VI SITTER I KAFÉEN i operahuset i Bjørvika mens turistene traver oppover taket på den andre siden av vinduene. Det føles som det eneste naturlige stedet å møte Margreth Olin. Operabygget spiller nemlig hovedrollen i hennes nyeste film.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Olins film om Operaen utgjør én del av 3D-antologifilmen Cathedrals of Culture, hvor seks filmskapere tar for seg hvert sitt kulturbygg og stiller spørsmålet «Har bygninger sjel?». Danske Michael Madsen går bak murene i Halden fengsel, mens Robert Redford ser på Salk Institute, et forskningssenter i California. Wim Wenders, en av Tysklands største nålevende regissører, har valgt Filharmonien i Berlin. (Det er kun disse fire segmentene som vises på norske kinoer. Den fullstendige versjonen inneholder også Karim Ainouz’ film om Pompidou-senteret i Paris, samt nylig avdøde Michael Glawoggers film om det russiske statsbiblioteket.)
Clik here to view.
Fra Michael Madsens segment om Halden fengsel.
CATHEDRALS OF CULTURE bærer preg av å være Wenders’ hjertebarn. I 2010 utforsket han arkitektur med videoinstallasjonen If Buildings Could Talk…, og året etter kastet han seg på 3D-bølgen med dansefilmen Pina. At Olin skulle bli invitert inn i dette digre samarbeidsprosjektet er mindre selvsagt. Som filmskaper har hun skapt seg et navn med dokumentarer om tunge, sosialpolitiske temaer.
– Det er jo opplagt at hvis de hadde kommet til meg tidligere i prosessen og sagt at de ønsker Halden fengsel og Operaen, så hadde jeg vært helt skråsikker på at de tenkte fengselet til meg, ikke sant? På grunn av min bakgrunn.
Men de spurte deg spesifikt om å lage en film om Operaen?
– Ja. Jeg var den siste regissøren som ble koblet på, og da spurte de meg: «Kan du tenke deg å gjøre Operaen, for det hadde vært så fantastisk hvis det hadde vært det sjette bygget». Og jeg sa jo ja. Hvis jeg skal velge et hus i Norge, så har jeg lyst til å ta Operaen, liksom.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Operasegmentet er innspilt i løpet av fem hektiske innspillingsdager, med Bjørn Olaf Johannesen som deltaker på manussiden. Johannesen har manus på kommende filmer som Wenders’ drama Every Thing Will Be Fine og norske Bobbie Peers’ langfilmdebut Dirk Ohm – illusjonisten.
– Det var fint å ha inn en medforfatter å reflektere rundt byggets sjel med. I mine øyne er Bjørn Olaf landets mest begavede filmmanusforfatter.
I LIKHET MED filmens andre kulturkatedraler, er Operaen til enhver tid full av kunstnere og ansatte, publikum og andre besøkende. Men Olins segment skiller seg likevel ut, for her er menneskene overalt, i nesten hvert eneste bilde. Olins filmer har alltid har hatt et overordnet fokus på mennesker, og dette er ikke noe unntak.
Du formulerer det veldig fint i filmen – at uten mennesker, så stilner ekkoet i veggene.
– Jeg tenkte da jeg gikk rundt her, at konstruksjonen er skjelettet, at beina er de hvite søylene her, mens menneskene er blodet – det er liksom pulsen i huset. Og jeg er mer opptatt av folk enn jeg er av hus. Jeg tenkte jo også: OK, de spurte meg og de har sett filmene mine, da må de regne med at det blir sånn. At hvis huset snakker, så snakker det om menneskene og til menneskene. Og at huset settes i bevegelse når menneskene kommer inn.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Vi har konstruert dette bygget for at det skal står i alle fall 400 år. Nå er jeg 44, hvor gammel blir jeg, liksom? Eller alle de menneskene som er her, alle barna som er her og begynner å danse… Hvor lange livsløp har vi? De er i hvert fall ikke 400 år. Så det er noe med vår forgjengelighet – og når vi er borte så står det huset her og bærer historien til de som har vært her, både de som har vært her på besøk og de som har levd hele sitt yrkesliv her. Det synes jeg er fascinerende.
OMRÅDET RUNDT Operaen er ikke utelukkende befolket av mennesker i jakt på kunstnerisk berikelse. Dette minner Olin oss på i begynnelsen av filmen, med bilder av menneskene som sover blant steinhauger på nærliggende byggefelt, mens det hvite, majestetiske bygget skimtes i bakgrunnen. Det er en rystende kontrast. Olin har vært obs på de mange triste skjebnene i området lenge før hun nå fremstiller dem på film. I et debattinnlegg fra 2008 kalt «A New House in the City»,forsøkte hun å sette fokus på dette.
– Før de påbegynte Operaen filmet jeg i dette området i to år. Da var dette en av industrikaiene i byen, med hjemløse, tungt rusavhengige og prostituerte. Jenter som tok med kunder og betjente dem i biler her nede på kaia. Jeg har sittet og ventet mange kvelder på jenter, notert bilnummer, og vært redd for at de ikke skal komme ut av de bilene.
Clik here to view.
Fra Wim Wenders’ segment om Berlin-filharmonien.
Alle segmentene i Cathedrals of Culture fokuserer på at disse kulturbyggene er veldig inkluderende, men så har du jo de som ligger utenfor. Interessant at du startet filmen med dem.
– Jeg tenker jo at filmen min er en kjærlighetserklæring til Operahuset og det som skapes her. Jeg synes også at Snøhetta (arkitektfirmaet bak Operahuset, journ. anm) virkelig har lykkes med å skape et hus som tar inn byens innbyggere. Men samtidig er det jo sånn at de som var her før – og den delen av Oslo har jo tilhørt dem i mange tiår – de forstår ikke at den norske staten bruker disse pengene på finkultur når vi ikke tar de sosialpolitiske utfordringene, som jeg også er veldig opptatt av.
– «A New House in the City» avsluttes med spørsmålet: Når skal vi utlyse en arkitektkonkurranse for å bygge et tak over byens hjemløse? Det er ikke en tanke jeg slipper selv om jeg har laget denne filmen. Uansett hva jeg gjør, så blir jeg liksom ikke kvitt den stemmen som sier at det også er noe utenfor dette rommet.
FØLELSEN AV Å bli ønsket velkommen inn i kulturkatedralene er blitt trukket inn i filmens uttrykk via 3D-formatet. Byggenes storslåtte form og detaljer skal tre ut av lerretet, og tilskueren skal føle seg omsluttet av arkitekturen. Etter at Hollywood de siste årene har pushet 3D-gimmicken, har smalere filmskapere begynt å utforske formatet. Wenders gjorde det med overnevnte Pina, og landsmannen Werner Herzog dro på tredimensjonal huleekskursjon i Cave of Forgotten Dreams. Med Cathedrals of Culture gjør Olin sin 3D-debut.
– Det som tok meg veldig med 3D – for jeg har blitt veldig 3D-frelst nå – det er hvordan jeg kan jobbe med det emosjonelt, hvordan det blir et fortellerelement for meg, til å uttrykke det jeg skal fortelle, og hvordan jeg kan ta mitt publikum og bringe det inn i bildet. Det er som om du får et verktøy til, enda en pensel å male med. Og det har vært fantastisk. Med 3D opplever jeg at publikum blir til stede med en karakter og et rom helt umiddelbart, på en annen måte – du er der og puster med det mennesket på en annen måte.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
«Kan vi noen gang gå tilbake? Kan man lage 2D-film etter dette?»
Når Olin snakker om det som virkelig engasjerer henne, begynner hun å snakke fortere, med lidenskapelig entusiasme. Til tider blir hun til og med direkte emosjonell, som når hun forteller hvor dypt berørt hun ble av de første 3D-opptakene.
– Jeg tenkte: Kan vi noen gang gå tilbake? Kan man lage 2D-film etter dette? Og nå er det sånn at når jeg sitter på kino, så tenker jeg bare: Hvordan hadde det vært å filme dette i 3D? Så det har gjort noe med min egen opplevelse av film også. Det er litt rart, men det går jo sikkert over. Jeg er litt nyfrelst. Det er som å være forelsket, på en måte. Å få en elsker.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Du planlegger jo en film om Snåsamannen nå – og den skal også være i 3D?
– I utgangspunktet hadde jeg tenkt det, men jeg ser at noen av de tingene som er viktig å fortelle kan bli vanskelig å få til i 3D. Når du jobber i 3D er det et mye større apparat. Du er ikke så mobil.
Jeg klarer ikke umiddelbart å se hvorfor Snåsamannen må være i 3D. Skulle de varme hendene skal stige ut fra lerretet eller noe sånt?
– Det er en odd kombinasjon, men for meg er det ikke det. Altså, det å tegne et hus i 3D er jo opplagt. Det som ikke er så opplagt, men som er utrolig magisk og flott å jobbe med, er å se på mennesker, på ansikter, i 3D. Å møte kontakt mellom mennesker – og det er jo det denne filmen skal være.
– Veldig mange har lyst til å møte Snåsamannen, av ulike grunner, men nå får jo ikke folk møte ham lenger. Men jeg kommer til å la deg få møte ham i denne filmen, og det å da kunne forsterke og gi opplevelsen av du er til stede i rommet sammen med ham, kunne 3D hjulpet meg med.
Han er jo en polariserende figur, har du tenkt på hvordan du ta fatt på det?
– Ja, det er klart. Jeg har gjort mange sosialpolitiske dokumentarfilmer, og det som i alle fall er felles for alle filmene er at de har skapt mye debatt, og det kommer Snåsa-filmen også til å gjøre. Det er jeg ikke redd for, jeg synes det bare er bra. Det å gå inn på de tingene som ligger i samtiden, det er jo litt det jeg holder på med.
Cathedrals of Culture har premiere i dag. Les vår anmeldelse her.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
The post På leting etter sjelen ble hun 3D-frelst appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.