Her oppi åsen over en av feriekoloniene på Gran Canaria er det lite som minner om Beverly Hills. Eller det Gran Canaria man kjenner fra Charterfeber eller eventuelle egne besøk i kulissene for de mildt sagt dekadente skrekksakene du leser i media hver sommer. Det er dødsens stille, det er mørkt, og vi går og sparker opp den røde sanden i det som en gang skal ha vært en tomatåker.
Med sirlig navigasjon og fiffig bruk av lommelykt finner vi omsider en liten leir her oppe. Et tomannstelt, noen forsiktige forsyninger, en liten stabel med bøker. Et knippe steiner posisjonert så de agerer en slags stol med en viss ryggstøtte å sitte i.
Her bor norske Thomas Kirkeby (26) og svenske Johan Andersson (24). De endte opp som hjemløse etter at det lokale politiet konfiskerte passene deres i forbindelse med etterforskningen av en narkobust i desember i fjor. Vi traff de to ved en av de skandinaviske kirkene på øya, hvor de har fått hjelp til å holde seg i live den siste tiden.
«Uten passene våre kan vi ikke jobbe, vi kan ikke gjøre en drit.»
Thomas har vært her i drøye to år, Johan i ni måneder. De siste tre månedene har de bodd ute. Det er de ikke alene om. De kan fortelle at de har møtt hjemløse fra hele Europa under sin tid på øya. Det har blitt flere av dem de siste årene, også skandinavere. Flere drar ned på enveisbilletter i høysesongen. Noen av dem for å ta seg arbeid, andre med mindre spesifikke hensikter.
STRANDET: Thomas Kirkeby fikk passet sitt konfiskert av det kanariske politiet. Foto: Christian Belgaux
Det er ikke så rart at folk går til grunne på Gran Canaria. Stedet tiltrekker seg folk som vil vekk fra dårlige forhold, med et forlokkende «verdens beste klima», særdeles vennlige priser på alkohol og en gunstig posisjon på ruten for diverse andre rusmidlers ferd til Europa, så du skal ikke slite for mye med å finne den slags heller.
Det er 18. mai, og vi har omtrent akkurat stått opp etter å ha feiret 17. med et godt utvalg av øyas mest joviale norske representanter i Arguineguín. Det begynte jovialt også for Thomas og Johan, de kom begge hit for å jobbe på callcenter.
– Det meste startet der, forteller Thomas.
Han dro ikke hit av hensyn til stedets forutsetninger for rusbruk, snarere tvert imot. Han hadde store rusproblemer i Norge, og tenkte en avveksling på Gran Canaria, langt unna Oslo, kunne gjøre ham godt. Miljøet på callcenteret var imidlertid ikke stort bedre.
– Under intervjuet på callcenteret ble jeg spurt om å komme med en historie som kunne sjokkere. Jeg tenkte «Shit, da skal jeg kjøre på». Jeg fortalte dophistorien min, fortalte at jeg var ute av det nå og at det var en av grunnene til at jeg ville ut av landet. Ny jobb, nye venner, nye muligheter, ny start. Så kom jeg dit… Kulturen på callcenteret er å feste hardt fra torsdag til søndag. Masse dop, gratis alkohol. Man ble tilbudt kokain annenhver dag. På et tidspunkt satt halve gjengen og fikk i seg kokain og amfetamin på toalettene, på jobb. Da er det lett å komme tilbake i det miljøet.
– De jobber gjerne mandag til torsdag, 37 og en halv time. På torsdager er det gjerne konkurranser. Førstemann med et salg får en flaske sprit. Andremann får en flaske vin. Alt handler om rus på callcenteret. Vi har prøvd å holde oss litt unna det, men det er lettere sagt enn gjort når du har vært i slike miljøer tidligere.
– Han ene jeg ble godt kjent med her dro hjem etter to måneder, det var ikke helt hans greie. Han hadde dop-problemer hjemme i Norge, og skjønte at her var det det samme, bare verre, og mer press på å drikke og feste.
I desember i fjor inntraff hendelsen som skulle føre til at både Thomas og Johan sto uten pass og etterhvert også bosted.
– Vi var ute på byen med en del folk fra callcentret. En kamerat av oss hadde fått en god idé om å begynne å selge kokain. Det hadde han delt opp og lagt i poser og det hele. Vi var på utestedet i kanskje en time. Plutselig dukket politiet opp, i sivil. Vi var blitt pekt ut som selgere. Det var fire av oss. Han ene solgte, hun ene jenta hadde resept på piller. Hun fikk gå med en gang, det fikk også han som egentlig hadde med kokainet å gjøre, for han hadde ingenting på seg.
Thomas ble beskyldt av politiet for å ha hatt kokainet på seg og kastet posene på gulvet.
– Ingen av oss hadde noe på oss. Johan hadde 2,39 gram med hasj på seg, det innrømte han. Det er lov å røyke her, så lenge du gjør det i ditt eget hjem. Han forklarte at han hadde røyket hjemme, og så dro vi ut på byen og han hadde glemt å ta det ut av lommen. «Helt i orden» sa politiet, men hovedsaken var at vi var tiltalt for «trafficking» av narkotika.
STRANDET: Johan Andersson endte opp som hjemløs på ferieøya. Foto: Christian Belgaux
Å bli pågrepet for omsetning av narkotika på Gran Canaria ble starten på en nærmest kafkask opplevelse for de to. Johan leser fra sine kopier av saksdokumentene:
– Her står det, 5,72 gram kokain. Det var det vår norske venn som hadde på seg. De slapp ham på stedet. En norsk jente hadde på seg 33 Acelopam, med resept. Men det har vi fått skylden for, det står i mine papirer.
– Vi ble tatt med på fyllearresten i Maspalomas i 72 timer, forteller Thomas.
– Etter det ble jeg kjørt hjem til leiligheten min og hentet passene våre og leverte dem. Så gikk det en time halvannen, og vi fikk dra. Etter det har det egentlig ikke skjedd noe. Vi har vært nede på stasjonen mellom tjue og førti ganger. De eneste beskjedene vi får er «Kom tilbake, kom tilbake». «Nei, nå er det fiesta, dommeren er ikke tilstede.» «Sekretæren er ikke her».
Er man utlending uten pass på øya er det mildt sagt lite man kan foreta seg.
– Uten passene våre kan vi ikke jobbe, vi kan ikke gjøre en drit, sier Johan.
Han har prøvd å få hjelp fra det norske konsulatet på øya, uten hell.
– Konsulatene har ikke løftet en finger, ambassaden i Madrid har ikke løftet en finger. Jeg var på konsulatet og spurte om nødpass, men ble fortalt «Beklager, men vi vet at du og vennen din er under etterforskning og at politiet har passene deres. Før du får tilbake passet og saken er over kan vi ikke hjelpe deg.» Det var alt de sa, og etter det har jeg ikke snakket med konsulatet.
som skandinavisk uteligger på Gran Canaria blir man naturlig nok holdt under oppsyn av politiet.
– Vi har blitt stoppet syv ganger de siste to ukene. Vi viser dem disse papirene, forklarer situasjonen, at vi ikke har pass. De spør hvorfor vi ikke reiser hjem. Vi sier «Unnskyld meg, sa jeg ikke akkurat at dere har passene våre?» Jeg prøvde å forklare greia for en politimann. Er det slik at de vil jeg skal gå og rane en butikk for å få penger til mat, hva er greia? Hva er logikken? «Du får gjøre som du vil» var beskjeden jeg fikk. Man får ikke noe ordentlig svar, ingen ordentlig hjelp. Ingen vil fortelle deg hva som skjer.
Tilværelsen er heldigvis ikke fullstendig uten lysglimt. Den skandinaviske tilstedeværelsen på øya er stor, og med den kommer naturlig nok flere religiøse institusjoner. De to priser hjelpen de har fått fra kirken.
– Takket være hjelpen her får vi i hvert fall et par-tre måltider om dagen. Vi har fått låne telt og soveposer og kjeler og… alt mulig. Jeg fikk akkurat et par joggesko.
– Vi har vasket alle vinduene i den svenske kirken, vi har bygget hyller. Siden vi ikke kan betale for oss har vi gjort alt annet, forteller Johan. Thomas fortsetter:
– Da føler vi at vi gir litt tilbake. Vi har det veldig bra etter situasjonen. Det eneste er rettssystemet som holder tilbake passene våre uten grunn, uten beviser. Det er det hardeste å tenke på.
– For øyeblikket går det bra, sier Johan. Men det går ikke over tid.
OPPDATERING: Et par uker før NATT&DAG publiserte denne saken i september-utgaven hadde Thomas Kirkeby omsider returnert til Norge. Johan Andersson befinner seg i dag på et ukjent sted i Spania. De er begge fortsatt under etterforskning, og har ikke fått tilbakelevert passene sine fra det kanariske politiet.
LES OGSÅ: Vi feiret grunnlovsjubileet med de fastboende nordmannene på Cran Canaria
The post Skandinavere hjemløse på Gran Canaria: Strandet i Syden appeared first on NATT&DAG.