I fremtiden vil alle få femten minutters fordømmelse. Ta uheldige Breanna Mitchell, som på få timer gikk fra å være en hvilken som helst ukjent, amerikansk 17-åring, til å bli hele verdens hoggestabbe – utsatt for en internasjonal hatkampanje i sosiale medier, navngitt, latterliggjort og karakterdrept for millioner av lesere i presumptivt seriøse medier og deretter offer for dødstrusler og trakassering også utenfor internett.
Hennes forbrytelse? Kun mot den gode, anstendige smak: Et bilde av seg selv spakt smilende i konsentrasjonsleiren i Auschwitz, delt med et knippe følgere på egen Twitter-konto. Nå er det ikke forbudt (eller særlig uvannlig) å ta bilder i Auschwitz, ei heller ikke slik at å smile der automatisk tyder manglende respekt for Holocaust. Nei, Mitchells virkelige synd var armen som strakk seg forbi nedre, høyre hjørne av bildet, og avslørte det avskyelige: Hun hadde tatt det selv! En selfie!
Dermed var hennes skjebne forseglet. Hun var «Auschwitz Selfie Teen», det smilende, naive ansiktet til alt som er galt med moderniteten. Antagonist i en skjematisk fortelling om vår narsissistiske samtid. Det har blitt en velkjent oppskrift, like anvendelig for klikkfiskende nettjournalister som for foreldre som skal være morsomme på tenåringsavkommets bekostning og skråblikksultne kulturkommentatorer: Bare nevn ordet «selfie», og VIPS! Plutselig har du forvandlet en hvilken som helst trivialitet til et tegn i tiden, eller en intetsigende observasjon til kulturpessimistisk analyse. Resultatene varierer mellom dumt, pinlig og stokk reaksjonært. Ofte alt på en gang.
Felles for selfie-latterliggjøringen og -kritikken er en «alt var bedre før»-dramaturgi så enkel at den lar seg gjennomføre på 140 tegn eller i en Buzzfeed-tittel og umiddelbart appellerer til en liksomkritisk SoMe-offentlighets minste felle multiplum. Ungdommen nå dags, liksom. Akkurat som å ta bilder av seg selv er et gjensidig utelukkende alternativ til mer høyverdige aktiviteter. Som om tenåringer har sluttet å lese Baudelaire for å rekke å fotografere dagens antrekk. Som om duckface ikke lar seg kombinere med å være en ålreit person.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Men hvorfor så sinna, fatter’n? Hva er det med ordet «selfie» som vekker forakten i folk? Et vanlig bilde av en smilende tenåring på tur med Hvite Busser publiseres på skolens hjemmeside, en selfie av det samme er så usmakelig (og/eller lol) at det går verden rundt. Det er ikke lenger bare harry å ta bilder av seg selv – å blottlegge sitt behov for anerkjennelse på så simpelt vis fremstilles nå som moralsk forkastelig. Mangelen på subtilitet er ikke bare et estetisk problem, men også et etisk.
Sånn sett er selfie-forakten i mange tilfeller egentlig en form for klasseforakt, hvor den som bruker distanse fra skamløs, utilslørt ekshibisjonisme som identitetsmarkør, gjerne ser at smakløsheten også oppfattes som uintelligent og umoralsk. Da er nemlig kritikeren ikke bare mer smakfull enn den som tar bilder av seg selv, men også er smartere og bedre. Problemet med den (i alle fall ikke helt bevisste) strategien – utover at den er helt usedvanlig døll – er at premisset er en filosofisk blindgate: Det skjønne er ikke nødvendigvis sant eller godt, har visst noen funnet ut siden antikken. Gjenoppstått tro på det tangeringspunktet er strengt tatt et mer urovekkende tegn i tiden enn digitale selvportrett.
Ikke dermed sagt at det ikke kan være interessant å spørre hvorfor vi fotograferer oss selv mer enn før. Det for så vidt ikke umulig at svaret vil lære oss et eller annet om vår tid. Kanskje fordi vi faktisk har blitt mer selvopptatte de siste årene, eller enklere og dummere. Eller rett og slett fordi teknologiutviklere har skjønt hvordan de kan tjene penger på å tilby oss stadig enklere måter å tilfredsstille et, kanskje ikke egentlig splitter nytt, behov for å bli sett. Jeg vet da pokker, jeg. Kanskje noen skriver noe ålreit om det en gang, kanskje ikke (holder en knapp på ikke). Det jeg derimot er skråsikker på, er at den teksten ikke vil inneholde analysen ”før synes vi industrielt folkemord var ille, nå tar kidza selfies i Auschwitz”.
Den selfie-kritikken er en identietsmarkør på nivå med en storebror som forsøker å virke voksen ved å triumferende fortelle lillesøsteren sin at dukker er barnslige. Det er samtidsanalyse på nivå med en bestefar som fnyser av Internett fordi han i sin ungdom brukte to timer på sparkstøtting for å kjøpe lokalavisa. Det er like skarp humor som Zits-stripene moren din passivt aggressivt klippet ut av Aftenposten og hang på kjøleskapet da du gikk på ungdomskolen.
Dessuten: Begynner å bli jæææævlig lei av ordet «selfie», ass.
The post Kommentar: Slutt å snakke stygt om selfies, din reaksjonære dust appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
