Den ene dagen vegetarmat, den andre massasje; snart vannpiper, snart sykler: Tiden går, gatene består.
Da Nye Sandviksvei, som altså ikke lenger er særlig ny, ble bygget en gang midt i andre halvdelen av 1800-tallet, avløste den Steinkjellergaten som hovedfartsåre for folk som skulle bevege seg fra sentrum og utover i retning Sandviken og byens nordligere områder. Men selv om Nye Sandviksvei har tatt unna bilistene, er Steinkjellergaten fortsatt blant de mest trafikkerte rutene for Sandviken-folk, som med handleposer fra sentrumsbutikkene vagger seg oppover de trange brosteinsgatene fra Øvregaten.
Det vi her kaller Steinkjellergaten er i sannhet tre gater: Nikolaikirkeallmenning klatrer bratt opp fra Øvregaten, blir til Steinkjellergaten, som tar seg videre oppover bakkene, før den endelig skifter navn til Stølegaten. På hver sin side av gaten, i utløpet mot Øvregaten, ligger en antikvitetsbutikk og en brillebutikk, og allerede herfra får man øye på gatens blikkfang, kråkeslottet som huser den alternative livsstilsbutikken Witchy Bitchy Beauty Spot. Her var vi da vi et svakt øyeblikk på videregående ble lurt av Niklas til å bytte en 200-lapp mot et Witchy Bitchy-gavekort på 300 kroner. Men vi fikk da et naglebelte, og noe lesestoff vi ellers aldri ville fått tak i.
Fasaden på det gamle trehuset er malt sort, og alle detaljer – fra grunnmuren til dører og vinduskarmer – er malt i en skrikende rødfarge, som tatt ut fra standardfargekartet på Microsoft Paint. Butikkens innehaver var tidligere i høst involvert i en nabofeide som ble viet stor oppmerksomhet i lokalpressen, utløst av at hun hadde malt husveggen mot Steinkjellerkroken, som ellers preges av tradisjonelle, hvitmalte bergenshus, knall rosa. «To rosa hus får naboer i Steinkjellerkroken til å se rødt», skrev Bergens Tidende, og saken endte til slutt på pulten til byggesakssjefen i Bergen Kommune, som sendte pålegg om at huset måtte males om i en annen, mer passende farge. Så får vi se hvilken farge som passer.
På hjørnet mot Steinkjellergaten ligger en massasjesalong. Midt på 2000-tallet var dette huset en fargerik nabo til Witchy Bitchy vegg i vegg, og vel så mye blikkfang som den sorte og røde bygningen: Ikke bare var murfasaden malt i lysegrønne og gule farger; på veggen mot gaten var det dessuten malt en stor illustrasjon av Elvis Presley, gjenkjennelig ikledt kappe og dress, som for anledningen ikke var hvit og gullfarget, men grønn og gul. Her lå vegetarrestauranten Viva las Vegis, som høylytt proklamerte sin grønne ideologi til gatens forbipasserende, bevæpnet med røde neonbokstaver i vinduet, syregule barkrakker, kjøttfrie hamburgere og et erklært mål om å kombinere to av innehaverens lidenskaper: Elvis Presley og vegetarmat. Bergen var nok for liten for den sprelske restauranten.
På samme tid lå den indiske restauranten Curry Curry Nam Nam like rundt hjørnet, med alkoholservering på fortauet, kylling i karri til 59 kroner og mulighet for å patte på vannpipe med frukttobakk. Den sjarmerende restauranten videreførte dessuten århundrer med tradisjon: Allerede i 1455 er det nevnt i historiske kilder at det var kro (og bordell) på denne adressen i Steinkjellergaten, og skjenkestedet ble flittig brukt av Bryggens tyske handelsmenn i flere hundre år fremover. Forbi den indiske restauranten med det klingende navnet, på toppen av bakken, i Stølegaten, lå den nystartede kafeen Barista. Ti år senere, og de er alle borte.
I vannpipenes og tandoorikyllingenes sted har det kommet sykkelbutikk og -verksted. Den uensartede butikken Armadillo selger bysykler med bagasjebrett og handlekurv og reparerer alle mulige sykler. «Vi ringer deg tilbake», sa de, før de tenkte seg om, og la til: «og hvis ikke du hører noe på en stund – ring oss, for da har vi glemt deg». Og riktig nok, de glemte det jo, de hadde vel tusen ting å gjøre, og hvem husker vel da at de skulle sjekke tilgjengeligheten på noen sykkeldekk til en gammel DBS Kombi, en sykkel som vi hadde lånt og ødelagt og nå skulle fikse. Men denne typen dekk var jo vanskelig å få tak i, det hadde vi fått vite: De hadde gått ut av produksjon, men kanskje var de tilgjengelig hos en fyr i Oslo, han selger deler til masse gamle, rare sykler. Sykkelen er fortsatt i vår varetekt, den står opp-ned i kjelleren, ureparert, og gnager i samvittigheten vår hver eneste gang vi skal ned i boden.
Suppebaren Bastant har overtatt lokalene til salige Barista (senere BarBarista), og er et livgivende tilskudd til strøket. Her sitter det folk tidlig og sent, og foruten Dr. Wiesener rundt svingen er det bydelens eneste skjenkested. Sandviken-beboerne er ikke bortskjemt med restauranter og barer: Her bor folk. Det er søndag, vi møtes, akkurat som vi gjorde før, alle vi som bodde i Sandviken, vi drakk øl; nå er det formiddag og vi treffes på Bastant for å spise brunsj. Kyllingsalat, müsli, salat, et kakestykke og et glass cava, det løfter søndagen. Vi spiser og drikker og snakker, som alltid, i nedlatende vendinger om byens nedrykkstruede fotballag som vi for alt i verden ikke klarer å stoppe å bry oss om, den evige skuffelsen til tross, og vi tømmer glasset med cava, som vi aldri ellers drikker midt på dagen, med mindre det er 17. mai, vi drikker noen kopper kaffe før vi går ut i vinden, og søndagen er blitt en annen dag enn den var før vi gikk inn døren.
Vi sykler nedover brosteinsgatene, den gamle sykkelen rister så det knaker i sammenføyningene, den gir fra seg et vanvittig spetakkel, folk snur seg, vi suser forbi bruktbutikken på venstre hånd, hva står det, «Med glimt i øget og en smule frekk», vi tenker vårt, renner forbi sykkelbutikken og forbi Witchy Bitchy ned Nikolaikirkeallmenning der vi må stå på bremsene for å holde noenlunde kontroll.
The post Gatelangs: Steinkjellergaten appeared first on NATT&DAG.