Helt siden pixel-eventyrene om Larry Laffer i Leisure Suit Larry, verdens mest ræva kvinneforfører (etter Paradise-Magne), kom til blytunge dataskjermer i 1998, har gaming-universet forsøkt å utvikle spill som skal utfordre, og skape sjokkverdi hos brukerene sine. Den tidløse klassikeren GTA (Grand Theft Auto), utviklet av spillselskapet Rockstar har lenge dominert som den kanskje mest kjente, og kontroversielle spillserien som er skapt noen sinne, grunnet sin grafiske fremstilling av grov, triviell vold.
Traileren til spillet Hatred.
«My name is not important. What is important is what I’m going to do … I just fuckin’ hate this world. (…) It’s time for me to kill. And it’s time for me to die. My genocide crusade begins here»
Slik lyder åpningsreplikkene i spillet Hatred, og selv om det bærer preg av noe Varg Vikernes kunne ha skrevet på engelsktentamen i niende, mener utviklerne av spillet at de har kommet på det helt selv. Spillet som utvikles av selskapet Destructive Creations planlegges å slippes på markedet en gang i 2015.
Hatred dreier seg i bunn og grunn om å drepe så mange mulig uskyldige mennesker som mulig på kjipest mulig måte, og har vært svært omdiskutert flere steder på nettet (les: Reddit, YouTube, Twitter, Nettby). Voldseksperter mener spillet rett og slett er uforsvarlig å gi ut. Nettstedet YouTube koker allerede over med reaksjonsvideoer sett av tusenvis i anledning den morbide traileren, noe som kan tyde på at Hatred har truffet Herr Internett midt i hans konstant erigerte, finurlige penis.
En av mange reaksjonsvideoer til spillet.
«Hva? Er vi liksom OK med det her?» brøler Youtuberne «The Reel Rejects» etter å ha bevitnet den voldsomme introen til spillet. Folkemengder som blir meiet ned på åpen gate, og henrettet på brutalt vis på klosshold preger scenene i den hensynsløse traileren. Gameplayet i Hatred er like simpelt som handlingen: Man skal drepe flest mulig, på kortest mulig tid, og på verst mulig måte. Det er ulike nivåer man spiller seg igjennom, og vanskelighetsgraden stiger for hvert nivå. Forhistorie er det lite av, og man kommer ikke til roten av antagonistens drapsintensjoner. Foruten at han fuckings hater verden.
En uheldig asiat blir skutt i munnen.
Skaper, og eier av Destructive Creations, Jaroslaw Zielinski, har blitt anklaget for å ha tilknytninger til polske nynazistiske miljø, og har selv gått ut i media for å forsvare både spillet, og seg selv. Han sier at målet var å «tøye grensene» innenfor spillverdenen fordi han lenge har irritert seg over at spill ofte er «snillere enn de behøver å være».
Hatred har et åpenlyst moralsk dilemma. Det er noe som skurrer med det småperverse fokuset på irrasjonell vold. Mange vil kanskje umiddelbart dra paralleller til GTA, men man skjønner raskt at Hatred opererer i en helt egen voldsliga.
Spørsmålet blir for mange om Destructive Creations lager dette som en slags motpol til dagens mainstream-dataspill, som de selv påstår, eller om de lager det for borderline psykopater, som skal få utløp for de mørke, forvridde fantasiene sine. Med lite givende gameplay, ingen forhistorie, og et hårreisende døllt plot, blir det vanskelig å digge utgangspunktet til spillet.
Samtidig er det noe ubehagelig appellerende med det hele. Det ligger en nifs spenning i det å kunne være giga-ond, å kunne utfordre seg selv psykisk til å bli med på noe litt fucka og skummelt. For man kan ikke nekte for at Hatred faktisk er innovativt, nettopp fordi det går så langt. Mye lenger enn de aller fleste andre spill har våget å gjøre. Spillmotoren virker svært bra utviklet, til tross for at utviklerne ikke ville ha navnet sitt assosiert med spillet etter at de fikk se traileren. Hatred utforderer oss. Det tester hvor langt vi er villige til å gå. Spillet treffer med andre ord en svært relevant gaming-nerve, og lurer oss, nesten uten eget samtykke, med på et grotesk, morderisk eventyr. Spillet pirrer de nysgjerrige, de mysende, de underfulle. Ikke nødvendigvis bare psykopatene.
Du trenger nemlig ikke være psykopat for å spille Hatred. Det er nok ikke sånn at en blir massemorder med det første, selv om en spiller massemord-simulator. Man blir heller ikke sportsfisker av å spille fiskesimulator.
Forhåpentligvis styrer de aller fleste unna Hatred. Det er mye fetere å la den indre sadisten komme naturlig frem på helt andre måter, gjerne i andre dataspill. The Sims, for eksempel. Det er jo ingen hemmelighet at å lure en Sim til å chille i svømmebassenget, for så å fjerne stigen slik at stakkaren blir liggende skrikende og forvilt igjen i bassenget er noe av det aller lolleste som finnes.
Illustrasjon: The Sims
The post Haters gonna Hatred: Hvor går egentlig grensa for hva som er greit i spill? appeared first on NATT&DAG.