– Sikker på at den er i orden?
Filmfestivalen i Haugesund er over for i år, og Jean-Pierre og Luc Dardennes film To dager, en natt fikk æren av å avslutte den. Lillebror Luc er i byen for å snakke om filmen, men bekymrer seg over at lydopptakeren min ikke viser synlige utslag. Han roper mot den:
– Un, deux, trois, quatre!
Alt er i orden. Samtalen blir dokumentert, og den tidligere dokumentaristen lener seg tilfreds tilbake.
De belgiske brødrene startet sin felles karriere med en håndfull dokumentarer på 70- og 80-tallet, men i løpet av de siste 30 årene har de – med sine usentimentale sosialrealistiske dramaer – markert seg som udiskutable arthouse-favoritter.
To dager, en natt dreier seg om en kvinne, Sandra (Marion Cotillard), som står i fare for å miste jobben, og må i løpet av en helg besøke alle sine kollegaer for å trygle dem om å la henne få bli. Arbeidsgiveren har gitt de ansatte valget mellom å beholde henne eller å miste den årlige bonusen, og for mange er bonusen nesten like uunnværlig som jobben er for tobarnsmoren Sandra. Medmenneskelighet koster.
To dager, en natt er så utvilsomt en Dardenne-film, men likevel noe utypisk: Filmspråket er mindre rufsete – det ristende håndholdte kameraet er blant annet borte – og med Cotillard på laget jobber de for første gang med en stjerneskuespiller.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Rollefigurene blir tvunget til å arrangere en avstemning om hvorvidt de skal beholde en kollega. Har dere funnet på dette konseptet selv eller kjenner dere til at noe lignende faktisk har funnet sted?
– At Sandra må gå rundt og banke på kollegaenes dører, og at hun bare har denne ene helgen å gjøre det på, har vi funnet på. Men at hun har vært sykemeldt, og at arbeidsgiverne antar at hun antakeligvis ikke vil være like arbeidsom når hun kommer tilbake, det skjedde faktisk på en fabrikk i Frankrike på 90-tallet. Da var det det samme: at de ansatte som var igjen skulle få en ekstra bonus mot at de sa opp vedkommende. Så det er basert på en sann historie.
– Men det har det vært lignende situasjoner, i for eksempel Italia og USA, hvor de ansatte har vært med på å bestemme om folk skal få bli eller ikke. Da har det også slått den andre veien: at de har vært solidariske, at de har gått med på å gå ned i lønn for å beholde andre ansatte. Det er jo en forferdelig situasjon. Det er i utgangspunktet en grusom vekt for et menneske, det å skulle være med på å velge bort noen. Men jeg tror at de som har vært med på slikt – og spesielt i tilfellene hvor de har vært solidariske – antakelig har kommet mye sterkere ut av det.
– Hvordan Cotillard kom med på laget?
– Vi var medprodusenter på Rust og Bein (Jacques Audiard-regissert film fra 2012, hvor Cotillard spilte en av hovedrollene, journ. anm), og det var der vi traff henne. Utfordringen var å få henne inn i vårt univers, og ikke være den store stjernen, men få henne til å bli en av de andre. Det er det vi har prøvd å oppnå ved hjelp av en slags repetisjonsøvelsen under innspillingen – at scener blir repetert gang på gang, så det ikke fremstår som Cotillard som spiller, men at hun er Sandra. Det var veldig viktig, med tanke på de andre skuespillerne – for det var en del av de som ikke hadde spilt på film før – at det ikke ble noen barrierer mellom henne som stjerne og de andre som var litt mindre kjente. Det var en av hensiktene med all den repetisjonen, å få ned denne veggen.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Det bør skytes inn at filmen består av en god del lange tagninger, ofte på flere minutter. Visstnok skal enkelte av disse ha blitt gjentatt opp til 80 ganger – det er således ikke rart at Cotillards rollefigur ser så overbevisende medtatt og utmattet ut.
– At dere gjør mange tagninger er vel ikke spesifikt for denne filmen? Dere har jo fått et slags rykte å gjøre disse repetisjonene.
– Vi har brukt denne metoden i noen av de andre filmene, særlig i Gutten med sykkelen (brødrenes forrige film fra 2011, journ. anm). Men da koster selvsagt filmen mer å produsere, i og med at pengene da går til all den ekstra tidsbruken.
– Men denne metoden brukes altså for å få alle filmens elementer til å smelte sammen?
– Det er stort sett for å prøve å finne det perfekte. Vi prøver jo og feiler med kameravinkler, hvordan skuespillerne står og går… Skuespillere kommer gjerne med en holdning om at de skal være på en viss måte. Når vi øver igjen og igjen brytes dette ned, og de begynner å slappe litt mer av, finner ting i seg selv til å bruke. Så kommer rollefigurenes personlighetener på plass etter hvert.
– Dere har jo vært dokumentarister, så det er interessant at dere nå benytter muligheten til å gjenta øyeblikk til de blir helt perfekte.
– De var også litt konstruerte, de dokumentarfilmene, hehe. Vi klarte aldri å få frem nøyaktig det øyeblikket vi ville. Men ofte handlet dokumentarene om fortiden, og ikke om aktuelle, samtidige situasjoner.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Men hva får dere fortalt med fiksjon som dere ikke fikk fortalt med dokumentarene?
– Det kommer veldig an på situasjonen. Med fiksjonsfilm kan du for eksempel filme noen som forbereder seg til å drepe noen, og dermed utforske personen som gjør det. Du kan eksperimentere med hvordan den personen skal være, hvordan det skal skje. Det kan du jo ikke i en dokumentar. Jeg tror likevel at det er mulig å gjøre noe like intenst med en dokumentar som en fiksjonsfilm.
– På film er du ofte på jakt etter en ekthet, og i noen av våre filmer, for eksempel Sønnen eller Lornas Stillhet (fra henholdsvis 2002 og 2008, journ. anm), er det jo enorme følelser involvert. De vil det være vanskelig å finne i en dokumentar, for ekte mennesker vil ikke slippe deg like tett innpå. Vi er på jakt etter en eller annen form for sannhet, som vi ikke er så sikre på at det vil være så lett å finne i en dokumentar.
To dager, en natt har kinopremiere 5. september.
The post Luc Dardenne og jakten på sannheten appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.