– JEG PLEIER ALLTID å drikke en flaske vin når jeg er ute og flyr, men nå funker ikke kortet mitt.
Hva skjer når du sier dette til sidemannen på flyet til Granca sekstende mai? Jo, du blir påspandert vin. Naboen sitter sikkert hjemme i Norge og maler flaggstenger, stryker bunadsskjorter, trekker microbatch-pølser og legger opp slagplanen for en syttende mai-frokost til å overgå alle tidligere – det er tross alt to hundre år siden vi innførte jødeparagrafen. Samtidig kan vi prise oss lykkelig for at her nede utenfor Afrikas vestkyst, i det de kaller «verdens beste klima», har de ingen «nordmannparagraf».
LES OGSÅ: Hjemløse nordmenn strandet i Syden
De reisende klapper når flyet – med en illustrasjon av Kierkegaard på halefinnen, illevarslende nok – lander på den spake flyplassen.
VI HAR TATT inn på et fullstendig intetsigende hotell i Arguineguín, det norske stronghold på Gran Canaria, men der skjedde det ifølge hotellresepsjonen ikke en drit kvelden sekstende mai, så vi tok sporenstreks en taxi («verdens billigste taxiservice» ifølge en fyr vi snakket med på flyet ned hit) til Puerto Rico for å, eh, lodde stemningen. Og joda, det var stemning.Image may be NSFW.
Clik here to view.
«Shopping Center» i Puerto Rico ser ut som en kitschutstilling kuratert av en tolvåring fra Fasanveien i Råde med Angry Birds-genser og Monster-caps som har oppdaget den uhellige treenigheten ronking, pepperbiff og blinkende neonlys samme ettermiddag. Du har sett det på «Charterfeber» på TV3, men det er langt mer intenst i virkeligheten. ALT er påslått, og allting leverer nøyaktig det du ser på overflaten. Bestiller du en feilstavet pepperbiff fra menyen, si «papperbiff» eller «pefferbiff», ville det ikke vært for urimelig å forvente at kokken faktisk har«papper» eller «peffer» i et skrin på kjøkkenet. Ingenting stikker dypere enn førsteinntrykket.
Skjorta er trang i ryggen, romslig foran, skreddersydd for alkoholikere.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Vi spiste pepperbiff («grilled meat from the grill») på en sjappe som het «Gatelyset» (den lokale Big Horn-filialen så stengt ut), drakk det lokale Tropical-ølet og sitronshots (to øl og to shots: €4), sang «Bad Moon Rising»-karaoke, traff Granca-russen (god stemning, bortsett fra hos han ene som var veldig trist), havnet selvfølgelig på et bordell som følge av å spørre feil fyr om veien til nærmeste åpne bar, og rullet innom en engelsk countrykaraokepub (seriøst) hvor en fyr sang «Let it be» i fullt alvor. Hvem gjør slikt? Engelske folk på ferie, tydeligvis. «Dette ser ut som et sted hvor damer som heter Phyllis drar og synger» forsøkte jeg å vitse, straks deretter introduserte innehaveren neste karaokedeltaker: Phyllis. Her fant vi også et av de gylneste kortene i den norske Granca-kabalen, en tidligere omreisende karaokevert og nåværende radiovert som selvfølgelig skjønte vi var nordmenn ved første øyekast, og like selvfølgelig visste hva som skjer i Arguineguín på syttende og følgelig la planen for oss:
Møt opp på «Lille Norge» i morgen, Lillebror Sande Larsen spiller.
«LILLE NORGE»-PUBEN ligger i Ancora-senteret i Arguineguín, rett rundt hjørnet fra den nedlagte, tilsynelatende forlatte, «Den siste viking». De har norsk flagg i skiltet, assorterte norske fotballskjerf i taket, Godset-skjerf i baren, fjernsyn med NRK i hjørnet og gir inntrykk av å fungere som et samlingssted for de fastboende nordmennene som er tilbøyelige til å ha en pub som samlingssted. Vi assimileres umiddelbart i kulturen. «Vi har hjemmelaget lapskaus og pølser med potetmos» er det første vi hører når vi stepper opp på formiddagen 17. mai. Ingen «Hei, er dere fra Norge?» eller «Parlez-vous», noen ting er tydeligvis åpenbare. Vi så åpenbart litt slitne ut etter gårsdagen, «Er det dagen derpå?» spurte hun. Jeg svarte så godt jeg kunne, «Er det ikke alltid det?»
Skiltingen er utført i en slags førstemann til mølla-word-art-stil som ser ut til å ta kortere tid å lage enn å lese.
«Jeg har ikke vært i Norge på 24 år», forteller den ene fyren på huset når han sitter seg ned ved bordet vårt. Vi trodde først han var innehaveren, men det var visst damen i baren som egentlig driver stedet. Han visste at vi kom, forteller han. Karaokeverten fra gårsdagen hadde meldt fra om vår tilstedeværelse, vårt rykte kom oss altså i forveien. Jungeltelegrafen er effektiv her nede.
Estetikken på Ancora-senteret er en smule mer nedtonet enn i Puerto Rico, her fins det ingenting som blinker. Skiltingen er utført i en slags førstemann til mølla-wordart-stil som ser ut til å ta kortere tid å lage enn å lese.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
FOTOGRAFEN PRØVDE å kjøpe seg inn i den lokale haute couture ved innkjøp av en fargesprakende polyesterskjorte hos kjøpmannen umiddelbart ved siden av «Lille Norge». «Trang i ryggen, romslig foran, skreddersydd for alkoholikere», sier han. Når vi returnerer til puben får han umiddelbart pes for å ha kledd seg som en turist.
Før vi kom til «Lille Norge» ble det avviklet en høyst tradisjonell 17. mai-feiring på den norske skolen på øya, i samarbeid med Sjømannskirken. Har du sett NRK-karusellen med opptak fra feiringen verden over vet du hvordan det går for seg. Vafler i den ene neven, pølser i den andre, vertslandets flagg sammen med det norske i toget, ikke akkurat et hæla i taket-arrangement. Det er en faksimile av hjemlige tilstander som egentlig ikke er interessant på noen måte utover at den er nettopp det – en faksimile.
Alt leverer nøyaktig det du ser på overflaten.
NORDMENNENE PÅ Gran Canaria kunne hatt et bedre rykte. Ser man dem i media er det gjerne «Charterfeber»-historier, fylleferierende mindreårige eller tung alkoholtristesse det går i. Mellom tre og fem nordmenn drikker seg i hjel på øya hvert år, blir vi fortalt. Foreldre drar hit og etterlater barna på hotellrommet mens de ryker på flatfylla som i et slags Madeleine McCann-scenario. Andre stikker hit for å holde ungene vekke fra barnevernet. «Det skrives så mange drittsaker», sa en av nordmennene vi traff på kvelden sekstende da han skjønte vi kom fra media. «Ikke skriv enda en drittsak.»
Men det fins jo materiale for nok av drittsaker. Drar man hit på en norsk pensjon eller NAV-trygd ligger forholdene til rette for å «drikke seg rik» når man får tre ganger alkoholen for samme pris. Skandinavere som vandrer gatelangs så dritings at de bokstavelig talt faller med trynet i asfalten er visst et ganske vanlig syn. Det er verst tredje gangen, heter det. Det skal dog sies i «Lille Norge»-klientellets favør at vi ikke så noen av dem langflate i løpet av vårt opphold, de fremsto som ganske analoge med den typen folk man finner på puber på formiddagen i Trondheimsveien hjemme i Oslo. Så kunne man kanskje argumentert for at de muligens ikke er folka som ligger på den beste hyllen i livet, men det føles ikke så veldig innafor å sitte og dømme folk når man sitter her og ser på Lillebror Sande Larsen rigge opp til 17. mai-settet sitt og helt oppriktig tenker at dette blir antakelig jævlig fett.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
LILLEBROR – kjent som pianist og Helge Hammelow Berg-sidekick i TVNorge-fyrtårnet «Reisesjekken» på nittitallet – bor på øya nå, og har egentlig lagt opp som musiker etter rundt 3500 spillejobber. Han driver i dag Gay Embassy International, en slags hjelpeorganisasjon for utsatte homofile, og spiller på «Lille Norge» «mer eller mindre gratis» sammen med to andre lokale musikere. Han murrer «ett to, syvogtyve» i mikken som soundcheck og åpner med «Knockin’ on heaven’s door» og introduserer refrenget med en melding om at «Her kommer kveldens første refreng!» Ikkeno tull, mildt sagt.
Han spiller «Seasons in the sun» (Terry Jacks-versjonen), «Living next door to Alice» i en slags miks av Smokie-versjonen og Gompie-versjonen, sin egen «Hos deg i natt», forteller omtrent 600 ståkukjokes, finner en i publikum som mener hun har klint med Kim Larsen (Lillebror sjøl drar en litt tvilsom påstand om at han har ligget med broren hans), kjører «Lys og varme», introduserer «Min første kjærlighet» med en jævlig drøy joke om Jahn Teigen som er «greit at jeg forteller, for Jahn vet at jeg gjør det», leverer en sjølkomponert drikkevise til tross for at han har sluttet å drikke og en slags oppfølger til «Lisa gikk til skolen», spør publikum om de har hørt om Creedence og spiller refrengene fra låter han ikke kan på oppfordring. Vi satt og lo uten et fnugg av ironi tvers gjennom hele showet, før vi stakk til Puerto Rico og drakk seks tusen Tropical-øl og endte opp med å tråle hele øya etter en åpen pub i sekstiden sammen med en norsktalende østeuropeer som da vi omsider tok farvel grep fatt i oss og sa «Vi kjenner ikke hverandre og dette har aldri skjedd», så akkurat det skal jeg ikke fortelle noe mer om.Image may be NSFW.
Clik here to view.
DET VAR IKKE en vits eller en overdrivelse det jeg sa om å assimileres i lokalkulturen: da vi ikke kunne hoste opp nok kontanter til å gjøre opp regningen på «Lille Norge» fikk vi beskjed om at «Null problem, kom tilbake og betal i morgen».
Søndag attende mai – en ekte søndag både i kalenderen og i allmennhelsetilstanden – har vi muligens bruk for en smule påfyll av det åndelige slaget, så vi dro til gudstjenesten i Sjømannskirken. Der var det tjåka fullt, dog uten noen kjente fjes fra det norske miljøet vi hadde vanket i hittil. Det er tydelig at det finnes en skandinavisk tilstedeværelse her som ikke passer inn i verken den sønderalkoholiserte Leaving Las Vegas-stilen eller det noe mer festglade karaokepublikumet på «Lille Norge», blant andre de som dukker opp på en sjømmanskirkegudstjeneste. De var derimot vanskeligere å komme innpå, og hadde heller ikke fått beskjed via jungeltelegrafen om at vi var på vei.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
«Vi kjenner ikke hverandre og dette har aldri skjedd.»
Det ble sunget Petter Dass («Efter fornedrelse skal vi opphøyes, solen skal skinne når regnet er endt»), vi ble vitne til en barnedåp og inntok både kaffe og kaker og vurderte i et lite svakt øyeblikk å slutte å drikke, men det gikk over. Organisten knallet ut en ganske jazzet versjon av «Amazing grace», først kun på orgel, deretter på piano med komp og ut igjen på orgel til slutt. En metafor for livet? Definitivt. Et incentiv til å ta seg litt sammen og gjøre noe bedre ut av livet enn å henge på Granca-puber og drikke Tropical? Helt klart. Men så hadde vi jo også gårsdagens regning som lå og ventet på oss på «Lille Norge» …
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
LES OGSÅ: Hjemløse nordmenn strandet i Syden
The post Brev fra kolonien: 17. mai på Gran Canaria appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.