DET ER GOD GRUNN til å være bekymret, sier Bård Folke Fredriksen, byråd for byutvikling i Oslo, om prisveksten på boliger i Oslo.
Veldig mange er uenig. Da en spørreundersøkelse tidligere i år viste at sytti prosent forventer enda høyere priser i årene som kommer, konkluderte Nettavisen slik aviser gjerne gjør i omtaler av det norske boligmarkedet: «Boligfest!». Antagelig vitner formuleringen mest om at journalisten eier sin egen bolig, likevel er den nok ikke helt i utakt med leserne: De fleste her i landet eier hjemmet sitt, og den som gjør det tjener gode penger på stigende boligpriser.
Og på dette punktet er alle enige: Boligprisene i Oslo stiger. Mye. De siste ti årene har de steget 25 prosent mer enn lønnsveksten, og lite tyder på at trenden vil snu. For den som står utenfor dette markedet, fortoner statistikken over prisutviklingen seg neppe like festlig.
Har prisene i Oslo har blitt så høye at det er umulig å kjøpe bolig på en vanlig inntekt?
– Det må ikke bli så dyrt at folk prises ut av boligmarkedet. Det viktigste man kan gjøre for å redusere prisene, er en kritisk gjennomgang av kravene til nye boliger – for det er produksjonsprisen som er avgjørende for hva som blir omsetningsprisen. Dessuten er det god boligpolitikk og god miljøpolitikk å bygge tett rundt der det allerede er god infrastruktur. Nå bygger vi høyt og tett, og satser på flere mindre boliger.
Boligveksten er likevel betydelig mindre enn befolkningsveksten, så uansett hvor tett og høyt man bygger, blir det vel neppe noen nedgang? Må vi bare akseptere at boligene inne i byen, hvor folk flest jobber, fortsetter å holde et prisnivå som er uoppnåelig gitt inntekten til de fleste som jobber der?
– Med den lønnsutviklingen vi har i Norge, tror ikke jeg vi kan få en prisnedgang, nei. Men det vil nok avta i perioder.
– Bolig er jo en helt vesentlig betingelse for det gode liv, derfor må alle ha muligheten til å skaffe seg en bolig i et godt bomiljø
Clik here to view.
Henning Kirkeby, Moloch, Oslo 2012. 60x90cm.
Er målet at alle skal eie sin egen bolig?
– Ja, at alle skal ha muligheten til å eie sin egen bolig, er et mål. Det gjør at vi har godt vedlikeholdte boliger og gode bomiljøer. Dessuten gir det oss en jevn velstandsfordeling. Hvis mange eier bolig, får mange ta del i velstandsutviklingen
«Selveierdemokratiet», kaller dere det i Høyre. For at mange skal eie sin egen bolig har man gjort det veldig gunstig å putte pengene sine i bolig fremfor andre spareformer – hvilket igjen bidrar til prispresset vi snakker om. Er det riktig at skattesystemet skal subsidiere eldre, privilegerte og etablerte på bekostning av yngre som ikke har formue?
– Nå må vi huske at premisset er at alle skal bo et sted. Derfor synes jeg det er helt greit at man begunstiger nettopp bolig fremfor aksje- og banksparing. Det gir oss gode og mer stabile bomiljøer enn de landene som har satset på utleieboliger. I Sverige, for eksempel, ser du en mye større segregering i boligmarkedet.
Det er bare et argument for å opprettholde skattefordeler for boligen man bor i, ikke for den andre og tredje. De med god råd, som allerede er inne på markedet, kan spare ved å skaffe høy boliggjeld, og samtidig tjene penger på å leie ut til de som ikke har råd til å komme inn på markedet.
– Jeg synes det er noe grunnleggende sunt over det norske boligmarkedet, hvor nesten alle kan spare i sin egen bolig. Det gjør oss til et folk av sparere. I land som har satset på utleie, betaler man til andre istedenfor å finansiere sin egen bolig.
Det svarer ikke på hvorfor man subsidierer bolig nummer to.
– Nei. Men nå er faktisk reglene for sekundærbolig i ferd med å bli forandret.
Over seksti prosent av boligkjøpere mellom 18 og 34 får hjelp av foreldrene til første boligkjøp. Slik får noen en svært verdifull fot innenfor, mens konkurransen blir hardere for resten. Bør man ikke være bevisst på hvordan selveierpolitikken bidrar til å øke sosiale skiller?
– Ja, men vi må være bevisst på dette i boligpolitikken, men jeg tror det er viktig at vi bruker målrettede tiltak. I Oslo bruker vi for eksempel etableringslån, som er rettet mot denne gruppen som i utgangspunktet ikke selv får lån. Samtidig må vi få frem at selveierpolitikken sørger for jevn velstandsfordeling i Norge, siden så mange får ta del i veksten.
– Kommunen har et ansvar for folk som ikke klarer seg i boligmarkedet; for å gi dem en trygg ramme rundt livet sitt
I mai kjøpte byrådet 617 nye kommunale boliger, hvorav kun 61 ligger på vestkanten. Byrådet har tidligere vedtatt å selge seg ned i bydeler med mer belastet bomiljø, og spre boligkjøpene over hele byen. Så hvorfor gjør dere det motsatte?
– Fordi dette er en stor portefølje med boliger vi kunne gjøre i ett kjøp. Vedtaket er også kombinert med at det vil bli solgt 200 boliger i indre by. Selv om kommunen av historiske årsaker har mange boliger i ett område, er det ikke nødvendigvis de boligene vi trenger. Kanskje trenger vi større boliger og bedre boliger, og det er det dette kjøpet gir oss. Vi vil jobbe for at det selges flere boliger der det er mer enn nok, og at vi kjøper der det trengs. Det er ikke lenge siden vi kjøpte boliger på Tåsen, for eksempel, eller på St. Hanshaugen. Det kjøpes boliger flere steder i byen. Obos-kjøpet sørger for at vi får flere gode boliger vi trenger, og da kan vi selge de vi ikke trenger og få til en bedre spredning.
I sum er likevel dette kjøpet så stort at det oppveier spredningseffekten av alle kjøpene på vestkanten. Man har i noen år solgt seg ned på østkanten og kjøpt omtrent like mange på østkanten og vestkanten …
– Jeg tror vi må fortsette å selge der man har mange, og kjøpe der det trengs flere. Vi har en definert boligbehovsplan hvor bydelene selv har definert hvor mange kommunale boliger de trenger, og etter den kan vi kjøpe og selge for å få riktig spredning. Men det ville vært dumt å la være å kjøpe disse 617; de gir boliger som er nyere og bedre enn de vi har, og har en størrelse og sammensetning som gjør at vi kan bosette større familier.
De fleste er nok enig i at det er bra at kommunen får boliger av høyere kvalitet og sørger for nok leiligheter. Men er det ikke også et mål å jobbe mot en jevn fordeling mellom østkanten og vestkanten?
– Det viktigste er at behovene dekkes. Kommunen har et ansvar for folk som ikke klarer seg i boligmarkedet; for å gi dem en trygg ramme rundt livet sitt. De behovene har vi definert i samarbeid med de 15 bydelene.
Hva er den grunnleggende visjonen i Byrådets boligpolitikk?
– Bolig er jo en helt vesentlig betingelse for det gode liv, derfor må alle ha muligheten til å skaffe seg en bolig i et godt bomiljø.
Vil det si at man ikke egentlig har noen boligpolitikk, men bare tilrettelegger for private utbyggere? Norsk boligpolitikk ble avviklet på syttitallet, har Karl Otto Ellefsen, rektor på AHO, uttalt. Hva synes du om den påstanden?
– Jeg er jo ikke enig i den påstanden, selv om jeg skjønner hva han mener: At man opphevet prisreguleringsordningen. Det er jeg jo glad for, for da fjernet man hele det norske systemet med penger under bordet og et grått boligmarked. Men vi avviklet den ikke. Byrådet driver en vel så aktiv boligpolitikk i dag. Det finnes ikke én type politikk som er aktiv, og en som er passiv.
– Stedet vi sitter nå, i Bjørvika, er ikke noe initiativ som har kommet fra utbyggerne. Her er det kommunen som har dratt med seg tomteeiere, og sørget for å forandre området fra industrihavn og motorvei til kulturbygg og boliger. Det beste eksempelet er kanskje Ensjø, som ligger bare seks minutter unna sentrum. Kommunen har gått til alle grunneierne og fått dem til å bygge boliger, mens vi sørger for infrastrukturen i området. Det er en aktiv boligpolitikk.
The post Hjemmefest er ikke alltid best appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.