Spaltistens favoritt i norsk kortfilmlandskap.
Magne Pettersens lille mesterstykke fra 2009 åpner med et betegnende bilde av et tre som faller i skogen. For de av oss som har skummet lommeversjonen av Zen for idioter (som trolig er en faktisk utgivelse) vandrer tankene til kōanet som trekker i tvil hvorvidt et tre lager lyd når det faller i skogen og ingen hører det. I neste bilde presenteres vi for en mann som forteller oss at han skal dø snart. At det hele er en tragedie. Tilsynelatende er det ingen andre i livet hans som anerkjenner denne dødsdommen, og dermed blir mannens desperate søken etter noe å bli husket for en vrien affære.
Ved mange anledninger er Parat hysterisk morsom, men den har likevel en alvorstung og relaterbar klangbunn. Filmen er ikke nødvendigvis enkel å fordøye, da det ikke er banket ned tydelige grensestolper mellom virkelighet, dagdrøm og drøm, men dette er også filmens største attraksjon; at det gis rom for å anvende nøtta. For å nøste seg til forståelse må en også forsøke å ta stilling til hvilken forteller en ønsker å sette sin lit til; mannen i bildet som henvender seg direkte til kameraet, eller den samme mannen som snakker i voiceover. Sistnevnte kommer nemlig stadig med utsagn som ikke faller i god jord hos førstnevnte.
Den svenske filmskaperen Roy Andersson (Härlig er jorden) er en åpenbar inspirasjonskilde. Den direkte henvendelsen til kamera er der, det samme er den deprimerte karakteren, det blodfattige lydbildet og den svart-absurde humoren, men det er også gapende avvik fra svenskens rigide rammer. Perfeksjonisten Andersson jobber gjerne i stasjonære totalbilder som får stå uklippet til det er tid for neste scene med apatiske mennesker sirlig oppstilt som møblement i kliniske omgivelser. Pettersens filmiske univers er atskillig mer livlig. Kameraet er i bevegelse, klipperytmen er hyppigere og det er rom for følelser i spillet. I tillegg er hjemmet til mannen så varmt landsbygdsnorsk scenografert at en kunne tro location var innlånt fra Bent Hamer.
“Tenk å dø uten å ha satt barn til verden, og uten å bli huska førr nåkka som helst.”
Hovedkarakteren betegner dette som "en grusom skjebne for en mann”. Filmskaperen ble i 2008 sitert på at “det er egentlig en mannegreie det der, tanken på at man ikke har utført noe i livet”. Derfor er det vel ikke heelt pling i bollen å påstå at Parat føyer seg inn i rekken av nyere norske filmer som blant annet søker å utforske/problematisere den moderne mannsrollen (deriblant subtile tituleringer som Tatt av kvinnen, Den brysomme mannen, En ganske snill mann og Mer eller mindre mann).
At frykten for å dø uten etterkommere og/eller ikke bli husket er forbeholdt herrer, stiller undertegnede seg heller tvilende til, men Magne Pettersen satte med Parat uansett et solid avtrykk for ettertiden, noe han også lot til å være klar over, skal vi overtolke mannens endrede forhold til døden i filmens siste bilde.
I disse dager utvikler Pettersen (endelig) sitt første spillefilmprosjekt “Jeg kunne gått hjem i blinde”, basert på Joachim Førsunds roman med samme tittel. Filmen produseres av Lars Von Triers produksjonsselskap Zentropa. Pettersen skriver i sin Montages-blogg at innspillingen tidligst har oppstart i 2014.
embed:http://www.youtube.com/watch?v=OyJ-tdXIZ7g
I Natt & Dags eksklusive nettspalte anbefaler vi hver uke en kortfilm som vi mener er verdt å bruke noen minutter av livet på. Det er intet vi heller vil enn å sette søkelyset på gode norske kortfilmer, så tips oss med hyperlenker til dine egne eller andres verker på skribentens adresse for elektronisk post: osmundset@nattogdag.no.