Clik here to view.
Når opera fungerer er det for Stefan Herheim et fantastisk spetakkel som samler, favner og griper et stort fellesskap i nuet. Når det ikke fungerer er det derimot det kjedeligste og dummeste som finnes.
Herheim er en av operaverdenes mest beryktede regissører. Herheim forarger tradisjonstro operatilhengere som anklager ham for den alvorligste forbrytelser av dem alle: respektløs håndtering av høyt elskede klassikere. En eldre herremann med en forkjærlighet for barmfagre sopraner, fortalte meg en gang at Herheim var “djevelens læregutt”. Det virket som en urimelig påstand, selv om det å stå i ledtog med djevelen kanskje ville forklart hvorfor Herheim er en så forbanna dyktig regissør.
Stefan Herheim (født 13. mars 1970) er en norsk operaregissør. Han er utdannet cellist.
Herheim har laget en rekke kontroversielle operaoppsetninger, som for eksempel Wolfgang Amadeus Mozarts Bortførelsen fra Seraillet ved Festspillene i Salzburg, samt Georg Friedrich Händels Julius Caesar ved Den Norske Opera.
For tiden befinner Herheim seg ved Den Norske Opera og Ballett, hvor han har arbeidet med gjenoppsetningen av Richard Strauss Salome, som hadde premiere i Salzburg i 2011. Operaen er basert på et stykke av Oscar Wilde, som igjen er basert på den bibelske fortellingen om hvordan hodet til Johannes, døperen, havnet på et sølvfat. Det er den unge prinsessen Salome, Lolita-skikkelsens bibelske opphav, som har bedt sin stefar om hodet som belønning for sin erotiske dans hvor hun kastet alle sine syv slør.
Salome har i ettertid både blitt forstått som et offer, men også som en fristerinne som evner å manipulere sine omgivelser slik at hun får det som hun vil. Da jeg intervjuet Herheim i en avkrok av operahuset, spurte jeg: hvilken Salome er det vi vil få møte i hans oppsetning?
– Richard Strauss’ Salome er både en famme fatale og en famme fragile og det er derfor farlig enkelt å fremstille henne som en psykotisk, bisarr personlighet. Riktignok handler hun utspekulert og fatalt, men hun er en særdeles følsom, lengtende, klarsynt og livsbejaende kvinne, sier Herheim.
– For de andre karakterene er hun en projeksjonsflate, og som månen lyser Salome i natten som et medium som utløser og frembringer alt det usagte og uoppgjorte mellom hennes mor, Herodias, og hennes stefar, Herodes. Det er denne konstellasjonen jeg psykologiserer.
Betyr dette at du flytter fokuset bort fra Salome?
– Overhodet ikke! Hun står midt i dette dramaet om de mektigstes avmakt. I likhet med Lulu agerer Salome som et talerør for det fortrengte, dekadente og perverterte som preger hennes foreldres liv og ekteskap.
Hvilken makt er det Salome besitter som gjør henne i stand til å fungere som en slik pådriver?
– Herodias og Herodes er hybride, hovmodige maktmennesker, men de er samtidig engstelige, overtroiske nevrotikere, som ser dødens skygger overalt og føler seg truet av alt og alle, inkludert seg selv. Det er deres emosjonelle ustabiliteten Salome utnytter og instrumentaliserer. Gjennom hele operaen danser hun bokstavelig talt på foreldrenes nerver!
Opera er spekket med kvinneskikkelser som Salome, og de er som regel uskyldsrene jomfruer eller manipulative fristerinner. Er dette noe du ønsker å problematisere og utfordre i dine forestillinger?
– Kjønnsrollene har forandret seg, men vi er underlagt helt arkaiske og ikonografiske mønstre som skaper identitet og ofte forklarer hvordan kvinner og menn fortsatt posisjonerer seg. Det handler om kulturelle grunnmekanismer som styrer vår tankegang, vårt språk og væremåte. Verdiene og idealene vi higer etter korrumperes og undergraves stadig av vår egen pragmatikk. Det moderne menneskets tilsynelatende individuelle frihet avler mange fryktelige demoner.
Er vi i stand til å gripe disse idealene i kunsten?
“Jeg tror ikke at et samfunn som virkelig fungerer trenger kunst.”
– Jeg tror ikke at et samfunn som virkelig fungerer trenger kunst. Det sier seg selv at kunst opposisjonerer mot og kompenserer for ting som ikke fungerer i realiteten. Kunst kan derfor oppleves virkeligere enn den virkeligheten den vokser ut av, bearbeider og reflekterer. Ofte frykter vi det ansvaret som følger med vår skaperkraft og vi gir oss destruktiviteten i vold. For meg handler kunst og idealer alltid om vår paradoksale guddommelighet, om maktens avmakt og avmaktens makt.
Richard Strauss’ Salome beskrives i programbladet til Den Norske Opera som “alle regissørers utfordring”. Hva har vært den største utfordringene for deg i arbeidet med denne forestillingen?
“Estetikken overdøver etikken”
– Den største utfordringen er knyttet til min egen musikalitet og nesten umåtelige hengivenhet for dette partituret (dirigentnoter, red.anm.) . Salome er et høydepunkt med tanke på hva musikk kan manifestere klanglig. Dramaet til Oscar Wilde er fylt til randen av undertrykket, bigott (skinnhellig, red.anm.) seksualitet og språket har en besynderlig parfymert note. Som regissør forsøker jeg å finne et scenespråk som forfører våre øyne tilsvarende som musikken forfører ørene våre. Med sine overveldende, kosmiske klangfarger og fengslende, uberegnelige rytmer, sublimerer Richard Strauss den perverse lysten som driver personene i dramaet – og trigger dermed også vår egen. Det rent sanselige setter seg over enhver moral, estetikken overdøver så å si etikken.
Men er denne operaen virkelig en større utfordring enn andre operaer, slik Den Norske Opera antyder?
– Strauss’ tonespråk er komplekst, men alle operaer er i utgangspunktet utfordrende. Det gjelder alltid å gjøre seg til talsmann for verket selv. Det gjør man ikke ved å sette dette opp på en pidestall. Man må gripe verket, kjenne og tygge på det, svelge det og la det gå gjennom systemet. Kun slik blir komponistens språk til utøvernes eget, umiddelbare språk.
Men selv høster du jo mye kritikk fra tradisjonalister som mener at dine iscenesettelser nettopp ikke lever opp til komponistens intensjoner, og at du som regissør står for fritt i dine tolkninger av verket. Hva tenker du om denne diskusjonen?
– Jeg har selvfølgelig ikke noe imot at det diskuteres, tvert imot. Musikkteater er en utøvende kunstform og en opera bør ikke forveksles med et fysisk kunstverk som et bilde av Munch, som det bare finnes én eneste original av, og som oppbevares i et museum. Opera må oppstå på nytt hver gang og er avhengig av at utøverne kan formidle det vesentlige her og nå. Fire hundre års operahistorie vitner om en dynamisk, kulturell kontinuitet og den stadige reproduksjonen av historiske verker er avhengig av vår egen inn- og opplevelsesevne og sans for nødvendighet. I dag forguder vi mulighetene medie- og kommunikasjonsteknikken gir oss til å formidle. Hva som formidles er ofte sekundært og vi drukner i forsøplingskulturens voldsomme strøm av unødvendigheter.
Så det handler om å bringe verket til live, og inn i nåtiden?
– Først og fremst handler det om hvem vi er og hvordan vi vil være. Opera på sitt beste forplikter både kunstneren og mottakeren til å vekke sovende sanser, sprenge grenser og redefinere virkeligheten. Musikk er underbevissthetens språk og musikkteateret spekulerer nettopp i virkelighetsbegrepene vi bygger realitet på.
Er det derfor du arbeider med musikkteater?
– Helt riktig.
I mange av dine oppsetninger er det slik at jo mer forkunnskaper en sitter inne med om operaen og dets virkningshistorie, jo flere meningslag er en i stand til å oppdage. I Tannhäuser hentet du for eksempel inn operaskikkelser fra tidligere oppsetninger i Folketeateret. Er dine forestillinger ment for et utdannet publikum?
– Vi har alle ulike forutsetninger til å oppleve, føle og forstå. Ofte er det tingene man ikke umiddelbart begriper som fascinerer mest og skaper størst forundring. Der hvor det er mange lag vil flere kunne finne noe. Alle må ikke forstå alt eller det samme. Selv er jeg et menneske som ser bifokalt (å forholde seg til to forskjellige og ofte motstridende ideer, interesser eller handlinger på samme tid, red.anm.) på det meste i de fleste sammenhenger. Og selvfølgelig gjenspeiler min regi dette.
Det er en nokså etablert oppfatning i kultur-Norge at kunst skal være tilgjengelig for alle, og da snakker vi ikke bare om billettpriser og beliggenhet men en idé om at kunst ikke kan være så kompleks at ikke alle kan forstå den. Hva tenker du om dette?
"Vi perverterer begreper som fellestanke, tilgjengelighet og mangfold hvis vi setter dem i bås og totaliserer tegnsettingen."
– Demokrati og egalitet blir nok ofte misforstått i denne sammenhengen. Vi perverterer selvfølgelig begreper som fellestanke, tilgjengelighet og mangfold hvis vi setter dem i bås og totaliserer tegnsettingen. Et kunstnerisk konsept er ikke en simpel bruksanvisning. Mine forestillinger beveger seg ofte på flere intellektuelle plan samtidig, men det betyr ikke at folk som ikke forstår enhver referanse utelukkes teatralt. De ser noe annet.
Dersom du forestiller deg at du møter noen som aldri har satt sin fot innenfor Den Norske Opera, eller noen annen opera for den saks skyld, hva vil du si for å overtale henne om at opera er noe det er verdt å bruke tiden sin på?
– Vel, hvis vi kunne sette ord på det usigelige, hadde det ikke vært liv i operakunsten. Når den har noe på hjertet er den det rikeste av alle, nettopp fordi den forener alle kunstformer i en opphøyet helhet og trigger vår nysgjerrighet på mange plan. For å lokke et nytt publikum til Operaen i København brukte Kasper Holten slagordet “Operaen er sjelens helsestudio”. Selv prøver jeg ikke å overtale folk til å gå i operaen. De som lar seg lokke, lokkes nok mer av den selvfølgeligheten jeg utstråler når jeg snakker om det jeg driver med.
Men dersom du skulle komme med noen voldsomme påstander?
– Opera er et fantastisk spetakkel som samler, favner og griper et stort felleskap i nuet. 1200 mennesker sitter i et mørklagt rom og opplever noe sammen som i bunn og grunn er helt irrasjonelt. Det er noe rituelt, mytisk, magisk og nærmest overnaturlig ved denne utvekslingen, som kan skape en konsentrasjon ingen kan unndra seg. Noe mer betvingende kan jeg ikke forestille meg. Når det fungerer! Når det ikke fungerer, er opera det kjedeligste og dummeste som finnes!
“Salome”, Den Norske Opera, 25. mai - 23. juni
Billettinformasjon finnes på operaens hjemmesider.
"Salome" med Herheim i regien fra Osterfestspiele Salzburg i 2011:
Clik here to view.