I kombinasjonskategorien straightedge-hardcore vs. spillmusikk vs. grindcore vs. chiptunes vs. nittitalls powerviolence er det KANSKJE ikke så mange band som stikker seg ut verden over, men de vi tenker først på her i NATT&DAG-skyskraperens redaksjonsetasje er Next Life, og vi tok følgelig fri fra skolen og ringte inn en sykemelding til avisbudjobben da vi fikk med oss gjennom jungeltelegrafens druegreiner at de har en flunk ny demo liggende på internett. Så snudde vi capsen bak fram og skatet hjem og spilte den femti ganger, og FY FAEN så fett det var! Like greit å bare bli hjemme!
NB/OBS: HØR DEMOEN NEDERST I DENNE ARTIKKELEN!
Vi hang så utenfor spillehallen i timesvis til vi fikk huket tak i Hai og skjøt et knippe spørsmål ut av revolverintjugønneren i hans retning. Kjør, kjør:
Next life er FEMTEN år i år! Gratulerer! Hvordan feires det? Kommer det retrospektiv samleplate? Blir det nytt album?
– Høhø! 15 høres ut som lang tid, men følelsen er stadig at vi startet bandet for en uke siden. Vi har alltid et tonn av oppgaver som skal løses og nye idéer som skal prøves, så vi prøver å ikke se så mye tilbake med mindre det er for å lære noe om hvordan vi bedre kan se frem. Vi jobber nå med et nytt fullengder-album som kommer ut i 2015. Det blir en hard plate, sansynligvis vår hardeste så langt.
«Endelig» får vi Next Life med vokal, hvordan skjedde det? Det føles litt reaksjonært å si at det låter så jævlig fett med vokal – for det gjør det jo! – for jeg satt jo IKKE og savnet noe synging på de gamle platene. Er dere redd for å bli anklaget for å bli mer kommerse?
– Det har alltid vært viktig for oss å fremstå som unike og «ekte», f.eks. med hensyn til å ikke la seg diktere av bransjer og hva som «er i tiden», idéen er å skape noe som er tidløst og universelt bra. Det var en del av grunnen til at vi ønsket å jobbe instrumentalt, samtidig som at vi aldri har vært trygge på at vokal ikke ville gå på bekostning av det komplekse i rytmikk og melodi, som jo er så abstrakt og vakkert i seg selv. Vi har aldri hatt et problem med ekspandere musiken til et større publikum så lenge det skjer i navn av det ærlige og utforskende uttrykket, det er defor det nå føles riktig å begynne med vokal. Idéen kom helt fra det blå, og på et blunk hadde vi et tekst-konsept og en tematikk som satt godt. Et klassisk øyeblikk av inspirasjon. Men det er veldig hyggelig å høre at du ikke savnet vokalen i det tidligere materialet, ettersom det var sånn det var skrevet og ment.
Nå som dere endelig kan skrive tekster, er det mye oppspart materiale fra femten års taushet?
– Ikke noe særlig, desverre. Vi har prøvd vokal litt tidligere men da har jeg manglet visjonen for at det skulle bli bra og føles relevant. Jeg har ikke akkurat blitt en drøy teksforfatter over natta, men det er først nå at vi virkelig har lyst til å jobbe med det, og det er jo da det er morsomt og kan tilføye noe.
Hvordan ser lineupen ut i dag? Hva skjedde med trommisen?
– Next Life i dag er Hai Nguyen Dinh på gitar og programmering, Tormod Christensen på gitar og vokal og Anders Hangård på trommer. Trommeslageren sitter på benken i år. Det er for at vi skal kunne fokusere maks på låtskriving og ha mulighet til å gjøre store forandringer på låtene fra én konsert til en annen. Trommene er også den delen av musikken vår som krever mest pugging, så det føltes derfor naturlig å ta et år som duo igjen og bygge oss litt opp. Men jeg gleder meg til vi kommer sammen igjen neste år, vi er et godt team og Anders er alltid tilstede i hodet mitt når jeg skriver musikken.
Hvilke trackere bruker du i dag? «Divine Encounter» høres ut som den kunne vært laget i Protracker. (Er det noe fra Protracker du savner? Funk repeat?)
– «Divine Encounter (chiptune 16)» skulle vært laget i Protracker, men ettersom Amigaen min på mystisk vis forsvant i fjor (jævlig bittert, den var innstallert med 68060-turbokort, sjeldne greier), ble jeg nødt til å lage den i Milkytracker til OSX. Du finner orginal-versjonen på plata vår «Artificial Divinity» fra 2011 der den ble skrevet i tracker-programmet Renoise, som er det vi ellers har brukt siden 2003. Protracker er et program jeg alltid kommer til å ha kjært siden det var der jeg begynte. Det kan være befriende å ikke ha så mange muligheter (4 kanaler, 8-bits lyd, etc), og å bli påminnet hvor mye man egentlig kan skape med så lite ressurser. Men Renoise er veldig bra og moderne, og jeg kjører vanligvis en Protracker-»skin» for å komme ekstra i stemning.
Du sier dere er inspirert av Monster X og Assück i intiativet til å begynne å bruke vokal. De er kanskje ikke de HOTTESTE referansene akkurat, selv om de er KNALLBRA band. Hvilke andre ting hører du på om dagen?
– Hva faen, er ikke Monster X og Assück hot!? Haha, helt obligatoriske innen hardcore, spør du meg. Tormod og Anders hører mye på metall, band som Morbid Angel, Canvas Solaris, Cynic, Nile. Selv har jeg stort sett hørt på dataspillmusikk de siste 15 årene, iblandet litt powerballader og synth-greier fra 80-90-tallet, som Vince DiCola, Rick Wakeman, og italiensk skrekkfilmmusikk. Før gikk det mye i hardcore punk som Infest, Man is the Bastard, Lack of Interest, og også band som Earth Crisis, Refused, Turmoil, etc. Men jeg er generellt en sucker for triste og melankolske ting, mennesklige følelser som går igjen i de fleste sjangre. På turene våre går det mest i teknisk metall og RPG-slosskampmusikk, og vi er alle enige om at Death tar kaka.
Dere spiller gjerne konserter med band og artister som holder på med ganske forskjellige ting fra dere, og må antakelig være det eneste bandet i hele verden som har headlinet over Lukestar OG åpnet for Mayhem. Nå straks spiller dere med Tim Hecker på Blå. Foreligger det noen andre liveplaner? Fins det en co-headliner-drømmekombinasjon dere gjerne skulle gjort, utover kanskje et gjenforent Monster X?
– Ja, det blir mye forskjellig siden folk stadig har vanskelig med å plassere oss sjangermessig, men det er også noe vi oppsøker fordi vi liker å spille for forskjellige typer mennesker. Vi skulle gjerne spilt med de som har inspirert oss mest (det er mange), det er en fin måte å vise respekt på. For noen år siden var vi så heldige og fikk spille med japanske Zeni Geva i Holland. De, sammen med Matt Gray («Last Ninja 2») trigget idéen om Next Life i 1999, så det var stort. Så hadde det vært jævlig kult å spille med Earth Crisis en gang, de er enda i full aktivitet.
Det er ingen godt bevoktet hemmelighet at Next Life er inspirert av spillmusikk, og da gjerne GAMMEL spillmusikk. Har du en topp 5-liste over favoritt-spill-låter fra åttitallet?
– Whoo! Nå husker jeg ikke akkurat når 90-tallet begynte, så det kan hende jeg bommer litt. Listen min er som følger:
1. «Last Ninja» 1 & 2. C64. RPG. Satt rett i sjela fra første stund, tok ikke lang tid før jeg lagde min første nunchaku etter å ha spillt dette, og idag er jeg en samler.
2. «Zelda 3: A Link to the Past». SNES. RPG. Jeg sverget til datamaksiner fremfor konsoller, helt til jeg så Zelda 3. Episk, gripende, og med drøyt bra musikk.
3. «Silkworm». Amiga. Sidescroller-shooter med saftige eksplsjonslyder, vi har samplet herfra til bruk i sangen «The Traveller». Spillet har ikke så mye musikk, men det er én knallbra låt under menyen.
4. «Raiden». Coin-up. Fly-shooter. Feit musikk og stiller høye krav til reaksjonsevne. Føler meg som en Jedi når det går bra.
5. «Zak McKracken». Amiga. Legendarisk (objektivt sett) point-and-click eventyrspill med mye innhold, laget av Lucasfilm, som også lagde «Maniac Mansion».
Her kan du høre nye Next Life-demoen:
Obs! Obs! Sist men ikke minst: Stikk og se Next Life sammen med Tim Hecker på Blå 3. april, ‘a! Og hils fra oss!
The post Next Life: Drøyt freske noter og eksklusiv TV-spillrangering! appeared first on NATT&DAG.