(Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i januar 2002. Forfatter og musiker Bård Torgersen skrev flere artikler for NATT&DAG på slutten av 90-tallet og starten av 2000-tallet. Han har gitt ut flere kritikerroste bøker på Forlaget Oktober. )
Han lener seg over skulderen min.
- Jeg har ikke noe penger, sier mannen. – Dessverre har jeg ikke noen penger til deg. Han er rundt førti, i slitte blå dressbukser med press. Brune støvler som buksa er trykket ned i. Jeg ser ikke ansiktet hans tydelig. Jeg sitter på huk, med ryggen mot en lyktestolpe. Foran meg har jeg et skilt: Kan du være så snill å hjelpe en narkoman med litt penger? På forhond takk. Klokka er femten minutter over ett, stedet er Karl Johan.
- Ser her, fortsetter fyren og dytter et Krigsropet opp i fjeset mitt. – Du kan ta dette.
Nei, svarer jeg.
- Jo, du trenger det, fortsetter han.
Gi meg penger, fortsetter jeg.
- Jeg har ikke. Men vær så snil og ta dette.
Gi meg penger, sier jeg.
Foran skiltet står det et beger av papp. Det ser akkurat passelig stakkarslig ut og fungerer fint. Selv er jeg kledd i en militærgrønn, halvlang parkas, med hette, grå bukser og et par stygge Adidas. Jeg sørger for å se ned i bakken. Det virker best. Når jeg ser rett på folk går de fortere forbi. Viker unna blikket mitt. Når jeg sitter med hodet ned tillater de seg å stirre. Det virker stimulerende på givermuskelen til de forbipasserende.
NOE HELT INN I HELVETE mye har jeg grudd meg. Funnet på unnskyldninger for å la være. Jeg er voksen nå. Har nettopp fått barn. Tenk hvis naboen går forbi. Eller noen jeg ikke har sett på mange år. De må jo tro at dette virkelig er sånn jeg er . En taper. Men det er jeg ikke. Dette er bare et eksperiment. Et forsøk på å føle litt av hvordan det er å sitte der med lua i hånda. En artikkel som skal trykkes i NATT&DAG. Hvor farlig kan det egentlig være?
Jeg må innrømme en ting. Jeg har vært ute med lanken før. Det er lenge siden. Jeg var fjorten-femten. Hjemme trodde de jeg var på telttur, eller hos en kamerat. Vi føyk rundt i sentrum med hjemmelagde bøsser. «Støtt det okkuperte huset i Skippergata» ropte vi. Det var helt akseptert å tigge. Eller, nesten et must. Bomme spenn av straightingene. Folk var rause. Utenfor Club 7 midt på natta var aller best. Drita, radikale, småkåte kjerringer med sjal, som syntes vi småpunkerne var så søte.
- Skal dere ikke være med på nachspiel?
Hold kjeften på deg. Gi litt mer spenn!
- Var ikke femti bra da?
Se hvor mye du har i pungen da. (Bunke med hundrelapper tyter ut.)
- Det er til husleia.
Ikke drit deg ut. Få mer spenn.
- Se her da. (Dytter hundrings ned i bøssesprekken.) Men dere er helt sikre på at dere ikke vil være med på nachspiel?
Det tok ikke særlig lang til å samle inn nok spenn til kino, øl, mat, nye skiver, naglebelter, hårfarge. En fyr jeg kjenner mener at denne tiggingen har ført til at åttitallspunkerne er noen av de mest grådige folk Norge har sett. Først bomme spenn på gata. Så snylte penger på sosialen. Så tigge til seg hus og leilighet fra kommunen. «Å gi meg mer, mye mer. Mens jeg ligger her på sofaen og raper.»
PUNKERTIGGINGEN FORSVANT. Det gjorde ikke gatesangerne. De tilbyr noe, en tjeneste, kan man si. Derfor er det liksom ikke tigging. Men hardcore-bomsene falbyr også en vare. Ydmykelse. De selger deg muligheten til å forbarme deg over et medmenneske. Gi bort tjue spenn, og du kan lettere leve med at du akkurat brukte opp noen hundringser på skit du kommer til å stue bort i skapet når du kommer hjem.
Standard «du-hakke-noen-shmå-spenn-til-oversh» tiggere har Oslo hatt flust av siden midten av nittitallet. Sommeren 2000 så jeg for første gang tigging tatt til et helt nytt nivå. En sliten ftr rett nedenfor krysset der hvor Kirkegata krysser Karl Johan. Han lå mer enn han satt. Med hodet hengende mot brystet som en dupp. Foran ham et skilt. «Jeg er narkoman og trenger penger.» Det slo meg som en knyttneve i magen. Å stille seg til på Karl Johan, midt i all lykkeligheten og skrike ut til verden med et skalt at «jeg er totalt mislykka». Jeg følte avsky. Så utrolig frekt. Samtidig ble jeg også fylt av beundring. Det krever mot å dytte seg selv så langt ned i dritten.
I FJOR SOMMER, EN SEN FREDAG. En tigger sitter ved Egertorget. En skikkelig skøyer. Han må være litt drita, for han sitter og skråler. Han veiver med armene. Folk går i en stor bue rundt ham. Ingen gir. Her er det en mulighet.
Får jeg kjøpe skiltet ditt? spør jeg han.
- Kjøpe skiltet? Han tror jeg kødder.
Ja. Hvorfor ikke?
- Hehe.
Hvor mye skal du ha?
- Tusen spenn.
Ikke faen.
- Fem hundre, da?
Hundre. Jeg gir deg hundre.
- Det er greit. Hundre spenn for detta skiltet. Haha. Hva faen skal du med det?
SEKS MÅNEDER ETTER JEG KJØPTE SKILTET. Jeg er på vei mot Karl Johan. Nervene slår seg helt vrange. Dette føles ikke noe kult. Jeg går rundt, får meg ikke til å begynne. Det byr meg i mot. Dette er vel ikke så farlig. Jeg driter vel ikke hva andre måtte mene om meg. Nei, det gjør jeg ikke. Jo, det driter jeg i. Nei, det gjør jeg ikke.
Fotografen ringer. Jeg forteller at han vil finne meg mellom Nationaltheatret og sentralbanestasjonen. Jeg finner en lyktestolpe, ganske langt ute i gata. Må ha noe å lene ryggen mot. Setter meg på en plastpose. Det er kaldt. Bretter opp skiltet. Finner fram myntkoppen, og bøyer hodet fremover.
Jeg lukker verden ute. Ser rett fram, og nedover. Nå består Karl Johan av ben som stopper ved kneet. Mye dårlig fottøy, om sant skal sies. Slitte og møkke benklær. Og bukser som subber i bakken, med søle oppover leggene. Mange Buffalos, fremdeles. Joggesko. Det er vinter, men likevel – joggesko. Det er det jeg sitter å tenker på, akkurat da de første myntene seiler ned i koppen. Det har ikke gått mer enn toppen et par minutter. En dame på rundt tretti. Takk, mumler jeg. Sånn fortsetter det. Det nesten hagler penger. Unge, gamle, damer, menn, nordmenn, innvandrere, alle gir sin skjerv. Ingen spydige kommentarer. Ingen foraktfulle blikk. Mer blikk som sier: «Stakkars deg. Jeg er glad jeg ikke har det sånn som deg.» Barn stopper opp og peker. Foreldre hysjer, drar barnet bort. Forklarer, finner fram lommeboka, gir den lille mynter som de tusler bort og legger i koppen. Dagens leksjon i medmenneskelighet.
Tre jenter med langt, mørkt hår kommer bort til meg.
- Er du ekte uteligger? lurer de.
…
- Vi blir skikkelig forbannet.
På hva?
- På hvordan fattige folk blir behandler i Norge. De får altfor lite.
- Vi har vært innom Stortinget flere ganger og sagt i fra at de får skjerpe seg. At de må gi mer til fattige og uteliggere og at de må gi bort morfin til narkomane.
Morfin?
- Metadon var det visst.
Hvem var det dere snakket med på Stortinget?
- De i vakta. Men vi fikk telefonnummeret til noen politikere. De må se å skjerpe seg.
Hvor gamle er dere?
- 15.
- 15.
- 16.
Få noen spenn av dere.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
ETTER ET KVARTER FRYSER JEG SÅ MYE at jeg må reise meg for å finne noe annet å sitte på. Men først sjekker jeg innholdet i koppen. 230 kroner. Så mye. Fett. Jeg beveger meg oppover Karl Johan. Endevender en søppelkasse. Finner en kartong. River bunnen ut av den og bretter den i to. Masse penger og varme til stumpen. Veldig bra. Stikker på en bar inn en sidegate. Jeg bestiller Jack Daniels og øl. Tar begge på styrten. Nå er jeg klar for å sette meg midt på Karl Johan rett ovenfor Stortinget.
Skotøyet er bedre her. Veldig lite Buffalos. Mer nypussede lærstøvler og støvletter. Legger derfor ekstra godt merke til et par slitne militærstøvler som kommer inn i synsfeltet mitt fra høyre.
- Hei, er du klar over at det er en fyr som driver å tar bilder av deg.
Nei.
- Skal vi gå bort og kline´n ned?
Jeg driter i hva han gjør.
Likevel roper Støvlene til fotografen: Fy, faen. Gi deg, a. Kompisen min hakke bedt om å bli tatt bilde av. Han driter kanskje i det, men du tar faen ikke bilder av meg. Da ryker du.
- Jeg har blitt fotografert jeg også, forteller Støvlene. – Ikke av han der. Men av en annen fyr. Jeg havna i avisa. Nå får jeg hjelp av en advokat i Bymisjonen til å saksøke dem. Det burde du også gjøre. Hvis du havner i en blekke. Det er mye mer kroner i det enn å sitter her.
Samma for meg. Har du noe spenn eller?
Støvlene roter rundt i lommene.
- Tretti kroner, det er alt jeg har. Han slipper myntene ned i begeret. – Jeg må stikke. Lykke til.
Etter en halv time utenfor Stortinget lener en fyr seg ned i synsfeltet mitt. Det måtte skje. En jeg kjenner. En jeg ikke har sett på mange år. Det kan ikke være sant, sier blikket til min gamle bekjente. Jeg senker blikket. Lukker øynene. Faen. Teller til tyve. En To Tre. Gå da. Fire Fem. Det er ikke sånn som du tror. Syv Åtte. Tyve. Han er vekk.
JEG DRAR I GJENNOMSNITT 350 KRONER TIMEN. En butikkansatt tjener 66, 50 før fylte 18, og 90, 50 etter. Minus skatt. Den beste måten å tigge på er å sitte med skilt på Karl Johan i lørdagsrushet, forteller noen junkier jeg snakker med nede ved sentralbanestasjonen. Hvis du har mage til det. En annen løsning er den skiltløse mer personlige varianten hvor man ser an folk og går opp til dem og spør. Denne metoden fungerer best i morgen- og ettermiddagsrushet. De beste nye områdene er Grünerløkka og Grønland. Jeg møter ingen som har noe særlig erfaring med vestkanten. Selv forsøker jeg Nationaltheatret. Men her får jeg ikke en dritt.
Jeg er tilbake ved stedet jeg satt først. Oppe ved Scotsman, i saueskinnspels, ligger den en mann med ansiktet mot veggen. Foran ham står det en kopp publikum kan legge mynt i. Han reiser seg brått og begynner å vræle mot en liten gutt. Vaser rundt med knyttede never, helt til han blir anmodet om å forlate stedet av politiet.
Det er åtte andre tiggere på Karl Johan i dag. Jeg er den eneste med skilt. Bortsett fra en eldre fyr fra Sibir med stort grått skjegg og en plakat rundt halsen med «Jeg er sulten». De andre bruker bare kopp. Vi må konkurrere med tre kristne stands, og en klassisk gitarist som spiller covere av Metallica.
Det begynner å bli sent. Jeg er helt nederst på Karl Johan, rett ved sentralbanestasjonen. En dame kommer mot meg. Hun har lang, hvit pels, er rundt førti, med kort krøllete hår. Dradd i trynet, og monoton stemme.
- Har du sittet her lenge? spør hun.
En stund.
- Får du noe?
Litt.
- Jeg har tigget før jeg også.
…
- Ikke sånn som deg, med skilt og greier.
…
- Kunne sikkert gjort det jeg også, jeg kjenner ingen i denne byen likevel. Men det er så jævlig nedverdigende. Jeg har ordnet meg andre måter å fikse spenn på.
Hvordan da?
- Jeg går ikke på gata hvis det er det du tror.
…
- …
Hvor lenge skal du henge rundt her? Det er ingen som gir noe så lenge du står her.
- Det er greit det. Jeg skal gå. Men fy faen, det er litt sprøtt å komme inn til byen og se hvor mange det er som tigger. Så mange som bor på gata. Folk har flyttet inn i containere nede på havna og greier.
…
- Lykke til da. Håper du slipper å sitte her så lenge.
EN TIME TIL DET BEGYNNER Å BLI FÆRRE FOLK. Mer kids som skal på kino, eller henge rundt og svime. Burger King fylles opp. En gruppe japanere haster forbi. De narkomane og tiggerne som fyller området nederst på Karl Johan er blitt et stort problem for byen, har jeg lest i avisen. Turistene klager. De har betalt i dyre dommer for å komme hit for å se velstand. Så må de i stedet vasse rundt i menneskelig søppel. Oi sann. En fyr på rundt sytten, i diger boblejakke, kommer bort til meg.
- Hallo, sier han. – Trenger du sokker?
Sokker!?
- Se her a. De er fete. Helt nye tennissokker. Tre par. Han rekker dem mot meg.
Jeg tar i mot strømpene og dytter dem ned i lomma på parkasen. Ser ned i bakken igjen. Han forsvinner ut av synsfeltet mitt til venstre. «Takk skal du ha» ombestemmer jeg meg og vræler etter ham. Han snur seg og smiler.
Natta senker seg over byen. Folk begynner å bli drita. Hei og hei og hei og hei og hå. Anstendigheten letter fra sentrumsgatene. Jeg orker ikke mer. Jeg er våt, kald og lommene mine er fulle av klingende mynt. 350 kroner i timen ganger åtte. Hmm. Burde sikkert gi bort formuen til noen som trenger den med enn meg. Frelsesarmeen? Men det kommer ikke på tale. Rett skal være rett. Dette er mine spenn. Takk skal dere ha.
The post Tigger for en dag: Gi meg penger appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.