida når han skal spille konsert her i landet. Ta på deg saggebuksa, Ball-genseren, Dosse Posse-jakka og den der beanien med sånn knyting på toppen, og kom og dans ironisk som om det var 1995.
Som om Shaggy ikke står bak en av de mest respekterte reggaeetikettene, og har gitt ut kvalitetsmusikk så lenge vi kan huske (Big Yard). Som om han ikke nettopp hadde årets uomstridt største reggaelåt (duetten «Fight This Feeling» med Beres Hammond). Som om han ikke er en fjær i hatten for en hver selecta/dj som spiller reggae og dancehall ute.
Bak skogen av hits som «Angel», «Love Me, Love Me» og «It Wasn’t Me», finnes det masse hardbarka dancehalltrær som «Rub A Dub We Want», «Church Heathen». Den siste tiden har Shaggy tatt steget ut av de mørke dancehallklubbene, og hatt en stor hit med «I Need Your Love». Så hva passer vel bedre nå enn å reise på Europa-turné og kombinere det med et par We Love The 90’s-opptredener?
Shaggy har forøvrig drept det fullstendig hver eneste gang han har gått ut på en scene de siste 20 årene, og han har gitt tilbake til kulturen hver sjanse han har hatt.
Noen fløtepus er han heller ikke. Han sloss i den første Gulf-krigen, og holder det nede på gata i Kingston. De fleste popstjerner på Shaggy-nivå ville hatt livvakter, men for Shaggy holder det med en liten Ladykiller på innerlomma. Han forsikrer oss om at han har bæretillatelse, og at han er veldig god å skyte, så det må jo være greit. Det handler om balanse, og det vet Shaggy alt om. Her er fem andre grunner til at dere, folkens, må slutte å gjøre narr av min mann Shaggy.
1. Prinsipper og bransjekunnskap
Du forbinder kanskje Shaggy med fjærlette sommerhits, han er en mann med prinsipper, og ikke en som lar seg lure med på noe han ikke føler selv. Dessuten kan han lære deg et og annet om musikkbransjen.
– En av grunnene til at jeg har holdt meg relevant i bransjen i over 20 år er at jeg alltid har vært opptatt av å beskytte merkevaren Shaggy, selv om jeg har gjort mye forskjellig. Vi har tjent en masse penger på platesalg, og har sikret oss rent økonomisk, og har aldri vært nødt å gjøre noe vi ikke vil.
– Jeg har sett dette skje så mange artister. Når du er en kid som kommer rett fra ghettoen så er det lett å bli blendet av plateselskapene. Når du aldri har hatt noen verdens ting, og en fyr plutselig blar opp 2000 dollar til deg, det meste du noen gang har sett. Da føler du lojalitet mot den fyren. Og plateselskapsfolk er smarte, så de skjønner det. De kjenner igjen ghettomentaliteten din, så de gir deg det de vet du vil ha. Gullkjedet du alltid har drømt om. Bilen. De ordner deg noen heite bitches. Du har alltid knullet ghettodamer, nå er du omgitt av fotomodeller. Som ser bra ut, men kun er der fordi de vet at du har penger. De er falske. Du får det huset du har drømt om. Så nå har du det jeg kaller ukelønn. Og du blir fort vant til denne livsstilen som koster deg mye penger. Og du er avhengig av å fortsette å lage hits for å kunne fortsette å leve det livet. Så da tar du hva som helst plateselskapet slenger din vei. Helvetes jævla Skal vi danse, forbanna X-Faktor. Big Brother. Og det fucker opp hele foretaket, hele merkevaren din. Folk slutter å stole på deg.
– Vi har heldgigvis vært i den posisjonen at vi har kunnet si nei. Jeg har sagt nei til millioner av dollar. Ser det ut som jeg er blakk, eller? Hva så om du ikke kan være på topp hele jævla tida. Hvis du ikke selger totalt ut, kan du gå tilbake til undergrunnen. Folk som er usikre på seg selv, trenger bekreftelse hele tiden. Jeg bare gjør greia mi.
2. Han er ikke redd for å gå i strupen på selvutnevnte voktere av reggaens artistiske moral. Eller innrømme at kreden ikke alltid har vært på topp.
Som alle andre musikksjangre har reggaen sitt reggaepoliti. Ofte er det hvite tyskere med dreadlocks som synser om hva ekte reggae er. For de som har vært på Jamaica, eller har inngående kjennskap til sjangeren, veit de at reggae er kommersiell musikk. Når den ikke slår igjennom er det virkelig ikke fordi folk ikke har prøvd. Folk liker å slenge rundt seg med ordet skamløst, men på Jamaica er ikke det et ord engang. I den settingen fremstår Shaggy som annerledes. Selv om han innrømmer at kreden ikke alltid har vært på topp.
– Det ble litt klaging på Jamaica i begynnelsen av karrieren min. Fordi jeg slo igjennom via New York. Og så litt senere, etter «Angel» og de låtene. Men det er i Europa det har vært verst, ironisk nok på grunn av en del av disse såkalte reggaepromotørene. Jeg kaller dem reggaespesialistene. De er spesialister på reggae, men de har aldri en gang vært på Jamaica. Halvparten av de som promoterer reggaefestivaler forstår ikke kulturen rundt jamaicansk musikk, og har aldri vært og sett den i levende live. Og allikevel vil de putte meg i én kategori. Jeg er pop. Ikke reggae, men pop. Hva i helvete vet de om hva som er reggae eller pop?
3. Han putter pengene sine der kjeften er
Det er jo en helt forferdelig formulering på norsk, men Shaggy gir rett og slett ikke opp. I stedet for å syte over at han ikke ble tatt seriøst, forsøkte han å gjøre noe med det.
– Så, disse reggaespesialistene. En god stund gikk de rundt og sa at jeg ikke var reggae. Jeg ble ikke nesten ikke booket til noen reggaefestivaler.
– Jeg så på hele situasjonen, og tenkte for meg selv: Så de sier at jeg ikke er reggae? La meg gå ut der og gjøre et helt album med bare reggae da, for å vise dem.
– Og ikke bare det, hva om jeg gjør det med sjefene over alle sjefer, Sly’n’Robbie. Ikke nok med det, hvorfor ikke ha med hver eneste heite jævla reggaeartist du kan tenke deg? Så jeg fikk med Beres Hammond, Chronixx, Damian Marley, Konshens, Cocoa Tea og Tarrus Riley.
– Jeg har alltid hatt den mentaliteten, derfor er jeg her.
– Det stoppet ikke der heller. Out of many, One Music ble nominert til en Grammy, og jeg fikk et par svære hits med den skiva, og reggaespesialistene satt igjen med skjegget i postkassa. Så nå har de ingen unnskyldning lenger. De må booke meg. Så de booker meg, og jeg blir den største suksessen på hele festivalen. Og reggaepublikummet synger med på poplåtene mine. Men jeg er liksom ikke reggae. Haha.
4. Han har et nyansert syn på homofili
Homofobi er det kjedeligste temaet vi som elsker dancehall og reggae veit om. Da jeg begynte å spille dancehall, gjorde ikke artistene det lett for oss, mange av de største hitsene handlet om homofile og hvor mye flammer man skulle sette på dem. Dette har gradvis forandret seg, og i dag er det omtrent ingen som sier sånt eller dedikerer hele låter til dette. Om det er fordi boikotter og protester samt utestenginger iscenesatt av homseaktivister har ført frem, eller fordi at artistene og tiden har forandret seg, kan man selvsagt diskutere. Shaggy har aldri vært involvert i disse kontroversene, og da må jo alle elske han. Shaggy avbryter meg nesten før spørsmålet er over.
– Det der er bare dumt. Det der er bare dumskap. Jeg er ikke enig i all den dritten der. Jeg gir vel en lang faen i hva du gjør inne på soverommet ditt. Hvis du vil knulle, knull da for faen. Jeg driter i det. Hva faen har det med meg å gjøre? Dette er nøyaktig en av hovedgrunnene til at reggae ikke kan bli noe større enn det er, det har holdt oss tilbake lenge. Dét, og de som er dumme nok til å fortsette å kverne på det. La det ligge.
– Jeg ble ikke nesten ikke booket til noen reggaefestivaler.
– Disse artistene har egenhendig fått det til å se ut som om Jamaica er et sted hvor folk går rundt og skyter homofile hver dag. Og det er ikke virkeligheten. Det finnes derimot en old school tankegang og filosofi, som ligger dypt i det jamaicanske folket. Folk er litt ukomfortable med visse livsstiler. Det har ikke noe med bibelen å gjøre, det er bare en gammeldags måte å leve på. Et gammeldags tankesett. Akkurat som vi hadde i USA før i tiden også, og mange andre land var akkurat like. Jeg bor for faen i Kingston, folk går ikke rundt og skyter homofile. Det er et fritt land, og de gjør hva de vil.
– Har det vært kriminalitet? Ja, det er kriminalitet hver dag. Kriminalitet blir utført mot spedbarn akkurat nå. Vi har problemer med unger som blir drept, seks-sju år gamle. Det er et større problem nå.
5. Selvinnsikt og arbeidsmoral
Shaggy er en av de få reggaeartistene som har klart å nå ut til de brede massene, og samtidig ha en karriere over lang tid. Selv tror han ikke at det utelukkende skyldes talent. Jamaica har har muligens høyere tetthet av musikalsk talent enn noe annet land i verden. Det tyter formelig reggaeartister ut av passkontrollen der, vokalistene er vant til sterk konkurranse og synger bedre enn de fleste r’n’b-artister, og DJ-er (toaster) bedre enn de fleste rappere gjør. Likevel er det ekstremt få som når ut over selve kjernepublikummet. Hardt arbeid er likevel nøkkelen, i følge Shaggy.
– Du kan ha 90% talent og 10% arbeidsmoral, sier han mens han hamrer pekefingeren inn i bordet, og ingen aner hvem i helvete du er. Du kommer aldri til å klare det.
– Har du 90% arbeidsmoral og 10% talent kan du bli den største stjerna i verden. Jeg har sagt det igjen og igjen. Arbeidsmoralen er det som ødelegger for dem. Hva er det som har skapt hver eneste artist som er en suksess? Se på Sean Paul. Han er der han er fordi at han har jobbet ræva av seg. Bob Marley, akkurat det samme. Jeg sier ikke at de ikke er talentfulle, for det er de. Talentfulle folk slår også igjennom, men de er også arbeidshester. Jeg slo igjennom fordi jeg hadde veldig bra arbeidsmoral.
– Jeg er ikke noe bedre på mikken enn halvparten av de andre jævlene som er ute der. De gjør bare ikke all den dritten som jeg gjør. Jeg sitter her i hotelllobbyen og gjør dette intervjuet med deg, selv om jeg er full av feber og er syk som en jævla hund. Men de ville ikke ha gjort det.
– Selv om noen av dem slipper fem-seks låter i uka.. Den morsomme delen er jo å lage låter, la oss bare gjøre det jævla klart. Jeg kan sitte i studio og hamre ut tre-fire låter om dagen, det er ingenting. Det som er jobben, det er å komme ut hit og promotere musikken. Jeg har prøvd å lære folk dette. Du kan ta med eselet til elva, men du kan ikke lære det å drikke.
– Denne samtalen har jeg hatt med dem alle. Jeg tar dem med opp til det store, flotte huset mitt på Jamaica, og forteller dem at dette kan de også få om de bare jobber hardt og fokusert nok for det. Men de fleste gidder ikke. Når jeg er i popverdenen, som på We Love The 90´s-turnéen, så stiller jeg i en annen kategori. De popgutta, de har store markedsføringsbudsjetter i ryggen. De har store apparater. Jeg er reggae, jeg får ikke noe budsjett. Ingen vil bruke så mye penger på det, sånn er det bare.PÅ grunn av det må jeg jobbe hardere. Jeg må overgå dem på scena, jeg må skinne sterkere. Jeg må lage ti ganger bedre låter, jobbe ti ganger hardere, og gjøre det med ti ganger så lite ressurser.
– Jeg har alltid hatt den mentaliteten, derfor er jeg her.
The post Jørgen Nordeng intervjuer Shaggy: Fem gode grunner til å slutte å gjøre narr av en av de største innen dancehall og reggae appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.