ONSDAG 7. JANUAR 2015 hadde jeg så vidt begynt å skumlese en BBC-artikkel om barneporno i japanske tegneserier, da de første meldingene om terrorangrepet mot redaksjonslokalene til det franske satirebladet Charlie Hebdo dukket opp i twitterfeeden. Tilfeldighetene ville det altså slik at min oppmerksomhet umiddelbart skulle svinge fra ytringsfrihetens ene ytterpunkt til det andre, men det var ikke før senere samme kveld at jeg innså betydningen av dette.
I tiden etter Charlie Hebdo-massakren har det vært skrevet mye om ytringsfrihet og toleranse og verdiene som ligger til grunn for moderne, vestlige demokratier. Tusenvis av mennesker som ikke har noen kjennskap til bladet har erklært at de er Charlie, og en rekke skriveføre stemmer har opphøyd bladets virksomhet til en heltemodig samfunnsinnsats man må tilbake til den franske revolusjonen – eller i alle fall Andre verdenskrig – for å finne maken til.
Parallelt med dette har det blitt skrevet om Charlie Hebdos karikaturer at de forsterket polariseringen mellom det hvite Frankrike og landets muslimske befolkning. Det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt bladets innsparking av åpne dører – som kritikk av katolisismen tross alt må regnes som – virkelig er sammenlignbart med å kritisere islam utenfra. Det har vært påpekt at den stolte og prinsippfaste tverrkulturelle blasfemien ofte ga seg utslag i karikaturer som kunne forveksles med god, gammeldags rasisme, og at bladet i 2009 sparket en av sine medarbeidere på grunn av anklager om antisemittisme.
FÅ HAR VÆRT uenige i at nedslaktingen av Charlie Hebdos ansatte var en barbarisk, skamfull og fundamentalt uakseptabel handling, og uenighetene har først og fremst handle
t om den påfølgende glorifiseringen av bladets virksomhet. Men vi lever nå en gang i en kultur som har langt lettere for å helteforklare ofre enn mennesker som kjemper for en sak, og dette blir aldri tydeligere enn når det kommer til spørsmål om ytringsfrihet.
Vi lever nå en gang i en kultur som har langt lettere for å helteforklare ofre enn mennesker som kjemper for en sak, og dette blir aldri tydeligere enn når det kommer til spørsmål om ytringsfrihet.
I Norge har tegneserier og vitsetegninger aldri vært ansett som farlige, men mange andre steder i verden har mediet en lang historie som arena for debatt om ytringsfrihetsspørsmål. Da Alan Moore og Melinda Gebbies Lost Girls ble utgitt i bokform i 2006 ble den gjenstand for beskyldninger om barneporno, ettersom den skildret figurer under den seksuelle lavalder i seksuelle situasjoner. Flere amerikanske og britiske forhandlere unnlot å selge den av frykt for represalier, men gjennom det hele stod Moore fast på at en tegnet figur ikke kan ha noen reell menneskelig alder eller modenhetsnivå, og at det verste overtrampet han i så måte gjorde seg skyldig i var å fornærme den rådende samfunnsmoralen. Om det virker tarvelig å forsvare sin rett til å lage sextegneserier om fjorten år gamle jenter ved hjelp av slike teknikaliteter, er det viktig å huske på at det nettopp er i slike saker at kampen om ytringsfriheten i praksis utkjempes.
DET ER SJELDEN de samme menneskene som holder de patosfylte tordentalene om demokrati og sivilisasjonskamp som opprettholder ytringsfriheten på daglig basis. Den jobben faller som regel på individer som opererer utenfor det gode selskap, og som sysler med en materie som utfordrer samfunnets syn på temaer som sex, religion, rase, kjønnsroller og – ikke minst – god smak.
Det er først når de angripes for sitt arbeid at disse menneskene forvandles til helter. Når alt går som det skal er det som regel svært komfortabelt for samfunnet å betrakte dem som tarvelige utskudd. Og det er jo sånn vi vil ha det. Når ytringsfriheten er reell er den som varmt vann i springen: en ikke-sak. Men heller ikke vår ytringsfrihet er absolutt, og i den norske offentligheten er det største problemet som regel at retten til å ytre seg forveksles med retten til å ytre seg uten å få kritikk. I den grad vi som samfunn skylder Charlie Hebdo noe som helst, er det å være litt klokere og litt mer gjennomtenkte i våre ytringer. Og da særlig når vi ytrer oss om ytringsfrihet.
Denne saken ble først publisert i NATT&DAG 7. februar 2015.
The post Kommentar: De tarvelige utskuddene kjemper ytringsfrihetens kamp appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
