– JEG ER MYE ISOLERT og holder meg for meg selv om dagen. Jeg er nesten ikke sammen med folk.
Brandon Bryant må av og til avbryte intervjuet for å roe ned hunden Bayern, som høres bjeffende i bakgrunnen. Den tidligere dronepiloten skulle egentlig vært i Norge nå, men på grunn av psykiske vansker og depresjon ble han hjemme i Missoula, Montana. Den uunngåelige distansen til hans grusomme fortid som massedrapsmann forsterkes gjennom at vi må kommunisere gjennom Skype. Brandon er selv opptatt av at mennesker skal møtes ansikt til ansikt, og snakke med hverandre om sine problemer.
DET VAR ENSOMT for ham å være den eneste soldaten som uttalte seg negativt om det amerikanske droneprogrammet. I kjølvannet av hans historie har flere brutt tausheten. Brandon går jevnlig i terapi, men omtaler sin deltakelse i den norske dokumentarfilmen Drone som «helende». I filmen avsløres informasjon om CIAs hemmelige dronekrig, og dokumentar-teamet fra det norske produksjonsselskapet Flimmer Film følger mennesker som må leve under dronene i sin hverdag i Pakistan. Filmen retter sterk kritikk mot moderne og fremtidig krigføring, i tillegg til sammenhengen mellom spill- og våpenindustri i USA.
I 2012 gikk eks-soldaten ut i det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel med en kritikk av den kyniske dronekrigføringen og konsekvensene den hadde hatt for ham som pilot. Etter dette har han opplevd et massivt mediekjør og drapstrusler, i tillegg til traumene fra tiden i militæret. Likevel takket han ja da regissør Tonje Hessen Schei ville bruke ham i sin film om den amerikanske dronekrigen som pågikk i Waziristan i Pakistan.
Brandon forteller at han ser på seg selv som en morder.
– Det var vanskelig å komme seg videre etter at jeg sto frem i media. Selvsagt har det vært hardt å snakke foran publikum og uttale seg i forbindelse med filmen, men jeg håper det gjør dokumentaren enda rikere. Personlig trenger jeg å finne en måte å føle meg bedre på – bearbeide fortiden, friskmelde hode og sjel. Å jobbe med denne filmen har hjulpet meg psykisk, og til å finne en form for nåde.
Før den norske kinopremieren i slutten av februar, hadde Drone allerede fått mye oppmerksomhet både her hjemme og ute i verden. Dokumentaren ble nylig hedret med prisen «Most Valuable Documentary of the Year» i Berlin, og Brandon Bryant har blitt rost for sin utleverende rolle i filmen.
NÅR VI SNAKKER SAMMEN er han påpasselig med ikke å fremstille seg som et offer eller en helt. Brandon forteller at han ser på seg selv som en morder, og at det ikke eksisterer noen forskjell for ham mellom å drepe mennesker i krig eller i andre sammenhenger.
– Når man velger å bruke et våpen må man vite hva som er konsekvensene av det. At jeg har gått ut offentlig og fortalt om hva jeg har gjort er fordi jeg må – jeg føler jeg må informere om det jeg nå ser på som en mislykket, militær metode, sier Brandon.
Egentlig ble han pilot ved en tilfeldighet; sammen med resten av kullet i militæret som trente på å analysere bakkebilder under krig, ble han plukket ut til et droneprogram. Programmet var helt nytt og innebar at soldatene skulle sitte i et kontrollsenter i USA. Herfra drepte de mennesker under USAs erklærte krig i Afghanistan og Irak, og under CIAs dronekrig i Pakistan, Jemen og Somalia ved hjelp av en joystick, som om det var et dataspill. Under sitt virke som dronepilot mener Brandon at han drepte 13 personer, mens skvadronen han var en del av har tatt livet av anslagsvis 1626 mennesker, inkludert uskyldige kvinner og barn.
– Vi ble kastet ut i dette krigføringsprogrammet uten særlig informasjon om hva det kunne innebære. Jeg gikk fra å være en hyggelig, ung mann – et individ som brydde seg og var del av et kristent miljø – til å bli en bitter og sint person. I kontrollsenteret ville vi føle at vi var «bad asses», så det var en distinkt gruppementalitet der. Vi ville føle at vi utrettet noe. Det var viktig for selvfølelsen at vi var maskuline overfor hverandre, og vi feiret hverandres drap. Det var bisart, særlig når maktpersoner «høyere oppe» i systemet tok æren for drapene vi hadde vært nødt til å begå. De har lettere for å glemme at det er mennesker, ikke bare et mål, mener Brandon.
Mange amerikanere ser ikke hva som er problemet med droneteknologien. De synes bare vi bør prøve å drepe som mange terrorister som overhodet mulig.
– Brandon Bryant
Støttet familien din deg da du bestemte deg for å bli dronepilot?
– Det som er rart, er at da USA gikk til krig, var familien min fullt og helt for det. «La oss ta disse slemmingene, disse onde skapningene». Men da jeg bestemte meg for å verve meg ble de bekymret og ville at jeg skulle begynne å studere i stedet – leve et vanlig liv. Det er et eksempel på hvordan vi holder fast ved at vår frihet skal være beskyttet av andres offer.
Hvordan reagerte familien din da du først uttalte deg om dronekrigen?
– Jeg tror mamma er den eneste som faktisk har sett filmen. Resten av familien min bryr seg ikke om å se den. De mest konservative i min familie blir forvirret, fordi de tenker at «Amerika gjør det Amerika må gjøre». De føler at de er på Guds side. Det jeg har gjort gjør dem ukomfortable.
REGISSØR: Tonje Hessen Schei.
TONJE HESSEN SCHEI og dokumentarfilm-crewet møtte mye motgang da de gikk i gang med å lage film om droneprogrammet i 2010. På dette tidspunktet jobbet Brandon Bryant fortsatt som droneoperatør i militæret. Tonje forteller at det var vanskelig å få tak i piloter som kunne uttale seg, og å få tilgang til de brutale historiene fra bakken. Hun viser et brev fra CIA datert 9. mars 2010, som ble skrevet som et svar på en forespørsel om dokumentert fakta rundt amerikansk dronebruk. Språkbruken er nesten komisk hemmelighetsfull og avvisende: «the CIA can neither confirm nor deny the existence or nonexistence of records responsive to your request».
Det norske teamet kom i kontakt med den lokale fotojournalisten Noor Behram. Han er ofte først på stedet når det har vært droneangrep i Waziristan.
CIA holdt tilbake informasjon om at mange kvinner, barn og uskyldige menn ble drept, men Behram tok bilder av ofrene. Han ble en viktig kilde i filmen, men man manglet fortsatt en frittalende soldat fra innsiden.
– Vi brukte omtrent ett år på å legge igjen beskjeder på telefonsvareren til Pentagon. Etter uendelige beskjeder prøvde jeg å være kreativ hver gang jeg gjorde et nytt forsøk, legge om dialekten eller formulere meg på nye måter. Haha! Da Brandon Bryant sto fram i Der Spiegel forsto vi at han var «vår mann» – han hadde en måte å snakke og ordlegge seg på som representerte den historien jeg ville fortelle. Det var nesten komisk at vi på samme tidspunkt omsider fikk kontakt med US Air Force, men neppe tilfeldig. Bryant var garantert under overvåkning, forteller Tonje.
TILLITEN MÅTTE BYGGES mellom Brandon og dokumentarfilm-crewet. I ni måneder foregikk det samtaler, fram mot hans beslutning om å delta i filmen. Sikkerheten var viktig, og et team står fortsatt klare for å hjelpe ham om det trengs, deriblant advokater som har jobbet med Edward Snowden.
Tonje Hessen Schei er klar over at Brandon gjenopplever drapene hver gang han forteller om sin bakgrunn til media og publikum. Han har måttet tåle inngående spørsmål, slik som «hvordan var det å drepe et barn». Likevel har ikke den trønderske dokumentarfilmskaperen dårlig samvittighet.
Jeg begynte å undersøke sammenhengen mellom spillindustrien og militæret. Det jeg fant var utrolig skremmende.
– Tonje Hessen Schei
– Jeg tror at publisitet kan være med på å gjøre folk mer trygge; vi har hjulpet Brandon med å fortelle sin historie, både i USA og internasjonalt. Til tross for å være sterkt preget av posttraumatisk stress, har han nå blitt en tydelig representant mot dronebruk. Nå er han også med i en gruppe i FN som jobber for bedre forhold under dronekrigføring. Han er et av de modigste menneskene jeg kjenner, men det har vært viktig å bli kjent med ham på et mer personlig plan.
Tonje jobbet med sin forrige film Play Again («Livet på spill») da hun kom over en historie om en gamer som droppet ut av high school fordi han spilte så mye dataspill. Da han vervet seg til militæret ble han dronepilot på grunn av spillferdighetene sine, uten særlig opplæring. Som 19-åring ble han instruktør for andre dronepiloter.
– Jeg hadde studert effektene av massiv skjermtid og gaming ganske lenge, og jeg begynte å undersøke sammenhengen mellom spillindustrien og militæret. Det jeg fant var utrolig skremmende. Militæret har et veldig nært samarbeid med spillindustrien når det gjelder brukergrensesnitt og håndkontroller. Når skillet mellom virtuell krig og virkelig krig viskes ut, er man i en gråsone som dreier seg om en ny type krigføring. Man går fra å få poeng for å drepe i et spill, til å sitte og drepe virkelige mennesker på den andre siden av jordkloden. Denne distansekrigføringen er kjempeskummel. Å sitte i en bunker og drepe andre, mens man selv er helt trygg?
Måten denne teknologien brukes på er utelukkende dyster.
– Brandon Bryant
Dokumentarfilmskaperen bodde i USA mens hun holdt på med Play Again og var engasjert i valgkampen for Obama. Overraskelsen var stor da Obama gikk fra løfter om å stenge Guantánamo og avskaffe torturmetoder til satsing på droneangrep der mennesker ble henrettet utenfor erklærte krigssoner. Ofte blir også familiene og naboene til de menneskelige målene drept. I Drone kritiseres Obama-administrasjonen for utviklingen.
BRANDON BRYANT FORTELLER at han så langt stort sett har fått gode tilbakemeldinger etter visningene av Drone rundt om i verden. Men kanskje gjenstår de største reaksjonene. I starten av mars har filmen premiere i USA, der det allerede har oppstått kritiske røster.
– Blant det amerikanske publikummet er det en del som ikke ser hva som er problemet med droneteknologien. De synes bare vi bør prøve å drepe så mange terrorister som overhodet mulig. Disse menneskene føler ikke noe ansvar og forstår seg tydeligvis ikke på det store krigsapparatet. De bryr seg rett og slett ikke om at uskyldige blir drept. Så jeg prøver å finne ut av hvordan jeg kan oppnå kontakt med slike publikummere – hovedpoenget mitt er jo å gjøre så mange som mulig bevisste på hva som foregår, sier Brandon.
Kan du forstå at noen opplever filmens standpunkt og din nåværende kritikk av dronekrigføringen som unyansert?
– Jeg ser ikke noe positivt ved teknologien slik den er i dag. Jeg synes bare at den misbrukes. Drone-filmen presenterer hva som skjer akkurat nå, uten å spekulere – den viser rett og slett bare fakta. Men jeg tror mange ønsker å tenke på dronekrigføringen som noe meningsfullt og nyttig. Se på han i filmen som lager kameraer til dronene – han bryr seg ikke. Han tjener penger på krigen og unnskylder seg med at «unge gutter liker å ødelegge ting». Filmen dveler ved våre ideer om moralske valg, men faktum er at måten denne teknologien brukes på er utelukkende dyster.
HELLER IKKE TONJE HESSEN SCHEI er redd for at dokumentaren har blitt for kritisk og ensidig. Hun holder fast ved at en dokumentar er en historie som stammer fra filmskaperen, og at det alltid er viktig å være klar på hvem som forteller og hvor valgene kommer fra. Hun mener de mest interessante dokumentarene er dem som har et klart standpunkt.
– Man etablerer en kontrakt med publikum. Forestillingen om «objektivitet» har vi lagt bak oss for lengst. Hvis vi er enige om det, så har vi kommet langt på vei. Jeg føler at vi gir rom til Obama-administrasjonens ståsted i filmen også, men når man ser dette i kontrast til hva som virkelig skjer på bakken i Pakistan, så ser man jo ting i et nytt lys. Jeg liker å sette to ting opp mot hverandre og skape en ny virkelighet.
Selv om Drone først og fremst viser de negative aspektene ved krigsteknologisk utvikling, er ikke Tonje utelukkende negativ til teknologi. Med en skrekkblandet fascinasjon forteller hun om oppdagelser hun har gjort i arbeidet med filmen.
– Man har laget droner som etterligner den naturlige verden, og noe av det første som kom var en kolibridrone. Kolibrien er en av mine favorittfugler! Når jeg ser en kolibri nå, kan det altså være en drone. Det var det militære forskningssenteret DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency, journ.anm.) som laget den, de ligger i front i alt som har med våpenteknologi å gjøre. Å få komme innenfor dørene der er klin umulig, men jeg håper jo virkelig at kanskje – én dag!
– Våpenteknologien i dag blir mer og mer autonom, og snart kan maskiner bestemme hvem, hvor og når folk skal drepes. Nå ryktes det at et norsk selskap lager en spurvdrone. Slike droner kan brukes både som overvåkning og som våpen. De kan bli en del av vår verden uten at vi har tatt en diskusjon om det eller vet hva som foregår, sier hun.
Jeg er bekymret for at norske politikere ikke har nok kunnskap om dronekrigføringen.
– Tonje Hessen Schei
DET LIGGER I MENNESKENATUREN at vi tester hvor langt vi kan gå, kanskje særlig når det gjelder teknologi. Tonje mener likevel at vi bør stille oss kritiske til at roboter gjør en stadig større del av vårt arbeid, særlig når dette manifesterer seg i krigføring og droner som sirkler rundt der ute i felten.
– Da må man etter hvert stille seg spørsmålet «hvem er vi, som mennesker»? Hva slags krigføring er dette, og hva åpner det for, positivt og negativt? Jeg er også bekymret for at norske politikere ikke har nok kunnskap om dronekrigføringen. Å være til stede i FN under filmproduksjonen var krevende for meg, for jeg er utålmodig og der går prosessene tregt – det er til å få pels av. Da blir det våpenindustrien som ender opp med å sette standarden, og der handler det ikke om etikk og menneskerettigheter, men å tjene penger fort.
Tonje Hessen Schei er opptatt av å lage film med en tematikk som angår mange og som har et stort påvirkningspotensial.
– Det er noe med å finne deler av virkeligheten rundt oss som skurrer litt – eller mye – og ta tak i det. Gjerne noe som folk ikke vet om eller forholder seg til. Hvem bestemmer hvordan vi blir som mennesker og hvor vi skal? Av og til føler jeg at vi driver avgårde som en flokk, uten at noen tar stilling. Jeg vil ha noe å si for hvor vi skal og hvem vi skal være.
DET SAMME GJALDT nok for Brandon Bryant da han kjente behovet for å slå alarm i 2012. Han er smertelig klar over at han må takle alle utfordringer som måtte melde seg i ettertid, men fast bestemt på at han gjorde det han måtte gjøre.
– Folk må selvsagt få lov til å feire bursdager, spise middag med dem de er glad i og leke med hundene sine, uten å måtte stå til rette for ondskap og dritt som andre mennesker har gjort. Samtidig fortjener folk å få vite hva som skjer med andre i verden. Vi kan ikke gjøre verden til et bedre sted dersom vi ikke er klar over andres smerte. Den smerten finnes der ute.
Drone har kinopremiere 27. februar.
The post Dronepilot Brandon Bryant: – Vi feiret hverandres drap appeared first on NATT&DAG.