«Man trenger ikke være så jævla business in the front».
I 2011 kastet Like Rats From a Sinking Ship inn håndkleet, og i det synkende hardcoreskipets kjølvann sto Tony Gonzahl og Timo Silvola igjen. Det var one down, two to go, så de formet like greit duoen Barren Womb (siden «navnet TNT allerede var tatt»), en salig blanding av støy, punk og seig hardcore. I mars slipper bandet sin første fullengder, «The Sun’s Not Yellow, It’s Chicken», en linje plukket opp fra Bob Dylans «Tombstone Blues».
– Vi mikset albumet selv, noe vi aldri har gjort før. Jeg synes det er rart at vi fremdeles har hår på hodet, for det var litt av en prosess, forteller Tony om det møysommelige etterarbeidet av plateinnspillinga.
The Sun’s Not Yellow … er spilt inn i Better Than Your Fucking Studio Studios på Lilleby. De har fått god drahjelp og teknisk assistanse fra kamerat og Mørkemakt-vokalist Ole Spangrud både under innspilling og ved etterarbeidet med skiva, som gis ut på det amerikanske plateselskapet Spartan Records.
– Det er artig å gjøre ting selv. En annen ting er at uansett hvem vi hadde sendt opptakene til er det ingen andre enn oss som vet bedre hvordan vi vil at det skal høres ut. Når vi hadde mikset det ferdig sendte vi det til broren til Timo, Juhani Silvola.
– Og han la på enda mer støy, understreker Timo.
Selve innspillingen av albumet ble unnagjort på én helg i øvingsrommet – studio for anledningen – oppe ved smelteverket.
– Vi tar maks to takes av hver låt, og blir det ikke bra da tar vi det en annen dag. Det er ikke noe vits i å prøve flere takes. Hver gang vi har spilt inn demoer på øvingsrommet er Timos idé at «skal vi ikke bare gi den ut sånn her?» sier Tony.
– Demotakes er det beste. Jeg har beholdt alle demoene våre, rett og slett fordi jeg synes de er de kuleste. Det er mest autentisk, det du får i lyden er akkurat slik det er: En recorder midt i rommet og et band som spiller, forteller Timo.
Tromsøgutten Timo og narvikværingen Tony (likefullt et Trondheimsband, ifølge gutta selv) stripper ned hele konseptet band til en konstellasjon bestående av to personer – en trommis og en gitarist. Resultatet er likevel overraskende … digert.
– Da vi begynte med dette duoformatet lurte vi på om det funka å være bare to, det virket som om vi ikke trengte noe mer da vi spilte sammen i øvingslokalet. Da vi spilte live for første gang fant vi ut at det funka som snus, sier Timo.
Tony forteller om begrensingens kunst. Det handler om å beherske en slags Dogme 95-tilnærming til musikkprodusering.
– Det er en artig måte å lage musikk på, i og med at det er begrenset hvilke virkemidler man kan bruke. Da blir det automatisk jævlig rått og ærlig. Vi kan ikke ha tjue lag med overdubs som kanskje egentlig ikke hadde trengt å være der til å begynne med.
For whom the bell tolls
Da Like Rats begravde en arg hardcoreøks for noen år siden var det ganske brått etter at de hadde gitt ut sin første plate, We Get Along Like a House on Fire. Plata fikk jevnt over god mottagelseog prisen for Årets Album på Natt&Dags Trondheimpris i 2012. På det tidspunktet hadde imidlertid bandet allerede valgt å kaste inn håndkleet.
– Vi var jo omtrent like store som Metallica da vi ga oss, ler Tony.
– Man må følge hjertet sitt uansett hvordan ting ligger an. Man kan ikke tenke at det der var på topp eller på botten, føltes det ikke rett føltes det ikke rett, erkjenner Timo.
– Jeg tror ikke vi hadde spilt i et råttent hardcoreband om vi ville behage folk. På den annen side er verden såpass stor og samlet i dag at om du har lyst til å fise i en pappeske og spille det inn er det garantert et marked for det også.
– Er vi ikke fornøyd med musikken blir det forbanna falskt å stå på scenen og spille den. Vi spiller live for at det er kult å spille for folk, men vi lager ikke musikk vi selv synes suger. Det hadde vært litt poengløst, opplyser Tony.
Like Rats gikk dukken, men er alt tapt? Neida, det finnes fremdeles en liten neve hardcoreband i Trondheim, men de mest prominente bandene er som visket ut fra byens overflate. Desperado ga seg etter flere fullengdere og Silence the Foe sluttet å spille hardcore, ble oppløst og flyttet til Oslo.
Om hardcoremiljøet ikke har forsvunnet, så er det utvilsomt blitt mye mindre definert. Hva brast så høyt?
– Musikkmiljømessig er Trondheim helt konge, men hardcore er ikke en stor sjanger, det har det aldri vært. Hardcoremiljøet har ikke en bule der alle henger sammen og utveksler tweets og sjutommere, forteller Tony.
– Jeg tørster ikke etter hardcore sånn sett, og det er ikke så langt mellom Trondheim, Oslo og Bergen, forteller Timo, før han legger til:
– Jeg skal ikke dra fram noe negativt, men miljømessig er Trondheim best. Oslo har «rett» bart og Bergen har «rett» caps og «rett» tattis. Her kan du gjøre hva faen du vil, og folk bryr eller bryr seg ikke. Man trenger ikke være så jævla business in the front.
Albumet «The Sun’s Not Yellow, It’s Chicken» er ute 11. mars på Spartan Records. Fredag 14. mars spiller bandet releasekonsert med Wolves Like Us og Mørkemakt.
The post Tosomheten appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.