Jeg sa - Kelner! Bring meg en spenningskurve for faen!
Den egenrådige kokken Hortense lever et behagelig liv med sin tunghørte onkel på en trøffelgård i åh, så fransklandlige omgivelser i Périgord, når idyllen forstyrres av at hun fraktes til Paris på bakgrunn av et jobbtilbud som kokk for en høytstående figur i staten. Ved ankomst Paris får hun vite at hun er ment å kokkelere for selveste presidenten, et tilbud som er vanskelig å avslå. Men, men, men – Hva krever han av henne? Kan hun få møte ham? Hvordan skal hun, med sine simple oppskrifter fra bestemor, leve opp til oppdraget? Og hva med sentralkjøkkenet, der samtlige er mannssjåvinister?
Ja, hvilket fortryllende utgangspunkt for en film. Tillat meg å stille meg over filmrullene og gjennomgå den filmiske oppskrift, slik Hortense så yndig gjør med matoppskriftene, mumlende for seg selv over grytene. Du trenger:
· 1 sann historie
· Gjester/Publikum
Ta en sann historie og sett den til heving i hjernen til en manusforfatter med manglende sans for dramaturgi. Slik sikrer du at filmen vil være romtemperert, det vil si blottet for konflikter og karakterutvikling, den første timen. Tilsett forsiktig en verdiløs, underutviklet rammefortelling der et australsk dokumentarteam forsøker, uten hell, å få et intervju med hovedpersonen noen år senere, når hun jobber som kokk på Antarktis. Slik sikrer du flotte landskapsbilder og en illusjon av at noen ønsker historien fortalt.
Vær raus med montasjer av matlaging og rør inn personlighetsløs strykermusikk så ofte du kan – husk at gjestene dine er nær umettelige på den slags. Når du krydrer kjøkkenscenene med kokkens unge medhjelper, vær sjenerøs med den søte replikkvekslingen. Det skal være god stemning over grytene – tenk Fjernsynskjøkkenet. Nå og da bør du vende tilbake til Antarktis for å antyde at noe av viktighet skal skje der.
Vær nådeløs med kjøttøksa når du deler filmen opp, spesielt i første akt. Pakk den tett (gjerne i plastfolie) i små biter, fortrinnsvis bruddstykker, så det ikke kommer inn luft i form av uønskede pusteromsscener. Disse kan utløse empati for karakterene, noe verken du eller gjestene dine er tjent med. På forhånd bør du ha fjernet det du ser av naturlig oppfølging til mindre plottråder (ingen interesserer seg for hvordan en halvdøv, aldrende onkel klarer å drive en trøffelgård på egenhånd). Elt i stedet inn en alvorlig, medisinsk diagnose og ei lita deppescene etter en times tid, før du atter vender tilbake til Antarktis, rydder bort diagnosen og kjevler dramaturgien paddeflat. La tristessen hvile. Husk den gode stemningen. Ikke glem Fjernsynskjøkkenet.
Som vertskap bør du se til at filmen avsluttes med en komplett unødig anekdote om et velegnet område dyrket mark på New Zealand (eller noe tilsvarende). Husk at gjestene dine kun bryr seg om at du forteller noe som er sant, ikke hvorvidt det er verdt å fortelle.
