Damon G. Riddick fra LA har produsert funk siden «funk» var synonymt med a-listing på radiokanalene. Hans urokkelige tro på funkens budskap – i et klima hvor innovasjon er rettesnoren, og «retro» ellers bare er en musikalsk terminologi for alle som vil krydre uttrykket sitt med kredibel ballast – gjør Dâm-Funk til en av de mest prominente fanebærerne for en musikksjanger hvis glansdager tilsynelatende var omme. Med den toneangivende etiketten Stones Throw i ryggen har produksjonene hans, med hint av P-funk, post-disco og electro, nådd et publikum som kanskje ikke intuitivt ville ha utsatt seg selv for det glade åttitall. Enda større inntog i den kollektive bevisstheten gjorde han da han samarbeidet med Snoop Dogg, Ariel Pink’s Haunted Graffiti og Nite Jewel – for å nevne noen. Det 24 spor lange, og massive albumet Toeachizown er for en klassiker å regne, og hans kredibilitet meislet så hardt i sten at han kan velge seg samarbeidspartnere fra aller øverste hylle. Vi tok en prat med funk-guden under årets Sonar-festival.
Du har så og si ikke rikket deg fra funk-sjangeren i de nesten tjuefem årene du har vært artist.
– Funk er i blodet mitt. Jeg har holdt på med det siden jeg var barn.
Hvor gammel var du da lagde materialet til Adolescent Funk, samlingen med tidligere uutgitte låter du slapp i 2010?
– Jeg var tidløs. Jeg husker faktisk ikke, men det var mens jeg fortsatt gikk på high-school.
Jeg regner med at du hørte en del på Steve Arrington fra Slave, som du slapp et album med i fjor, i den perioden. Du må ha vært fan av han lenge, så hvordan var det å samarbeide med han?
– Det var en ære og han er en super fyr. Jeg har alltid hatt lyst til å samarbeide med ham. Stemmen hans er fantastisk, og når du hører musikken hans, riffene, vokalen og tonene han treffer – man, det gir meg frysninger nedover ryggen. Steve er veldig progressiv, han er ingen retrofyr, naaam sayin’, han er mer opptatt av nyere ting som Madlib, Doom og for eksempel min musikk.
Hvordan møttes dere?
– Jeg tok kontakt med ham på Facebook, av alle steder. Han hadde en nettside hvor han publiserte korte snippets av låter, så jeg sendte ham en mail. Jeg ble utrolig glad da jeg fant ham, fordi han forsvant og var borte fra scenen i mange år. Steve var lenge engasjert i en menighet, men så bestemte han seg for å formidle the funk-message utenfor kirkens fire vegger. Jeg var bare heldig med å være på rett sted til rett tid, for to uker senere dukket det opp en mail fra Steve hvor det sto «Yo! What’s up man? I know about your stuff!». Så begynte vi å utveksle låter, og den første han sendte var «Magnificent», som også er med på platen.
Apropos samarbeidspartnere. Du har også jobbet med den legendariske Detroit-produsenten Omar-S?
– Jepp. Vi har laget to låter allerede, og holder på å produsere mer. Han er en topp fyr. Jeg trodde aldri at vi skulle bli venner. Jeg husker, for lenge siden, at noen skrev online at «why the fuck isn’t Dâm-Funk working with Omar-S?», og jeg tenkte «man, I don’t have to work with just anybody». Det virker som vår generasjon vil at artister skal samarbeide hele tiden. Da jeg vokste opp samarbeidet ikke Prince. Todd Rundgren samarbeidet ikke. Kiss samarbeidet ikke. De var opptatt av å lage kunst, ikke av å finne kule personer å jobbe med. Samarbeidet med Snoop, Nite Jewel og Ariel Pink var naturlig for meg å jobbe med. Og nå er det å jobbe med Omar-S naturlig. Men misforstå meg rett, jeg gjør ikke dette hele tiden. Jeg får en hel del mail av gærne folk som skriver «let’s work», hvorpå jeg tenker «I’m working right now! What the fuck are you talking about?». Tidene har endret seg, det pleide ikke være sånn før. Men jeg forsøker å ha føttene plantet i forskjellige scener.
Og nå har du føttene plantet i house-scenen med Omar-S. Har du bånd til den scenen fra før av?
– Ja, jeg elsker house. Larry Heard, Mr. Fingers, Moodymann…Vi (Moodymann, journ .anm) har produsert en låt vi ikke har sluppet ennå. House er en av mine favorittsjangre. Jeg var veldig interessert i house på begynnelsen av nittitallet da LA hadde en stor house-scene, og kjøpte en del plater på den uavhengige platesjappen Beat Non Stop i Melrose Place fra blant annet New Groove og Burrell Brothers. Så det virker naturlig for meg å jobbe med Omar-S.
Skal dere slippe materialet på Omar-S’ FXHE-etikett?
– Vi har ikke bestemt oss for noe ennå. Vi bare leker oss, ler mellom slagene og, vel, sender hverandre en del tekstmeldinger.
Hva tekster dere om?
– Crazy youtube-videoer, pimps og biler, hehe. Han er kul.
Du har jo samarbeidet med en nordmann også, nemlig Maya Vik!
– Ja, hun er topp! Og ekstremt talentfull. Vi lager en remix av en av hennes låter nå, pluss at hun har spilt på klubben min, Funkmosphere. Og da drepte hun det! I mylderet av alle mennesker der ute som er wack as fuck, er det er trippin’ at man må grave dypt for å oppdage Maya Vik. Folk bør hylle henne.
Dere dyrker åpenbart en felles kjærlighet for Prince. Men jeg lurer på om du har en favoritt blant alle Princes protégéer eller sideprosjekter?
– Hm. Vel, min favoritt er uten tvil The Time. Egentlig alt som kom ut på Paisley Park, som for eksempel Mazarati. Brown Mark fra The Revolution produserte «Don’t Leave Me Baby» fra b-siden på andrealbumet deres, og det er kanskje min all time favorittlåt. Minneapolis-scenen var en fantastisk periode i musikkhistorien, og jeg vokste opp midt i det. Det var happening, og jeg vet at mange mennesker skulle ønske de kunne ha opplevd det. Jeg har levd og åndet i perioden. Hver tirsdag, for det var da plater ble sluppet før i tiden, skulket jeg skolen. Jeg kjørte mopeden min til platebutikken for å kjøpe de siste Prince-utgivelsene, dro hjem, åpnet vinduet mitt, satt meg ned i stolen og skuet utover the hills.
Jeg diskuterte dette med en venn i forkant av intervjuet og vi var sikre på at det skulle være Jill Jones.
– Det er et kjempebra album, men ikke min favoritt. Hun var en viktig del av Paisley-scenen, men The Time…de tre albumene, og især de to første. Pheeeeew!
Du er en mildt sagt habil vokalist, men synger veldig sjeldent på dine egene produksjoner. Hvorfor ikke?
– Det blir mer vokal på det kommende albumet. Jeg har forskjellige karakterer og forskjellige faser. Vokalen jeg brukte på Ariel Pink-samarbeidet (en coverlåt av Donnie & Joe Emersons «Baby» jou.anm) er veldig anderledes enn for eksempel den jeg bruker på «Hood Pass Intact», som er mer gangster. Ariel Pink var mer…sensuell.
Ikke for å forsøke å fornærme, men du høres litt ut som en kvinne på Ariel Pink-låten.
– Haha! Nei, det er greit. Jeg er tvilling (stjernetegnet jou.anm), så jeg kan identifisere meg med begge kjønn – selv om jeg er heteroseksuell.
Hva skjer fremover med Dâm-Funk?
– Akkurat nå er jeg veldig opptatt av å vifte flagget for progressiv funk. Det hersker en misforståelse om at funken døde, men det gjorde den aldri, den ble bare overskygget av hip hop og andre lignende stilarter. Livet handler ikke bare om å oppleve en samplet boom-dat-boom-beat, men også, som jeg vet mange cats lik meg selv også elsker, arrangementer og akkorder. Jeg prøver å få frem den siden av «the inner city» som faktisk fortsatt eksisterer på det nye albumet jeg jobber med.
Når slippes albumet?
– Det er planlagt til slutten av høsten, og det er det mest solide jeg har gjort til nå.
Hva skjedde med bloggen din, forresten? Jeg pleide å følge den slavisk før du sluttet å oppdatere den.
– Galactic Funk Federation, ja. Jeg ville trekke meg bort litt, og har for eksempel ikke vært på Twitter siden 16 mai. Det skyldes at jeg har hatt lyst til å gi folk en pause fra meg til det neste albumet kommer ut. Før i tiden pleide artister å slippe et album, for å så forsvinne helt. Jeg er til og med usikker på om jeg burde gjøre konserter eller intervjuer i det hele tatt, for jeg er egentlig ikke klar for noe av det ennå.
Siste spørsmål: Ingen i verden bruker instrumentet keytar. Bortsett fra deg?
– Ja, du vet hva de sier: first they laugh at you, and then they copy. Jeg spiller det som et ordentlig instrument. Jeg kødder ikke rundt, det er liksom ikke sånn at jeg sier «Hey guys, look at me! I have a keytar, duu-ti-duu-ti-duuuu». Folk tror ofte at dette ikke er å holde det ekte. Men det ER ekte.
The post Dâm-Funk: – Folk bør hylle Maya Vik appeared first on NATT&DAG.