Jeg kan ikke utstå Høyre. Men hvem gjør egentlig det? Forventningene til politisk innovasjon i partiet er strengt tatt ikke så store når idrettsledere kan bli kulturministere. Men nå som valgflesket begynner å fylle papptallerkene på livets sørgelige buffet, må jeg rett og slett klype meg i armen. Det er nemlig noe ved Unge Høyres kommunevalgprogram jeg kan sympatisere med. Et Guds mirakel! Unge Høyre ønsker enkelte døgnåpne utesteder i Oslo. For den norske klubbkulturen er det en nødvendighet som ikke kan komme fort nok.
DANSTILLSTÅND. Da det britiske musikkmagasinet Fact skrev en reportasje fra Oslos uteliv og Øyafestivalen i fjor sommer, var konklusjonen slående: Nissene på bjerget er først og fremst drikkfeldige tullinger med en nese for kokain, og den korte tiden et utested er åpent skaper dårlige forutsetninger for klubbmusikk. Hvordan i all verden kunne det ha seg at denne degenererte enklaven hadde fostret internasjonalt anerkjente artister som Prins Thomas, DJ Strangefruit, Lindstrøm og Todd Terje?
«You’re constantly clock-watching, trying to cram everything – drinks, fags, dancing, chatting, loo breaks, a bit more dancing – into just a couple of hours. Looking at the logistics of it, you can see why these eclectic, disco-rooted sets have dominated – no one’s got the time to lose themselves in a session of deep, dark techno with only the odd hi-hat for company», skrev Fact. Egentlig er dette strengt tatt noe alle har pratet om lenge, og observasjonen har vært gjenstand for en debatt eller to. Facts utenforstående blikk kaster ytterligere lys over den norske klubbkulturen. Mellom linjene fastslår artikkelforfatteren at alkohollovgivningen og åpningstidsreglene spenner ben på en sjanger hvis identitet er forankret i et continuum, det vil si en jevn strøm av musikk uten en angitt slutt, og ikke en satt tidsramme som vi har nå.
Det er saktens en grunn til at fenomener som «all-nightere», det vil si (illegale) raves som går over flere dager på hemmelige lokasjoner, er så uløselig knyttet til musikken. Like boltet til sjangeren er moralpanikkens stramme kvelertak som siden slutten av åttitallet gjentatte ganger har forsøkt ta klubbkulturen av dage. I Sverige har ravere fått motsand fra den hardt kritiserte politienheten Ravekomissionen og den absurde loven «danstilstånd», hvor klubber må søke om lov til å ha et dansegulv. I Storbritannia med loven Public Order Act (1994) hvis uttalte mål var å slå ned på «anti-sosial» oppførsel – i realiteten et påskudd for å slå ned på raves. La oss for all del ikke glemme medienes ensidige svartmaling.
Om man skal kunne lykkes i forsøket på å liberalisere uteliv og skjenkepolitikk er det likevel lurest å pakke det inn i et dragélag av formynderi.
«For oss er det også bedre at drikking foregår på offentlige steder hvor politi og sikkerhetsvakter kan passe på at det ikke blir vold heller enn at det skjer i det private hvor man mangler oversikt», skriver Unge Høyre. Man kan jo spekulere i at selv skjenketidspolitikken til de blå styres av et maktkåt ønske om en politistat.
Men den reelle bakgrunnen for dette ønsket om utvidede åpningstider er nok snarere deres sedvanlige sterke ønske om økt liberalisering. Om man skal kunne lykkes i forsøket på å liberalisere uteliv og skjenkepolitikk er det likevel lurest å pakke det inn i et dragélag av formynderi. Unge Høyre mener utvidede åpningstider er med på å senke alkoholrelatert kriminalitet, og den pragmatiske innpakningen kan for alt jeg vet holde vann, men jeg er langt mer investert i musikkens ve og vel. Noe ulikt avholdsorganisasjonen Juvente, som mener det er et «skikkelig dårlig forslag fra Unge Høyre».
MEN HAR DU VÆRT I BERLIN ‘A? Dersom vi tar på widescreen-brillene er det enkelt å se at det utvidede åpnings- og sjenketider kan være synonymt med andre ting enn mer drekka. Man trenger ikke dra langt ned på kontinentet for å erfare at dette medvirker til en langt sunnere, og ikke minst mer interessant klubbkultur. Stockholm, blant annet, har nå flere utesteder som stenger både fem og seks om morgenen. Det resulterer i at folk kommer og går som det passer dem. Det er ikke om å gjøre å bøtte ned på mest mulig på kortest tid. «Peak time» defineres av helt andre faktorer enn en klokke som tikker raskt ned mot stengetid. Det febrilske jaget etter impromptou nach hos én som kjenner en som kjenner en, eksisterer ikke. DJen slipper føle seg kuet av tidspress.
Hvor har det gått galt?
I for eksempel Malmö har ildsjeler klart å skape et miljø parallelt med det som er lovlig klubbdrift. En rekke «illegale» klubber, eller medlemsorganisasjoner, har av ren og skjær nødvendighet tatt undergrunnsmusikken tilbake i undergrunnen fordi lovlige klubber ikke fasiliterer levbare vilkår for klubbmusikken. Enn hvor spennende og fantastisk frigjørende disse klubbene er – og utopiske, ikke minst – føles det i 2015 mer regressivt å skulle forfekte bakdør-løsninger når man ved enkle, og lovlige grep kan skape grobunn for en musikkultur som fortjener å bli tatt på alvor.
Setter man kurs mot metropolene, erfarer man dessuten umiddelbart at det er DJ-ene på plakaten som er utslagsgivende for oppmøte, og ikke at det er en arena utelukkende myntet på alkoholkonsum. At DJ-er her til lands ofte klager på at de spiller «bra musikk for folk som gir faen», er nok med tiden blitt en sannhet med modifikasjoner. Den påstanden undervurderer publikum. Likevel stemmer det nok at DJ-er har et langt mer takknemlig publikum andre steder. Hvor har det gått galt?
Norsk populærmusikk, fortrinnsvis pop og rock, er for lengst gjort til en lett fordøyelig bestanddel i den kommunale og nasjonale kultursatsningen (Popsenteret, Rockheim). Bør det ikke åpnes for å gi klubbkulturen samme albuerom, da i form av at det tilrettelegges for bedre forutsetninger som ikke struper kulturen? At lengre åpningstider kan fungere som en substansiell byggekloss for musikkens del bør være et like sentralt moment i debatten om lengre skjenke- og åpningstider.
The post Kommentar: Den Blå timen appeared first on NATT&DAG.