– Etter filmen opplevde vi – også de som ikke var med i den, men var del av miljøet – en invasjon av mennesker som tjente penger på livene våre, mens vi fortsatt slet, sultet og prøvde å finne retning, sier filmskaper Hamilton Harris til VICE, som intervjuer ham om filmprosjektet han jobber med: En dokumentar om historien bak filmen som gjorde ham selv og ungdomsgjengen hans til verdenskjendiser.
Regissør Larry Clark har i ettertid fortalt at ambisjonen hans med «KIDS» var å lage «the Great American Teenage Movie, like the Great American Novel». For å gjøre det lot han 19 år gamle Harmonie Korine skrive manuset og hyret en vennegjeng lik den i manuset som skuespillere.
Handlingen følger seksten år gamle Tully og vennene hans gjennom en dag i New York, med skating, nasking, rus og tilfeldig vold – hele tiden på jakt etter yngre jenter å ha ubeskyttet sex med, med HIV-utbruddet på midten av nittitallet som truende bakteppe.
Reaksjonene var voldsomme, fra hyllest til moralsk fordømmelse. Clark hadde neppe forutsett suksessen, skuespillerne hadde det helt sikkert ikke. Den tonangivende, nå avdøde, filmkritikeren Roger Ebert skrev blant annet:
«Most kids are not like those in Kids, and never will be, I hope. But some are, and they represent a failure of home, school, church and society. They could have been raised in a zoo, educated only to the base instincts.»
Som fra en dyrehage. Representant for feilede hjem, skoler, kirker og samfunn. Kanskje uten å være fult klar over det beskrev Ebert ikke bare rollefigurene i «KIDS», men også de faktiske skuespillerne, som i grunn bare spilte versjoner av seg selv.
– Det var akkurat så rått som det så ut. Og uansett hvor morsomt vi hadde det, var det mye smerte og store traumer bak, sier Harris i intervjuet med VICE.
Plutselig var livene deres blitt sosiologiske case-studier for en hel verden, som reagerte med en blanding av beundring og avsky. Plutselig blottstilt befant de seg i en situasjon de ikke hadde forestilt seg: Fra å være en samsveiset gjeng ungdom brakt sammen av mangel på oppmerksomhet fra omgivelsene, hadde de blitt et internasjonalt motefenomen og gjenstand for debatt og analyse fra folk de ikke selv kunne relatere til – «fra å være en liten subkultur med mennesker i komplekse situasjoner i en søvnløs by, til å være en del av ny popkultur», som Harris selv beskriver det.
Utfallet for ungdommene har vært ulikt. Noen, som Chloë Sevigny, Rosario Dawson, and Leo Fitzpatrick, har gått videre til suksessfulle skuespillerkarrier. Andre, som nå avdøde Harold Hunter og Harris selv, ble i skateboardmiljøet.
Som mye i filmen for øvrig, var skateboardingens sentrale rolle tatt fra gjengens virkelige liv. Samtlige i produksjonen, forteller Harris, var skatere. Både foran og bak kamera. Skating var et nav i miljøet. Best var unge Harold Hunter, som hadde en av de største bi-rollene i «KIDS».
Hunters navn står fortsatt som en påle i New Yorks skateboardhistorie. Han huskes ikke for sitt for sitt unike talent – han var utvilsomt god, men aldri blant de beste – men hvem han var, hva han ustrålte. En kombinasjon av umiddelbar karisma, karrikaristisk stil og mer fargerik bakgrunn enn omgivelsene, gjorde ham til en slags maskott. I 2006 ble Hunter funnet død av et hjertestopp etter en kokainoverdose.
Dødsfallet skulle bli startskuddet for filmen bak filmen, forteller Harris. Etter Hunters dødsfall fikk nemlig interessen for «KIDS» et løft, og flere utenforstående lagde dokumentarer og skrev artikler om miljøet bak. Harris følte det var på tide å fortelle om bitterheten de selv satt igjen med.
– Det er fortsatt et sensitvt tema. Det er fortsatt mye ondt blod, sier Harris.
Om du ikke har sett «KIDS», ligger faktisk hele greia på YouTube.
The post Virkelighetens «KIDS»: – Det var akkurat så rått som det så ut, men bak lå smerte og traumer appeared first on NATT&DAG.