Dæven steike, vi hadde Øya-vors på toppen av DNB-bygget midt oppi Barcode og greier torsdag og fredag forrige uke, og formelig NØT utsikten langt pokker ut i oslofjorden. Det var NICE!

Vi nøt mye knalle lyder rett inn i øregangene også, kan du tro!

Stella Mwangi var der! Sisi var der! Izabell var der! (Og vi er bare SÅVIDT i gang!) Ingebjørg Bratland var der!

Trekk pusten: Verdens beste rockeguttfenomen, <3 <3 <3 HJERTESLAG <3 <3 <3, var der! Arshad Maimouni var der! Thea & The Wild var der! Zawadi, Daniel Kvammen og Morudes var der!

Var DU der? Det kan du kun vite om du kikker i galleriet! ;) ;) ;)

Øyavors

37 bilder

The post Bildeserie: Øyavorspiel på toppen av DNB-bygget appeared first on NATT&DAG.

Denne uken har Norges nye moteuke, Oslo Trend, gått av stabelen. Mardou&Dean viste torsdag kveld sin vårkolleksjon i en separatvisning på Akershus festning. Med tunge sponsorer som Mercedez-Benz og MAC satte klesmerket «fest»-en i «festning» og en fri bar reddet inn en 45 minutter lang forsinkelse.

Visningen åpnet med rustrød velour og tunge 70-talls-referanser. Tiåret preget hele visningen – fra romantiske Stevie Nicks-blonder og perlebroderier til seksuelt frigjørende lakkjeans og magetopper. Jeansen var viet mindre oppmerksomhet enn i tidligere kolleksjoner og glimret med sitt fravær gjennom første halvdel. For herre var denim mer fremtredende, i syrevaskede og utsvingede varianter.

En sterk og tidspreget rød tråd er et risikospill, for klærne faller fort i kostymefellen – noe Mardou&Dean unngikk med sterke enkeltplagg som fuskepelsene og den lange kamelkåpen. Tross et mindre fokus på denim beholder Mardou&Dean sin signaturstil, med snøring, skinnplagg og americana-estetikk.

Kanskje var det klærne, kanskje var alle tissetrengt etter tre drinker, kanskje var det en kombinasjon – men da modell etter modell kom ut på podiet var publikums utålmodighet til å ta og føle på. Over 40 antrekk kunne med hell vært kuttet ned med en fjerdedel og i motsetning til fjorårets kolleksjon, hvor halvfine enkeltplagg ble reddet av styling, casting og produksjon, ble vakre og forseggjorte detaljer senket av usammenhengende styling og forhastede fittinger med mer enn én eksponert brystvorte på samvittigheten. Motehjertene blødde for modellen som med unnskyldende smil måtte forhindre Dolly Parton-kjolen fra å falle. Mardou&Dean har noen voksesmerter; produksjon og profesjonalitet er fortsatt duoens sterkeste kort – men torsdagens visning beviste allikevel  at merket er mer enn konkurransedyktig med rivaliserende, internasjonale motemerker.

Flere bilder under

The post Mote: NATT&DAG anmelder Mardou&Dean SS15 appeared first on NATT&DAG.

Det har vært noen BLODIGE uker. Men du, vinner av Fritt Ords Pris, tidligere engasjert representant for norske jøder og en markant offentlig stemme, har holdt kjeft. Hvorfor?

– Hvorav jeg har vært på ferie halvparten av dem! Er det greit, eller? Haha.

Og nå er midtøstendebatten redusert til Elisabeth Norheim og Suzanne Aabel somskriker til hverandre.

Burde ikke du ta mer plass? Legger du bånd på deg selv fordi du egentlig vil snakke styggere om Israel?

– Jeg legger ikke bånd på meg. Jeg var på TV2 i går og to ganger på Dagsnytt 18 forrige uke.

Vi som ikke følger med, da?

– Jeg synes det er krevende å stå i det, men bestemte meg for å si ja etter den første uka fordi det er viktig å si at «vi er mange som mener ulikt og som synes det er vanskelig det Israel nå gjør, og måten dette skjer på». Jeg sover ikke om natta, jeg går og tenker på det hele tiden.

Det er ikke lett å være jøde!

– Nei, det er ikke det!

Det er en fulltidsjobb?

– Jeg har jobba hundre timer i døgnet, jeg.

Hva jobber du med nå?

– Ikke noe.

Sabbatsår! HAHA.

En tidligere Mossad-leder uttalte nylig at Israel nå må velge mellom nasjonen og landet. Hva mener han med det?

– Hele den sekulære sionistiske bevegelse gikk jo ut på at jøder må ha et eget sted hvor de kan få lov å være jøder uten å bli diskriminert og beskytte seg på lik linje med andre folkeslag – ikke fordi Vårherre hadde sagt det. Mange tror på denne religiøst begrunnede sionismen også, men det er ikke sånn en stat kan sette sine grenser, det er jeg dypt uenig i. Staten må finne sine grenser under avtale med Palestina. Vårherre har ingenting med det å gjøre.

Jøder som kritiserer Israel får ofte kjørt seg. Har noen kalt deg en forræder?

– Nei, ingen har sagt det til meg. Hvis noen gjør det bak min rygg så får det stå for deres regning. Det var skummelt til å begynne med. Fordi jeg har konvertert, hadde jeg lenge et større behov for å føle meg akseptert. Men egentlig har det gått veldig greit. Hele jødedommen er jo nettopp det: Å debattere ulike tolkninger, det å være uenig er veldig greit. Men når det er sagt, så er det helt klart et skille mellom høyre og venstre, både religiøst og politisk. Og de som stiller seg utenfor blir oppfattet som avvikere av de styrende miljøer, det er ganske brutalt. Venstrebevegelsen og fredsbevegelsen i Israel blir kalt forrædere.

Er du norsk venstresides yndlingsjøde?

– Nei.

Men du, hvorfor kan ikke jøder spise skalldyr?

– Fordi det står i Mosebøkene! «Du skal ikke spise dyr som dreper for å overleve». Det er den ene forklaringen, den andre er at når det er jævlig varmt ute, så blir skalldyr veldig fort dårlig.

Så hvorfor synes ikke jøder at staten Israel er uspiselig PRIKK PRIKK PRIKK.

– Kanskje fordi det er greit å ha en stat å kunne reise til når antisemittismen igjen får lov til å blomstre i Europa?!

Hvorfor er koshervin så vondt?

– Haha, det er ikke det nå lenger! Vin fra Golan er helt på høyde med de aller fremste i verden.

NRK har drevet rovdrift på Sidsel Wold.

Hvilke myter om jøder er sanne?

– Jøder er intenst selvopptatte. Og intenst opptatt av kritisk debatt. Vi er kranglete, men det er et gode. Det skaper nysgjerrighet og vekst.

NRKs USA-korrespondent Gro Holm gikk nylig langt i å antyde at jødene har for mye mediemakt.

Styrer jødene media?

– Hun beskriver det helt fint, men så trekker hun det ett skritt for langt ved å blande jødisk tro og israelsk politikk ved å antyde at fordi selskapene har jødiske eiere, så har de også samme mening, alle sammen. At alle støtter Israel og har full kontroll over sine ti tusenvis av ansatte og blir medskyldige i at amerikanere har mindre sympati for palestinerne – det synes jeg er ganske fantastisk.

Jon Stewart kritiserte Israel …

– Det er helt fett! Det viser jo helt tydelig at jødene ikke styrer alt. Han snakker jo helt fritt!

… men han blir kalt forræder av sine egne?

– Ja, retorikken er ganske beinhard, men å styre media er jo noe helt annet. Du må kjenne veldig dårlig til den jødiske verden hvis du tror at alle jøder er enige. Eller har kontroll over andres meninger. Det er å trekke det helt over i konspirasjonsland.

På en annen side er det vanlig å høre Israelvennlige påstå at norsk media er anti-israelsk. Er ikke det en like konspiratorisk påstand?

– Jo. Jeg mener ikke at norsk media er det. Men jeg mener det har vært en overfokusering og en polarisering. Og vi har glemt mye av historien. Jeg så for eksempel at både Dagbladet, VG og Aftenposten hadde sånne «Dette er Midtøsten-konflikten i et nøtteskall»-saker. Ingen av dem inkluderte hva sionisme egentlig er, en bevegelse blant mange ulike jødiske grupper som oppsto i Europa på samme tid som alle andre folkeslags nasjonalisme vokste frem. Ingen av dem hadde med at flyktende jøder ble nektet tilgang til europeiske stater før krigen. Majoriteten av dem var statsløse og hadde vært det i århundrer. Hva skulle de ellers ha gjort? Forsvunnet opp i røyk, som de jo faktisk gjorde til slutt? Og ingen av dem nevnte at mer enn 800 000 jøder fra arabiske land ble kastet ut samtidig som staten Israel ble opprettet. Som om det ikke hadde noe å si! Som om det ikke er viktig! 800 000 jøder som hadde bodd i de arabiske landene i tusen år ble kasta ut.

Det har vært mye debatt om NRKs Sidsel Wold. Du har selv skrevet under på et brev som ber NRK ta grep om det dere mener er partisk journalistikk?

– Ja. Jeg har dyp respekt for Sidsels kunnskapsnivå og for hennes engasjement. La oss si det sånn: Det er veldig sjelden at hun sier noe galt når hun rapporterer det hun ser, men det er det hun ikke sier, eller lar være å spørre Hamas om, som er problemet. Hun er også styrt av hva de bestiller fra redaksjonen i Oslo. NRK er heller ikke akkurat kjent for sin strålende personalpolitikk. Jeg mener de har drevet rovdrift på henne. Hun har jobbet så hardt og så lenge, og da kan du ikke unngå å bli en del av konflikten. Du blir aktivist, ikke journalist.

Burde hun fjernes?

– Jeg mener at hun bør få avstand.

Burde hun ikke få velge det selv?

– Alle NGO’er kaller sine ansatte tilbake om de vil eller ikke, det er helt klare tidsbegrensninger på hvor lenge du kan jobbe i et konfliktområde.

Løsning-o-lemma: En eller to stater?

– Jeg er helt klart for en tostatsløsning. Palestinerne fortjener å ha sin egen stat. De har også blitt sviktet av sine arabiske brødre på alle bauger og kanter over så lang tid. De fortjener å få sin egen stat som de kan styre selv, der de kan dyrke sin egen identitet.

Støtter du norsk venstresides krav om boikott av varer produsert i okkuperte områder?

– Jeg kan logisk forstå hvorfor man tenker at det er lurt, men jeg mener det er grunnleggende feil virkemiddel, fordi det går først og fremst ut over palestinerne. Israel greier seg økonomisk uansett, sånn sett har det null effekt. Europa er jo den største partneren Israel har ikke minst på alle teknologiske produkter vi alle har, så det er et slags hykleri i dette. Dilldall.

Symbolpolitikk?

– Det funker ikke!

Hva kan nordmenn gjøre, da?

– Bruk nå huet.

Bare sitte å tenke? Hva med demonstrasjonstog?

…

– Jeg må nok si at jeg har mistet mye av troen på det. Men jeg ser virkelig frem til den dagen mødre og unger og fedre og besteforeldre på Gazastripen går i tog, og sier til sine ledere: «Hvorfor i all verden vil dere ikke stoppe med disse rakettene? Hvorfor velger dere vold når vi de sivile betaler prisen?»

FN mener Israel har gått imot det såkalte proporsjonalitetsprinsippet og brutt folkeretten?

– Jeg hører det, men sier de samtidig at Hamas bryter folkeretten når de bare har sivile som mål?

Hamas er jo en terrororganisasjon.

– Så da er det greit, da?

Nei, det er ikke greit, men Israel er tross alt en demokratisk stat?

– Men da må man si begge deler! Israel kan ikke ta de beslutningene de skal når det detter raketter ned i hodet på dem. Det går ikke. Hamas er nødt til å stoppe rakettene og Israel er nødt til å gjøre noen trekk for å vise at de er villige til å komme frem til en løsning, både med blokaden og med okkupasjonen.

Er du ikke enig i at det er en disproporsjonalitet her?

– Hør her, hvis du kan krigens rett, hvis du vet hva som skjer i andre konflikter, hvis du måler proporsjonalitet, så ligger proporsjonalitetsraten her på et helt annet nivå. Men det høres jo helt vilt ut, og du kan ikke si sånt når det gjelder hundrevis av unger! Det hadde vært mye enklere hvis verden hadde sett masse døende jøder. Da hadde det liksom vært greit. Men det at man greier å beskytte seg er liksom ikke greit.

Israelerne har en app som sier hvor rakettene lander!

– Ja, det er jo noe dritt selvfølgelig, når du har ofre som er både bråkete, kranglete, arrogante, tar igjen og vil beskytte seg! Vi liker ikke våre ofre sånn. Vi vil gjerne ha dem duknakket og lavmælt, blødende og gråtende, det er klart. Men Israel er også et offer i dette. Hadde det vært noe bedre hvis det var hundrevis av døde jøder?

Har du felt tårer for Gazas barn?

– Selvfølgelig har jeg det. Jeg har vært der flere ganger, og vet hvordan de har det.

Som mor, får du ikke lyst til å bare skrike ut?

– Jo, og det er akkurat det jeg gjør. Jeg har lyst til å skrike «Stopp, stopp, stopp! Hvordan i all verden skal dette gå?! Hva slags løsning er dette?!». Å traumatisere nok en generasjon unger på begge sider, det gagner ikke noen.

Det virker som mange israelere er helt uaffekterte når de synger om døde palestinske barn og tegner på bombene.

– Ja, dessverre. Samtidig var det over ti tusen israelere i Tel Aviv som gikk i tog og ropte «Stopp dette!». Både de gode og dårlige holdningene i Israel har kommet veldig til syne.

Du har ikke gått ut i media og sagt: «IDF, stopp med å drepe barn!»?

– Jeg har gått ut og sagt helt klart at denne måten å løse konflikten på er uakseptabel. Det kan ikke føre til noe godt. Men det kan heller ikke Hamas sine raketter som terroriserer store deler av Israel. Hvordan kan man tro at israelske beslutningstakere kan ha hodet kaldt når egen befolkning lever i konstant frykt for raketter, selvmordsbombere og kidnapping av ungdom? Det er ikke mulig, det. Dessuten er Hamas del av en ideologisk bevegelse som vi ser hva står for nå i den Levantiske staten.

Hva har gjort sterkest inntrykk på deg denne runden?

– Altså, dere har ikke hatt ETT spørsmål om hvordan israelske mødre har det når 18-åringene deres står på grensen. Ikke ETT!

Hva tror du israelske mødre tenker, da?

– De er livredde for hva krigen gjør med barna deres, for hva de tvinges til å være med på, hva det gjør med hodene deres, med holdningen til den andre. – Hvis de overlever! Blir den neste israelske generasjonen spesielt dialog-innstilte? Nei, de gjør jo ikke det.

Hva ville du sagt til Benjamin Netanyahu hvis dere satt fast i en heis?

– Haha. Da tror jeg at jeg glatt ville sagt at «Hvordan i all verden kan du tillate deg, på vegne av oss andre demokratier og alle som har kommet så langt, at DETTE er løsningen?!»

Enkelte hevder at Putin er psykopat, Hamas-lederen er visstnok psykopat. Hva er Netanyahu?

– Jeg tror han er en særdeles ettergivende person. Han sklir med vinden. En ekstremt beregnelig populist. Han er ikke prinsippfast på hva som er det beste for hele den mangfoldige nasjonen. Han pleier sin egen ideologiske gruppes interesser.

Hva med utenriksminister Lieberman?

– En enda farligere mann.

En ekstremist?

– Han spiller på ekstremisme, men jeg vet ikke om han er en ekstremist selv. Han kan selge bestemora si, tror jeg. Han har en nedlatende holdning til mennesker han ikke liker. Han er en farlig mann, og det er Netanyahu også.

Woody Allen er for mange en sentral jødisk personlighet, og …

– For noen.

Ikke for deg?

– Ikke for meg. Jeg har ikke helt sansen for ham.

Uansett, i filmen «Crimes and Misdemeanors» er det en scene som illustrerer at jøder kan «velge» når de vil være religiøse. Er jøder troende bare når det passer dem?

– Jødedommen er praktisk og konkret, og forholder seg til mennesket sånn som det er. Ikke noe dilldall. Den viktigste grunntanken i jødedommen er at du har ansvar selv. Gud blander seg ikke i disse tingene, men har gitt oss Toraen som rammeverk og med det evnen til å skille mellom rett og galt. Det er ditt valg og du må ta konsekvensene. Du kan imidlertid lære, be om unnskyldning få og gi tilgivelse. Det er det som gjør deg til menneske.

The post Smil & Gift møter Anne Sender appeared first on NATT&DAG.

Har du vært på internett noe særlig i løpet av den siste tiden har du sikkert sett masse DØLLERTER kaste kaldt vann og is og greier på seg sjøl og utfordre andre folk til å gjøre det samme. Hvorfor? Vi aner ikke. Tror det handler om å belyse noe om folk som er i dårlig form eller noe.

Men, drit i de dølle folka. Internett leverer plutselig en FET FYR som gjør det samme, selveste Vin Diesel (kjent fra f.eks Saving Private Ryan og Fast & The Furious-filmene i tilfelle du har LEVD UNDER EN STEIN HELE LIVET).

Diesel plukker fra øverste hylle når han utfordrer ytterligere tre kjentfolk til å kaste is på seg sjøl. Vi husker ikke i farta hvem de to andre var, men den ene var russer-presidenten Vladimir Putin. Litt av en fyr han òg, gitt!

Her er videoen:

I tilfelle du lurte på om dette er viktig, kompis: Ja, det er det. Diesels is-opplegg er i skrivende stund første googletreff for «Putin». (Vi måtte google for å sjekke hvordan stave navnet, seff!)

Såvidt vi vet har ikke presidenten besvart skuespillerens utfordring. Triste greier, ass! Kryss fingra!

(Via: The Independent)

The post Vin Diesel (hehe, d-IS-el!) utfordrer Putin til å kaste is på seg sjøl appeared first on NATT&DAG.

– Skal vi ha jordbær med fløte? Visst FAEN skal vi ha jordbær med fløte!

Vi sitter backstage med Mayhem i Lausanne i Sveits, på den sveitsiske Inferno-festivalen, og Necrobutcher forteller om en sykkelferie han hadde i Danmark. Lausanne er ikke et særlig happening sted, selv etter sveitsisk målestokk. Mye av byen er smidd over en sleipt grå München-estetikk med tidvise neon-utspjåkinger, som for å agere nesten skremmende on point «Derrick»-kulisser. Å avholde det mellomeuropeiske kontrapunktet til Oslo-versjonen av Infernofestivalen føles sågar ikke helt utafor. Men stedet er ikke uten kontraster: IOC holder til her, de har et pengemuseum(!), et knippe flotte kirker, og en rekke helt jævlig overdådige hoteller nede ved Genevesjøen. Lord Byron skrev The Prisoner of Chillon på et av dem i 1816. Mayhem headliner sveitsiske Inferno denne kvelden. Den siste konserten før de feirer tre tiår i gamet på Øyafestivalen i Tøyenparken, kun et sprettballkast fra hjørnet Jens Bjelkes gate/Tøyengata hvor sessionbassisten Varg Vikernes knivstakk og drepte gitaristen Øystein Aarseth nesten på dagen 21 år i forveien. Det er brutalt, men det er slik man spiller i Mayhem.

MER MAYHEM? Se også: Bildeserie: Vi så Mayhem live i Sveits

ENDA MER MAYHEM? Se også: Bildeserie fra Øyafestivalen

Men før noen av oss kommer så langt, skal vi henge litt til i Sveits, og vi skal hjem til Jørn i Follo, og vi skal helt tilbake til sommeren 1984 og Ski stasjon, der det hele startet.

HVEM FAEN ER DU?

Om du har sett den litt labre metalldokumentaren A Headbanger’s Journey av den litt stotrende og tafatte kanadiske antropologen Sam Dunn, har du sett Necrobutcher, eller Jørn Stubberud, i sitt ess. I en film hvor de øvrige aktørene snubler over hverandre i forsøk på å være joviale eller kjempeglupe, funny eller gøyale, eller konkurrerer om lengste kunstpauser eller mest selvapplauderende gjenfortellinger av classic åttitallshistorier, leverer Jørn – flankert av daværende gitarist Rune Eriksen – en fullstendig dekonstruksjon av filmskaperens forsøk på å intervjue ham. Han sier «Fuck you» gjennom nesten hele intervjuet. «Folk vi har snakket med sier at blackmetallen har mistet sine røtter …» forsøker intervjueren å starte et spørsmål. «Hvem?» spør Jørn. «Hvem faen er det du har snakket med? Fuck them!» «Har dere noen kommentarer til det?» avslutter Dunn. «Ja, jeg har en kommentar», sier Jørn. «Fuck you!»

Vi får raskt bekreftet fra Jørn at fans verden over siterer det klassiske intervjuet når de ser ham, innskutt mellom kommentarer om at han er fornøyd med at «Esoteric Warfare» ikke kan plystres, hvor døllt det er med tyske festivalarrangører som bringer tilbake hårmetallband som ga seg på åttitallet, en uventet namedropping av Per Bergersen som en tidlig inspirasjonskilde, og et estimat på at Mayhem hittil har turnert i rundt 55 land og satser på å treffe 60 i løpet av året. Til sammenligning: Metallica har i skrivende stund spilt i 65.

HARRU BENNÆR?

– Har det skjedd noe interessant på turnéen hittil? spør vi.

– Ja, vi kan jo begynne med det kjipe. Vi var i Thailand og skulle spille akkurat mens det brøt ut riots. Politiet drev og julte opp folk rett utenfor konsertlokalet og vi måtte flytte konserten til klokka fire på ettermiddagen. Ja, og han ene vi kjente i landet, som spilte i oppvarmingsbandet og hadde booket showet, ble knivdrept rett før og drapsmannen var på frifot. Måtte leie inn militært vakthold under konserten i tilfelle fyren dukket opp.

Det er ikke så forbanna lenge til bandet skal på scenen, denne gangen uten overhengende fare for knivdrap luskende i luften. Teloch, som sjekket inn på hotellet i Lausanne under det subtile dekknavnet «Breivik», ruller inn i backstageloungen og adresserer samtlige oppmøtte:

– Åssen gåre, ‘a? Haru BENNÆR?

Lyden av kveldens nest-headliner ljomer innover backstageområdet, og de drar den klassiske trampeklapp og «HEY HEY HEY HEY»-metalltrikset. Publikum gauler selvfølgelig i takt. Tidløst og velkjent opplegg, du har sett det en million ganger. Leni Riefenstahl ville skjønt greia. Jørn og Attila sitter og går over kveldens settliste, men avbrytes av den pågående massesuggesjonen.

– Det her, det gjør vi ikke, sier Jørn. Jeg må dulte borti Attila på hver konsert og si «Say goodbye!» så folk skjønner at vi ikke kommer tilbake for et ekstranummer. Aldri ekstranummer.

– Jeg pleide å se etter skytevåpen, og folk som stakk seg ut i publikum. Vi fikk jo drapstrusler hele tiden etter at vi kom tilbake. Og sånt skjer jo, se på Dimebag! (Den tidligere Pantera-gitaristen ble skutt og drept på scenen under en konsert med bandet Damageplan i 2004, red. anm.)

– Nå gir jeg folk moments. Hvis jeg hadde dratt og sett mine helter da jeg var ung og fått øyekontakt med en av dem, ville det vært stort for meg. Det er det jeg gir folk nå.

Attilas opptredener er vesentlig mer introverte. Fåmælt oppsummerer han konseptet som «et rituale i det ytre rom». Han peker på settlisten og spør Jørn:

– Am I supposed to say «Hello» here?

SILVESTER ANFANG

Det som preger liveopplevelsen av Mayhem er hvor innihelvete alvorlig den er. Jeg har kalt Mayhem «verdens minst spøkefulle band» tidligere, og det skjer ingenting her som motarbeider den karakteristikken. Selv om de har lagt inn en joke i settet siden sist. Én joke! Jeg skal gi faen i å spoile den for de som ikke har sett bandet ennå.

Det hele åpner – som alltid – med introlåta «Silvester Anfang», skjenket til bandet på midten av åttitallet av Conrad Schnitzler fra det mildt sagt toneangivende synth- og krautrockbandet Tangerine Dream, til bruk på Deathcrush. Historien om hvordan låta endte opp i Øystein Aarseths hender er nesten komisk illustrerende for hvilke personligheter både Schnitzler og Aarseth må ha vært. Den ville vært for god til å være sann, om det ikke var for at Schnitzler sjøl fortalte den på internett for et knippe år siden. Aarseth oppsøkte Schnitzlers hus og ringte på. Schnitzler lå på loftet med kona og ønsket ikke besøk. Ringingen fortsatte med timesintervaller.

Det endte med at Aarseth overnattet utenfor huset i vente på å få møte Schnitzler, som omsider skjønte at han var en langreisende fan og ikke en uteligger når han fant ham sovende på trappa neste morgen. Han inviterte ham deretter inn på frokost, og de to ble perlevenner. Da Aarseth noen år senere sendte et postkort med spørsmål om Schnitzler kunne donere en introlåt til det som skulle bli Deathcrush, plukket han det første opptaket han fant på skrivebordet sitt og sendte det til Norge. Dette skjedde på nyttårsaften, og derav tittelen «Silvester Anfang», «Det nye årets begynnelse».

Jeg pleide å se etter skytevåpen, og folk som stakk seg ut i publikum. Vi fikk jo drapstrusler hele tiden etter at vi kom tilbake.

Da Schnitzler fikk Deathcrush i posten og hørte Mayhem for første gang, ble han opprørt over at han ikke hadde sendt dem et mer brutalt stykke musikk til å stå bedre i stil med deres egen. Ironisk nok, kunne man sagt, for stort mer illevarslende to minutter til å introdusere verdens dødeligste band kan knapt tenkes.

«Showet» har muligens tatt en noe mer introvert retning etter at Attila kom inn som vokalist, etter den noe mer utadvendte Maniac røk ut i 2004. Brutaliteten er definitivt fortsatt første prioritet, kanskje bare sidestilt med den kjipe stemningen. Det er mindre kjøtt på scenen: ingen grisehoder denne gangen, ingen motorsager.

Der det tidlige nittitallets Mayhem hadde instrumentalpartier i låtene for å gi den daværende vokalisten «Dead» spillerom til å skjære seg med kniver og colaflasker, har de i dag lange, hengende noter for å gi Necrobutcher tid til å drikke champagne. Han ber alltid om Bollinger, men får det aldri.

HJEMME HOS JØRN

Solen skinner nesten demonstrativt hardt over Follo politidistrikt når vi trasker oppover en nærmest uendelig lang bakke, på vei hjem til Jørn Stubberud. Han bor helt innerst i veien, i det faktiske last house on the left. Her har han vært i en tjue års tid, i en liten hytte han har pusset opp til levelig standard.

– Jeg skulle hatt klart jordbær og is til dere kom, vettu. Da skulle dere fått noe å skrive om!

Det er 1984, sommeren og Kåre Willochs andre statsministerperiode. Det er ikke en spesielt varm sommer. Det erotiske magasinet Cupido lanseres. Noen sager av skallen til den lille havfruen i København, og Bruce Springsteens Born in the USA og Åge Aleksandersens Levva livet ruver på VG-lista. Svenske Herreys vant akkurat Eurovision Song Contest med «Diggi-loo diggi-ley», en låt om å ha sko i farge gull. Folk har katastrofalt jævlige frisyrer. Og Mayhem, det viktigste kulturelle fenomenet i etterkrigstidens Norge, oppstår.

– Jeg har pleid å fortelle hvordan Mayhem ble til, at jeg og Kjetil Manheim hadde et band som het Musta, og øvde på Langhus skole. Så var det et band i Ski som var hypp på at jeg skulle spille bass for dem. Dette var i Ski, jeg bodde på Langhus et stopp med toget unna.

– Det var en fyr som skulle møte meg på stasjonen og følge meg opp på lokalet. Og det var Øystein Aarseth. Så kom vi i prat mens vi gikk opp der. «Åssen musikk hører du på?» og så videre, og han sier: «Jeg hører på Venom», og jeg bare: «Hæ!». Jeg trodde jeg var den eneste. Så fant vi flere obskure band som bare jeg visste om, som han også digga. Det var helt rått!

– Men etterpå, da jeg fortalte om dette sent på åttitallet, korrigerte Øystein meg og sa at han kjente jo meg før det. Det hadde jeg helt glemt bort. Jeg kan vise dere et bilde …Jørn tusler inn i huset og kommer tilbake med et gammalt fotoalbum fra åttitallet. Han blar frem til en serie bilder fra 1983.

– Året før ble jeg konfirmert borgerlig hos Human-Etisk Forbund. Da fylte jeg og Øystein femten, og vi tenkte vel likt allerede da. Vi kunne ikke gå i kjerka, vi syntes jo det var latterlig, så dette var alternativet. Vi hentet diplomet vårt på Kolbotn rådhus, og vi står alfabetisk. Her er jeg, S for Stubberud …

Han peker på seg sjøl i fotografiet, og deretter fyren som står bakerst i diplomkøen.

– Og Å for Aarseth – der er Aarseth’n! Jeg hadde glemt at vi gikk på den greia sammen. Jeg stakk jo ut, jeg røykte sigaretter og kjørte moped uten skilter. Dette var på Oppegård, så jeg tok jo mopeden min. Jeg hang sammen med en kompis fra Siggerud, den eneste jeg kjente fra før. Vi sto utenfor og røyka og hadde skinnjakker og greier. Så Øystein hadde ikke turt å snakke med meg. Jeg husket ikke ham i det hele tatt, han må ha vært jævla anonym. Men da han møtte meg i Ski der, da må han ha tenkt «Faen, det er ham!»

Jeg må dulte borti Attila på hver konsert og si ‘Say goodbye!’ så folk skjønner at vi ikke kommer tilbake for et ekstranummer. Aldri ekstranummer.

Hvordan så Øystein ut i 1984?

– Helt streit. Blondt hår, bolleklipp, joggesko.

Du gikk allerede i skinnjakke og M-77?

– Ja, jeg så jo «Ace of Spades»-coveret i 1980. Jeg var dypt inne i Morgan Kane på den tiden, da jeg var tolv år gammal. Naboen min hadde kjøpt skiva, han var et par år eldre enn meg. Så jeg så skiva, og hørte den rå bassen til Lemmy, med fuzz på, og that was it, da var jeg solgt. Da var stien tråkka. Men jeg hadde jo allerede Keith Richards som forbilde, så jeg var allerede ute å kjøre! Så opp til feil folk. Men look who’s laughing now!

– Jeg og Øystein snakket litt etterpå, og jeg fortalte at jeg hadde et band. Vi spilte noen koverlåter. Sabbath, Venom, sånne band. Og noen av de låtene kunne han også, han hadde også spilt i et skoleavslutningsband. De hadde øvd inn «In league with Satan» (Venom, red. anm.) og en Black Sabbath-låt, tror jeg. Sikkert for å fucke med folk! Jeg og Manheim gjorde akkurat det samme på vår skoleavslutning, vi spilte «Dra til hælvete» med Beranek, bare for å fucke med dem.

Fikk dere god respons?

– Ja, alle digga jo det! Du har gått på skole med folk i ni år, vettu …

Da er det på tide å be folk dra til helvete!

– Så vi var i fyr og flamme, og avtalte at dagen etter skulle han komme til øvingslokalet. Vi spilte de låtene vi kunne noen ganger. Jeg husker at beina følte som luft etterpå. Vi løp ned veien mot stasjonen. Jeg husker den følelsen ennå, vi var mer lykkelige enn noen gang i hele livet. Det var en lykkefølelse jeg kan huske tilbake til og tenke at «DA var jeg glad!» Det var et magisk øyeblikk.

– Ting begynte å sentre seg rundt lokalet. Langhus stasjon lå rett nedenfor, og der var det postkontor. Så leide vi postboks der. Da var det offisielt! Det var nesten som å opprette firma på den tiden. Og vi begynte å gjøre intervjuer. Et av de første intervjuene vi gjorde var med en Øyvind Ihlen, som senere ble redaktør i Rock Furore. Det begynte noe sånt som «Utskremt reporter i en gammal låve, nedi en grisebinge lang ute på landet med noen skumle folk … » Og musikken var enda verre, råere enn det verste. «Disse gutta synger bare om å drepe med motorsag!»

PURE FUCKING ARMAGEDDON

– Jeg hadde en bærbar kassettspiller med rec-knapp og en liten mikrofon, som jeg tok med da vi øvde. Da vi hadde noen låter, spilte vi inn Pure Fucking Armageddon-demoen. Det var i 1986, fortsatt på Langhus skole. Vi lånte kopimaskinen deres til å lage coveret. Papiret kom fra jobben til faren til Øystein. Han hadde tilgang på gule papirer og grønne papirer. Special effects! Det var gildt. Vi sendte ut demoen til de få blekkene som var. Det var et lite nettverk rundt i verden. Det fantes sånne som oss i alle land, fant vi ut etterhvert.

– Det var så dårlig lyd på Pure Fucking Armageddon at da vi la på vokalen ble det enda dårligere lyd! Så vi tok den ene sida, «side FUCK» er med vokal, og «side OFF» er de samme låtene uten vokal, for da hører du strukturen litt bedre, haha! «Kerrang!» anmeldte demoen og det sto «There is abso-lutely no vocals on this demo, and the bass sounds like loud farting noises!» Og noe om «Tom G. Warrior with his nuts in a lawnmow-er». Men de «loud farting noises» var egentlig vokalen! Etter den anmeldelsen var det Snowy White, og der sto det bare «Zzzzzzz», så vi tenkte at selv om vi ble slakta og misforstått var vi i hvert fall bedre enn Snowy White!

Det tok ikke lange tiden før Mayhem dro til et skikkelig studio og spilte inn det som skulle bli en av de viktigste platene i norsk metallhistorie, en lysende rosa tolvtommer med et fotografi av to avkappede hender og en sanseløst oversizet logo på omslaget: Deathcrush.

– Vi var i studio i januar ’87 og spilte inn Deathcrush. Da hadde jeg jobb som linjerydder. Jeg gikk med motorsag og kappet trær der strømkablene skulle gå gjennom skauen. Fem tusen spenn la jeg ut for studioet. Vi visste ikke om noe studioer eller noenting, vi så etter det nærmeste som var. Slo vel opp i Gule Sider. Vi dro dit og traff Ottar «Big Hand», som var naboen min på den tiden, og tenkte «OK, så det er her det skjer!» Det var et av de få studioene i Follo, Creative Studios på Kolbotn.

– Vi fant ut at å trykke tusen kopier hos et selskap i Holland kostet 18 000 spenn. Så hadde vi mastertapen, og laget coveret sjøl med sjablong og greier. Vi hadde ikke noe Photoshop den gangen, vi måtte sitte med skalpell. Vi fant et bilde hos NTB-arkivet, under «tortur», av de henda.

– NTB skulle ha penger for det, men vi tok det med ut fra kontoret og kopierte det og dro tilbake og sa «Nei, vil trenger det ikke likevel!» Vi gjorde det med bildet av Nidarosdomen på De Mysteriis Dom. Sathanas også.

Jeg var hos NTB og så etter bildet som ble brukt på De Mysteriis-coveret, og det ligger ikke i arkivet!

– Nei, det er stjælt! Men, vi måtte starte vårt eget plateselskap. Jeg gjorde det, siden jeg hadde jobb og penger. Jeg betalte for de første fem hundre kopiene, så vi kunne selge dem og hente ut resten. Jeg kunne fortalt så mye rart om det der. Da vi dro opp på kontoret hvor skivene ble levert og vi åpnet første esken og den rosa fargen bare grein mot oss! Den skulle jo være rød! Og Øystein sitt navn hadde blitt borte på baksiden, så han måtte skrive det for hånd, «Deathsaw – Euronymous», på alle tusen skivene. Han skulle nummerere for hånd likevel, det var hele tiden planen. Øystein digga slike ting. Han var record collector ikke sant, så om han fikk tak i noe som kom ut i hundre eksemplarer var det det største i verden.

Pelle skrev om sine egne følelser, jeg gjorde også det, men mine var mer … frustrasjon over å ikke få noe fitte!

Har du fortsatt et eksemplar?

– Selvfølgelig har jeg det! Jeg har nummer én!

Jørn ruller inn i huset og henter Deathcrush #1, trekker ut platen fra omslaget og peker på labelen, med katalognummeret «Frank 001».

– Vi har jo litt humor òg! Frank var en flaskepeller som fløy rundt her. «Frank 001, in Frank we trust», ikke «in God»!

INN I MØRKET

Den «klassiske» Mayhem-lineupen stabiliserte seg i begynnelsen av 1988 da den svenske vokalisten Pelle «Dead» Ohlin og trommisen Jan Axel «Hellhammer» Blomberg ble med nesten samtidig. Pelle hadde kontaktet bandet via brev i forkant og sendt dem demokassetten til hans gamle band Morbid, sammen med en korsfestet mus. Pelle ble i Mayhem inntil april 1991 da han tok livet av seg.

– Manheim dro, og vi øvde litt med Torben og Kittil fra Vomit (thrashmetallband fra Nittedal, red. anm.). Så tok vi juleferie og da vi kom tilbake dukket de to opp. Pelle kom på audition i ’88, i januar. Vi dro til Fornebu, denne svensken kom ut av departuren og sa «Hallå», og vi skjønte ikke hva han sa. Vi måtte begynne å snakke engelsk. Han skjønte ikke hva vi sa heller. Jeg trodde han bare kom over for å øve, men han hadde med seg bagen sin og flyttet rett inn. Vi bodde hjemme hos foreldrene våre, så vi putta ham på øvingslokalet.

– Jan dukket opp kjapt etterpå, mens Pellebodde nede på lokalet. Så mistet vi lokalet og begynte å øve ute på gården til bestefaren min. Jeg visste om en hytte uti skævven som hadde stått tom i mange år, så jeg dro Pelle opp dit så han kunne bo der en sommer. En hytte uten strøm og vann. Jan bodde der litt sammen med ham, i solidaritet. Det var ville tilstander, men vi ga faen.

Alt forandret seg da Pelle kom?

– Ja, da hadde vi plutselig vokalist. Det hadde vi aldri hatt før. Vi hadde hatt folk som var med og la på ting i studio eller da vi spilte live, men vi øvde uten vokalist, i mange år. Så kom han med opplegget sitt. Pelle kom opp med sin egen greie, «corpsepaint». Det var ingenting som het det før han fant på det, det var hans uttrykk. Det var ikke for å være kul eller for å se ut som en demon, ikke som Kiss eller King Diamond eller Alice Cooper, men han ville se ut som et lik. Han sulta seg også for å bli bleik og tynn, han gikk aldri i sola, han dyrka dette døden-greiene. Det var imaget hans, men det var også en del av ham. Han flira av å være tynn og bleik, han syntes det var kult at han var svimmel fordi han ikke hadde spist på et par dager. Han blødde neseblod for ingenting.

– Det var hans måte å være kul på. Han fant døde dyr, roadkills og sånt, og tok dem med hjem og puttet dem i kjølebag uten elementer. Han drev og lukta på dem, det luktet død og forråtnelse. Han gravde ned sceneklærne sine en uke før vi skulle spille, så de var i forråtnelse og hadde jordomslag, det skulle være som om han kom rett opp fra jorda.

– Vi var jo inne på splatterfilmer og zombiefilmer, vi spiste alt det der rått. Det gikk rett inn. Alle tekstene våre handlet om splatterfilmer, det klikka med en gang. Jeg og Pelle ble jævla gode venner, vi var veldig like på mange måter. Vi skreiv de samme type tekstene. Han skrev om sine egne følelser, jeg gjorde også det, men mine var mer … frustrasjon over å ikke få noe fitte! Men han begynte å snakke om «den andre siden» og han lengta etter å dø og sånt. Det var litt annerledes. De tankene hadde ikke jeg, haha! Han tok det ett skritt videre.

Arbeidet med fullengderdebuten De Mysteriis Dom. Sathanas ble påbegynt, og den endelig stabile lineupen startet såvidt å spille konserter, først på Østlandet og etterhvert også nedover på kontinentet. Det finnes opptak av de fleste konsertene denne lineupen spilte, og de er gitt ut på utallige bootlegs. Pelles første skikkelige konsert med bandet var på Jessheim i februar 1990. Jørn har et temmelig uklart og litt foruroligende bilde i et fotoalbum som viser svensken i ferd med å stikke en knust flaske inn i underarmen.

– Dette er like før han kutta seg opp med colaflaska og måtte sy. Eller, teipes.

Selv om Pelle var en fyr som skar seg på scenen, gravde ned klærne sine og fantaserte kanskje litt vel mye om døden, skal han ha vært en lystig type også. Jørn viser oss et bilde av en blid Pelle som rusler med slengbukser og jeansvest i rurale omgivelser.

– Sånn er det jeg husker fyren. Alltid et smil. Fliret var ikke så langt unna.

Den sterkeste bootlegen med Pelle ble spilt inn i Leipzig i november 1990 og gitt ut i 1993 som Live in Leipzig. Under de kummerligste forhold på et slags kulturhus i utkanten av byen presterer Mayhem på et så høyt nivå at man nesten kunne trodd de visste at tragedien lå rett rundt svingen, kun et par måneder unna.

De foregående opptakene fra 1990 er skranglete, ikke imponerende tighte, preget av tjuvstarter og generelt litt under pari fremføring til tider, men Live in Leipzig låter helstøpt i alle ledd. Det som skrangler her gir inntrykk av at det skal skrangle. Albumet er spilt inn til kassett rett fra miksebordet, lyden er tynn og publikum kan kun høres spakt i bakgrunnen mellom låtene. Opptaket er overført fra originalkassetten i feil hastighet, så hele bandet har blitt stemt ned litt i overkant av en halvtone. De spiller alle låtene de kan, deriblant fire låter fra det som skulle bli De Mysteriis Dom. Sathanas, og presterer det viktigste dokumentet i utviklingen av den tidligste norske blackmetallen.

– Vi hadde begynt med Europa-turnering, vi var mer eller mindre klare for å spille inn albumet vårt, og så ble vi satt tilbake. Vi gjorde alt riktig, bygget stein for stein. Fundamentet var sterkt. Så plutselig må noen fucke opp. Det var jo tragisk.

Jeg var i sorg, og måtte deale med Pelles død. Men de andre gutta syntes det var fett.

I april 1991 skjøt Pelle seg i bandets daværende residens på Kråkstad. Han etterlot seg et brev med en unnskyldning for å bruke haglegeværet innendørs, en forsikring om at dette var en plan han hadde hatt lenge, og teksten til låta «Life Eternal», som skulle dukke opp på De Mysteriis Dom. Sathanas tre år senere.

Det som skjedde etterpå er den klart mest fortalte og tabloide Mayhem-historien: Aarseth oppdaget liket dagen etter og fotograferte scenariet med et engangskamera og plukket med seg et knippe skallebiter som ble distribuert til forskjellige karakterer i omgangskretsen.

Så sendte han brev til sine kontakter verden rundt og fortalte hvor fett det var at vokalisten hadde skutt seg. Noen fikk også kopier av bildene: I 1995, etter Aarseths egen død, dukket et av dem opp på omslaget til en colombiansk bootlegutgivelse, Dawn of the Black Hearts, med et opptak fra bandets konsert på Jessheim i 1990.

Fantes det en forventning om at han ville ta livet av seg? Det har blitt hevdet i etterkant at noen mente Øystein ledet ham inn i selvmordet.

– Det eneste jeg vil si om de ryktene der … Hvis noen flyr og sier: «Nå tar jeg livet av meg» hele tiden, enten som en trussel eller en spøk eller av andre grunner … Så sier noen til slutt bare: «Ja, gjør det, da! Det høres ut som en jævlig god idé!». Og noen dager, når man ikke var de beste kompisene, så i stedet for å si: «Jævla idiot, nå glemte du kaffetrakteren igjen, jævla moron!», så sier man: «Nå har du gått og sagt du skal ta livet av deg så jævlig lenge, hvorfor gjør du det bare ikke?» Det er vel heller det. Jeg vil ikke si at noen har drevet noen til noe som helst.

Du dro alene i begravelsen?

– Ja. Det syntes jeg var disrespect. I hvert fall fra de andre i bandet, som kalte seg kompiser. De var tydeligvis ikke det, da.

Hva skjedde etterpå?

– Jeg var klar for å kjøre videre, jeg, men jeg var i en sorgprosess. Jeg var i sorg, og måtte deale med det litt først. De andre gutta hadde ikke samme reaksjon. Jeg følte meg helt handlingslammet, var helt utafor. Men de andre gutta syntes det var fett. Og da syntes jeg det ble enda kjipere, at jeg var alene om det mens de andre syntes det var kult. Og dama mi var høygravid. Rett etter at jeg var i begravelsen til Pelle ble datteren min født. Jeg tenkte at Øystein ville komme på bedre tanker, at det ville gå over. At han kanskje var i et slags sjokk, men deala med det annerledes.

Mayhem hastet imidlertid videre uten Jørn, og hyret inn Varg Vikernes som sessionbassist under opptakene av De Mysteriis Dom. Sathanas som foregikk i 1992 og 1993. Ungareren Attila Csihar, vokalist i Tormentor, ble hentet inn for å synge på platen, også han kun på sessionbasis, og albumet ble spilt inn i flere omganger i Grieghallen i Bergen.

Mayhem har hittil turnert i rundt 55 land og satser på å treffe 60 i løpet av året. Til sammenligning: Metallica har i skrivende stund spilt i 65.

I mellomtiden oppsto det som skulle bli «den norske blackmetallscenen» rundt Aarseth, og platebutikken han drev i Schweigaards gate i hovedstaden, «Helvete». Sommeren 1992 begynte folk å tenne på kirker, deriblant Fantoft stavkirke i Bergen og Holmenkollen kapell i Oslo. Politiet anslår innledningsvis at brannene skyldes feil i elektriske anlegg og lynnedslag. Så dukker Varg Vikernes opp på førstesiden av Bergens Tidende i januar 1993 og tar på seg, på vegne av blackmetallscenen og i form av et slags kongelig «vi», skylden for brannene, i det som i utgangspunktet var ment som et lanseringsintervju for enmannsbandet hans, Burzum. Midt oppi alt dette var det på tide for Mayhem omsider å få gitt ut sin debutfullengder, og finne tilbake til formen.

– Øystein tok kontakt med meg igjen, etter at de hadde skyndet seg med å spille inn De Mysteriis. Han sendte brev til meg, selv om han bare bodde i Oslo. Til slutt dro jeg og besøkte ham et par ganger, i løpet av sommeren ’93. Da bestemte vi oss for å legge ny bass på De Mysteriis og komme i gang igjen. Vi begynte å planlegge tiårsjubiléet for Mayhem, som vi ville ha på Rockefeller i ’94.

– Jeg var rimelig pissed off på ham på grunn av de bildene av Pelle. Jeg visste at han hadde drevet og vist dem frem. Men vi hadde funnet tilbake og skulle sette i gang igjen. Så ble han plutselig drept.

Akkurat hva som skjedde da Varg Vikernes drepte Øystein Aarseth, er ikke så lett å si. Vikernes hevder han handlet i selvforsvar, eventuelt i et preventivt selvforsvar, da han hadde blitt fortalt at Aarseth gikk med planer om å drepe ham. Teorien med antakelig mest hold i er at Aarseth jevnlig sendte drapstrusler i hytt og vær til folk han gjerne ikke kjente, som ikke ble tatt så veldig seriøst. Når han omsider traff mottakerne, ble de fort kompiser. Til slutt skal truslene ha nådd frem til en fyr som tok dem på alvor. Det man imidlertid kan si med sikkerhet er at 10. august 1993 ble Aarseth knivdrept i trappeoppgangen på Tøyen, og i andre enden av kniven var Vikernes.

Det er Ibsen, Grieg, Munch og Mayhem.

Til tross for det massive tilbakeslaget var Mayhem allerede i gang med å reise seg igjen, omtrent fra dag én:

– Vi kunne dratt i gang allerede i ’93. Jeg var klar, Maniac var klar, Jan var klar. Jeg snakket med Jan i begravelsen til Øystein. Jeg hadde et band med Maniac da, Fleshwounds. Jeg sa til Jan at Maniac synger bedre enn noen gang og er klar til å steppe inn, vi må bare finne en ny gitarist. Han fortalte meg allerede da at han kjente til en fyr, men han var litt gæren. Det var Rune (Eriksen, «Blasphemer», red. anm.). Det tok nesten et år før han kom på audition. Vi fant ingen andre, og til slutt sier Jan: «Fuck, jeg ringer ham, han får møte oss på lokalet». Så tok jeg med meg Maniac, og vi bestemte oss for at hvis vi ikke fikk den riktige følelsen, skulle vi gi faen. Men det fikk vi.

De Mysteriis Dom. Sathanas kom omsider ut i mai 1994, i kjølvannet av dommen mot Vikernes. Vikernes’ basslinjer forble intakt.

Hva tenkte du om De Mysteriis da den kom ut?

– Jeg tenkte at her er det noen låter jeg har vært med å lage, og det låt fett. Det er min basslyd, de lånte forsterkeren min. Det var den eneste gangen jeg traff «Greven».

Ting tar tid når man spiller i Mayhem, og den nye lineupen debuterte først med en studioinnspilling i 1997, den mildt sagt lite apologetiske Wolf’s Lair Abyss-EP-en. Siden den gang har det gått noenlunde stødig.

– På slutten av nittitallet begynte vi å komme i litt mer ordnede forhold. Bandmaskineriet kom i gang, og jeg klarte å frigjøre alle tankene mine som var låst opp i hvordan jeg skulle betale regningene mine, og kunne fokusere på the task at hand, altså å drive bandet. Jeg har hatt sånne snikperioder, når man havner litt bakpå på regningene. Det blir veldig overveldende, og man får ikke frigjort noe, i hvert fall ikke noen kunstneriske tanker.

Det finnes ingen planer om å trappe ned?

– Absolutt ikke. Tanken har aldri vært der. Den var ikke der da vi var langt nede engang. Nå er vi høyt oppe, mange år etter.

– Og det er hyggelig med litt anerkjennelse. At vi har kommet på museum mens vi er oppegående og ikke døde engang. Og vi er pensum i norsk skole, ikke bare på grunn av de kjipe tinga som skjedde, men også på grunn av musikken. Og vi er pensum for diplomater, utenriksdepartementet driller utskremte ambassadefolk til å lære seg om blackmetall. De må jo det, det er den viktigste norske kultureksporten.

– Det er Ibsen, Grieg, Munch og Mayhem.

The post Mayhem – tretti år i mørket appeared first on NATT&DAG.

Når jeg møter Sarah Doyle er vi begge nyankomne på filmfestivalen i Haugesund. Vi har søkt tilflukt i en sidegang på Edda Kino, og heller i oss hver vår kaffekopp for å bekjempe jet-laget. Selv om australske Doyle, som er bosatt i Los Angeles, er den av oss som har hatt den klart lengste flyturen, er hun også den mest energiske, og ikke minst den med flest jern i ilden. Onsdag skal hun være på Oslo Nye Teater for å overvære premieren på stykket Anakonda, som hun har skrevet og tidligere regissert selv; i dette øyeblikk vandrer publikum ut av kinosalen ved siden av, hvor Doyles kortfilm You Me & Her nettopp har hatt en slags norgespremiere.

You Me & Her handler om den unge kvinnen Anna, som livnærer seg ved å feie gulvet i en frisørsalong, og således kjenner på følelsen av å ikke ha oppnådd stort i livet. Plutselig begynner alternative versjoner av Anna å dukke opp fra parallelle dimensjoner, og til original-Annas fortvilelse er de alle mer interessante enn hun selv; de er hva hun kunne ha blitt dersom hun ikke alltid valgte den tryggeste utveien. Nå står imidlertid universet i fare for å implodere dersom hun ikke opprettholder sin kjedelige rutine.

– Idéen kom fra noe jeg – og mange andre, tror jeg – noen ganger tenker på. Du ser noen som på et vis ligner på deg, og du tenker: Hva om det var meg, som hadde gjort andre valg i livet? Og ikke minst: Hvordan ville det være å møte seg selv? Men undertonene i filmen dreier seg om hvor vanskelig – men viktig – det er å ikke bli konform. Bare fordi myndighetene eller samfunnet sier at du skal gjøre noe, betyr ikke det at du skal gjøre det.

– Anna er den viktigste personen [siden hun er den originale Anna-en], men hun er en nobody. På et karakternivå handler det om å innse ens egen verdi og at du har en makt over verden.

– Men Anna risikerer jo bokstavelig talt at verden går under.

– Jeg ville spille på den følelsen du får når du vurderer å gjøre noe skummelt, når det føles som om verden faktisk kunne gått under. Som for eksempel at det å si opp jobben kunne revet hele virkeligheten din fra hverandre, mens det egentlig bare kan skape en ny virkelighet.

Det virker ikke som om Sarah Doyle er redd for å skape nye virkeligheter for seg selv. Før fiksjonsfilmdebuten med You Me & Her har hun skapt flere teaterstykker, regissert reklamefilmer og musikkvideoer, og hatt sitt eget radioprogram i New York.

– Jeg endrer meg stadig. Jeg har vært i L.A. i seks år, og har i løpet av den tiden satt opp tre teaterstykker der og enda to til i Sydney. Men You Me & Her er min første film, og jeg skriver for TV – jeg prøver å gjøre mer av det, det er jo derfor jeg er L.A.

Hvordan er det er å ta steget fra teater til film?

– Sykt annerledes. Strukturen er mye viktigere på film enn i et teaterstykke, som handler mer om rollefigurer, atferd, dialog… Du kan ta avstikkere, og publikum blir med deg. Nå det gjelder film, not so much. Når du dveler ved noe, når spenningen ikke er der, må du kutte. That’s it. Søppel. Så jeg prøver å lære meg å «kill my babies».

Doyle har altså i hovedsak befattet seg med teater, men også på det feltet er hun i ferd med å få en ny opplevelse. Når det prisvinnende stykket Anakonda settes opp i Oslo, er hun ute av stand til å påvirke resultatet.

– Jeg har regissert de fleste stykkene mine. Dette er den første gangen det har vært en full produksjon uten at jeg er involvert.

Foto: Tanja Steen/Oslo Nye Teater

Stykketer basert på en hendelse ved en privatskole i Sydney i 2000. På sløyden laget noen av elevene dildoer av tre – hvorav én er den titulære Anakonda – og en klassisk, om enn uvanlig grotesk, mobbesituasjon oppsto. To gutter ble rituelt misbrukt, med en gruppe tilskuere tilstede.

– Alt sammen kom ut i pressen, og guttene som gjorde det kom veldig enkelt ut av det. Dette er gutter med masse penger, og skolen har masse penger – det endte i tiltalepruting. Guttene var 16 år.

Inspirasjonen kom fra den såkalte Penn State-skandalen i 2011, hvor fotballtreneren Jerry Sandusky ble dømt for mangeårig misbruk av mindreårige. En annen trener, Joe Paterno, ble sparket for å dekke over hendelsene.

– Da det skjedde, og innbyggerne i byen demonstrerte mot oppsigelsen, ble jeg helt sjokkert. Jeg ble forferdet over at noen ville velge å være lojal mot institusjonen fremfor ofrene.

Foto: Tanja Steen/Oslo Nye Teater

I Anakonda har alle guttene som var involvert i overgrepene blitt voksne. Offeret sporer opp sin overgriper og dreper ham, og melder seg så til politiet. Hovedpersonen er en av de som så overgrepene men aldri sa noe, og er nå advokat. Av skyldfølelse tar han på seg saken gratis.

– Det er nesten som en slags Frankenstein-historie, for han konfronterer et monster som han bidro til å skape. Samtidig er offeret blitt til en angriper, og han er blitt muskuløs nå; han bokser og er beinhard. Han har så mange lag for å skjerme seg selv fra smerten, og i løpet av stykket utvikler han og advokaten en tillit og begynner å bryte ned disse lagene.

– Men det er mye mørk komikk i stykket, så jeg er spent på hvordan Oslo tar det. Det er jo på norsk, men det blir interessant å sitte blant publikum og se om det blir noe høy latter.

Til tross for litt spøk er det selvsagt mye alvor, og Doyle sier hun har fått flere tilbakemeldinger fra lærere og foreldre som har opplevd stykket som nyttig for å lære ungdommer om mobbing.

– Jeg synes 15-åringer burde se det. Det er tungt, da. Det er mørkt. Men du kan ikke behandle en 15-åring som om de var barn, for de har sett alt allerede. Spesielt siden man nå har internett.

Anakonda har premiere 20. august.

The post Overgrep i Oslo, verdens undergang i Haugesund appeared first on NATT&DAG.

Ekkofestivalen er en årlig kunst- og musikkfestival i Bergen som hovedsaklig fokuserer på elektronisk musikk og samtidskunst. Fra 17. til 25. oktober arrangeres Ekko for ellevte gang på Østre i Bergen sentrum. Fra før står blant andre Nils Frahm (TY), The Haxan Cloak (UK), Suzanne Ciani & Neotantrik (UK/US) og Shackleton på plakaten. Nå utvides programmet med en supergruppe, en Kanye West-produsent og en finsk trikkesjåfør med englestemme.

FUTURE BROWN: FATIMA AL QUADIRI, NGUZUNGUZU & J-CUSH (US)
Navnene som utgjør kvartetten Future Brown burde heve et øyebryn eller to. Rundt det LA-baserte labelet Fade To Mind har det nemlig oppstått en supergruppe. Fatima Al Qadiri, Nguzunguzu og Jamie «J-Cush» Imanian-Friedman har samlet sine mange musikalske uttrykk innenfor bl.a. grime, UK bass, R&B, elektronisk cumbia og angolansk techno, og gjort eit knippe svært interessante låter. Den globale referansekollisjonen genereres ut som dansbar stemning med attitude, og vil garantert få Østre til å koke under Ekko.

EVIAN CHRIST (UK) er lærerhøyskolegutten som ble ringt av Kanye West etter et par låter på YouTube. Kanye var ute etter et industrielt og dystert uttrykk, noe Joshua Leary, som han egentlig heter, ikke hadde noe problem med å fikse. Resultatet «I’m In It» finn du på «Yeezus»-albumet frå 2013. Christ lager som regel mayhem der han spiller, bl.a. på Kastellnatt under Slottsfjell-festivalen i sommer.

JAAKKO EINO KALEVI (FIN)
Den sjenerte finnen med englehåret smeltet våre hjerter fullstendig da vi så ham på Bylarm i vinter. Trikkeføreren Jaakko hylles for sin blanding av dub, skranglete disco, psykedelia og synthpop frå åttitallet. Dette blir Kalevis første konsert i Bergen.

SILJE NES  «MIRRORED/MIRROR»
Med sin egen stemme, gitar, cello, laptop og en firespors opptaker har Silje Nes to sterke album utgitt på det britiske plateselskapet FatCat i bagasjen. Til Ekko kommer hun med et konsept bygget rundt sjutommeren «Mirrored/Mirror» (2013), komponert rundt en film av Blank Blank Film (Carlos Vasquez & Petri Henriksson). Nes skal denne kvelden benytte seg av et komposisjonssystem hun har utviklet med programmeringsverktøyet Max/MSP, som spilles av i et firekanals lydsystem.

CAKEWALK & BLANK BLANK
Musikk komponert til stumfilm er intet nytt. I dette samarbeidet er konseptet snudd på hovudet; Cakewalk fremfører sin blanding støy, frijazz og krautrock, med filmskaparane som lar seg inspirere av musikken og skapar visuelle improvisasjonar på direkten, ved hjelp av 16-millimeters film og ulike animasjonsteknikkar.

DRIPPIN
DJ, produsent og grafisk designer som har inntatt posisjonen som en av landets mest lovende produsenter, med beats for rappare som A-laget, Lars Vaular og Yoguttene.

PANDREAS

Ekkofestivalen arrangeres 17. – 25. oktober på Østre i Bergen.

The post Future Brown, Evian Christ og Jakko Eino Kalevi til Ekkofestivalen appeared first on NATT&DAG.

På George W. Bush-museet* i Dallas, Texas kan man, hvis man føler for det, ta og kjenne på to rustne, forvrengte stålbjelker som en gang ble fraktet dit fra World Trade Centers kadaver og hengt fra taket midt i den delen av den permanente utstillingen som omhandler ekspresidentens første periode.

Dette er de små damene som jobber der (kjennetegnet av blå jakker, grå bukser, høfligheter på sørstatsdialekt og en nesten konfronterende elskverdighet) ikke så rent lite stolte av, forståelig nok. Det er jo ikke så ofte man faktisk får lov til å ta på ting som er de ekte tingene.

Men på Bush-museet kan man ta på 9/11-bjelkene. Dette vet jeg fordi det står en liten dame der hvis tilsynelatende eneste jobb er å fortelle folk dette.

Så snart noen kommer i nærheten, sier hun:

– Anyone who feels inclined to touch those can go ahead, og hun sier det med stiv rygg og høy hake, som om hun kunngjør en fornem herres ankomst.

Turen til Dallas handlet mye om dette med å være nær ting som er de ekte tingene. Da en 40 år gammel rumensk mann hacket Bushs epostkonto for halvannet år siden og lekket bilder han hadde tatt av sine egne malerier, føltes det som et hint av noe stort og viktig. Da Bush-museet skulle stille ut maleriene, var det åpenbart at jeg måtte dra for å komme nærmere originalene.

«Flere av maleriene er geniale»

Jeg vet ikke helt hvorfor. En ting er å se originalene av verk som er så kanoniserte at å oppleve dem som fysiske objekter – å se hvor stort Guernica faktisk er eller hvor lite Mona Lisa er – gir deg en mulighet til å oppleve dem på nytt, konkretisert og frigjort fra myte og reproduksjoner. Det er så vidt forståelig at man står i køer og kjøper inngangsbilletter for det.

Å reise langt om lenge for å se ferske malerier av en amatør, selv en så kjent og merkelig amatør som George W. Bush, bilder du allerede har sett bilder av, kan ikke ha noe særlig for seg, annet enn å underholde et overnaturlig håp om at man vil forstå og eventuelt overvinne sin egen fascinasjon ved å se maleriene i egen person. Eller det har kanskje noe med aura og Walter Benjamin å gjøre? Jeg vet ikke, men det føltes viktig å dra.

Det er ikke bare det at George W. Bush, det mest profilerte mennesket i verden i åtte av mine mest formende år, faktisk har begynt å male. Det har mange verdensledere gjort før. Churchill malte landskap for å bearbeide minnene fra boerkrigen og Putin er tilskrevet et ekspresjonistisk bilde av et vindu, som mest sannsynlig er malt av kunstneren Nadezjda Anfalova. Mest kjent er vel den mislykkede malerkarrieren til Adolf Hitler.

Det er heller ikke bare at de er såpass teknisk velutførte, eller dette i kombinasjon med at det er George W. Bush som har laget dem. Det er alt det der også, men først og fremst gir de meg en umiddelbar opplevelse av tilværelsens sanne virkelighet.

Noen ganger glir riktignok den stort sett velbalanserte sørgmodigheten over i melodrama, for eksempel i bildet av en irsk terrier som ser lengtende på Det hvite hus bak et sort gjerde, eller i den skotske terrieren som står ved siden av en tennisball og stirrer på betrakteren med et blikk av både visdom, undring, frykt og utfordring, som om den har avbrutt leken for å fundere over sin egen eksistens og oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Men flere av maleriene er geniale. Se bare på selvportrettet i dusjen, hvordan forstørrelsesspeilet bare viser en liten del av Bushs ansikt, mens kroppen, som av en eller annen grunn står utenfor vannstrålen, er vendt en annen vei, slik at det reiser tvil om at det kan være samme person. Er det en annen George W. Bush? Det er som om speilbildet, det publikum ser, bare er en liten del av mannen, og at resten av ham søker mot andre ting, med ryggen vendt mot rampelyset.

Eller se på bildet av golfspillerne, min personlige favoritt. Hvem er de? Hva snakker de om? Hvor er ballen? Vi vet at Bush er glad i å spille golf, det har han vist i tide og utide. Men her later han ikke til å være med å spille. Han har i stedet trukket seg tilbake til et skogholt, fra hvor han på avstand betrakter disse to mystiske mennene i denne konteksten som ligger hans hjerte så nært. Minner det ikke om Samuel Becketts Vente på Godot? Er det ikke Vladimir og Estragon som står der og venter, og er det ikke skuespillets ene tre som står der i flaggets skikkelse? Er ikke dette maleriet rett og slett Bushs tolkning av den tyske maleren Caspar David Friedrichs To menn betrakter månen, som også inspirerte Beckett? Bare tristere?

«Flere av portrettene er basert på det første bildet av objektet på Google»

Man kan tråle kunsthistorien etter allusjoner i maleriene til Bush. Terrierne hans, for eksempel, minner om hunden i renessansemaleren Jan van Eycks Arnolfinis bryllup, for ikke å snakke om parallellen mellom det ikoniske, sirkelformede speilet i bakgrunnen hos van Eyck, og selvportrettets forstørrelsesspeil i dusjen hos Bush: refleksjonen av det som ligger utenfor den formulerte virkeligheten. Forresten ligner faktisk den avbildede kjøpmannen Arnolfini så mye på Vladimir Putin at det er skremmende.

Men en større verdi i Bushs malerier ligger i blandingen av aktualitet og uforgjengelighet. På én side kunne de aldri ha oppstått og blitt spredt noe annet sted i historien enn akkurat her og nå. Samtidig rører de ved menneskets grunnleggende problem. Dette skal jeg komme tilbake til.

Først et mer overfladisk og umiddelbart problem: Utstillingen er mildt sagt ufullstendig.

Her må jeg kanskje innrømme at jeg selv la opp til antiklimaks. Jeg utsatte øyeblikket så lenge som mulig. Før jeg gikk inn i museet gikk jeg flere minutter rundt utenfor i Texas-varmen, og lyset, reflektert i Bush-museets nesten hvite kalkstein, er så flatt og intenst at man selv med solbriller må myse med alle musklene i ansiktet, slik at man får en fornemmelse av akkurat litt for tung rus.

Så tok jeg meg god tid der inne, passet på å gå hele den permanente utstillingen først, smilte til alle de små damene, leste alle plakettene, tørket patostårer med pensjonistparene i alle de mørke filmvisningsrommene og tok på bjelkene.

Derfor ble skuffelsen stor da jeg endelig kom frem til den midlertidige utstillingen, og den viste seg ikke å inneholde noen av favorittmaleriene mine, men bestå utelukkende av portrettserien hans. Siden lekkasjene av de tidlige eksperimentene, har Bush satset alt på å male statsledere han hadde med å gjøre i presidentperioden. Men Bush er ingen stor portrettmaler.

Én ting er at han simpelthen kopierer fotografier han finner på nettet. Kunstkritikeren Greg Allen har påpekt på bloggen sin at flere av portrettene er basert på det første bildet av objektet på Google. Noen ganger gir dette merkelige resultater, som for eksempel i portrettet av den tidligere israelske statsministeren Ehud Olmert, som åpenbart er avbildet midt i en setning, med åpen munn og bedende øyne.

«Portrettet av den tidligere spanske statsministeren José Maria Aznar ser mer ut som et svært presist portrett av Erik Solér»

I det minste viser han innimellom en slags evne til å kløne til bildene på en slik måte at det beriker motivene humoristisk: Portrettet av den tidligere spanske statsministeren José Maria Aznar ser mer ut som et svært presist portrett av Erik Solér, Vaclav Havel ser klin sinnssyk ut og Sarkozy er skildret med en tristhet i uttrykket man ikke skulle tro ansiktet hans hadde kapasitet til.

Men det er ikke humoren i Bushs malerier som tiltrekker meg.

Han er langt mer interessant når han søker innover i seg selv, eller utforsker motiver som han formodentlig har sett for seg med sitt indre øye. Det er mulig han er en dårlig menneskekjenner.

Etter noen minutters leting etter den unnslippende sannheten som hadde bragt meg til museet, fant jeg meg stående i et hjørne med en av de små damene, insisterende på at presidentens tidlige verker var bedre. Det er rart å si om George W. Bush.

Noe av det rareste som har blitt skrevet om Bush er boka The Madness of George W. Bush: A Reflection of Our Collective Psychosis fra 2006, av den buddhistiske healeren Paul Levy. Med stadige referanser til Carl Gustav Jung argumenterer Levy for at Bush er smittet av et mentalt virus som vi, alle menneskene i verden, har konstruert i vår felles underbevissthet, og at den moderne virkeligheten egentlig er en unison drøm som er påkalt av og påkaller denne sykdommen. Dermed er den virkelige virkeligheten blokkert for oss som er smittet. Det er avanserte greier. Etter å ha lest i boka en stund, blir man usikker på om det er Bush, Levy eller en selv som egentlig er gal, og det er vel kanskje nettopp det som er Levys poeng og storhet: vi er på en måte alle gale, smittet med den samme galskapen. Den eneste forskjellen er om vi er klar over det eller ikke**.

Et eksempel: Da Ariel Sharon døde i januar i år ble det meddelt meg via push-melding mens jeg tilfeldigvis satt på en bar på formiddagen med to kompiser og drakk bloody Mary. En av oss hadde bursdag, og vi hadde bestilt tre bloody Mary, noe som selvfølgelig gjør det umulig å ta seg selv på alvor. Man bestiller ikke bloody Mary midt på formiddagen uten på sett og vis å ta avstand fra seg selv. Man kan si at det føltes som om vi fortalte en altfor omfattende vits allerede da vi satt der ved bordet.

Så kommer beskjeden om Sharon. Og her sitter altså tre unge menn med interesse for internasjonal politikk, og Ariel Sharon er død. Hva forventes av de tre unge mennene? Skal de ikke oppsummere et langt og kontroversielt liv i sentrum av midtøstenkonflikten? Skal de sende bloody Mary-ene tilbake og heller be om tre kaffe, før de begynner å drøfte Sharons gåtefulle, unilaterale tilbaketrekning fra Gaza i 2005, og lar det gli sømløst over til en diskusjon om dagens Libanon og regionens framtid?

Et av flere åpenbare problemer med å drikke bloody Mary i en seriøs samtale, er at det er så klønete å drikke. Enten må man lytte og nikke interessert mens man forsøker å komme til på glasskanten uten å få selleristangen i øyet, ellers må man stadig avbryte resonnementene sine med små sugerør-pauser. De tilfredse smattelydene alene er uutholdelige.

Men vi gjør det beste ut av det. Til å begynne med går samtalen ganske ydmykt for seg, men så blir man jo varm i trøya. Ja, etter hvert havner man til og med kanskje på litt for dypt vann. Det trekkes paralleller. Det spekuleres. Og hvis de to bartenderne ikke allerede hadde fått nok av de tre unge mennene da Noam Chomsky-referansen ble trukket opp av hatten, er i hvert fall det neste som skjedde mer enn noen formiddagsbartender kan tåle.

«Dersom George W. Bush har en verdensomspennende hjerneparasitt som gjør ham gal, og hans galskap er vår galskap, er også maleriene hans en refleksjon av vår underbevisste kreativitet»

Her må jeg først få påpeke at bordet vi satt ved var uvanlig vinglete. Dette må være et velkjent problem i den aktuelle baren. Mens samtalen var på sitt mest skråsikre, da den ene av kompisene mine tok tak i bordet i midten av en påstand, som for å sette seg til rette før han leverte den briljante slutningen, begynte bordet å vakle. Sakte film. Jeg sverger til dagen jeg dør at den andre kompisen min rakk å si «Nei, fy faen» i et resignert tonefall, før den ene bloody Maryen gikk i gulvet. En eksplosjon av glass og is og i det hele tatt (ifølge engelsk Wikipedia kalles bloody Mary «verdens mest komplekse cocktail»).

Vi tilbød oss å rydde opp selv. Det tok to hele doruller og en klut å nærme seg rent gulv. Men så, da sjokket hadde lagt seg, og vi hadde begynt å akseptere denne nye virkeligheten, at det skjedde, skulle jeg bare komme til under bordet for å tørke vekk en siste liten pytt. Og for å komme ordentlig til måtte jeg støtte meg på noe. Jeg støttet meg på bordkanten og bordet begynte å vakle, og ja, gratulerer med dagen.

I begynnelsen forsto jeg denne hendelsen best som en allegori for norsk ungdoms rolle i verden. Vi prøver å være en del av den, å bry oss og å involvere oss i det som skjer der ute, men vår egen dekadanses banalitet kommer hele tiden i veien; bloody Mary-er faller stadig i gulvet.

Men nå forstår jeg at den egentlig er et invertert uttrykk for Levys kollektive Bush-psykose. Levy skriver at sykdommen har «demoniske egenskaper», den besetter oss som en selvdrivende kraft som styrer oss og omgivelsene, i tillegg til å lure oss til å tro at det som skjer og det vi gjør, som denne hjerneparasitten får oss til å gjøre, er helt normalt. Det var psykosen som fikk Ariel Sharon til å trekke seg ut av Gaza*** og det var den som sendte ham i koma. Det var psykosen som fikk bloody Mary-ene til å falle i gulvet. Det var antagelig psykosen som fikk oss til å bestille dem i det hele tatt.

Og dersom George W. Bush har en verdensomspennende hjerneparasitt som gjør ham gal, og hans galskap er vår galskap, er også maleriene hans en refleksjon av vår underbevisste kreativitet. Det er kanskje derfor de slår meg som så gjennomgripende, selv om de er mindre effektive når de søker inn i andre enn i seg selv (og dermed oss).

Tenk på det slik: Alle mennesker er grunnleggende alene. Jeg kan ikke vite nøyaktig hva du føler og omvendt. For å komme nærmere hverandre har vi funnet opp dette vi kaller språk. Når du leser dette kan jeg håpe på at du føler deg litt nærmere meg og tanken på at du er en person som leser dette, hjelper meg litt. Men den nådeløse sannheten er at det ikke funker helt. Vi klarer aldri å ta på de ekte tingene.

Vi kommer et stykke, absolutt, men det er fordi vi har organisert virkeligheten vår etter språket, slik at vi tror at virkeligheten finnes i det, at det vi beskriver er det som er, eller at det som er, kan beskrives. Men det finnes ting man ikke kan beskrive. Da sikter jeg ikke bare til den slags som Paradise Hotel-deltagere og fotballspillere kaller «ubeskrivelig», for til og med Wittgenstein sier det. Man kan være så språklig god man bare vil, det vil alltid være noe der det ikke går an å sette ord på.

George W. Bush var aldri god med språk. Han sa så mange dumme ting at det fantes en hel industri basert på å gjengi dem på suvenirer. Moren min hadde en av kjøleskapsmagnetene****. Men finner du en samtidig malekunstner som når lenger i å si noe sant enn tidlig George W. Bush, vil jeg vite om det.

Da vi skulle til å forlate museet, ble vi møtt i resepsjonen av ambulansepersonell som kom trillende på en tom båre. Jeg skulle på do, og på veien spurte jeg en vakt om hva som hadde skjedd.

- A woman fell, sa han.

Da jeg kom ut av toalettet møtte jeg ambulansepersonalet igjen, på vei ut av dametoalettet med en eldre dame på båren. På veien ut i det svimlende lyset ble det litt teit. Jeg havnet bak gjengen med båren og holdt akkurat litt for høyt tempo på gangstien ut mot veien, slik at jeg ble gående helt oppi dem.

Jeg stanset litt opp og lot dem få noen meters forsprang før jeg fortsatte, men da de kom ned til veien der ambulansen sto, og svingte båren for å løfte den inn bak, fikk jeg plutselig direkte øyekontakt med hun som hadde falt.

Å se bort virket respektløst, så jeg prøvde å gi henne et tappert, medfølende blikk gjennom all mysingen, men hun stirret bare helt uanfektet tilbake på meg. Vi så sånn på hverandre noen sekunder mens de åpnet ambulansedørene.

Så åpnet hun munnen, og oppkast falt ut og ned på asfalten.
________________

* Hvis du allerede her tenker «veeent nå litt, George W. Bush-museet?», så ja, alle amerikanske ekspresidenter har sitt eget museum, ofte i nærheten av der de vokste opp.

** Fra forfatterbioen i den nyeste boka hans Dispelling Wetiko: Breaking the Curse of Evil (2013): «In 1981, Paul Levy experienced what his doctors considered to be a nervous breakdown. In actuality, it was a spiritual awakening…». Boka kommer også med en anbefaling fra Sting (det står bare «Sting»), som jeg virkelig håper, og slett ikke utelukker, at er den ekte Sting: «The world would be a better place if everyone read this book. His vision is a royal gift to all of us. It makes me want to sing. Bravo!»

*** Jeg har for så vidt en teori om hvorfor dette var rasjonelt og i tråd med Sharons tidligere politikk, som jeg gjerne diskuterer over en cocktail.

**** «I know the human being and fish can coexist peacefully», sagt i en tale om en demning i Michigan i 2000, og åpenbart bare en dårlig levert vits.

The post Vi dro helt til George W. Bush-museet i Texas for å nærme oss de ekte tingene appeared first on NATT&DAG.

Se flere bilder fra åpningen her! 

Vi kom i skade for å komme hverandre for nær. Hun gråt etterpå. Sa hun ikke skjønte hvorfor. Jeg sa ikke så mye, holdt tankene mine for meg selv. Så måtte vi dra. Mamma gav meg 500 kroner, fordi hun vet at jeg alltid er blakk. Ønsket meg lykke til. Ba meg hilse Vågard.

Fem på seks slo jeg inn en sekspakning på Joker i Gjebleren. Hadde allerede kjøpt en flaske på polet men Gliset hadde bommet på dagen, timen og det aller meste og trengte en liten hånd for å få tingene i vater. Lillegutt stod i kassen, skjønte hva bjørnungene var til, sa han var av jobb om noen timer og lurte på om jeg kunne gi Vågard en lyd, hjelpe ham inn på klubben. Utenfor stod hun og ventet. Vi kysset hverandre på kinnet og gikk til hvert vårt. Etter litt labbing stod jeg utenfor kåken til Mappa.

Vi kjørte fadderukevors i revers; alt for få folk som kjenner hverandre alt for godt. Hvem vi var? La Mappa forklare:

«Damen… Altså før, eg fikk hon aldri med på nokke sånn derre sexleketøygreier. Så sykt prippen, akkurat som det bare e starten på nokke, at det begynner med noen harmløse analkuler og ender med et hav av lenker, lær og erigerte pikker nedi Berlin et sted… Men endelig fikk eg hon med på greiene. Og no, etter den vibratoren, så e det akkurat som om ikkje eg e nokke tess lenger. Hun ligger der og rister halve natten, og eg får ikkje ta på hon. No gidd hon bare når hon e lei den der greien. det e akkurat som om eg e blitt vibratoren, e du med?»

Talentløse menn med ambisjoner om å en dag overgå en vibrator. Flere kom til, stemningen lettet. Alt for mye drikke på bordet. Fåkkings cava. Tiden jobbet som vanlig i mot oss, akkurat når vi hadde begynt å like hverandre igjen, måtte vi gå. Forrige gang jeg skulle til byn på denne tiden var for å se niforestillingen på Konsertpaleet med en konfirmant. Knapt fått på meg klærne og allerede på en snurr.

Utenfor. Vet ikke om vi tok taxi eller gikk, samme det. Allerede rimelig lang kø. Vi står rundt et hjørne og drikker opp. Kjører pusteøvelser for å takle folkemengden. Hjertet har kanskje venner, men hjernen er alene. Trodde boblene hadde kicket allerede, så hodet kunne holde kjeft. Fåkk it, bare å hive seg i det. Vågard står i døren, gir oss et smil og et stempel. Har ikke tid til mer enn det. En livslang drøm om å gå i René Artois fotspor er i ferd med å gå i oppfyllelse for internettfyrsten.

Inne. Speis bukett av det de kaller for mennesker har allerede fylt lokalet. Mye ungt, men og noe tungt. Fint å se at deigmøyene er på plass. Har aldri vært på noe klubbåpning før men trodde gjerne at på kvinnefronten var det snakk om en haug med smårips med sånne svart-hvitt blogger der de ironisk digger katter og skriver om at de syns døden er sexy og sånne ting som var greien. Men de drikker jo sikkert ingenting. Lever på sigg og andre folks dårlige selvtillit. Nei, da deler jeg heller skillingsbollen min i to i bytte mot noe egg & bacon.

Men det var blitt fint. Man kan kritisere et hotell for dårlig smak, men ikke et hjem. Overlat det til Idens Schizofrene sinn å blande høykultur med ting sist sett på Rorbua.Og få det til å funke. Baderomsfliser til side: jeg har aldri vært i et rom med estetiske ambisjoner som jeg samtidig har kunnet kalle koselig før.

Boblene kicket inn og jeg befant meg i et kubistisk helvette: Uansett hvor jeg gikk, opp en trapp, ned en trapp, fremover, bakover, så endte jeg i baren. En til, Knoph! De få gangene jeg slapp unna endte jeg foran et av Espen sine bilder og det er noe urovekkende, forjævlig vakkert over dem.Tilbake til baren. Jeg vet ikke hvilken verden vi lever i der nydelige sjeler som Iden velger å fortelle meg at trær og busker egentlig er dødsnoia, men jeg har ikke tenkt å finne ut av det heller.

Girson blastet godvibber som alltid, og ting begynte å ta seg opp. Klubben var i ferd med å fylles av tjommier, typer og søte jenter. Folk smilte og var glad på ekte. Det ble for mye for meg. Alle ble speis i trynet. Jeg noiet ut på folk jeg satt ved siden av i o-fagstimene, som kjenner min mor, folk jeg har lånt fargestifter og blyanter av. Gliset skjønte hva som skjedde, han kom og hentet meg og leide meg bort til et hjørne der klikken hadde søkt ly.

Ræl lener seg inn til meg og sier «Det begynte med en gang du begynte å bry deg om de, ikkje sant? Med en gang de ble ekte. At de kan gå hjem å tenke på deg. Men de fins ikkje. ikkje bry deg.» Og jeg skjønner at det eneste stedet jeg vil være på jorden akkurat nå er akkurat her med vennene mine og så…

…kommer hun inn og Flex går opp på scenen og Flex roper wæææ! og Bergen roper wæææ! og Lillegutt dukker opp og er i støtet, Larra & Ada er i støtet og Vegard ler og gir oss drinker. Vi slipper taket alle mann, bare flipper ut og flyter avgårde i hverandre, i musikken og Lars går på scenen og hun forsvinner for å danse og det er bare ansikter og kropper og…

…alt ble bare en eneste stor smørje. Folk, lyd og følelser fløt inn i hverandre til jeg ikke lenger klarte å skille hvor en ting begynte og en annen startet. Danset vi sammen, hun og jeg? Jeg husker ikke. Jeg håper det. Jeg husker noen grønne øyne som så meg, idet jeg enten deltok i en Dionysisk dans hvis betydning er over vår fatteevne, eller var jeg bare drita, ravende full omringet av en haug med idioter på en klubb før…

…noe rev meg ut av virrvarret. En merkelig tydelig retning, men før jeg rakk å komme meg et sted med oversikt, skjønte jeg at hun allerede var gått. Hun har sett meg sånn for mange ganger til å finne det sjarmerende lenger. Morsinstinktet dør når du stadig biter de i puppen.

Med nyvunnet tro på meg selv prøvde jeg å spytte og snøvle de siste restene av min selvrespekt i ansiktet til jenter som fortjener bedre. Det klarte jeg helt fint. Klubben hadde roet seg, det hadde minket på og de få som var igjen ble tydeligere. Plutselig fikk jeg øye på Lillegutt, han stod for seg selv i baren. Mumlet noe om jenter før han så ned i ølen. Amen.

Vi rakk å bli glad i hverandre før det stengte. Flippet og lo om broren hans og gamle dager. Han tilbød meg en seng. Utenfør møtte Gliset og yogababen hans. Så en tjommi få huden full av kjæresten sin. En venninne ropte etter mannen sin. Vi syntes ikke synd i de, de har tross alt noen å hjem med. Takket farvel med folket og sjanglet ned på Burger King.

På Burger King lærte jeg to ting. En: aldri tro at godvibben på Kok, blant dine venner, eksisterer noen andre steder i denne byen sent på natten.To: Aldri prøv å redd striler fra seg selv. Vi kjempet for menneskeheten, meg og Lillegutt, der inne. Og menneskeheten tapte. Vel, strengt talt var det ingen andre enn jeg som lå klint over fire dobbel Whopper cheese menyer etter et forsøk på å increase the peace, menneskeheten stod stort sett å så på. Litt av den lo. Men allikevel.

Lillegutt snakket om jenter på veien hjem. Om at han friket ut, klarte ikke si noe bra, ble så anspent når han var i nærheten av noen han likte. Jeg prøvde å booste ham opp mens jeg speiset litt ut over hele situasjonen. Jeg mener, verden er artig sånn sett: det er alltid de som er alt for fin og har alt for mye å gi som ikke tør, mens de som er full i drit behandler verden som et jævla toalett.

Vi fylte rommet hans med røyk før vi ønsket hverandre god natt. Jeg var så sliten at jeg ikke rakk å se på veggene før jeg sovnet.

Jeg våknet altfor tidlig av at jeg var merkelig våt. Jeg erindret det regnet natten før, men ikke i sånne mengder. Jeg snur meg etter Lillegutt. Han ligger ikke i sengen, men sitter foroverbøyd på en stol ved siden av. Ansiktet dradd i speise retninger. Så sa han: «Det skjedde noe i går mens du sov. Det har aldri skjedd før, eg lover… Her, eg har med noen klær til deg.»

The post Klubb Kok: Fra fadderukevors i revers til kamp for menneskeheten appeared first on NATT&DAG.

Klubb KOK har tatt over lokalene til legendariske Agora, og etter ti år med strilebonanza, VIP-lounge og lysekroner i plast er Vågard Unstad, Andreas Knoph og forretningsmann Reshad Eiyad klare for å satse tungt på klubbkultur for å berike kulturlivet i Bergen.

Les også: Bergensconnoisseur Olve Oslands eventyrlige skildring av hvordan den første kvelden gikk ned.

På klubben denne helgen spiller CHOPSTICK & JOHNJON – grunnleggerne bak plateselskapet SUOL i Berlin pakker platebaggen og kommer til Bergen for første gang. KOK-resident HKON varmer opp (ja, superprodusenten som bl.a. har produsert for Jonas V, FL3X og Devin the Dude) og han tar med seg KARSTEN. Les mer HER.

Var du ikke på åpningen? Se hva du gikk glipp av her:

Klubb KOK-åpning

38 bilder

The post Bildeserie fra åpningskvelden på Klubb KOK i Bergen appeared first on NATT&DAG.

Uncle Acid – Runaway Girls

Vi har vel alle litt en syrete onkel som egentlig er et psykedelisk doom metal band fra Cambridge.

Action Bronson – Easy Rider

Mer motorsykkel! Mer gitar! Mer syre! New York-rapper Action Bronson ble tidligere i sommer kåret til beste europesiske rapper av New York-rapper A$AP Ferg i vårt videointervju fra Slottsfjell, og her gjør han sin beste rolle siden han opptrådte for britiske pensjonister på et eldrehjem i London.

Trash Talk – «The Great Escape»

Hashtag den følelsen når man har drukket litt for mye, eller? Videoen er laget av animatørene bak serien «Sanjay and Craig», og låta skal på Trash Talks kommende album «The Great Escape».

Zammuto – IO

Nick Zammuto, tidligere i The Books, har bygget en kjempestor katapult, og invitert venner og bekjente til å legge agg og fysiske objekter i, sånn at det kan slynges ut og agg-bæreren kan bli fri for frustrasjon. Katarsis ved katapultering, altså.

Hooray For Earth – «Say Enough» from stereogum on Vimeo.

Apropos motorsykler: Hooray For Earths siste video fetisjerte motorsykler på en rimelig skremmende måte. Denne gangen har New York-bandet laget en sobrere og mer depressiv musikkvideo, men fortsatt på en rimelig skremmende måte. Hurra!

Twin Peaks – I Found a New Way

Chicago-bandet Twin Peaks har et lite søkemotoroptimalisert navn og tydeligvis en hang til nostalgi. «I Found a Way» dukker opp på (Jørn Hoel-parafraseringen?) Wild Onion, som også kommer ut denne uken. Videoen er ifølge Ryan Ohm en hyllest til filmen The Sandlot fra 1993.

UKENS DÅRLIGSTE:

Korn – Hater (Live video)

Selv ikke den gamle funfacten om hvordan Korn fikk navnet sitt er morsom lenger. Ingenting er morsomt lenger etter det der.

The post Ukens beste musikkvideoer appeared first on NATT&DAG.

Bildet av den amerikanske journalisten James Foley, sittende på kne i oransje fangedrakt foran en sortkledd, maskert mann med kniv, ble spredd på sosiale medier kort tid etter at jihadistgruppen publiserte en video hvor Foley brutalt henrettes. Ikke lenge etter var skjermdumpen publisert på de fleste nettaviser, til tross for at YouTube og Twitter suspenderte brukere som delte videoen eller bilde.

IS (tidligere Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL))  har de siste årene hatt en økende aktivitet på sosiale medier, og stillbilder av voldsomme propagandavideoer er langt fra det eneste den islamistiske terrororganisasjonen får ut til omverdenen.

- Ekstremt ambisiøs PR-kampanje

Nærmest parallelt med at IS har okkupert flere og flere landområdet i Syria og Irak har nye følgere på Twitter eller YouTube økt. Da angrepene på Mosul, Iraks nest største by, begynte i starten av juni, var det en tilsynelatende koordinert PR-kampanje hvor flere Twitter-kontoer tweetet med samme budskap: «Vi kommer, Baghdad», og et IS-flagg vaiende over Iraks hovedstad.

I etterkant av Mosul-angrepene uttalte ekstremist- og sosiale medier-analytiker J.M. Berger at gruppen benytter seg av en effektiv sosiale medier-strategi.

- Dette er en kombinasjon av en ekstrem ambisøs militær kampanje og en ekstremt ambisiøst PR-kampanje, hvor sosiale medier er en stor del av den sistnevnte, sa Berger til CBS News.

Egen app

For å omgå eventuelle restriksjoner pålag av Twitter lanserte også gruppen sin egen Android-app, kalt «The Dawn of Glad Tidings», hvor de kunne kommunisere direkte og usensurert til sine følgere, i tillegg til å poste Twitter-meldinger via brukerne  som hadde lastet ned appen.

Det var mulig å laste ned «The Dawn of Glad Tidings» inntil nylig, da Google tilsynelatende fjernet appen fra deres systemer.

Hipster-jihadist

I tillegg til den jevnlige strømmen av henrettelsesvideoer av irakiske soldater, skrytevideoer av terrorveldet i de okkuperte områdene og trusler om ytterligere ekspansasjon eller terroraksjoner, gjør IS også andre, mindre voldsomme, fremstøt, som i stor grad er rettet mot barn og ungdom.

Selfies, blogger og memes er noen av metodene gruppen benytter for å nå ut til en yngre gruppe av mulige meningsfeller. I tillegg har en ung egypter ved navn Islam Yakan, kjent som «hipster-jihadisten», blitt en profilert skikkelse i gruppens #some-taktikk.

Gruppen har også tidligere brukt vestlig utseende jihadister aktivt i sosiale medier. Den rødskjeggede tsjetsjeneren Omar al-Shishani dukket ofte opp i IS’ videoer, og ifølge nyhetsbyrået AP skal al-Shishani i senere tid ha gått fra rollen som islamistisk posterboy til overordnet militær leder for IS.

Katter og kalasjnikover

Selv ikke kattememes, internetts mest brukte og tilsynelatende mest elskede memevariant, lar IS gå ubrukt.

I det som kan virke som et forsøk på å vise den mykere siden av IS har  det blitt opprettet en Twitter-konto som nesten utelukkende tweeter bilder av gruppens jihadister som koser med katter.

- Vi vil ikke vise flere  halshugginger utført av IS

Det er dog mulig at den ambisiøse PR-gjengen i IS må tenke i nye baner. Twitter utestengte resolutt og uten nåde brukere som viderebrakte støtende bilder fra Foley-videoen, og YouTube jobbet raskt og iherdig med å fjerne videoen. Også LiveLeak, som har spesialisert seg på å tillate videoer som andre videonettsteder ikke vil ha, og som opplevde at trafikken inn til siden etter Foley-videoen var så stor at den nesten kræsjet, har i etterkant uttalt at de «ikke vil vise flere halshugginger utført av IS».

- Vi har vist verden denne grufulle formen for henrettelse mer enn en gang før, og vi finner ikke noen overbevisende grunn til å på noen som helst måte bli ansett for å fremme denne gruppens handlinger, het det i en uttalelse fra videonettsiden.

The post #IS på sosiale medier: Katter, kalasjnikover og hipster-jihadister appeared first on NATT&DAG.

Apeselfien som ble tatt av en ikke navngitt ape har skapt bruduljer i Amerika.

Naturfotograf David Slater mente at siden kameraet juridisk sett tilhørte ham var han også den rette eier av eventuelle apetatte selvportrett. Wikipedia mente derimot at apebildet ikke falt under vanlig opphavsrettslig vern, og at Slater dermed ikke hadde mulighet til å få bildet fjernet fra deres sider, eller bli betalt royalties for bildet.

Nå har endelig US Copyright Office kommet med sitt svar, og det er en seier for apen på alle punkter: Forvaltningsorganet mener at de kun kan godkjenne opphavsrettslig vern på bilder tatt av mennesker. Som første eksempel på hva de ikke kan godkjenne? Bilder tatt av aper.

Så vidt vi i NATT&DAG-skyskraperen forstår betyr det at det er fritt frem for bruk av apeselfies i alle saker vi lager fra nå av.

En ny ære begynner! Her er andre ting som heller ikke har opphavsrettsling vern:

- Veggmalerier malt av elefanter

- Drivved formet av havet

- Sanger angivelig komponert av Den Hellige Ånd

Endelig! (Hele rapporten fra US Copyright Office kan du lese her.)

The post Aper får ikke copyright på bildene sine. Fritt fram for bruk av apeselfies! appeared first on NATT&DAG.

– DET FØRSTE JEG tenkte da jeg så et fotograf av Jeffrey Dahmer, var, wow, han var skikkelig kjekk! Jeg ble fascinert av at jeg kunne finne en person som har gjort så grusomme ting attraktiv. At jeg lett kunne latt meg forføre av ham.

Det var for tre år siden at en kompis av regissør Øystein Johansen introduserte ham for seriemorderen. Med «The Dahmer Syndrome» er Johansen nå aktuell med sin andre forestilling om Dahmer. I stykket forsøker Johansen å se verden med Dahmers logikk; at hans univers kan være tiltrekkende samtidig som det er frastøtende.

Bildene av den amerikanske seriemorderen har utvilsomt noe tiltrekkende ved seg; det slørete blikket og antydningen til et smil. Hva er det som gjør at vi lar oss fascinere?

– For min del var det mest spennende med Dahmer at han var så normal. Han levde et helt vanlig liv hvor han jobbet på en sjokoladefabrikk i Milwaukee. Han hadde få venner, men naboene så på ham som en vennlig og stille nabo. Ingen kunne tro at han drepte og spiste de mennene han tok med hjem. Dahmer ville komme nær sine ofre, han ville være så nær at han drepte dem for å komme helt inn til dem.

Johansen påpeker at ønsket om å være nær de en er glad i er gjenkjennelig, men at Dahmer – åpenbart – tok det til sin ytterste konsekvens. Fremgangsmåten til Dahmer bærer ifølge Johansen preg av at morderen følte en slags forvridd kjærlighet til sine ofre.– Dahmer nærmest kjærtegnet sine ofre til døde. Det var en blanding av kjærlighet, seksualitet og kannibalisme. Han var svært forsiktig med hvordan han gikk frem. Han dopet ofrene sine slik at de ikke skulle føle smerten ved å bli drept.

I din første forestilling om Dahmer, «A Thing of Beaty» rettet du fokuset mot barndommen og hans fascinasjon for dyreskjeletter og taksidermi. I utgangspunktet er dette en sær, men ufarlig interesse. Men hos Dahmer utvikler dette seg til en farlig besettelse – han tok vare på kroppene og skjelettene til sine ofre. Hva fikk interessen til å ta en slik farlig vending?

– I «A Thing of Beauty» ønsket jeg, i samarbeid med skuespillforfatter Malmfrid Hallum, å gjøre Dahmer så normal som overhode mulig. Han forteller om sin hobby, om hvor han bor. Det usagte blir dermed viktigere, og mer påtrengende. Hans fascinasjon for det å se hva som var på innsiden av dyr, ble til en besettelse.

«Jeg ble fascinert av at jeg kunne finne en person som har gjort så grusomme ting attraktiv. At jeg lett kunne latt meg forføre av ham.»

Johansen påpeker at Dahmers første drap var et uhell, og at barndomshobbyen var til hjelp når han skulle skjule ugjerningen.

– Han plukket opp en haiker som han tok med hjem. Etter at de hadde hatt sex, ville haikeren gå, men dette ville ikke Dahmer, og dermed tok han en håndvekt og slo haikeren i hodet. På grunn av sin hobby var det lett for Dahmer å dele opp liket i små deler, og dermed begrave delene i skogen bak huset. Hans samlehobby var nok ikke utslagsgivende for hvordan historien hans utviklet seg, men heller en del av hans personlighet.

REGISSØR: Øystein Johansen.

Det er et fremtredende trekk ved massemordere er gjerne at de har levd et isolert liv, hvor de i ro og mak har kunnet fordype seg i ideer som for verden utenfor virker fordreide og syke. I din nye forestilling «The Dahmer Syndrome»  antyder du at Dahmers isolasjon fra verden var en hovedårsak til at fyren frika ut og tok livet av alle disse menneskene. Er ensomhet skadelig?

– Jeffrey Dahmer var åpenbart ensom, og søkte nærhet. Men dette kom i konflikt med hans behov for å ha total kontroll over de han møtte. Mot slutten eksperimenterte han med å borre i hjernen til de døde ofrene, og sprøyte hormoner inn slik at øynene skulle se levende ut. Noen år tidligere drømte han helt enkelt om å ligge stille inntil sovende menn. En nærhet fri for det sosiale spillet som kreves i våken tilstand.

Forstår du Dahmers handlinger som et uttrykk for menneskets natur, eller noe u-menneskelig?

– Dahmer handlet ut fra sin besettelse, ikke noe annet enn det. Han hadde et sterkt ønske om å være nær noen, samtidig som han ville være den aktive parten i relasjonen. Så aktiv at hans offer ble totalt passiv og dermed måtte dø.

«Dahmer ville komme nær sine ofre, han ville være så nær at han drepte dem for å komme helt inn til dem.»

I «A Thing of Beauty» inviterte du publikum inn i Dahmers stue, til å komme nær massemorderen. Hvorfor valgte du å gjøre det på denne måten?  

– Det var viktig for meg å gi publikum en erfaring, en opplevelse av et møte med en helt vanlig person. En nabo, eller en man ser på gaten. Med et slikt møte blir du lettere konfrontert med skuespiller Marius Mensink sin naturlige tilstedeværelse, du får en blanding mellom tiltrekning og frastøtning.

Ønsket du at vi skulle få anledning til å foreta et nærstudium av morderen? Som et slags freakshow? Eller var intensjonen at publikum skulle få et inntrykk av hvordan ofrene må ha hatt det i timene før sin død? 

– Jeg ville skape en situasjon som vi alle kan kjenne igjen: Det å bli med en fremmed hjem for første gang. Stillheten, nervøsiteten, usikkerheten. En one-night-stand med en kjekk fyr, en følelse av å være velkommen, samtidig som du er litt usikker på hvordan du skal forholde deg til vedkommende.

Hovedrolleinnehaver Marius Mensink var ganske fryktinngytende som Dahmer, hvordan gikk dere frem for å utvikle karakteren? 

– Jeg opplever ikke Mensink som fryktinngytende; vi jobbet frem hvordan han skulle være så naturlig som overhode mulig. Mensink er en utrolig vakker mann som jeg godt kunne blitt forført av. Litt sånn som da jeg så et fotografi av Jeffrey Dahmer for første gang.

The Dahmer Syndrome settes opp på Black Box Teater, 27.-31. august.

The post Seriemorderen som kjærtegnet sine ofre til døde appeared first on NATT&DAG.

Konseptet Sunday Classics tar høyde for å gjøre noe med nettopp det. Siden juni i fjor har de i et imponerende tempo arrangert klassiske konserter på Ingensteds hver søndag. Uten en konkurrent, helt alene.

Etter et lite opphold i vinter er det vellykte konseptet nå på plass igjen. Denne gang månedlig og på nytt sted. Det nye lokalet heter Sentralen Kulturhus og ligger i Kvadraturen. Omgivelsene er også denne gangen litt uvanlige for genren da konsertene blir avholdt på et råloft (går heis rett opp)

Med kulturringreven Martin Revheim i spissen som prosjektleder, er stedet Sparebankstiftelsen DNBs lille gave til byens kulturorganisasjoner. Nærmere bestemt 42 ulike organisasjoner holder nå til under samme tak i det som inntil 2012 var Oslos lengst levende baderomsbutikk.

Det som skiller Sunday Classics fra en tur i operaen eller konserthuset er flere ting. Først og fremst er den grå paletten av eldre menneskers bakhoder byttet ut med en litt mer variert valør. Litt av kjernen i ideen er nettopp å nå ut til yngre mennesker, men på samme tid unngå å måtte hore seg til et ”cappen på snei” kompromiss. Eneste som forventes av publikum er at de ikke snakker under konserten. Utover det er det en helt uformell og avslappet stemning med øl og vin i glasset. Og siden vi er først inne på det avslappende element: få ting er mer balsam for sjelen etter en hard helg som live klassisk musikk på en søndag.

Følg med på programmet til Sunday Classics. Vi har hørt rykter om både stor operaoppføring av avgangsstudentene på Opera Høyskolen, samt konsert av et stort strykeorkester. Søndagens konsert som for øvrig er avslutning til Kammermusikk festivalen, ser imidlertid slik ut:

Emil Huckle-Kleve – fiolin
Cathy Donnelly – cello
Bendik Finnerud – piano

Franz Liszt (1811 – 1886): In Festo Transfigurationis Domini Nostri Jesus Christi S188

Claude Debussy (1862 – 1918): Prélude nr 7 Ce qu’a vu le vent d’ouest
Frédéric Chopin (1810 – 1849): Etyde nr 12 opus 25
Gabriel Fauré (1845 – 1924): Elegi opus 24 for cello og piano
Gabriel Fauré: Sonate for fiolin og piano i A­-dur opus 13 Allegro molto

— PAUSE —

Antonin Dvorak (1841-1904): Pianotrio i e­-moll opus 90 «Dumky»

Lento maestoso – Allegro vivace – allegro molto
Poco adagio – vivace
Andante – vivace non troppo
Andante moderato – allegretto scherzando – gallegro
Allegro
Lento maestoso – vivace

Sentralen ligger i  Skippergata 22, 4 etasje (med heis).

Søndag, 24 august, 15.00 – 17.00.

Kr 150.

https://www.facebook.com/SundayClassicsAtSentralen?fref=ts

https://www.facebook.com/sentralenoslo?fref=ts

http://oslokammermusikkfestival.no/?konserter=29

The post Den glemte scene appeared first on NATT&DAG.

– Sikker på at den er i orden?

Filmfestivalen i Haugesund er over for i år, og Jean-Pierre og Luc Dardennes film To dager, en natt fikk æren av å avslutte den. Lillebror Luc er i byen for å snakke om filmen, men bekymrer seg over at lydopptakeren min ikke viser synlige utslag. Han roper mot den:

– Un, deux, trois, quatre!

Alt er i orden. Samtalen blir dokumentert, og den tidligere dokumentaristen lener seg tilfreds tilbake.

De belgiske brødrene startet sin felles karriere med en håndfull dokumentarer på 70- og 80-tallet, men i løpet av de siste 30 årene har de – med sine usentimentale sosialrealistiske dramaer – markert seg som udiskutable arthouse-favoritter.

To dager, en natt dreier seg om en kvinne, Sandra (Marion Cotillard), som står i fare for å miste jobben, og må i løpet av en helg besøke alle sine kollegaer for å trygle dem om å la henne få bli. Arbeidsgiveren har gitt de ansatte valget mellom å beholde henne eller å miste den årlige bonusen, og for mange er bonusen nesten like uunnværlig som jobben er for tobarnsmoren Sandra. Medmenneskelighet koster.

To dager, en natt er så utvilsomt en Dardenne-film, men likevel noe utypisk: Filmspråket er mindre rufsete – det ristende håndholdte kameraet er blant annet borte – og med Cotillard på laget jobber de for første gang med en stjerneskuespiller.

– Rollefigurene blir tvunget til å arrangere en avstemning om hvorvidt de skal beholde en kollega. Har dere funnet på dette konseptet selv eller kjenner dere til at noe lignende faktisk har funnet sted?

– At Sandra må gå rundt og banke på kollegaenes dører, og at hun bare har denne ene helgen å gjøre det på, har vi funnet på. Men at hun har vært sykemeldt, og at arbeidsgiverne antar at hun antakeligvis ikke vil være like arbeidsom når hun kommer tilbake, det skjedde faktisk på en fabrikk i Frankrike på 90-tallet. Da var det det samme: at de ansatte som var igjen skulle få en ekstra bonus mot at de sa opp vedkommende. Så det er basert på en sann historie.

– Men det har det vært lignende situasjoner, i for eksempel Italia og USA, hvor de ansatte har vært med på å bestemme om folk skal få bli eller ikke. Da har det også slått den andre veien: at de har vært solidariske, at de har gått med på å gå ned i lønn for å beholde andre ansatte. Det er jo en forferdelig situasjon. Det er i utgangspunktet en grusom vekt for et menneske, det å skulle være med på å velge bort noen. Men jeg tror at de som har vært med på slikt – og spesielt i tilfellene hvor de har vært solidariske – antakelig har kommet mye sterkere ut av det.

– Hvordan Cotillard kom med på laget?

– Vi var medprodusenter på Rust og Bein (Jacques Audiard-regissert film fra 2012, hvor Cotillard spilte en av hovedrollene, journ. anm), og det var der vi traff henne. Utfordringen var å få henne inn i vårt univers, og ikke være den store stjernen, men få henne til å bli en av de andre. Det er det vi har prøvd å oppnå ved hjelp av en slags repetisjonsøvelsen under innspillingen – at scener blir repetert gang på gang, så det ikke fremstår som Cotillard som spiller, men at hun er Sandra. Det var veldig viktig, med tanke på de andre skuespillerne – for det var en del av de som ikke hadde spilt på film før – at det ikke ble noen barrierer mellom henne som stjerne og de andre som var litt mindre kjente. Det var en av hensiktene med all den repetisjonen, å få ned denne veggen.

Det bør skytes inn at filmen består av en god del lange tagninger, ofte på flere minutter. Visstnok skal enkelte av disse ha blitt gjentatt opp til 80 ganger – det er således ikke rart at Cotillards rollefigur ser så overbevisende medtatt og utmattet ut.

– At dere gjør mange tagninger er vel ikke spesifikt for denne filmen? Dere har jo fått et slags rykte å gjøre disse repetisjonene.

– Vi har brukt denne metoden i noen av de andre filmene, særlig i Gutten med sykkelen (brødrenes forrige film fra 2011, journ. anm). Men da koster selvsagt filmen mer å produsere, i og med at pengene da går til all den ekstra tidsbruken.

– Men denne metoden brukes altså for å få alle filmens elementer til å smelte sammen?

– Det er stort sett for å prøve å finne det perfekte. Vi prøver jo og feiler med kameravinkler, hvordan skuespillerne står og går… Skuespillere kommer gjerne med en holdning om at de skal være på en viss måte. Når vi øver igjen og igjen brytes dette ned, og de begynner å slappe litt mer av, finner ting i seg selv til å bruke. Så kommer rollefigurenes personlighetener på plass etter hvert.

– Dere har jo vært dokumentarister, så det er interessant at dere nå benytter muligheten til å gjenta øyeblikk til de blir helt perfekte.

– De var også litt konstruerte, de dokumentarfilmene, hehe. Vi klarte aldri å få frem nøyaktig det øyeblikket vi ville. Men ofte handlet dokumentarene om fortiden, og ikke om aktuelle, samtidige situasjoner.

– Men hva får dere fortalt med fiksjon som dere ikke fikk fortalt med dokumentarene?

– Det kommer veldig an på situasjonen. Med fiksjonsfilm kan du for eksempel filme noen som forbereder seg til å drepe noen, og dermed utforske personen som gjør det. Du kan eksperimentere med hvordan den personen skal være, hvordan det skal skje. Det kan du jo ikke i en dokumentar. Jeg tror likevel at det er mulig å gjøre noe like intenst med en dokumentar som en fiksjonsfilm.

– På film er du ofte på jakt etter en ekthet, og i noen av våre filmer, for eksempel Sønnen eller Lornas Stillhet (fra henholdsvis 2002 og 2008, journ. anm), er det jo enorme følelser involvert. De vil det være vanskelig å finne i en dokumentar, for ekte mennesker vil ikke slippe deg like tett innpå. Vi er på jakt etter en eller annen form for sannhet, som vi ikke er så sikre på at det vil være så lett å finne i en dokumentar.

To dager, en natt har kinopremiere 5. september.

The post Luc Dardenne og jakten på sannheten appeared first on NATT&DAG.

Woho! Sommerferien er over, skolen er i gang – endelig har rektor låst opp datarommet, så vi får laget Søndag Summarum igjen. Skjedd noe lol i sommer? Vi har vært på Hudøy hele ferien og ikke fått med oss en dritt! Nå er vi endelig tilbake og har latt solbrune peniser frolle med nyhetsagurker.

Ukas anmelderkonsept:

(faksimile: nrk.no)

Jaja, fortsatt bedre enn andre kreative anmelderkonsepter som “Mann (44)” i Dagbladet eller “Stein Østbø” i VG.

Ukas sterkeste mening:

Forspist deg nå, Bjørn?

Ukas nykommer: Heisann! Ny SU-leder, jo! På tide. Vi var to livsfjerne utspill fra å få posttraumatisk stress av de stive nipplene på pressebildet til han forrige. Den nye, en Nicholas Wilkinson, ser langt mildere ut – ja, nesten urovekkende snill og koselig – på sitt. Politisk er han imidlertid en friskus, og starter sin ledergjerning med en slags dobbelpopulisitsk-sklitakling mot Per Sandberg.

(faksimile: db.no)

Sistnevnte anmodet nemlig tirsdag vår hjemlige ekstremislamist, Ubaydullah Hussain, om å ha seg ut av landet. Kanskje mest for å tøffe seg litt for Islam-skeptiske velgere? SU lot seg imidlertid ikke male opp i noe snillismehjørne, og fulgte alt samme kveld opp med å si at ikke bare ønsker de Hussain ut av Europa, de betaler flybiletten! Det har seg nemlig slik, mener Wilkinson, at Hussains tilstedeværelse gjør at FrP sprer antimuslimsk propaganda. Og denne antimuslimske stemningen vil SU bekjempe ved å deportere en muslim. Niiiice! Velkommen til offentligheten, kompis. Dette blir lol.

PS: Ja, også er det jo litt gøyalt at den unge venstresiden mener man bør sende nordmenn med ekstreme, importerte ideologier dit ideologien hører hjemme. Det kan jo minne LITT om den gangen en og annen i den leiren stadig fikk beskjed om å pelle seg til Kina om de digga Mao så mye.

Ukas profet: Siv Jensen har vært mindre opptatt av Hussain, og mer av å si “hva var det vi sa?”. FrP har advart mot dette, mener hun. AHA! Om vi bare hadde skjønt tidligere at løgnaktige påstander om at «alle terrorister er muslimer» og konspiratoriske, islamofobe begreper som «snikislamisering» EGENTLIG var kryptiske, geopolitiske analyser som advarte om fremveksten av ISIL.

(faksimile: vg.no)

Ukas nyord: Ajaj, her sitter man og river seg i håret, desperat letende etter en måte å beskrive tematikken i Lars Saabye Christensens allemannseide Beatles på, og så…

Selvsagt! Så klart! Oppveksten til fire gutter på Oslo vest er BELYSNINGSVIKTIG! Selvfølgelig er den det.

Det er også interessant å lese at “Beatles”-filmatiseringen representerer ett av de få tilfellene der en «krampaktig følelse av Olsenbanden jr.» SVEKKER, snarere enn STYRKER, en film. Avslutningsvis blir filmen karakterisert som en tidskoloritt, og får dermed – i henhold til Vær Plagsom-plakaten – automatisk terningkast 4.

Ukas fremskritt: Omsider har noen blitt tatt for segway-promillekjøring på Tjuvholmen! Vi takker for omtalen, men ber osloby.no om å slå av autocorrect til neste gang:

Det skal selvsagt stå at vi “ikke var helt på Bølgen & Moi”, men på vei ;)

Ukas hipstere: SEFF kom Europas første ebola-utbrudd i Berlin. Litt småflaut å se hvordan norske hipstere går rundt og hoster og harker her i nisseluebyen, når man vet hva det går i nede på kontinentet. Med tanke på at man ikke slipper inn på Berghain uten kopper om dagen, er det jo søtt med nørdsa som soser rundt med AIDS på Dattera.

Ukas appell: Dette sto 100% seriøst i en kommentar i Aftenposten.

Ehm…. hva behager?

Nei, ingen vits her. Denne snakker for seg selv.

Ukas satiremestere: Det er ikke bare ungsosialister som kan tjene på at sprø islamister sier sprø ting. VGs humorkatedral Helt Normalt benyttet anledningen til å kline til med litt fiffig satire i saken “Ubaydullah Hussain får hus på Maihaugen” (Fordi han har utdatert tankesett, ikke sant?). Ordentlig morsomt blir det imidlertid først i kommentarfeltet hvor VGs administrator slår seg litt løs med en skarp kommentar om at muslimer er et folkeslag og egentlig er like ille hele gjengen.

Friskt, VG! Etnisk profilering? Mer som etnisk ROFLering ;)

Ukas unge:

(faksimile: vg.no)

Ukas digg-å-være-norsk: I blant er det godt å løfte litt på nisselua og se hva våre naboer holder på med. Ta denne denne ukas ordveksling over Øresund om det danske kunstkonseptet “Med andre øyne”. Prosjektet går ut på å sminke deltagerne så de ser ut som de har en annen etnisitet og deretter slippe dem løs i bybildet for å lære en lekse om perspektiv eller noe i den duren. Mens «blackface mot rasisme» er grei skuring i Danmark, har opplegget møtt hard kritikk i Sverige. Dermed står debatten: Er danskene tilbakestående rasister eller svenskene hårsåre libfags? (begge er riktig, norsk anm.). Hitill har man ungått det det virkelig sensitive spørsmålet: Går noens skattepenger til dette tullet?

Ja, ja. Her er i alle fall noen dansker som lærer seg et og annet om fordommer og sånn:

(faksimile: medandreojne.com)

Ukas dyr med hatt: Endelig en ordfører som er mer kozebamzete enn Fabian Stang :)

(faksimile: huffingtonpost.com)

Ukas feriefenomen: ;););)

(faksimile: db.no)

Ukas storebror: Noen som husker for noen uker siden når PST bevæpnet en haug politifolk med maskinpistoler, og sendte dem til dels i sivil ut i gatene? Herlig unorsk stemning! Nå vil PST-sjef Benedicte Bjørnland følge opp suksessen ved å samle inn og analysere nordmenns netttrafikk. Konfrontert med at dette kan få katastrofale konsekvenser (kronikker med 1984-referanser, for eksempel), svarer Bjørnland at det å være kritisk til overvåkning er litt sånn andedammete. Vi vil NØDIG være flåsete og så tvil om PSTs kompetanse, bare minne om at sikkerhetstjenesten står bak dette:

Ukas juxtaposition: VG bringer nyheten om at Fremskrittspartiets populistiske språk har skapt ekstremisme. Samtidig demonstrerer de selv hvor ekstremt LOL språket kan brukes:

(faksimile: vg.no)

Ukas bok: Utdrag fra samtale mellom to sixpencer:

– HVOR blir det av diktboka for oss som gjerne tar oss en liiiten tur til Berlin for å se Wilco live?

– Den har kommet…

– Den HAR kommet?!

– Ja,  «Jeff Tweedy, liksom», en diktbok om hvordan forfatter Stian Johansen tror livet til Jeff Tweedy fra Wilco har vært. Betimelig diktning!

– Jøss! En blanding av dikt, noter, prosatekster, fiktive intervjuer og scener fra dokumentarfilmer om Wilco?

– Ja! Boka skaper en stemning av amerikansk beat og litt sliten hverdag!

– Verdens to beste ting! Litt sånn Håvard Rem!

– Ja!

[slutt]

Serr, slutt.

Ukas advarsel:Facebook tester ut “satire-varsel”. Flere facebook-brukere har visstnok klaget over at det er vanskelig å skille ekte nyheter fra satirenyheter i feeden, og krever nå at sistnevnte merkes med advarselen “[Satire]”. Hvorvidt satire-merkingen blir en permanent løsning etter facebooks testperiode vites ikke.

[Satire]: Men, vent – hva om nyheten om at facebook tester ut satire-varsel er satire? Har BA.no vært satire hele tiden? Det forklarer isåfall en hel del. Vi får ringe facebook og spørre.

Ukas «finn 3 feil»: Dagbladet melder på forsiden av Magasinet at Kong Halvor har makt, penger og milloner av følgere.

Ukas opptreden: Trodde du det var DU som var klein denne søndagen? Sjekk ut Jan Fredrik Karlsen som synger Mustang Sally på Allsang På Grensen, kompis!

The post Søndag Summarum: Ekstremt mye IS og andre sommerproblemer appeared first on NATT&DAG.

Bøddelen som på bestialsk vis henrettet den amerikanske journalisten James Foley i IS’ navn, har blitt identifisert av britiske myndigheter, skriver britiske Sunday Times i dag. Avisens kilder vil ikke si noe om hvem de har identifisert, men Sunday Times spekulerer – i likhet med en rekke andre medier – i om den skyldige kan være britiske Abdel-Majed Abdel Bary. 

Den 23 år gamle London-mannen har tidligere blitt viet stor oppmerksomhet i britiske medier etter at han postet et bilde av seg selv poserende med et avkappet hode ledsaget teksten «Chillin’ with my homie or what’s left of him». Flere har påpekt at Barys høyde, hudfarge og kropsbygning ser ut til å stemme med bøddelen, og at aksenten og stemmen er lik den man hører på videoen.

Den muslimske gruppen den Islamske Stat (IS / ISIL / ISIS) har annektert store områder av Irak og Syria, og er kanskje det mest skremmende som skjer i verden akkurat nå (at Al-Qaida ikke vil vedkjenne gruppen bør gi en god pekepinn på hvilken grad av mørke vi snakker om).

Bary, som av uransaklige grunner har meldt seg frivillig som instrument for gruppen – ifølge Daily Mail fordi han skulle «leav(e) everything for the sake of Allah» – er trolig verdens mest avskydde mann for øyeblikket. Men før Bary ble en internasjonalt forhatt jihadist med hele verden på nakken, rappet han under navnet L. Jinny (for øvrig spilt på BBC). L. Jinnys musikalske stil er et sted mellom samfunnskritisk «backpackerrap» (evnt. «conscious»), grime og en total forakt for hip-hop. Man kan spekulere i akkurat hva det var som fikk Bary til å bli en ekstrem fundamentalist, men at rapkarrieren trolig ikke ga den status- eller samfunnsfølelsen han hadde håpet på, men som han nå får, er sørgelig åpenbart.

Nå går imidlertid musikkvideoene hans en seiersgang på YouTube. De er følgelig tungt bombardert av et mildt sagt fly forbanna kommentarfelt – alt fra drapstrusler, om man bør skille skaper fra verk, til hårreisende ignoranse i form av sitater som for eksempel «Lots of talent – too bad about the ISIS shit». Det ironiske er at Bary, mannen som med stor sannsynlighet har halshugget en Amerikansk journalist på bakgrunn av å straffe USA – landet og kulturen IS hater, bare for ett år siden lagde låter som er som spyttet ut av et generisk hip-hop-maskineri fra, ja du gjettet riktig, USA.

I «The Beginning» rapper han over The xxs «Intro». «The Beginning» handler om «fake artists» som ikke er «a part of the circle». Bary rapper videre: «Give me the pride and the honour like my father, I swear the day they came and took my dad, I could have killed a cop or two», og hinter til at faren er mistenkt for å ha vært en av Osama Bin Ladens høyeste offiserer.

«Overdose» er en slags blodfattig og billig Kina-kopi av Rick Ross.

«Dreamer», duetten med Tabanacle, gir indikasjoner om en rapper som ikke evner beherske en av de viktigste egenskapene en rapper må ha: timing.

Det absurde og forvirrende tankegodset til Bary blir ytteligere understreket av denne tribute-videoen til Anonymous.

The post Den mistenkte IS-bøddelens fortid som rapper. appeared first on NATT&DAG.

Det var bra stemning på Sexhibition på Rockefeller i helgen. Vi så både menn og damer strippe (hehe, de kledde av seg!) og hang med pornografer og greier, en fyr vi tror muligens vant en strippekonkurranse sto og gnei kuken sin opp i trynene på mange damer på første rad, og det er omtrent det vi husker. Kort fortalt!

Vi sleit noe jævlig med (og fikk noe jævlig med kjeft for) å ta bilder der inne. Skjønner ikke folk at vi kommer fra pressen? Følg med i timen, ‘a! ;)

Her kommer likevel noen fotos:

The post Bildeserie: Sexhibition appeared first on NATT&DAG.

I dag stenges landets eldste åpne narkotikamarked, Nygårdsparken i Bergen, for en såkalt oppussing. Daværende sosialbyråd Dag Inge Ulstein fra KrF presenterte nyheten for pressen i september 2013, samtidig som han hevdet at det har vært en halvering av rusavhengige i parken siden 2010. Påstanden er fremdeles udokumentert. Stengingen kalles av flere Bergensaviser for et nødvendig eksperiment. Men å jage bort marginaliserte mennesker fra sentrale byområder er ikke så eksperimentelt som det engang var. Tvert imot er dette nå en helt vanlig norsk strategi for å håndtere grupper av slitne og fattige som ikke følger reglene de er pålagt.

I Oslo finnes et mantra alle heroinister roper etter politifolk som ber dem komme seg vekk: «Men hvor ER vekk, da?!».

Når den nye parken åpnes skal det i følge Bergensavisene «aldri mer tillates kjøp og salg av narkotika» der, men det skrives ingenting om hvordan dette skal gjennomføres uten at det går på bekostning av nødvendige hjelpetiltak eller øvrig kriminalitet i bybildet. Ved å fjerne en sosial arena for rusmiljøet vil heller ikke deres nye situasjon være som før, men langt verre. For at rusavhengige nå skal ha en sosial arena, henvises gruppene til byens nye kommunale MO-sentere, som alle er bekvemmelig plassert på utkanten av byens sentrum. Lederen i mandagens Bergens Tidende forteller om en tverrpolitisk, men «forsiktig optimisme» for at brukere nå heller vil søke hjelp på slike nyopprettede mottaks- og oppfølgingssentre for rusavhengige.

«Årsaken til den tverrpolitiske, men forsiktige, optimismen i bystyret er de nyåpnede mottaks- og oppfølgings-sentrene (MO-sentre), der rus- avhengige får et variert tilbud fra kommunen. I dag vil forhåpentlig brukerne som vanligvis tilbringer dagene i parken gå ned til Nygård bybanestopp, kjøpe seg et Skyss-kort og ta banen til Wergeland for å oppsøke hjelp.» -Bergens Tidende på lederplass 25. august 2014

På spørsmål fra Bergensavisen om hvorvidt rusmisbrukere vil kunne oppholde seg i andre parker, svarer politiet at de vil bruke hjemmel i politiloven til å vise bort personer som etablerer kriminelle arenaer andre steder. Så er det opp til leseren å forstå at enkelte mennesker etablerer slike kriminelle arenaer ved sitt blotte nærvær. I Oslo finnes et mantra alle heroinister roper etter politifolk som ber dem komme seg vekk: «Men hvor ER vekk, da?!».

Debatten som har rast i lang tid, er ved et foreløpig endepunkt. Innleggene har vært mangfoldige. Blant mytene som har florert var et slags høydepunkt da bildet av den kyniske narkolangeren dukket opp, som hentet ut fra 60-tallet. I velforeningsbladet Vel&Bra ble studenter advart mot at «en hyggelig fyr byr på en tjall». Denne mannen er selvsagt en langer som vil skaffe seg kunder, ansatte og lagerplass for narkoen sin i studenthybelen. Saken ble smakfullt illustrert av Tarzan som slåss mot en diger gorilla, alt for å forhindre at studenthyblene skulle ende som «tragiske narkoreir».

Velforeningen ser til å ha klare meninger om narkotika, uten å inkludere noe standpunkt til stengingen av parken. En annen aktør i debatten har vært politiet selv. Bergenspolitiet har de siste årene markert seg med store narkoaksjoner mot unge rusbrukere, blant annet på videregående skoler, hvor mange av de arresterte nå har mistet retten til å føre motorvogn på grunnlag av såkalt manglende edruelighet. Praksisen er meget restriktiv og ikke proporsjonal med den øvrige håndhevelsen for alkoholbrukere. Det fremstår som nok en sosialpolitisk fallitterklæring.

Så lenge all befatning med narkotika er definert som straffbar, vil selve tilværelsen som rusbruker være straffbar. Det spiller liten rolle om du ønsker å hjelpe et menneske du har plikt til å straffe. Det er også her politiske styresmakter fremstår som maktesløse; når det er definert som politisk «umulig» å fjerne straffereaksjoner fra denne typen forbrytelser vil det også være umulig å finne sosiale tiltak som kan veie opp for konsekvensene av straffen. Grupper som lever under trusler om straff og fordømmelse lever i evig opposisjon. Utfallet kan ikke undervurderes lenger. Dette er prisen vi som samfunn har betalt for å jakte på dem. Frykten for straffesanksjoner har for høyt volum i deres ører. De hører ikke på oss lenger. Symbolpolitikken kostet oss relasjonen med samfunnets svakeste, og nå er tilliten borte. Vi bør diskutere hvordan vi kan få den tilbake.

To gruppers interesser har nå stått hardt mot hverandre i Nygårdsparken i over 50 år; Den ene bestående av marginaliserte mennesker som benytter området, og deres beskyttere. Den andre er en tverrpolitisk fløy som nå ser det som den beste løsningen at alle forlater området.

Åpne rusmiljøer er et resultat av tilbud og etterspørsel etter tunge rusmidler. Enhver arrestert selger erstattes hurtig med en ny opportunist. Men er lukkede rusmiljøer virkelig så mye bedre? Det er tydelig at byrådets sosialstrategi har feilet, og at lokalsamfunnets tiltak ikke har strukket til. Høye strafferammer bidrar til høyt prisnivå, og byfolkets sosiale fordømmelse ser ikke ut til å ha begrenset etterspørselen blant ivrige kjøpere, snarere tvert imot. To gruppers interesser har nå stått hardt mot hverandre i Nygårdsparken i over 50 år; Den ene bestående av marginaliserte mennesker som benytter området, og deres beskyttere. Den andre er en tverrpolitisk fløy som nå ser det som den beste løsningen at alle forlater området. Bergensere bør spørre seg om hva det er med året 2014 som fikk den siste gruppen til å bli så mye større enn den første. Hva ville legene som stiftet parken ha sagt til at byens sykeste nå tvinges til å forlate området?

Bergensjournalistene har den siste uken lagt ære i å avslutte sine kommentarer med et budskap om forsiktig optimisme, og at ingen vet hva som venter. Men erfaringer fra Oslo har vist hva som kan forventes: byens rusmiljø vil desentraliseres, mulig brutaliseres, og det vil bli uoversiktlig ved å forflytte seg innendørs hvor hjelpetiltak er vanskeligere å iverksette. Slik blir det også vanskeligere å registrere rekruttering, men gatene vil trolig føles tryggere for innbyggere som misliker å se nød rundt seg. Den forsiktige optimismen fra medier og politikere er et uttrykk for en populistisk ønskedrøm, et patetisk håp om at hverdagen ikke akkurat har blitt verre for de som allerede har det verst i byen. De håpløse. De ser ikke ut til å spille noen stor rolle så lenge fasaden kan poleres blank nok til å blende velgergruppene.

The post Nygårdsparken: et uttrykk for en populistisk ønskedrøm appeared first on NATT&DAG.