TIDLIG OPP, kjapp frokost, rett i bilen, kø, radio, det går sakte. Når du etter en lang dag på jobb må handle til middag, svinger du innom kjøpesenteret, parkerer gratis på en av de hundrevis av parkeringsplassene rett utenfor inngangen, fyller handlevognen, fyller bagasjerommet, kjører hjem. Det er lettvint. Det går fort. De har alt du trenger. Og du kan kjøre rett inn og ut.
Joda, kjøpesenteret er praktisk, det. Og nettopp derfor går de så det griner. Olav Thon eier noen av de aller største kjøpesentrene i landet, og er blant dem som får kjenne medgangen på kroppen. Og lommeboken. Vi ringer til Thon Eiendom og spør om å få snakke med sjefen. Sentralbordet svarer, ikke så rent lite skeptisk.
– Olav Thon, sier du?
– Ja.
– Du vil ha tak i Olav Thon personlig?
– Ja.
– Si meg, hva slags magasin er NATT&DAG, igjen?
Tross den innledende skepsisen ved sentralbordet blir vi faktisk sendt videre til hans sekretær. «Vent et øyeblikk», sier hun, og forlater telefonen for å banke på døren til kontoret hans, hvor han pliktskyldig sitter. En 91-åring er da på kontoret klokken 14:58 en midtsommersdag, og er attpåtil opptatt med møter. Etter møtet reiser han på ferie. Der stopper altså jakten på Thon, omtrent før vi kom i gang.
Bransjeorganisasjonen NCSC (Nordic Council of Shopping Centers) definerer et kjøpesenter som et senter med minst fem butikker og med et areal på minst 5000 kvadratmeter. Etter disse kriteriene har vi 274 kjøpesentre her til lands (2012), og av disse er 95 eid eller forvaltet av Thon, som i tillegg har åtte stykker i vårt naboland Sverige. Ett av dem er Nordens største, Nordby Shoppingcenter, og det kan illustrere veksten til denne næringen: Mens omsetningen i 2004 var på 400 millioner, omsatte senteret i forfjor for fire milliarder kroner.
MATPAKKESJÅFØRER. Da Southland Center åpnet i den amerikanske småbyen Edina, Minnesota i 1956, var det et av de aller første eksemplene på et kjøpesenter i moderne forstand: En rekke forskjellige butikker – også konkurrerende virksomheter – samlet under ett tak, komplett med en sval bris av air condition på hete sommerdager og store parkeringsarealer utenfor senteret. Herligheten var signert den østerrikskfødte arkitekten Victor Gruen, som snart ble døpt «Father of the Shopping Mall». Med sine 75 000 kvadratmeter var Southland Center på størrelse med de største norske kjøpesentrene i dag, som Thon-imperiets Lagunen Storsenter utenfor Bergen eller Sandvika Storsenter utenfor Oslo.
Handlesenteret Lagunen ligger en drøy mil utenfor Bergen sentrum, og er en typisk representant for de bilbaserte sentrene som ligger i utkanten av norske byer og tettsteder. Etter at senteret tok over lokalene til en konkursrammet møbelbedrift midt på åttitallet, har det siden debutåret i 1985 vokst seg større og større, enten du teller kroner eller kvadratmeter. Nå er det altså landets nest største, med en årlig omsetning på 3,1 milliarder kroner og med svimlende 130 000 besøkende per uke. Det tilsvarer omtrent halvparten av Bergens befolkning.
Vi ankommer senteret til fots, og stiger ned til parkeringshusets øverste plan fra platået der Bybanen, Bergens storsatsing i kollektivtrafikken de siste årene, har sin holdeplass. Da Bybanens andre byggetrinn ble åpnet i 2013, ble traseen lagt forbi kjøpesenteret, som fikk et eget stopp, slik at også kollektivreisende kan bli skipet inn mot senterets butikker hvert femte minutt. Likevel, kjøpesenteret er først og fremst bilens domene: Det er ikke meningen at man skal komme gående hertil, noe som straks synliggjøres ved mangelen på fotgjengerfasiliteter. Klemt inn ved siden av innkjørselen til parkeringsplassene på Plan 3 er det markert et smalt felt for fotgjengere, kanskje en halv meter bredt. Større plass har de tre stasjonsvognene som løser billett på løpende bånd, og som finner vei til noen av de 2 222 parkeringsplassene i anlegget: først en BMW 3-serie, så en Audi A4, til slutt en Volvo S40. Alle bilene med en enslig sjåfør.
Kjøpesenteret er først og fremst bilens domene: Det er ikke meningen at man skal komme gående hertil, noe som straks synliggjøres ved mangelen på fotgjengerfasiliteter.
– Bosettingsmønsteret i Norge er mer og mer basert på at alle er avhengig av bil, vi bosetter folk overalt, og folk er nødt til å bruke bil til daglig innkjøp, sier Morten Ragnøy Ednes oppgitt.
Han er prosjektleder for Bylab, ressursgruppen for steds- og byutvikling ved Norsk Design- og arkitektursenter, kanskje bedre kjent under forkortelsen DogA. Vi har fått fatt i ham midt i en sykkeltur et sted på landeveien mellom Røros og Brekken («kjent som det første stedet i Norge med organisert svenskehandel. Svenskene kom til Norge for billig sukker», presiserer han senere i en SMS).
– Skal man snakke om bærekraft i denne sammenhengen betyr det at folk må bo tett, og at man ikke er avhengig av bil. Men folk bruker jo bil til alt. Det finnes for eksempel knapt barn som går til skolen lenger.
TUT OG KJØR. Noen kjøpesentre utenfor byene har en bilandel på over 95 prosent, viser tall fra Transportøkonomisk institutt. Nettopp trafikkbildet som oppstår rundt kjøpesentrene var da også blant årsakene til at statsminister Kjell Magne Bondeviks første regjering vedtok full kjøpesenterstopp i 1999, en ordning som varte frem til 2004. I 2008 fastsatte den rødgrønne regjeringen en ny forskrift, som la restriksjoner på både oppføring og utvidelser av kjøpesentre. Målet var å unngå «økt bilavhengighet og dårligere tilgjengelighet for dem som ikke disponerer eller ønsker å bruke bil».
Var dette en erkjennelse fra myndighetene av at noe var riv ruskende galt?
– En viss form for erkjennelse om at dette ikke var helt bra var det jo. Men jeg tror ikke dagens regjering ser noen problemer med kjøpesentrene – der er det mer «tut og kjør». Nå prøver man å få gjennomslag for søndagsåpne butikker og sentre, selv om meningsmålingene klart viser at folk ikke vil ha det og ønsker å ha søndagen fri, sier Ednes.
Vi forsøker å få tak i en representant fra Regjeringen som kan si noe om dette. Men i Kommunal- og moderniseringsdepartementet er det ferieavvikling, og som så mange av sine kollegaer er også statsråd Jan Tore Sanner (H) på ferie. Til slutt lykkes det oss å få en uttalelse fra statssekretær Per-Willy Amundsen (FrP), formulert på vaskeekte byråkratvis:
– Forrige regjering foreslo å stramme til forskrift om rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre. Høyre/FrP-regjeringen valgte å stoppe dette forslaget og har i stedet igangsatt en evaluering av gjeldende forskrift fra 2008. Vi vil komme tilbake til saken når resultatet av denne evalueringen foreligger.
Tut og kjør, altså. I alle tilfeller virket vedtakene som skulle legge bånd på kjøpesentrene såpass løse i strikken at det er vanskelig å se for seg at de har ført til den nedbremsingen som var intensjonen. Har de hatt noen effekt overhodet?
– Nei, det har de ikke, svarer Ednes.
– Og det er på grunn av det veldig sterke lokale selvstyret vi har i Norge. Først var det jo helt stopp i kjøpesenterbygging, så ble det omgjort til en grense på antall kvadratmeter, altså størrelsen på sentrene. Det har bare ført til at man bruker fantasien og finner måter å omgå reglene på. Norge har faktisk Nordens største tetthet av kjøpesentre.
FRITIDSFORBEDREREN. På Lagunen ligger konditoriet like ved hovedinngangen til kjøpesenteret, til venstre idet man kommer inn. Og selv om det ligger slik, blottlagt, vendt ut mot den store passasjen, «gaten», der folk, eller, rettere sagt: konsumenter, ustanselig går frem og tilbake, er det liksom en slags intimitet over det, der brorparten av sittegruppene er halvt skjermet bak den store bærende søylen prydet med bakeriets logo.
Gutten som rydder bordene kan ikke være mer enn 16 år gammel, kan hende har han sommerjobb som ekstrahjelp. De to jentene som står bak disken og serverer wienerbrød og kaffe til formiddagsgjestene, virker langt mer erfarne, og oppvarter kundene med effektiv service og en halvfrekk, spøkefull tone. Foruten meg er det gjester kun ved tre av de andre av kafébordene. Fire eldre mannfolk sitter bak meg, de snakker i munnen på hverandre om fotball-VM, om sin skrantende helse og om krigen; en kvinne i 60-årene spiser uengasjert et smørbrød med laks og eggerøre; en mann drikker kaffe og stirrer blindt foran seg, mot Narvesen-kiosken og de lysende Rikstoto- og Norsk Tipping-logoene som skal lokke kunder inn.
– Folk synes jo det er veldig greit med kjøpesentre, de tror i alle fall de liker det, men man har ikke lenger noe valg. Det er særinger som meg som ikke liker det. Jeg er negativ til alt sånt, det er ikke bærekraftig, og det legger opp til en bilbasert handel. Dessuten er jo 99 prosent av butikkene i kjøpesentrene kjedebutikker, så mangfoldet av varer og det som egentlig gjør at det er spennende å gå rundt og handle i butikker, forsvinner, og det er bare Cubus og H&M overalt, sukker DogA-prosjektlederen.
– 99 prosent av butikkene i kjøpesentrene er kjedebutikker, så mangfoldet av varer og det som egentlig gjør at det er spennende å gå rundt og handle i butikker, forsvinner
SALG! En ung kvinne med barnevogn går langs disken, kikker inn bak glassmonteren, på kakene og bollene og de ferdigsmurte smørbrødene som ligger der. Ved siden av henne står en pensjonist lent mot disken, han forteller kvinnen bak kassen om arbeidet han holder på med i hagen, en tung stein, den har forvoldt ham mye irritasjon. Er det her de kommer, de ensomme og pratesyke pensjonistene, for den etterlengtede følelsen av sosial interaksjon?
[…] Jeg trykka på knappen og ombestemte meg og gikk bort til trappene og småløp de tre etasjene ned til gateplan og gikk videre ut i senteret, til den store hallen, og rulletrappa tok jeg opp til plan 2 og gikk inn i kafeen på hjørnet. Jeg hadde vært der ofte, det var et hyggelig sted. Kafeen hadde ingen vegg ut mot hallen, du kunne gå rett inn fra galleriet og butikkene som lå der på rekke, konfeksjon for det meste, Cubus, Dressmann, den slags butikker, og i kafeen la jeg jakka over en stol og gikk bort til disken og kjøpte meg en sein lunsj, eller tidlig middag, alt etter hvilken side du så døgnet fra, og bar den til bordet på et brett og gikk tilbake og henta kaffe og juice. Det var alltid den samme blide dama bak disken, og hun kjente meg igjen hver eneste gang og spurte meg hvordan det gikk, noe jeg aldri svarte på. Jeg bare nikka og smilte så vidt. Hva skulle jeg vel si. Og menyen var den samme hver gang, og hver gang spiste jeg den samme retten. Det bestemte jeg for mer enn et halvt år siden, at det var sånn jeg ville ha det. Det var mye bedre enn å skulle stå foran kassa og måtte velge blant mange mulige retter, og ikke få det til.
⇥– Per Petterson, Jeg nekter, s. 170–171
På toppen av rulletrappen i andre etasje, plan 2, ligger Spisestedet Smag og Behag flankert av pizzarestauranten Dolly Dimple’s, som tatt ut av forfatteren Per Pettersons romanunivers. I en avdeling som ligger innenfor disken med kasseapparatet, der man kommer med sine brett fulle av det man skal spise og drikke, er sittegruppene plassert. Her er det lavere under taket enn i resten av senteret, og en anelse mer dunkel belysning, som for å illudere en autentisk restaurant der ute i den virkelige verden.
Illusjonsspillet fortsetter også i resten av senteret. Kjøpesentrene er tross alt konstruert for å være konsummaskiner; her skal man handle, og i sin utforming forsøker senteret å etterape byen, med sine gater og torg og parker og benker. Handlesenteret er en innendørs byetterligning der solen alltid skinner, fra lyspærers konstante lysstyrke. En riktig belysning av et senter skal være behagelig, trivelig, rimelig: den skal kort sagt bidra til å øke omsetningen, i likhet med alt annet der inne. Med konstant lys forsvinner også opplevelsen av at tiden går, og man handler i et tankeløst vakuum.
KJØPESENTERBYEN. Noen benker er plassert inntil veggen langs den flislagte handlegaten, med utsikt til en Dressmann-butikk. Her ligger stabler med piquetskjorter, khakibukser og boxershorts, det ene tilbudet bedre enn det andre («3 for 249,-»). Noen steder åpner senteret seg liksom opp, og rundt åpningen ved inngangspartiet får man plutselig inntrykk av å befinne seg utendørs, der man for første gang blir møtt av dagslys som slipper inn gjennom de store vindusflatene. Det er som å være på en uteservering, om man klarer å se bort fra det hvite flygelet som står klart til bruk for godlynte pianister (muligvis har de ABBAs «Money, Money, Money» på repertoaret), og rulletrappene, som frakter kunder i en evig strøm mellom etasjene.
Ved rulletrappen henger en utstilling med plansjer som viser senterets utbyggingsplaner, med gater og torg, boliger og kulturtilbud – alt sammen en eneste stor kjøpeby. «Fremtidens Lagunen», står det i sorte typer over de idylliske arkitekttegningene som forestiller syklende, gående, noen med handleposer, noen henslengt på en benk. Kjøpesentrene har banet seg frem i byutviklingen, de har blitt en makt man må ta på alvor. Men er motivene for boligbygging og etablering av kulturtilbud i senterets omgivelser å utvikle byen, eller bare en annen måte å tjene penger på? Morten Ednes lar seg ikke lure.
– Det er kun en måte å tjene penger på. De bruker jo all verdens argumenter, «bærekraft», for eksempel. Jeg bruker ofte Moasenteret utenfor Ålesund som eksempel. Der har det vært planer om å bygge boliger ute ved kjøpesenteret, og det er et gigasvært senter vi snakker om, utenfor det som kanskje er den flotteste byen i landet, sammen med Bergen. Og senteret ødelegger bylivet, det ser man veldig tydelig i Ålesund, som er en liten by. I sentrum av Ålesund er det masse tomme lokaler. Og tenk deg: fiskebyen Ålesund, uten en eneste fiskebutikk! Det finnes knapt en eneste dagligvarebutikk i hele sentrum, alle må dra til Moasenteret. Så bruker man som et argument at boliger her ute er mer bærekraftig, siden alle likevel reiser hertil for å handle. Men hva er da igjen av byen? Vi lever i en tid der det er konsumet som driver hele verden.
Sentrumsbutikkene har vanskelig for å konkurrere med de store, bilbaserte sentrene, og makt(u)balansen manifesterer seg i tomme butikklokaler langs bygatene. På regjeringens nettsider for stedsutvikling adresseres dette problemet: «Kjøpesentre utenfor byer og tettsteder fører lett til redusert omsetning og tomme butikklokaler i sentrum og gjør det dermed vanskeligere å skape et attraktivt og levende sentrum», står det å lese der. Da Olav Thon ble portrettintervjuet av Dagens Næringsliv i fjor sommer og snakket om stort og smått fra sitt liv som forretningsmann, var det som om han erklærte bykjernens butikkmylder for død og begravet: «Det var hyggelig og morsomt med småbutikkene rundt omkring, men tiden har løpt fra dem. Kjøpesentre er kommet for å bli. Folk vil ha dem.»
Ednes har sett det samme, fra den andre siden:
– Det som skjer over hele Norge er at sentrum av byene blir tømt, og overalt står det tomme butikklokaler, på grunn av kjøpesenteretablering, sier han.
– Det som skjer over hele Norge er at sentrum av byene blir tømt, og overalt står det tomme butikklokaler
PRIVAT OMRÅDE. «Sale sale sale sale sale», messer én klesbutikk, «Summer sale!» en annen, og i den grad senterets ulike butikker er forskjellige hva gjelder innhold, er de i sitt vesen identiske. De ligger vendt ut mot gatene, og bak disken, eller kanskje ryddende et sted i lokalet, står medarbeideren årvåken som en hjort i skogen. Vender man ansiktet halvt i retning av butikken setter de umiddelbart serviceblikket i deg, det som sier «kan jeg hjelpe deg?», påtatt og overivrig, og på ingen måte i overensstemmelse med den tariffregulerte timelønnen de mottar. På skatebutikken Session reklameres det med «ta 2 betal for 1». Over høyttalerne spilles «All of the Lights» av Kanye West. En ung gutt er på jobb, han kikker sløvt på dataskjermen, som man jo gjør i slike yrker i dag, og kaster av og til et halvt blikk ut i butikken.
Tilbake til Ednes. Prosjektlederen i DogA ser for seg en annen type kjøpesentre i fremtiden:
– Vi hadde et prosjekt på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, der vi skulle se på kjøpesenterkonseptet som en måte å redde sentrum på. Fra England og USA finnes det etterhvert mange eksempler på at slike bokser i utkanten av byene er i ferd med å forsvinne. Det vi så på var byintegrerte kjøpesentre, der store områder i byen er drevet av ett kjøpesenter, litt sånn som Aker Brygge: et privat område i byen. Folk tror at Aker Brygge og Tjuvholmen er offentlig, men det er jo privat eid. På slike steder blir det bestemt akkurat hvilke type butikker som skal være der og hvilke åpningstider de skal ha, sier han, og fortsetter:
– Men problemet blir at man får private gaterom og at man ikke kan bruke gatene som man er vant til. Politiske manifestasjoner er jo ikke lov, selv om det skulle være noen av regjeringspartiene som står bak. Amnesty, skatere, folk som selger =Oslo, de blir kastet ut. De er «uønskede elementer» som «forstyrrer handelen». Helt ned til det å bruke skateboard: På arkitektillustrasjoner ser man ofte minst én skater på bildet, men disse stedene er alle elementer som forstyrrer handelen uønsket.
– Problemet blir at man får private gaterom. Politiske manifestasjoner er jo ikke lov. Amnesty, skatere, folk som selger =Oslo, de blir «uønskede elementer» som «forstyrrer handelen»
I andre etasje på Lagunen evner de figurative veggmaleriene på glassfiberstrien og det hotellaktige gulvteppet likevel ikke å løfte opplevelsen av omgivelsene inn i noen annen sfære og frata en vissheten om at man befinner seg på et kjøpesenter. Noen av bordene står inntil en vindusrekke, slik at man har utsikt ned over torget som ligger i enden av rulletrappene, i krysset mellom McDonald’s, Big Bite, Mester Grønn og Elite Foto.
Men hva faen skal man se på?
Alle de andre som er kommet i samme ærend som en selv, kanskje, og som vagger rundt med overfylte handlevogner. Det er som å se sitt eget speilbilde, men det er et ubehagelig syn.
The post Kjøpesenterlandet: Olav Thon raserer hjembyen din appeared first on NATT&DAG.