Det besynderlige Marken- og Gågaten-syndromet har rammet også Lille Øvregate.
Byen handler om fotgjengere. Og om syklister. Vi eier byen, kan vi tenke, selv om det ikke virker slik, og burde kreve vår rett med rak rygg: Gå sakte over fotgjengerovergangene der bilene står i kø og venter; sykle foran bilene (det går dessuten fortere også, ofte, der sjåførene står på stedet hvil med motoren på tomgang mens eksosrøret spyr ut avfallsstoffer og radioen spyr ut hits fra de siste fire tiår og de selv spyr ut eder og galle hver gang trafikklyset på nytt skifter fra grønt til rødt uten at de kommer seg av flekken); krysse gaten også der det ikke er hvite striper i gatelegemet; ikke begrense oss til fortauet, men også spasere midt i gaten i de roligere delene av sentrum. For middelalderbyen Bergen er ikke laget for biltrafikk, og selv om det (som sant er) kan virke som om mye av byens utvikling foregår på byens premisser gjelder det å huske på at en sentrumskjerne uten gående og syklende og folk som frekventerer byens gater … det er ingen bykjerne, men et veikryss, et livløst område, kulisser som blir forbikjørt.
Stort sett er det en form for ufrivillig sameksistens vi lever i, bilister, syklister og gående, der de forskjellige gruppene holder seg til sine respektive områder og kun sporadisk krysser de andres territorier: en bil som svinger to hjul opp på fortauet og omgår sperringene som er satt opp i veien (et velbrukt smutthull for late bilister på Nygårdshøyden, i opposisjon mot enveiskjørte gater og stengte ferdselsårer); en mann får det våte buksebeinet sitt klistret inntil huden idet dammen i veien spruter opp fra under hjulene til en forbipasserende bil; en syklist på vei fra Møhlenpris mot Nøstet sykler snart på bilveien, snart på fortauet, kikker bak seg, finner en luke, kaster seg ut i veien igjen.
Men så finnes det hederlige unntak fra trafikkmaset, som Festplassen, Vågsallmenningen og Torgallmenningen (som alle har vært preget av biltrafikk tidligere), og rene gågater som Marken og Gågaten i Strandgaten, der biler er bannlyst. Gågaten, som er den resterende delen av Gamle Strandgaten etter bybrannen i 1916, har vært fri for biler siden 1970-tallet. Men det er noe ved Nordnes som gjør at det er en utfordrende beliggenhet for næringsvirksomhet: Det er en blindvei, rett og slett, og om du går utover her er det fordi du bor her eller fordi du har et helt spesifikt æren – ikke fordi du surrer retningsløst rundt i byen og kikker inn det ene vinduet etter det andre mens verden forsvinner bak ryggen din. Resultatet er nesten en halv kilometer med et mangefasettert og uensartet utvalg butikker, som ikke alle klarer å karre seg fast. En kakaokafé, en steinbutikk, et tatoveringsstudio, et italiensk bakeri, noen motebutikker, joda – men også en av byens lengstlevende kaffebarer og en vinbar med røtter tilbake til 1600-tallet.
Marken er en del av det samme skjebnefellesskapet: Til tross for at den bilfrie brosteinsgaten er blant byens mest frekventerte gater, der folk beveger seg fra jernbane og buss og bybane og parkeringsplasser i Bygarasjen og inn til resten av byen, virker det ikke som det er den enkleste sak i verden å skulle profittere på det. Resultatet er også her en sjarmerende eklektisk kombinasjon av skinnjakkebutikker og kebab, mobilreparatører og kafeer, noen representanter for diverse åndelig virksomhet og dagligvarebutikker. Den tidligere Skostredet-kaféen Capello prøvde seg her for noen år siden, og måtte gi opp. Det samme måtte den litt ubestemmelige økologiske kafeen og den italienske fetevaren like ved.
Noen steinkast unna Marken ligger Lille Øvregate, et av byens eldste gateløp, der brolegningen åler seg nederst fra Domkirken med sin kanonkule i veggen til Fløibanens stasjonsbygning på toppen av gaten. Her, en kjapp svipptur unna området der horder av turister står i endeløs kø om sommeren, mens turistbussene står parkert (med motoren på) nedi bakken, ligger en av byens mest idylliske gater. Gaten er en trang, brosteinsbelagt blindvei, befriende tom for trafikk. Folk spaserer, sykler, triller barnevognene sine med den ene hånden mens de holder den andre rundt pappbegeret med kaffe de har kjøpt med seg fra bokkaféen Krok og Krinkel (som er blant gatens nyere innslag) eller fra Kaffemisjonen eller Godt Brød rundt hjørnet. For kun ett år siden lå det flere relativt nystartede steder her: tebutikken Teogram, suppebaren Bastants første filial, den lille lekebutikken Leker og Mer, som lignet mer på en blanding av Rubens Skattkammer og gavebutikken i et kunstmuseum enn på Ringo. De så vel gaten for det den var: fotgjengervennlig, rolig, full av næringslokaler, med en sentral beliggenhet like ved turistattraksjonen Fløibanen, i et område mange bruker. Ingen av de tre er her lenger nå, i likhet med det malplasserte (og nedlagte) Sentrum Treningssenter og solstudio, som fikk det siste nådestøtet etter en brann for ti år siden.
Dette er også blant byens definerende egenskaper – som et annet Amerika fungerer byer som magnet på eventyrlystne gullgravere av forskjellig slag. Noen steder går konkurs idet andre starter opp. Tilbudet er kronisk større enn etterspørselen, noe som – lik en demonstrasjon av evolusjonsteorien – medfører at de svakeste aktørene må vike i det lange løp. (Denne byen er ikke stor nok for oss begge.) Men i Lille Øvregate er det et par stabukker av som holder stand, som for eksempel den legendariske fotobutikken til Antonio Stasi og byens kanskje aller beste utsalg for brukte møbler fra 1950-, -60- og -70-tallet, Schau’s Design [sic!]. Akkurat som Bergen Skolemuseum i bunnen av bakken, som ligger i byens gamle latinskole, skal de ingen steder. De har funnet sitt sted, og ingenting tyder på at de noensinne beveger seg bort herfra. Godt er det. Så får de fortsette sin tilværelse av rolige dager med is i magen, mens de fra tid til annen får besøk av lykkejegere som på lykke og fromme setter sine drømmer ut i livet i gatens andre næringslokaler.
Gaten er jo tilnærmet bilfri, i alle fall. Og det er jo ikke lite.
The post Gatelangs: Lille Øvregate appeared first on NATT&DAG.