SOM NORGES LENGSTLEVENDE blekke for unge voksne var vi naturligvis rasende da Elise By Olsen som 16-åring, globalt omtalt som «Verdens yngste redaktør», også holdt på med et magasin for unge. Vi tok likevel to motvillige ord med henne, og den gang, altså i 2016, ville hun snakke om høflig ungdomsopprør, hvor mye hun hatet at Norge ikke ga finansiell støtte til nytenkende prosjekter og om konservative utstillere. Nå har det gått fire år, og hun har i mellomtiden startet Wallet, et magasin som skulle passe i lomma (pokker, hvorfor tenkte ikke VI på det!), festet lite og blitt interessert i bevaring.

Nå, etter flere år i utlandet, returnerer hun til Oslo og Mellomstasjonen på Vestbanen i nettopp bevaringsøyemed – hun skal lage verdens første offentlige motebibliotek. Men hvor stor er egentlig interessen for et motebibliotek i bondelandet som avfødte allværsjakka? Og hvordan i helvete har hun tenkt til å få unge folk opp fra senga, ut av huset og inn på museene?

Ting er fortsatt litt i støpeskjeen, og det er ikke alt du kan avsløre rundt motebiblioteket ditt – og det er greit –, men hva kan du si?
– Hvis man ser på utviklingen, fra Recens, som var et mer idealistisk prosjekt som fokuserte på ungdomskultur, til Wallet, som er et mer kritisk og modent prosjekt, så føles nå en arkiveringspraksis naturlig. Jeg har tenkt mye på bevaring i det siste. At det har utviklet seg en bruk og kast mentalitet, i hvert fall i motebransjen.

Motebiblioteket er nå lansert, og kan oppleves HER.

– Og så fikk jeg en telefon fra min 75-år gamle og mangeårige mentor i New York. Han er liksom en kjent down town New York-figur, men samtidig veldig anonym. Han har drevet litt med alt, gæren fyr, var liksom roomie med Jean Michel Basquiat rett før han døde, og en del av den scenen der.

Den kuleste tiden i New York …
– Den kuleste tiden i New York… megaklisjé, men ja, han har vært min mentor de siste syv, åtte årene. Han har samlet på trykt materiale i lang tid, fra 1975 og fram til i dag. Og faktisk før det, men han ble heroinavhengig på 80-tallet og solgte hele pre-1975 samlingen. Vår samling består av 4-5000 tusen bøker, magasiner, lookbooks, showinvitasjoner, illustrasjoner og annonsemateriale. Så ja, han ringte og ville at jeg skulle arve samlingen. Bevare den.

Biblioteket er jo eldgammelt både som institusjon og idé, finnes det biblioteker av samme art?
– Det er det som er så synd. I de siste tretti årene i mote, så har det vært en akselerert og høyfrekvent produksjon som har gått bekostning av bevaring. Det finnes ikke et eneste åpent og tilgjengelig motebibliotek i verden. Det finnes kostymesamlinger, ja, og biblioteker som er en del av utdanningsinstitusjoner, men alt foregår bak lukkede dører. Tung, tørt og institusjonelt. Det fikk meg til å tenke: hva er et bibliotek for det 21. århundre? Kan det være noe mer enn et mausoleum og et lager for fortiden? Hvordan kan man gjøre biblioteket til et mer levende utstillingsrom for formidling. Lage en samtale om fremtiden.

Mitt inntrykk, som også kommer fra kunstbransjen, er at kunstnere ofte tror nordmenn flest bryr seg langt mer om kunst enn de faktisk gjør. Så la oss cut to the chase: hvor genuin og stor interesse er det for et motebibliotek i Norge sånn eeeegentlig?
– Liten tipper jeg. Tror det handler om at mote som kunst er en del av den flex-kulturen som skjer på internett, der man tilsynelatende skal være mer involvert og interessert i ting enn det man er. Det virker også som Norge har lav selvtillit når det kommer til mote. Vi ser til Sverige og Danmark, og til deres fashion week. Og til Ganni, Acne eller whatever… Det er jo masse spennende talenter som blir oppfostret i Norge, men fordi det ikke er noe selvtillit å spore her, stikker disse til utlandet, utdanner seg og gjerne blir der.

LES OGSÅ: Cezinando møter folk: Elise By Olsen

Av både eldre og nyere dato har Norge hevdet seg internasjonalt i kunst, litteratur og musikk, men mote derimot … Ligger det noe der?
– Mulig. Men jeg tror også at mote blir sett på som et feminint felt. I Norge er det jo også et spørsmål om vær og klima. Det mest kjente motemerket fra Norge internasjonalt er Helly Hansen. Det har kanskje ikke vært praktisk for oss å ha fokus på design. Jeg får i tillegg et inntrykk av at nordmenn tror at mote er et sånt «gøyalt felt», at det ikke er den tunge industrien det faktisk er.

Det virker som du har en lang vei å gå her hjemme.
– Mm. Ha ha.

Apropos lange veier å gå. Ungdataforskning peker jo også i klar retning av unge i dag leser mindre bøker enn noen gang, samt at de oppsøker institusjoner som for eksempel museer i liten grad. Hva er planen her?
– De dropper jo museumsbesøket når det sitter voksne folk på toppen som skal lage innhold de tror passer unge. Der ligger hemmeligheten: vi må aktivt involvere unge i alle ledd. Sånn har det alltid vært med kommunikasjonen unge mennesker imellom. Vi hører på hverandre, ikke foreldre våre.

Du har jo alltid hatt den unge målgruppen som fokusområde, med Recens og Wallet, men jeg tipper at motebiblioteket også har som formål å henvende seg til … voksne?
– Ja. Og til bransjen.

Siden vi først er inne på temaet. Hvordan står det til med motejournalistikken her og i utlandet?
– Da vi begynte å prate om å starte Wallet, og den påfølgende rekrutteringsprosessen, var det interessant å se at det trykte ordet i mote er på et så dårlig sted at vi hadde store problemer med å finne folk som hadde den tunge, kritiske ballasten.

Så det intellektuelle nivået er med andre ord jevnt over lavt?
– Ja. Og hele økonomien til en motejournalist eller kritiker, hele livsstilen som følger, er så basert på bransjen.

Og annonsepenger?
– Annonsepenger, produktplasseringer. Du kan liksom bli flydd inn til Gucci sin cruise-kolleksjon.

Så alle er i lomma til bransjen?
– Ja. Ellers kunne du ikke hatt råd til det, ikke sant. Du hadde ikke hatt råd til å dekke det showet om du ikke hadde tatt i mot den invitasjonen og blitt hostet.

De hadde kanskje heller aldri fått den invitasjonen i utgangspunktet?
– Nettopp. Og da handler det om å ha ett bein i hver leire. Et slags outsider perspective som jeg føler teamet i Wallet har.

Man blir fort persona non grata i motebransjen om man kommer med en kritisk kommentar eller anmeldelse.
– Det er kanskje en ting som har kommet av sosiale mediers assosiasjons-kultur, det at man liksom skal ha et sånn tydelig cosign. I mote opplever jeg at den kommersielle biten er dobbelmoralsk. På en side er mote verken en næring eller kulturfelt. Den kommersielle delen av næringen er liksom her, og den intellektuelle der. Samtidig er er de avhengige av hverandre.

Hva er grunnen til at du ikke kaller mote en næring?
– Jeg vil kalle det en næring. Men om du søker etter penger med et moteprosjekt i Norge, får du verken penger av Innovasjon Norge eller Kulturrådet. Innovasjon Norge mener det er kultur, mens Kulturrådet mener det er næring. I utlandet er det et annet syn på disse tingene.

LES OGSÅ: Mote fra 2015: Hardstyle-cruise i Oslofjorden

Hva med tidsskrifter og publikasjoner, foruten ditt eget, som klarer å holde tunga rett i munnen i balansegangen mellom intellekt og bransje?
– Det nærmeste du kommer er en blekke som heter VESTOJ. For en alminnelig leser oppleves den kanskje som heavy moteteori og akademisk. Den er drevet av en moteteoretiker som heter Anja Cronenberg. Hun får penger til drift av utdanningsinstitusjoner. Hun har heller ikke annonser, og ingen kommersielle bidragsytere. Jeg tenker at det viktigste du må vite om du velger å gå inn i motebransjen, er at du er en del av et system hvor store penger er i omløp uansett. Jeg har vært såpass naiv at jeg tenker at de Gucci og Prada-annonsepengene er i omløp uansett, og da er det heller bedre at de går til å betale mine skribenter og bidragsyterne. Så lenge man er tydelig og transparent, så tenker jeg at det i utgangspunktet ikke er et stort problem. Man må jo ha penger til å drifte.

Ja. Ingen slipper unna. Vi lever alle i og under et kapitalistisk system. Men det finnes måter å deale med det på, det finnes alternativer.
– Men hva betyr det å være selvstendig? Hva er en selvstendig blekke i dag?

Over til noe annet. Du virker som en travel person. Hvordan ser en vanlig dag ut? Er du et rutinemenneske, og hvordan kobler du av?
– Jeg er veldig dårlig på rutiner. Liker å jobbe sent, på natta. For å koble av går jeg mye tur. Det er noe av grunnen til at det har vært deilig å være hjemme i Oslo den siste perioden. Jeg bor rett ved Østmarka. Vokst opp med fiske og tur. Men jeg er mye i mitt eget hode. Er vanskelig å komme seg ut av det. Jeg fester lite, går lite ut generelt.

Hvorfor det?
– Fordi jeg føler det er mer draining enn det er givende. Jeg vet ikke… kanskje det kommer en periode hvor jeg kjører dødshardt. Jeg håper jeg kan ta en Bjarne Melgaard hvor det liksom er 5-10 år av livet man bare ikke husker. Ha ha! Men jeg er veldig glad i musikk og konserter. Den type opplevelser. Jeg bor veldig langt unna alt også. Kjører mye bil. Living the suburban life, ha ha.

Hva tenker du om å trekke seg mer tilbake. Ikke være på alle plattformer. Ikke mene så jævlig mye om alt og alle hele tiden. Være mer privat og sammen med folka sine, og gjøre greia si mer i stillhet. Den type filosofi.
– Jeg føler det er en filosofi jeg har jobbet mye etter. Jeg har fått mye tilbud om synlighet siden jeg var veldig ung. Hele den pakka om «verdens yngste redaktør». Den ideen om alder, jeg føler det har blitt skvisa så sykt. Jeg må virkelig tenke meg om før jeg forteller hvor gammel jeg er.

Som de fleste av oss. Men det perspektivet er jo heller ikke noe du har bedt om?
– Nei. Og jeg har alltid vært redd for å bli overeksponert. Føler også at når jeg først gjør et offentlig intervju eller opptreden, må prosjektene mine snakke litt for seg selv. Jeg gjør lite presse generelt. Rundt hver utgave av Wallet, som kommer hver 3-4 måneder, gjør jeg noe, men jeg gir sjeldent gir sitater. Men ellers føler jeg at jeg er veldig lite in your face. Jeg bruker Instagram lite, egentlig mindre og mindre. Ideelt sett skulle jeg gjerne vært foruten de greiene, men det er så linka til jobb og salg.

Business er mer kaldt og instrumentelt. Men du er ikke privat eller sosial.
– Jeg går nesten aldri på fashion week. Det har jeg så å si aldri gjort. Og det er ikke for å være kjip, jeg setter pris på å bli invitert, selv om jeg nå sjeldent blir invitert fordi jeg aldri dukker opp. Men mye av grunnen er at jeg føler at alle skal ha så mye av deg i deg i den konteksten. Går du på et event så prøver folk å suge så mye ut av deg. De skal ha gratis konsulenttime, og vite alt, og mene alt. Jeg setter mer pris på å heller ta en øl eller en kaffe med folk jeg liker. Jeg har mye bra folk rundt i Oslo jeg setter pris på å møte. Og nå under korona har jeg satt spesielt pris på å være sammen med familien min, eller barndomsvenner fra Høybråten. Det er en måte for meg å koble av alt jeg holder på med. De har ingen formening om noe av det jeg gjør til vanlig.

Ja. Man får andre perspektiver og beina godt plantet på jorda. Man ser det motsatte i for eksempel deler av kunstmiljøet. At de er sammen med kolleger døgnet rundt, som en liten sekt. Virker nesten som de ikke har noe kontakt med verden utenfor.
– Kanskje for noen av dem er det en positiv ting å bli stimulert hele tiden, men om jeg skulle gjort det hadde jeg ikke klart å stå opp om morgenen.

Denne saken stod først på trykk i oktoberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Dag Solstad

The post Verdens yngste arkivar? appeared first on NATT&DAG.

DET ER ELLEVE år siden Annie sist var albumaktuell. Forrige gang var da vi ennå brukte helgene til å overnatte i kjellerstua til hun i vennegjengen som hadde størst hus, mest liberale godteri-regler og PlayStation 2 med Singstar. «Heartbeat» var ikke bare populær blant barn med popstjerne-ambisjoner, den ble raskt genierklært av internasjonal musikkpresse, der Pitchfork kåret den til en av tiårets beste låter. Det er en av ytterst få låter som får Musikkmagasinet-journalister til å gråte. Mest sannsynlig gjelder det for mange andre som også var unge på 00-tallet (i motsetning til Musikkmagasinet-journalistene).

Låta, sammen med «Chewing Gum», dukket også opp i The Sims 2: Uteliv – selvfølgelig på simlish (tullespråket til simmene, red.anm.).

– For min del var det mest stas da «Heartbeat» kom med på Singstar.

Annie boret seg inn i norske øreganger med Anniemal i 2004, og Bergen ble etter hvert for trangt for bergenseren. I årene som fulgte turnerte hun en hel del. Hun trekker frem konserter i USA blant høydepunktene.

– Det var også gøy å spille i Japan, de hadde et veldig entusiastisk publikum.

Nå har hun har ganske nylig returnert til Norge etter å ha bodd i Berlin i nesten ti år. Hun hadde slått seg ned i en fin leilighet ved Schönhauser Allee, og i tillegg til å jobbe med musikk, DJet hun også en hel del på store og små klubber, blant annet på *gulp* Panorama Bar.

Så ble moren alvorlig syk og prioriteringene endret seg. Nå trives hun i Bergen, med to små barn og to enda mindre hunder. Anne Lilia Berge Strand sitter på datterens rom og kikker ut på det begredelige bergensværet i det hun får en telefon fra NATT&DAG. Hun synes det å returnere var en sammensatt opplevelse.

– Jeg husker at jeg gikk rundt i byen og hadde en merkelig følelse av at jeg måtte slå meg ned igjen på stedet jeg først egentlig ikke ville dra tilbake til. Det var en kombinasjon av at det kjentes veldig bra, samtidig som det er litt … bittersøtt kanskje.

I motsetning til andre popstjernekolleger med lang fartstid, har ikke Annie mer enn to album i bagasjen etter om lag tjue år i gamet. Dark Hearts, laget i samarbeid med produsent Stefan Storm fra The Sound of Arrows, blir hennes tredje når det slippes 16. oktober.

Strand ble gravid to ganger i løpet av prosessen og har derfor syslet med det kommende albumet litt i rykk og napp siden slutten av 2016. Nå er det klart for å gis ut i midten av oktober.

– Det var sikkert litt som et mareritt for Stefan for det ble en del avbrekk innimellom. Men så har det gått ganske radig ellers. Vi var veldig inne i prosjektet mens vi først var i gang. Vi var sikre på hvor vi skulle.

LES OGSÅ: VIDEOPREMIERE: Torgny og rånerne på Notodden 10 år senere

Et fullverdig comeback er det likevel ikke, for hun har ikke vært helt inkognito. På 2010-tallet gav hun ut to EPer og flere singler, deriblant politiske «Russian Kiss» med Bjarne Melgaard. Hun har også bidratt med features i andre musikalske tilstelninger, som med Gerd Janson og Lauers Tuff City Kids-prosjekt.

Hun sverger imidlertid til albumformatet.

– Når du lager et album kan du lage en helt egen verden. Det er nesten som å skrive bok.

Annie har aldri før skrevet en bok. Hun har heller aldri vært såpass konseptuelt bevisst i fremgangsmåten som med den kommende utgivelsen. Musikken har et gjennomgående filmatisk preg, og det er noe Angelo Badalamenti- og Lynch-esque over andresingelen «The Bomb». Annie forteller at hver av de tretten sangene er tiltenkt som lydspor til store, følelsesbetingede bilder og scenarioer.

– Vi tenkte vi skulle lage filmmusikk til en film som egentlig ikke eksisterer, så vi tok utgangspunkt i filmer som vi begge liker. Jeg er også veldig glad i Vangelis, som jeg har hørt på siden jeg var ungdom.

– Denne gangen har jeg ikke vært så opptatt av klubbmusikk og den slags. Det handlet mer å lage noe man kan lytte til. Noe litt roligere.

Men du kommer ikke helt vekk fra klubben heller?
– Den henter meg jo alltid inn igjen … Og det kjennes naturlig også. Noen låter har tendenser til å være dansbare, men jeg vil på ingen måte si at det er et klubbalbum.

Men det er klubben hun kommer fra – utelivet i Bergen over tusenårsskiftet. Scenen dreide seg rundt plateselskapet Tellé, der betydningsfulle produsenter som Bjørn Torske, Röyksopp og Ralph Myerz And The Jack Herren Band tok sine tidlige steg. Tellé records har med det vært blant de viktigste katalysatorene for det som noe omdiskutert omtales som «den tredje Bergensbølgen».

– Til å være en så liten by var det ganske stort klubbmiljø, mange konsepter, mye raveparties og mye annet som skjedde. Men Bergen som klubb-by har gått veldig opp og ned. Det har vært gode perioder, så har det dabbet litt av.

Annie, som hadde DJet siden slutten av nittitallet, fikk utløp for fascinasjonen for house og disco da hun slapp sine første singler på Tellé Records. Selv om hele det musikalske prosjektet sto i fare for å havarere med Erots (Tore Kroknes, red.anm) plutselige bortgang, ble hun likevel popstjerne og signerte mot alle odds med 679 i London, indie sub-labelet til Warner, blant annet kjent for The Streets.

LES OGSÅ: 38-åringen har hørt over 49 000 album: – Det er en slags pakt med djevelen

NÅ FOR TIDEN applauderer man gjerne når artister bryter med det man er vant med. I tiden rundt årtusenskiftet så terrenget annerledes ut. Det var vanskeligere enn antatt å skulle navigere seg i et poplandskap når hun fremdeles hadde ett bein plassert i undergrunnen.

– Jeg husker veldig godt at jeg hadde et møte med labelet hvor de syntes det fortsatt var et stort dilemma at de ikke helt klarte kategorisere meg som artist. Var jeg en undergrunnsartist eller var jeg Kylie Minogue? Hvor sto jeg?

– De senere årene har det blitt vanlig med artister som har gjort begge deler. Det er ikke en så big deal lenger.

Det er ikke så big deal å lage undergrunnsmusikk om for eksempel tyggis lenger?
– Nettopp. Haha.

Tross en viss forundring i bransjen hadde hun mange tilhengere etter Anniemal. I Norge mottok hun to gjeve nykommerpriser fra Spellemann- og Alarmprisen etter albumslippet, og høstet gode anmeldelser internasjonalt. På denne tiden begynte kritikere så smått å mene at pop skulle vurderes på lik linje som rock. Annie befant seg midt i poptimisme-bølgen, og høstet forbausende mye indie-kred for en så distinkt poppete utgivelse. Pitchfork ga albumet en 8.8/10. BBC skrev at «this is what pop music should sound like in 2005».

Og det ble på mange måter også det popmusikk hørtes ut som i årene som fulgte. Siden kom La Roux, The Ting Tings, Little Boots, Calvin Harris’ I Created Disco, Chromeos Fancy Footwork … Annie solgte ikke så mange plater at hun kan ta æren for alle disse utgivelsene, men hun dynket poppen sin i disco og house før de aller fleste – også Madonnas Confessions on a Dancefloor, som i ettertid er aller mest kjent for å ha tatt klubben inn i popmusikken.

Det er vanskelig å komme unna Anniemal hvis man skal oppsummere det norske 2000-tallet. Annie beskriver seg imidlertid som en alt for dårlig business-person til å holde momentum oppe som popstjerne. Hun betviler dessuten sin egen musikkhistoriske innflytelse, til tross for at hun også for noen år siden ble samplet av hiphop-produsenten Metro Boomin på «Overdue» med Travis Scott.– Det var aldri min intensjon at jeg skulle bryte frem og gjøre noe nytt.

Den kommende Dark Hearts-plata er på mange måter mer tilbakeskuende og nostalgisk, særlig i tekstmaterialet, med «Corridors of Time» og «The Streets Where I Belong».

Hvilke gater er det du tilhører?
– Jeg har alltid hatt gode venner familie i Bergen, så det har alltid vært en god by å komme tilbake til.

Hvor lenge kommer du til å gi ut musikk?
– Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet … Når jeg lager en låt tenker jeg alltid på om det er bra nok. «Er det såpass bra at noen kanskje vil høre det?», og så håper jeg bare at svaret fortsetter å være «ja».

Denne saken stod først på trykk i oktoberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: Dansesmerz og jazzesmerz

The post Annie med comeback-plate: – Var jeg en undergrunnsartist eller var jeg Kylie Minogue? appeared first on NATT&DAG.

Er det en ting vi musikkelskere har til felles, er det at vi liker å høre på den beste nye musikken.

Look no further.

Følg spillelista vår på Spotify og les mer om ukas utvalgte låter lenger nede i saken. 

God lytt!

LES OGSÅ: VIDEOPREMIERE: Torgny og rånerne på Notodden 10 år senere

S1SCO – I år

I oktober i fjor var det ingen som hadde hørt om S1sco. Nå, under ett år senere er Stovner-rapperen en av de sentrale premissleverandørene for rap på norsk, noe en råsterk (!) singelrekke som «Versace Medusa», «San Siro», «Capoeira». «Paco Rabanne» og «Sigrid Undset»  er skyld i. Året som har gått har med andre ord vært av både det fruktbare og suksessrike slaget, så hvorfor ikke skryte litt av det? Det har han fortjent, S1sco. Ikke vet vi hva finlandshetta skjuler, men etter «I år» å dømme er det et smil.

– Yngve Sikko

Fieh – Armageddon

Blue Note Re:imagined er et prosjekt der noen av de mest prominente jazzmusikerne verden over får gjøre sin versjon av gamle Blue Note-klassikere. Og vi har faktisk noen verdensstjerner som driver med denne typen musikk her i Norget, vi, og de heter Fieh.

– Ludvig Furu

LES OGSÅ: Annie med comeback-plate: – Var jeg en undergrunnsartist eller var jeg Kylie Minogue?

Snelle – Kjører Vekk Mba Drift Mix

Zimm, zimma, who got the keys to my bimma? Endelig har vi fått svar på dette livets store spørsmål. Snelle! Det er Snelle fra Oslo-kollektivet Kropp Uten Genser som har nøklene!  Og det er Snelle som har BMW-en og nå kjører hun vekk! Det er i alle fall mulig å trekke en slik bokstavelig konklusjon. Det er også mulig å bare la seg rive med av elektropop-melankolien, der dråper av trance liksom spretter ut fra høytalerne og etterlater en tørst etter mer – i så tilfelle er det bare å sette på «Kjører Vekk»-originalen som også ble sluppet i dag.

– Yngve Sikko

Dorian Electra (feat. Village People & Pussy Riot – My Agenda

Vi holder oss til en tørr og saklig omtale her, av grunner som handler om at gapet mellom kunst og kritikk noen ganger kan virke påfallende stort: Dorian Electra har altså sluppet album, der en av låtene handler om «homoagendaen» er fylt av elgitar-chugging, orkester-stabs, dubstep-breakdown med skriking og … gjestes av Pussy Riot og Village People.

– Ludvig Furu

LES OGSÅ: VIDEOPREMIERE: Torgny og rånerne på Notodden 10 år senere

The post Denne musikken. Den er Best Akkurat Nå appeared first on NATT&DAG.

Gjennomfører man en SWOT-analyse (Strength, Weaknesses, Oppurtunities, Threats) av den islamske staten og gruppene som bekjenner seg til den (i overkant?) strenge fortolkningen av islam som råder der, vil de ekstreme islamistenes avvisning av musikk dukke opp i kolonnen for svakheter.

Det er likevel ikke slik at det ikke finnes rap og hiphop laget av ekstreme islamister. Det er kanskje ikke så rart.

LES OGSÅ: De beste, morsomste og mest uforståelige muslimske memene

Islamistisk ekstremisme har alltid eksistert i et motsetningsfylt avhengighetsforhold til moderne vestlig kultur. Osama bin Laden, for å ta et tilfeldig eksempel, studerte i Oxford og var glad i fotball. Visstnok var han Arsenal-supporter til sin død. Mens Sayyid Qutb, den moderne islamismens far, studerte i USA i flere år, noe som resulterte i den sterkt kritiske boken The America I Have Seen, utgitt i 1951. Det var ikke en utgivelse USA kom spesielt godt ut av. Vesten generelt har måttet tåle å bli gjort til den store fienden – hate it or love it, si.

Det siste tiåret har den islamske staten forsøkt å lage et nytt kalifat med utgangspunkt i Irak og Syria. Noe av det som gjorde IS eksepsjonelle (i tillegg til det voldsomme ambisjonsnivået) er at de tiltrakk seg tusenvis av entusiastiske tilhengere fra den vestlige verden.

Det innebar ikke bare at for eksempel Brussel-terroristene var tidligere hasjrøykere, gamblere og stordrikkere – i deilig vestlig hedonistisk ånd – men også at en del jihadister har karrierer som rappere.

Men hvor bra rapmusikk lager egentlig folk som tror på hellig krig mot de vantro?

Sheikh Terra ft. the Soul Salah Crew – Dirty Kuffar (2005)

Ah, nostalgi, treng deg på, for her skal du ikke motstand finne!

Bush, Al-Qaeda og Irak-krig … Det er til å få frysninger av – bare ekte 90-talls-kids og … alle i den arabiske verden kommer til å huske dette! «Dirty Kuffar» er et tidlig eksempel på jihadistisk rap, og er et nådeløst oppgjør med kuffars, aka de vantro. Tøff-i-trynet-holdningen trekker umiddelbart opp. 

Ikke nok med det: beaten er basert på den legendariske «Diwali Riddim» som herjet hitlistene i perioden 2002-2005 med låter som Lumidees «Never Leave You (Uh Oh)», Sean Pauls «Get Busy» og Rihanna med «Pon de Replay». Liker du noen av disse vil du nok også tåle «Dirty Kuffar». Det vil si, om du klarer å se bort fra at den ikke handler om at DJ-en må skru opp lyden, eller at rumper er til for å ristes. Denne varianten handler om at det er bra å drepe mennesker som ikke tror på Allah. Nu, vel. 

Men! Her på huset vi er ikke like strenge mot annerledestenkere som jihadistene er. Velvillige som vi er, legger vi det hatefulle budskapet til side – forøvrig en ikke uvant øvelse for oss som liker gangster rap – og fokuserer på det musikalske. 

Sheik Terra synger på en patois-inspirert britisk. Kombinert med det tekstlige temaet gir det et komisk uttrykk, en spennende kontrast til det gravalvorlige budskapet. Dessverre forsvinner denne kontrasten halvveis ut i låten, når toastingen må gi seg til fordel for et vers med tradisjonell vestlig rap. Med det mister låten litt av drivet fra første parti, og fisler ut i ingenting, som en våt lunte. 

Karakter:

Deso Dogg – Alle Augen auf mich (2009)

Mye av den samfunnsbevisste hiphopen manøvrerer i et landskap der verdensbildet er i det minste smått påvirket av konspirasjonsteorier. Selve det å ha noia nok for mange har vært viktigere enn nøyaktig hva man har hatt noia for – å være redd til tross for at det går bedre med samfunnet enn noen gang tidligere i verdenshistorien, fører med seg en slags motkulturell kapital. Men der noen rappet om aliens – åpenbart med glimt i det tredje øyet – hang andre seg opp i Bilderberger-gruppen, reptilteorier og 9/11-konspirasjoner. Veien derfra til islamisme er ikke uendelig lang.

Deso Doggs musikk skriver seg inn i denne vestlige konspi-rap-tradisjonen à la Jedi Mind Tricks med Vinnie Paz pyramide-teorier, Immortal Techniques kommunisme, eller norske Bad Spit og Kaptein På Skuta  sine, vel, noget spesielle tekstunivers. Men Deso Dogg glir i motsetning til disse aldri over i det ravende gale. Skjønt et norsk øre nok går glipp av noen kontekster her og noen ulne referanser der.

Musikalsk: Det er seriøse og mørke beats med piano og strykere (litt mer sånn tenkende beaten!) som danner bakteppet for Deso Doggs nidviser over samfunnsutviklingen. Låtene heter ting so «Wer hat angst vom schwarzen Mann» (hvem er redd for den sorte mann?) og «CopKilla», og minner om at følelse av utenforskap med utgangspunkt i reelle samfunnsutfordringer er en viktig forklaring i radikaliseringsprosesser. 

LES OGSÅ: brenn. snakker ut om den mørke gaming-fortiden

Det er udiskutable kvaliteter her. Steinhard gangster-rap av den gode gamle skolen har det med å ikke tape seg i kvalitet. Til tross for at denne musikken er veldig tekstdrevet har den også, på sitt beste, en energi og ærgjerrighet som gjør at man føler seg tøff når man hører på den. Det gjelder også Deso Dogg selv om man ikke skjønner så mye annet enn hver gang han namedropper BERLIN!  

På et eller annet tidspunkt skjedde det noe med Deso. Han byttet navn fra Denis Mamadou Cuspert til Abu Talha Al-Almani, og plutselig dukket det opp en video av ham der han hyllet Osama Bin-Laden og Mullah Omar (kjent fra Taliban).

Han tok etter hvert også avstand fra sin egen syndige musikkarriere, og gjorde det han kunne for å få låtene sine fjernet fra Youtube, til ingen nytte. I 2013 ble han angivelig drept i et luftangrep i Syria. 

Låtene? De lever evig, i alle fall noen av dem.

Karakter:

L Jinny – The Beginning (2012)

L Jinny ble verdenskjent i 2014 etter at det gikk rykter at han var den hodeavskjærende og britisktalende bøddelen i en IS-propaganda-video, populært kalt Jihadi John. Riktignok var det ikke L Jinny som figurerte i videoen, i stedet var det snakk om en Mohamed Emwazi. Men helt skivebom var ikke spekulasjonene, for L Jinny vervet seg faktisk for den islamske stat. Badman! 

I motsetning til Deso Dogg, som musikalsk sett operer i et landskap en kan assosiere med ekstremisme av ulike sorter, er L Jinny på «The Beginning» mer en Oslo-hipster anno tidlig 2010-tall. Beaten er hentet fra indiefavorittene i The XX og deres majestetiske elektronika-anthem «Intro». Leveringen er intens, og kombinert med en tekst av godt gammelt keep it real-merke om en oppvekst preget av utenforskap føles det litt som en veldig, veldig mørk X Factor-audition: «I swear the day they came and took my dad / I could’ve killed a cop or two, and I wouldn’t look back, uh / Imagine, back then, I was only 6».

Men så var det kanskje ikke helt uten grunn at politiet kom og tok faren hans. Adel Abdel Bari, som han het, drepte til sammen 224 mennesker i en serie bombinger i Afrika på 90-tallet. 

Avslutningsvis rapper L Jinny foruroligende «Shouts to my mother, ’cause I seen her raisin’ 8 kids / You always knew what’s best for me / I hope I die before I see you rest in peace». Om L Jinny er i live eller ikke i dag vites ikke.

Karakter:

LES OGSÅ: Åtte tegn på at Havnesjefen var tilknyttet IS

The post Jihadist-rap: bedre eller dårligere enn ekstrem islamisme? appeared first on NATT&DAG.

Det sier seg selv at det kan skje mye galt når alle går med en telefon man både kan bruke til å sende sine mest ufiltrerte tanker og samtidig ta bilde av andres like hemmelige samtaler. Noen som har utnyttet dette er den amerikanske fotografen Jeff Mermelstein, som siden 2017 har snikfotografert mobilskjermene til New Yorkere.

Det vi antar er det beste bildene (vi blir skuffet om det er de verste) er nå samlet i den fantastiske boka med den forferdelige tittelen #nyc, som er fullstappet triste, morsomme, og absurde utdrag skriftlige samtaler folk har via meldingstjenester.

LES OGSÅ: Bruno Jovanovics romandebut om vold, utenforskap og dysfunksjonelle relasjoner ville vært mye bedre uten sarkasmen

Hva slags galskap som beveger seg i hodet på disse menneskene er også den eneste informasjonen vi får om dem, med noen få unntak. Noen har sprukne skjermer, noen skjermer fremstår som helt nye. De fleste har iPhone men noen har Android, noen har vanlig størrelse på skriften og andre har den karakteristiske store fonten mennesker over 45 bruker. I noen bilder kan vi se konturer av forseggjorte negler og hår. Til felles har de alle at de garantert er glade for at de ikke er identifisert.

De færreste ville selvsagt kommet spesielt godt ut av det om andre fikk lese chatloggene deres, men det er til tider fascinerende å se nøyaktig hvor mye disse menneskene deler skriftlig med andre. Et par fortviler over at de har blitt gravide igjen, noen slår opp med hverandre, andre avlyser sex-avtaler, noen deler fine øyeblikk med dealeren sin og noen har forferdelige såre krangler. 

At man bokstavelig talt kun får et lite vindu og et fragment fra samtalene underbygger bare hvor absurde de er. Sånn sett kan de minne litt om fragmentene av telefonsamtaler man hører når man går langs gatene uten musikk i øret, bare at dette selvsagt er mye bedre. I mange år har vi blitt lært opp til at bedrifter, hackere og myndigheter prøver å få tilgang til det vi skriver på mobilen, men et eller annet sted på veien glemte vi at det skjer analogt også.

Bildeboka #nyc er langt ifra det verste som kan skje når alles kommunikasjon er lett tilgjengelig for andre, men det er kanskje det beste.

The post Et mobilvindu inn til galskapen appeared first on NATT&DAG.

Artikkelen «NATT&DAG i vitneboksen» i septembernummeret av Natt&Dag fremstod ved første øyekast som et ønske om å granske avisens sjel og historie i en metoo-kontekst, med saken mot meg som referansepunkt. Det går likevel ikke mange setningene før teksten gjør noe helt annet: Den maler videre på et oppkonstruert bilde av meg og leter med lys og lykte etter noe å ta meg på i mine ni år som sjefredaktør. Den siste jobben overlates til mine gamle venner og kolleger. 

Det hele utvikler seg til en slags gjettelek hvor man i fellesskap søker etter noe som kan tas til inntekt for at jeg hadde et dårlig kvinnesyn, eller at jeg kanskje var ekskluderende i forbindelse med invitasjoner til arrangementer. Jeg klarer først ikke å ta det helt seriøst og må le. Men så kommer jeg på at fremstillinger som dette kan bidra til dommer på 13,5 års fengsel, i straffesaker uten håndfaste bevis. Noe av det som ble feil i artikkelen må derfor korrigeres.

Det er ille nok at Natt&Dag ser ut til å ta utgangspunkt i at alle anklagene mot meg er riktige, noe jeg har vært klar på fra dag en at de ikke er. Før en dom er rettskraftig skal man heller ikke skrive konkluderende om skyldspørsmålet. Men også grunnpremisset for artikkelen er direkte feil: «Alle overgrepene, bortsett fra ett, skjedde ifølge dommen mens Drevdal var overordnet de fornærmede.» Dette står ikke i dommen, men baserer seg på en passasje hvor dommerne mener at det å være eldre og «ha goder å tilby» automatisk gir makt og dermed utløser strengere straff.

Her må jeg rydde opp på to fronter: 1) Moralske vurderinger som dette har ingenting i en alvorlig straffesak å gjøre. Og det å være gammel i et festmiljø som domineres av folk i 20-årene gir ikke makt, tvert imot. 2) Selv om dette hadde vært riktig gir det ikke dekning for å skrive at jeg var overordnet. «Overordnet» innebærer at anklagerne var mine ansatte, eller at jeg hadde en eller annen formell makt over dem. Dette er veldig langt fra sannheten.

Uærlig journalistikk er trist. Men jeg har etter hvert forstått at det å konstruere historier i møte med denne saken er en slags kollektiv impuls. Ikke bare fordi målet (å bli kvitt en «overgriper») helliger middelet, men også fordi historiene er helt nødvendige for å få anklager som fremsettes mange år senere til å gå opp.

Dommen mot meg holdes oppe av en rekke slike konstruksjoner. Natt&Dag nevner en av dem i artikkelen: «I 2013 nominerte NATT&DAG Gaute Drevdal til Årets Navn, noe en av de fornærmede i rettssaken forteller at hun på den tiden leste i et eksemplar av NATT&DAG som lå på en kafé i Oslo. «De skulle bare visst hvem han egentlig er», skulle hun ha sagt til venninnen sin.» At dette er feil kan bevises. Når hun forteller dette til politiet tror hun at nummeret lå på kafébordet i januar/februar 2014. I virkeligheten var prisutdelingen i februar 2013, og nummeret lå altså på cafébordet ett år tidligere, på et tidspunkt hvor hun enda ikke hadde møtt meg. Løgnen gir bare mening dersom man tror at prisutdelingen jeg var nominert til foregikk i januar/februar 2014, noe man fort kan få inntrykk av dersom man googler «Osloprisen 2013».

Til tross for at dette ble lagt frem i rettssaken mener tingretten at historien likevel kan være sann. Argumentet er at avisbudet ikke «nødvendigvis får med seg hvert eneste eksemplar av den forrige avisutgaven» (min utheving). At det ikke er snakk om forrige utgave, men om fjorårets, og at samme feilen da måtte ha skjedd ti ganger etter hverandre, nevnes ikke. Leseren av dommen vil dermed tro at det var forrige måneds utgave som ligger igjen på bordet. Kan en norsk domsdol gjøre sånt? Ja, det kan de.

Og der løgnen stopper tar ryktene over. I denne saken har det vært påfallende hvordan store og små medier har videreformidlet rykter og påstander uten redaksjonell filtrering. Natt&Dag er ikke noe unntak. I artikkelen blir leseren kjent med at redaksjonen skulle ha et eget kokainrom (feil: vi hadde en ansatt med rusproblemer og eget kontor) eller at vi drev med avlytting av konkurrenter (dette refererer til en ansatt og en konflikt lenge før min tid).

Natt&Dag skriver riktignok ikke spesifikt at dette handler om min tid som redaktør, men siden artikkelen handler om meg blir det likevel unaturlig å tro noe annet. Ryktene er likevel bare oppvarmingen til dette: «Det samme gjaldt ryktene om at en tidligere NATT&DAG-redaktør hadde begått flere seksuelle overgrep.» Dette stemmer ikke. Det er ingen som har klart å dokumentere at disse ryktene eksisterte før to venninner startet en sms-kampanje sommeren 2015. Selv fem år etter at etterforskningen startet er det fremdeles ingen som kan fremlegge meldinger som beviser at de har tatt dette opp med en venn e.l. før sommeren 2015.

Det samme gjelder dokumentasjon fra lege, psykolog, overgrepsmottak, politi e.l. i perioden 2005-2014, da overgrepene ifølge anklagerne skal ha skjedd. Det som finnes er datert til etter at de har vært i kontakt med advokat, politi eller andre i saken.

Jeg forstår at det kan være lett å huske litt feil, eller se ting i et nytt lys når det har gått lang tid og man ser på fortiden med nåtidens briller. Sett med disse brillene er det derfor betryggende at mine gamle kolleger helt avkrefter at jeg har vært en slags Oslos Harvey Weinstein. Det er likevel noen av deres betraktninger som bør kommenteres:

«Det er klart ikke alle var invitert på festene […] Klart vi var portvoktere.» Dette er faktisk helt feil. Mailinglisten vår baserte seg på påmeldinger per e-post fra leserne selv. Det var ingen filtrering. Døra stod åpen for alle. På 10 årsjubileet vårt på Chateau Neuf i 1998 hadde vi over 6000 på gjesteliste. Få gjorde mer enn Natt&Dag for å demokratisere utelivet på 90-tallet. Ordet “portvoktere” blir derfor feil. Heller ikke når det kom til skribenter. Vi lot alle som ville skrive slippe til, noe som også fremgår av artikkelen.

Det snakkes i artikkelen også om «… gråsoner når det gjaldt ansettelsesforhold, med glidende overganger mellom personlig og profesjonell sfære, og mellom festsituasjoner og jobbsituasjoner.» Det er riktig at noen av oss både festet og jobbet sammen. Spesielt de av oss som var DJs. Men å snakke om «gråsoner når det gjaldt ansettelsesforhold» er spekulativt. Noen var fast ansatte, andre var frilansere, med faktura som kunne variere fra måned til måned. 

Og så denne: «… et maskulint dominert miljø […] med unge, hvite menn av en viss generasjon […] som ikke hadde den samme brede samtalen og bevisstheten rundt ting som empati eller strukturelle ujevnheter i maktbalansen mellom kjønn». Her beveger artikkelen seg over i det parodiske. Selv har jeg alltid hatt minst like mange kvinnelige som mannlige venner, noe som så klart har ført til en kontinuerlig samtale om kjønnspolitikk. Hvis andre hadde mest gangsterrap og gutteklubb i monitor må de nesten ta det på egen kappe.

«Da vi kom inn i Natt&Dag hadde vi lyst til å skrive mer om dette (feministiske temaer journ. anm.) men det var overhodet ikke interessant.» Dette stemmer. Det var viktig for oss å være kjønnsnøytrale, og vi hadde en fast stoffmiks: musikk, film og uteliv. Vi kunne ikke plutselig begynne å skrive om «mensen, spiseforstyrrelser og at menn var dårlige i senga» (sitat fra artikkelen). 

Dette, derimot, er misvisende: «… det ble litt for mye av en gutteavis. Sånn sett var det dårlig redaksjonsledelse.» Antallet kvinnelige skribenter vi rekrutterte var omtrent det samme som antallet mannlige. Dessverre var det på 90-tallet fremdeles en generell kjønnsubalanse i norsk kulturjournalistikk. Dette førte til at kvinnelige skribenter mye kjappere ble plukket opp av mainstream-media. Vi rekrutterte, andre skummet fløten. Det var frustrerende. For å undersøke om tesen var riktig lot jeg en mannlig skribent gjøre artikler under et kvinnelig pseudonym. Ganske riktig: Det tok bare et par utgaver før folk ringte og ville ha kontaktinfoen til «Anita».

Det som gjør denne rettsprosessen så fortvilende er at påstander og anklager har levd sitt eget liv siden sommeren 2015 uten å bli korrigert av fakta. Mens politiet har rotet rundt i noe de ikke har forstått, har nære venner mistet kontakten og blitt brikker i et spill. Resultatet er katastrofalt. Og det er en katastrofe som ikke bare har rammet meg.

Det er derfor ekstra viktig at jeg benytter meg av tilsvarsretten og korrigerer påstander som ikke stemmer. Det samme gjelder videreformidling av rykter og personkarakteristikker som ikke er i kontakt med virkeligheten.

Dette ender dermed opp med å bli dobbelt trist: På den ene siden er jeg vitne til at avisa jeg levde og åndet for i så mange år kaster seg inn i den kollektive jakten på meg. På den andre opplever jeg at artikkelen i seg selv skaper et uuttalt behov for å markere avstand fra en medarbeider og en tid som var med på å forme NATT&DAG slik vi kjenner den i dag.

Tilsvaret ble først publisert i oktoberutgaven av NATT&DAG.

The post Tilsvar fra Gaute Drevdal: – Grunnpremisset for artikkelen «Natt&Dag i vitneboksen» er feil appeared first on NATT&DAG.

Da NATT&DAG møtte den franske filmskaperen sist hadde den psykedeliske mareritt-dansefilmen Climax nettopp hatt premiere. Han sa at han av økonomiske årsaker vurderte å lage reklame – «prostituere meg selv».

Så, den 52 minutter lange power trippen Lux Æterna ble til mens han spilte inn en reklame for Yves Saint Laurent. Han fikk lov til å benytte location og stab til å spille inn en strobelys-tung split screen-mokumentar, der Charlotte Gainsbourg og Beatrice Dalle er i rollene som seg selv på et filmsett. Filmen de spiller inn handler om hekser.

Den eneste kinoen i Oslo som viser filmen er Vega Scene, og premieren er på lørdag. Etter filmen er det reservert bord til oss på Blå, der Dragongirl spiller plater med Naomi (Synk)!

For å få billett til en billig penge velger du NATT&DAG-billetten når du skal bestille på Vega sine nettsider, og skriver inn rabattkoden «n&d».

Ellers advarer vi om store mengder strobelys som kan forårsake anfall hos mennesker med lysfølsom epilepsi. Sees!

LES OGSÅ: Gaspar Noé: – Jeg sluttet egentlig å se på porno rundt 20 år siden fordi jeg produserte for lite testosteron

The post Vi viser Gaspar Noés nye «Lux Æterna» på Vega Scene (og drar ut etterpå)! appeared first on NATT&DAG.

Fester i Thomas Vinterbergs filmer har det med å gå over styr. I Festen fra 1998, kjent som den første dogmefilmen, går et familieselskap til helvete når hemmeligheter løftes frem i lyset. I Et glass til er det ikke dunkle historier fra barndommen som kaster skygge over tilværelsen, det klarer tilværelsen helt fint selv.

FIRE KOLLEGER møtes til 40-årsfeiring, og når flaskene etter hvert kommer på bordet, den ene mer eksklusiv og velsmakende enn den andre, står den bitre sannheten klart frem for de middelaldrende mennene: livet suger. Etter reisen til 40-årsmerket å dømme, blir det ikke noe bedre fremover heller.

Men å drikke, det er digg.

Det er da den ene forteller om Finn Skårderuds teori fra essayet «Ånden i flasken» som ble skrevet som forord til en utgave av Edmondo De Amicis Om vinens psykologiske virkninger. Teorien går som følger: mennesket er født med minus 0,5 i promille. Altså er det ikke uten grunn at du føler deg bedre etter 2-3 glass vin. Du er nemlig blitt normal. De fire lærerne bestemmer seg for å prøve teorien ut i praksis. Reglene: oppretthold 0,5 promille hele dagen og stans drikkingen klokken 20, slik som Hemingway.

FOR Å GI alko-prosjektet et skinn av verdighet blir de også enige om å skrive en rapport om erfaringene de gjør seg. Ikke overraskende går det ganske greit for noen, de slipper seg mer løs og blir gladere, bedre ektemenn, mens andre endelig tillater seg å gå til grunne. 

Et glass til er en utforsking av drikking som kulturelt fenomen. I Danmark er drikkingen helt sentral, kanskje i enda større grad enn her på ‘bjerge. Hvorfor er det sånn?

LES OGSÅ: Et mobilvindu inn til galskapen

DET ER IKKE tilfeldig at filmens karakterer er lærere. For det første er de i daglig kontakt med ungdom. Ungdommer i Danmark drikker mye, og de snakker mye om det, og ved sitt blotte vesen er de en daglig påminner om at at ikke alt må være så seriøst, kjedelig og edruelig hele tiden.

Ungdommenes forhold til drikking slår også over på drikkingen i seg selv, slik drikkingen påvirker dem. Når du er full åpner verden seg for deg – og du åpner deg for verden. Prosessen er ikke helt ulik den når ungdom blir til unge voksne. Alkohol representerer lettsindighet og mulighet, det gjør ungdom også!

På dette analytiske planet er Et glass til god, treffende og øyneåpnende.

Men konklusjonen som følger av det litt uengasjerende, ganske forutsigbare narrativet som ligger i bånn, altså noe sånt som: alkohol – både litt bra og litt dårlig? er ikke den mest interessante.

Det føles rett og slett ikke som om like mye står på spill som i tidligere Vinterberg-filmer som Jakten og Festen. Det er en mer lettsindig og dermed også mer forglemmelig film.

MEN! NÆRBILDER av Mads Mikkelsens ansikt, god og mørk humor og alltid tilstedeværende såre undertoner gjør likefullt Et glass til til en severdig liten fortelling om livet og hvordan det befinner seg i spennet mellom godt og ondt, nøysomhet og eksess – samma hva som er i glasset.

Hvis døden er et kjærtegn er livet en fernetshot. Det kan gå til helvete, det kan ende med en legendarisk historie.

LES OGSÅ: En inhabil anmeldelse av «Om det uendelige»

The post Alkoholens gode og dårlige sider – og Mads Mikkelsens ansikt appeared first on NATT&DAG.

Samme for oss om du sjekker ut lista som inneholder den beste nye musikken :)

Du har sikkert ikke lyst til å lese om låtene under heller … :-/

Smerz – I don’t talk about that much

Smerz debuterte tidligere i år i danseindustrien med Carte Blanche-prosjektet Øy, og har tatt med seg scenekunsten inn i sin nye video – tonesatt av en todelt singel som også ble sluppet i går. Videoen ser ut som hvis Lars von Triers Dogville hadde vært satt til det pre-industrielle, norske bondelandet.

– Ludvig Furu

L.U:N:A – Paranoia i tåken

2-3 år, rundt 10 singler og et knippe bransjefestivalopptredener etter debuten er bergenske Luna klar med sin første ekte utgivelse. Den er titulert Mon Anomi og er absolutt ikke en lystig affære. Det er seks spor med tvisyn. Det er godt og ondt om hverandre, det er fjernt og nært, trygt og nytt, men det mørke i tilværelsen er alltid tilstedeværende, og da blir det fort til at det får dominere. Sånn er det jo. Paranoia i tåken! Det kan umulig være en bra ting, selv om «Paranoia i tåken» er en bra låt.

– Yngve Sikko

LES OGSÅ: Smerz: – Det er så mange vakre melodier og morsomme roller i barokkmusikk

Moon Relay – III

Norges ledende no wave-band er tilbake med nytt materiale for første gang på et par år, og de er ikke akkurat blitt mindre nådeløse siden sist. Uten at det har gått utover melankolien i musikken deres, da – dette befinner seg langt i fra det destruktive bråket sjangeren startet som.

– Ludvig Furu

AVGVSTVS – CKMO

Jappetiden er ikke over. Etter hva vi kan bedømme, er det i stor grad AVGVSTVS’ fortjeneste. «Ny Breitling fra Bjerke med ny reim», rapper han kvalmt og så kommer en skjelven bass inn i lydbildet og et smil frem i munnen.

– Yngve Sikko

LES OGSÅ: «Glambient»-artisten William Basinski ventet 25 år på anerkjennelse

The post Bare scroll videre hvis du ikke vil høre musikken som er Best Akkurat Nå … :-/ appeared first on NATT&DAG.

Bortsett fra singelen «Håpløs» fra april har det vært stille fra Emir siden han i fjor slapp albumet Det Lille Ingenting. Nå er han tilbake! Fredag kom singelen «Blø for deg» og nå er også videoen her. «Vil ikke være dramatisk som på film – Tarantino» synger han, en påstand videoen, en slags Gaspar Noé møter COLORS, gjør alt for å så tvil om.

Hva er det røde, er det blod, et bankende hjerte, en nattklubb? Om sangen sier han selv at den handler om å gi for mye av seg selv, med forventningen av å få det samme i retur. Noe som kanskje ikke alltid skjer, sier han, og det er vel der blod, bankende hjerter og nattklubber kommer inn i bildet. Men Emir selv har en mer direkte forklaring på videoen han spilte inn i sommer sammen med Abdi Junior (kjent fra bla. NRKs 17 og 18).

– Det var jævla varmt inne i lokalet, så det ble rødt!

Har du benyttet 2020 til å restarte litt, kanskje ta EMIR-prosjektet i en litt annen retning enn tidligere, eller bare maler du på, Never change a winning team-style?
– Ja, men nei.

Utdyp.
– Altså, jeg prøver å ta et lite steg tilbake fra hva «Emir» er, og heller fokusere på å finne ut hva jeg vil med soloprosjektet mitt framover. «Blø for deg» er siste singel på en god stund, tror jeg!

– Akkurat nå er jeg i gang med en veldig spennende prosess som jeg ikke aner hvor skal ta veien.

… og det ender i nytt album, eller?
– Vet, ikke … nytt prosjekt.

LES OGSÅ: Annie med comeback-plate: – Var jeg en undergrunnsartist eller var jeg Kylie Minogue?

Albumet ditt «Det lille ingenting» fikk en litt kjedelig 2-er i NATT&DAG i fjor. Ble du skuffet?
– Nope. Jeg gir en god faen i kjip kritikk, eller konstruktiv. Men jeg digger det albumet!

Se videoen her:

Man skal sikkert ikke bry seg for mye om hva anmeldere mener! Men hvem sine meninger skal man bry seg om?
– Ingen!

Jeg har en greie med å prøve å snike «i disse koronatider» inn i så mange sammenhenger som mulig. Har rappere det samme med den der «filmer som Tarantino»-greia?
– Ja kanskje det, folk ser jo på forskjellige filmer på forskjellige måter!

Kan du anbefale noe bra musikk fra Bosnia?
– Damir Imanovic, Saban Bajramovic & Mostar Sevdah Reunion, Balkan beats, Goran Bregovic, Emir Kusturica.

Har du lært noe i disse koronatider?
–At det å holde seg inne er sunt til tider, men også å være ute. Det er der jeg liker meg best i alle fall.

Hva har du gjort i det siste?
– Gått i fjellet og funnet roen. Sjekk instaen min for inspo.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av EMIR (@ongesushimane) Sep. 16, 2020 kl. 5:51 PDT

LES OGSÅ: Bare scroll videre hvis du ikke vil høre musikken som er Best Akkurat Nå … :-/

The post Videopremiere: EMIR, balkangitarer og strobelys appeared first on NATT&DAG.

– Jeg føler det er som Vali Corleone møter Munch. Det er gate, kunstnerisk og ærlig! Jeg skriver kun om ting jeg har opplevd, forteller den norsk-albanske rapperen Velo. 

Etter singlene «Tiki Taka» og «Albaner», som begge har fått gode tall på strømmetjenestene, er Velo nå aktuell med musikkvideo til den Temur-gjestede singelen «Så Høyt». På tre minutter og 36 sekunder rekker duoen innom både Munch-museet, Galleri FineArt, Vigelandsmuseet og Nationaltheateret.

«Vi må slutte å tro på at Norge er så fint»

Velo forteller har drevet med musikk i flere år, men på grunn av «ting som soning og andre personlige greier» har ikke musikk vært førsteprioritet. Før nå.

 – Nå føler jeg at fokuset er der det skal være.

Fortell om «Så Høyt».
– Det er en anthem for gatene, samtidig som jeg vil dele norsk kulturarv på min måte!

Gangster-rap, masker … Den greia der er en trend nå. Hvorfor?
– Det er på tide med noe nytt, jeg tror folk i Norge er sultne på noe ekte gateshit. 

LES OGSÅ: Videopremiere: EMIR, balkangitarer og strobelys

Er andre norske rappere for snille?
– Det finnes noen der ute som holder det gate og gjør sin ting. Og det finnes andre.

Reflekterer den musikalske trenden at gatene har blitt hardere, eller er det bare det: en musikalsk trend?
– Gata har alltid vært kald. Når ingen slipper oss inn i varmen, så står brusjan klar med tennvæske. Vi må slutte å tro på at Norge er så fint, det som skjer i Europa skjer her også!

Sånn snakker en artist som må sies å være siste skudd på stammen som er norsk gaterap. 

Det siste året har den harde Oslo-rappen slått seg opp. S1SCO fra Stovner har levert hit etter hit på Youtube, mens Siyabång litt nærmere sentrum sammen med gjengen 129 begynt å skape seg et navn, også utenfor Urtehagen og Tøyen-området der de kommer fra.

Velo på sin side er fra Ammerud, men med bånd som strekker seg også utenfor landets grenser, noe som gjenspeiler seg i de to foregående singlene, drill-låta «Tiki Taka» og «Albaner».

Førstnevnte har fått både en Norge-remix og en euro-remix med gjestevers fra både polske og tyske rappere.

– Norge er lite, men gate kjenner gate. Velo er kjent i utlandet og Velo kommer i kontakt med hvem Velo vil.  

LES OGSÅ: Norsk rap kan fortsatt bli bedre, mener Oslo-rapper Siyabång.

Det har blitt spådd at gangsterrap-trenden fra de svenske strømme-topplistene er en bølge som før eller siden også vil slå over Norge. Men norsk rap har også vært hard – Kamelen har vært en av de største norske rapperne i flere år – og med tanke på trøbbelet han har fått fra ordensmakten er det kanskje ikke så rart at finlandshettene igjen rulles ned over norske rappehoder

I «Så Høyt» trekkes linjer enda lenger tilbake i tid, også. Pål Enger, som gjør en cameo i videoen, er ikke fremmed for å iføre seg maskering på museer. I 1988 stjal han maleriet Vampyr fra Munch-museet i Oslo, og seks år senere gjennomførte han et beryktet tyveri av Skrik fra Nationalgalleriet – midt under åpningssermonien til Lillehammer-OL.

Har du planlagt album/EP?
– For nå er fokuset på singler. Men det er fullt mulig at det blir en EP eller et album til neste år.

Hva driver du med, da, bortsett fra rap?
– Ehm, ehm… «jobber». 

LES OGSÅ: Videopremiere: EMIR, balkangitarer og strobelys

The post Norsk-albansk maskerapper + Munch-tyv Pål Enger = Sant appeared first on NATT&DAG.

Vi nordmenn har helt glemt å snakke om smittevern og Trump i år, derfor setter vi av en hel kveld til å holde trygg avstand mens vi snakker om presidentvalget i USA. Det vil også være slippfest for NATT&DAGs USA-utgave.

Kjøp billetter her!

Program: 

18.00-18.30: DEN AMERIKANSKE DRØMMEN – HVA SKJEDDE?
Foredrag av Thomas Seltzer

18.30-19.00: VENSTRESIDEN I USA – FØR, UNDER OG ETTER TRUMP
Er venstresiden i USA sin egen verste fiende? Når kommer Bernie-revolusjonen? Og hvorfor er ikke sosialdemokrati mer attraktivt for flere amerikanere?  Panelsamtale med Thomas Seltzer, Tarjei Røsvoll Ellingsen (debattant og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Røyst) og Ida Lødemel Tvedt (forfatter og kritiker).

19.00-20.00: PAUSE

20.00-20.30: DE VERSTE, RARESTE OG MEST RABIATE VALGKAMPVIDEOENE FRA PRESIDENTVALGET
Redaktør i Filter Nyheter, Harald Klungtveit viser hvorfor vi skal være glade for at valgkampanje i Norge ikke er som i USA.

20.30 – 00.00: VALGSENDING PÅ STORSKJERM
+ diskusjon med kohorten og høytlesning av det nyeste nummeret av NATT&DAG?

Her kan du lese mer om arrangementet og smittevern.

The post NATT&DAG inviterer: valgvake + slippfest! appeared first on NATT&DAG.

Martin Hazy er nok fortsatt mest kjent som han ene i Dårlig Vane. Men de siste par årene har bergenseren tatt steg mot å bli en vanlig soloartist. Debutalbumet Oppkjørt & Nedkjølt fra 2018 fikk gode omtaler (og var bra). Samme år ble han en del av det bergenske supergruppa S.A.U.S. sammen med Vågard, Mato Polo, David Grytten og Dårlig Vane-kompis Kikkan. I fjor var det Angelo Reira som fikk gleden av å samarbeide med Hazy, på albumet Jekkesesong Vol. 1.

På den nye singelen «Best for meg» er det Breveglieri (også fra Bergen, seff) som får gleden av å samarbeide med Hazy.

Sjekk ut den splitter nye musikkvideoen nederst i saken!

Hei, Hazy! Hva får du ut av å jobbe med Breveglieri?
– MYE positivitet med på kjøpet og veldig fine melodier.

Synes du også han ser mer og mer ut som Jonas V?
– Ja, dette har vært et tema en stund nå. De burde lage en duo.

Hvordan har du hatt det i år? Er du en av dem som har blitt mer selvdestruktiv eller en av de som har begynt å trene, bake osv?
– Ingen av delene. Har bare gjort det jeg alltid gjør.

Som er?
–Være i studio og henge ut med gjengen. Drikke i overkant mye vin.

SE VIDEO: Breveglieri tror på aliens

Fortell om låta. «Best for meg» … Hva er best for deg?
– Gjengen min og livsstilen vår.

Hva synes du om å spille inn musikkvideoer?
– Kan være jævla gøy, kan også være jævla pes.

–Å filme på åpen gate rundt mye folk blir fort litt kleint. Og filme MED jævlig mye folk rundt deg og god stemning i blodet er som oftest jææævla gøy.

Hva er din største drøm?
– Ta over.

Se hele videoen til «Best for meg» HER:

SE VIDEO: NATT&DAG spør: SAUS

The post Videopremiere: Martin Hazy og Breveglieri med gladbanger appeared first on NATT&DAG.

Anomi – av gresk; lovløshet, normløshet. Når individet blir tvunget til å forlate troen og dens normer, og selv må søke svar. Begrepet ble gjort kjent av en viss fransk sosiolog, Émile Durkheim (han fant opp sosiologien), på 1800-tallet. Spol fram et par århundrer og den noe yngre, men også franske L.U:N.A (fra Chamonix, Frankrike, men oppvokst i Bergen, Norge) har på tre år sluppet ti singler og stått på flere scener, deriblant på Bylarm.

De tidlige singlene var preget av melodisk rap-vokal over poppete produksjon, ikke ulikt det mange andre norske rappere har utført i sine respektive karrierestarter det siste tiåret. L.U:N.As siste nyeste singler har derimot bikket mot et litt annet uttrykk. Hun tør å ta i større tema og gjøre dypere dykk ned i konseptene sine.

Disse dykkene, eksperimentene, kall det hva du vil, har kulminert i Mon Anomi, som er L.U:N.As første EP.

Mon Anomi forteller et litt skummelt og følelsesladet eventyr om å forsøke å finne egne svar, pakket inn i et mystisk og massivt lydbilde. Finner hun svarene hun er ute etter oppi all normløsheten?

EP-en åpner med kirkeklokker, uklar hvisking og grøssende skrik som dratt rett ut av en skrekkfilm. Vi får en videre utforskning av like store tanker i tekstene som det er store synther i produksjonen.

Et høydepunkt i så måte er «Paranoia i tåken», som handler om lengsel, anger og reinkarnasjon i tillegg til at den har skivas både fineste pianomelodi og feteste beat.

Mon Anomi er et prosjekt som får gjort mye på bare seks låter. Hver låt presenterer ulike stemninger og følelser, samtidig som helheten viser seg i et fast uttrykk L.U:N.A har funnet sikkerhet i.

LES OGSÅ: L.U:N.A: – Musikken min er en blanding mellom Twilight, Friends og Modern Family

Med slike «finne seg sjæl»-prosjekt har mange ferske artister en tendens til å rote seg bort i en fallgruve av intetsigende låter om barndommen. Det som gjør Mon Anomi spennende i sin søken er den tilsynelatende fraskrivelsen av standard pop-dramaturgi i noen av låtene, med en fullkommenhet i andre musikalske trekk som instrumenterings- og produksjonsvalg. Det er en kraft der i samsvaret mellom den mørke produksjonen og stemmen hennes. Følelsene i musikken presser seg gjennom akkordprogresjoner og basslinjer som minner om episke scener i store filmer.

Narrativet i melodiene kommer med flere overraskende trekk som igjen lander trygt i flere beatswitches og trommebrekk som restarter nakkenikkingen.

Uttrykket til L.U:N.A rommer mer enn de fleste andre pop-artister klarer å vise på sine første prosjekter.

Albumet er laget for store høyttalere og naboer som lar seg irritere. De store temaene – både lyrisk og musikalsk – hentes ned igjen i av pumpende rytmer ispedd hardtslående perkussive synther av den skumle typen. Kombinert med vag bergensk nynning kan det frike ut hvem som helst.

SE OGSÅ:

Psst! Denne anmeldelsen, og flere med den, kan leses i neste papirutgave av NATT&DAG. 

The post L.U:N.As debut-EP går ikke i «finne seg sjæl»-fella appeared first on NATT&DAG.

Men er det kunst? Ja! Men er det den kunsten som er best akkurat nå? Også ja! Vi spør de fremste ekspertene – kunstnerne selv – hva som er verdt å få med seg på kunst og scenekunstfronten.

Fredrik Wiig Sørensen
Kunstner 

Foto: Privat

Hvilken utstilling bør alle få med seg akkurat nå?
– Van Etten stiller ut noen saftige malerier av Terje Nicolaisen. Jeg har ikke sett bildene live ettersom jeg stort sett oppholder meg på vestlandet, men noen av arbeidene er godt dokumentert på internettet.

Hvilken norsk kunstner burde flere vite om?
– Jeg har en lidenskapelig interesse for farger, og jeg beundrer Bent Erik Myrvoll sin kunnskap om frescomaleriet og hvordan han i sine nyere arbeider forsker på fargepigmentenes intensitet i møte med kalkflaten. 

Hvorfor sliter folk flest med å forstå hva kunstnere holder på med?
– Delvis fordi enkelte kunstnere ikke er flinke til å formidle ideene sine klart og tydelig, gjerne i form av uansvarlig bruk av store eller uklare begreper som egentlig forkludrer mer enn de opplyser. Samtidig kan «folk flest» kanskje ha en tendens til å erklære seg uforstående til verk som virker utfordrende.

Thea Sofie Loch Næss
Skuespiller 

Foto: Stefanie Vinsel Johnson

Hva bør alle se på scenen akkurat nå?
– Linje 5 av Don Martin og Zeshan Shakar, med blant andre Jenny Mueni Ndunda! Jeg gleder meg også veldig til å se Vildanden på Nationaltheateret. Jeg synes også Pust, som Marie Blokhus har hatt regi på for Riksteatret, var veldig fint. Det var det første jeg så etter at korona satte en stopper for det meste av scenekunst, så det var ekstra spesielt. 

Hva er det beste du har sett på norske scener de siste årene?
– Måken! Mare av Lisa Lie på Det Norske! Og Julemiddag er jo en klassiker. 

Hvilken norsk regissør, skuespiller eller dramatiker burde flere vite om?
– Ada Otilde Eide er snart å se i serien Basic bitch. Et menneske og en skuespiller med varme og enormt komisk talent.

Karen Nikgol
Kunstner, vinner av Osloprisen 2017

Foto: Privat

Hvilken utstilling bør alle få med seg akkurat nå?
– Det står en engelsk fyr i 50 åra med sleik utenfor Weekday på Karl Johans gate, og synger triste kjærlighetssanger med ekkovokal, gitar blastende ut av en gammel og sliten høyttaler. Beste jeg har sett på lenge. Ektefølt, relasjonelt og følelsesmessig sterkt. Ingen hipster-kunstutstilling kan overgå det der.

Hvilken norsk kunstner burde flere vite om?
– Arthur Alstad (1899-1989) en norsk figurativ maler, bortgjemt skatt. Trondhjem Kunstmuseum hadde en kort utstilling med hans verker noen år tilbake. Bleken eier dessverre mange av bildene og ruger på de som en høne, slik at de ikke blir vist mer. Alstad malte emosjonelt, figurativt og tidvis naivt, om sine dypeste ønsker og opplevelser. 

Hvorfor sliter folk flest med å forstå hva kunstnere holder på med?
– Tror det er fordi folk flest går dypere og dypere inn i sine polariserte ekkokammer, for eksempel på sosiale medier. Det å skulle strekke seg for å forstå det ukjente har aldri vært mer problematisk for mennesker enn nå. Kunst som en estetisk opplevelse blir da dessverre ansett som unødvendig og tullete.

LES OGSÅ: Elise By Olsen, nå også verdens yngste arkivar 

The post Kunstnerne selv: Dette er den beste kunsten akkurat nå appeared first on NATT&DAG.

Det lages mye satire på corny amerikanere, men få gjør det som Nathan Fielder og John Wilson. Deres samarbeid på HBO, How To With John Wilson, er stilsikker og hjertevarm historiefortelling som tar krappe svinger inn i det hysteriske når du minst venter det.

USA er et merkelig sted, fullt av merkelige folk som deler seg inn i merkelige grupper. Dette har både Fielder og Wilson utnyttet godt før. Fielder er mest kjent for serien Nathan For You, som utforsker Amerika gjennom en sosialt tilbakestående markedsfører- og businessmanns øyne, zoomet inn til det absurde og hysteriske. John Wilson er en dokumentarist og regissør, med kortfilmer som The Road To Magnasanti og How To Remain Single på CVen.

LES OGSÅ: «Et glass til» er en morsom og sår utforsking av alkoholen og den trauste virkeligheten som omgir den.

De seks episodene i HBO-serien fokuserer på introverte og engstelige Wilsons ferd gjennom hjembyen New York. Målet er å finne svaret på livets små og store spørsmål. Med episodetitler som How To Make Small Talk og How To Put Up Scaffolding tar Wilson, kun bevæpnet med sitt kamera, for seg tilsynelatende uskyldige temaer, og gjennom disse setter han byen og dens innbyggere under lupen på en måte få har klart før.

For en episode kan i utgangspunktet ta for seg stillasets historie, og Wilson kan gjerne reise hundrevis av mil for å dra på en stillas-konferanse, men disse episodene utvikler seg alltid i fullstendig uforutsigbare retninger. I en episode ønsker Wilson for eksempel å løse dilemmaet om hvorvidt han burde dekke til møblene sine med plast, for å unngå at katten klorer i stykker alle stolene og sofaene han kjøper. Derfra er veien kort til at Wilson ender vi opp hos en trivelig, men intens, middelaldrende mann hvis hjertesak er å hjelpe omskårede amerikanere å «gro tilbake» forhuden sin. Jeg skal ikke spoile noe mer enn det, men la oss si at du aldri vil tenke på filmen Parasite på samme måte igjen. 

Alle digresjonene føles aldri som digresjoner. Det er Wilsons avvæpnende vesen og evne til å følge sin egen nysgjerrighet som gjør at folk åpner seg for ham, og får alt til å henge sammen på en unik måte. Det ligger en intimitet i kameraføringen hans, både når han filmer unger som piller seg i nesa (og spiser det) eller når han fanger opp et par som slår opp på et gatehjørne. Mye av appellen med How To With John Wilson ligger i disse små øyeblikkene, og hvordan Wilson klarer å bruke dem som metaforer på større ting. I Wilsons verden kan håpløse forsøk på å lage den perfekte risottoen til noen du er glad i ende opp som et genuint rørende bilde på livets skjørhet.

How To With John Wilson er selvsagt også morsomt. Som da Wilson forviller seg inn på innspillingen av MTVs årlige Spring Break-show i Cancun, på det som egentlig skulle være en avslappende ferietur. Eller da han filmer at en monstrøs Ronald McDonald-ballong kollapser under Thanksgiving-paraden, og senere oppdager at kanalen som direktesendte paraden byttet til en sending fra et tidligere år, så seerne ikke må se klovnens groteske endelikt. Eller da Wilson frustreres av en to og en halv meter høy smilende dagligvare-robot som glir rundt i butikken når han prøver å handle.

How To With John Wilson er en imponerende titt på mennesket i storbyen, hvor ingen vet helt hva de driver med eller hvor de skal. Det er den perfekte serie for deg som savner å observere folkemengdene. Det er en hyllest til majoriteten. De ensomme, taperne, de som gjør alt for å finne et sted å passe inn, uansett hva som kreves.

How To With John Wilson kan du se på HBO.

The post «How To With John Wilson» er morsom, stilsikker og hjertevarm historiefortelling appeared first on NATT&DAG.

Psycheek, også kjent som «Fredrik Veiga», har i det siste løpt rundt og levert ferske vinylkopier av debutalbumet sitt, Gore 3. Han har også løpt rundt i skogen, etterfulgt av Leonard van Vuuren, som har visualisert en av låtene fra albumet. Se videoen nederst i saken!

Han er også aktuell med å ha festet såpass mye at naboene har begynt å klage, samtidig som han har jobbet med den nye singelen sin, «Daytime», som slippes på mandag.

– Jeg har snudd hele rommet opp ned, så nå er subben i taket istedenfor. Ganske god løsning.

Bra! Hva er bakgrunnen for videoen?
– Jeg hadde en trang til ikke å stå for alt det kreative selv – både for uttrykket som en helhet og for å unngå at hjernen min ikke begynte å spise seg selv (var ganske nære på). Så jeg tok kontakt med den jeg følte var best egnet for jobben og sa at nå har DU fullt ansvar. Og det ble seff bestebroren min Leo.

– Han ville lage noe litt trippy, men også med en slags storyline med parallelle universer og drømmeaktige tilstander, jeg som forgifter Goran og hele pakka. For å spice det opp enda litt mer tok vi kontakt med Noah (@pinguftv) som gjorde tingen sin. Da ble det bare enda mer trippy, men det var jo det som var målet, shamener.

SE OGSÅ: Martin Hazy og Breveglieri med gladbanger

Hva med plata? Hvor kommer den fra?
– Nei, det blir jo fort glitch, breaks, dekonstruert, IDM (blæh), laptop-runk, C20H25N3O, og så videre. Men jeg vet ikke helt. Blir mest inspirert av å stikke huet i stekeovnen.

Hva er det rareste noen har sagt om albumet?
– Vet ikke om jeg kommer på noe spesifikt. Alle meninger er for så vidt ganske kule på hver sin måte. Men et flertall velger å beskrive det som et dystopisk, mørkt, postmodernistisk soundtrack, typ, og når skiva egentlig bare handler om meg så lurer jeg på hva de egentlig prøver å si?

Ikke godt å si. Det har jo blitt en kulthit, hva tenker du om det?
– Gi meg spenn.

LES OGSÅ: L.U:N.As debut-EP går ikke i «finne seg sjæl»-fella

The post VIDEOPREMIERE: Psycheek løper rundt og skaper kaos appeared first on NATT&DAG.

Her er noe av det du kan lese om i USA-utgaven:

SMIL & GIFT MØTER NRKs USA-korrespondent Anders Magnus. Han har kanskje ikke våpen, peiling på hvor mange valgmenn det er i valgmannskollegiet, eller kontroll på hvor selfien han tok med Mulla Krekar er, men det har ærlig talt ikke vi heller. Vi logget på Teams for å snakke om dette, antifa og hvor ufine vi er :(

JOE ROGAN VS. PRESSEN: Amerikansk presse er en profittstyrt, partisk og polariserende eliteinstitusjon. Ikke rart folk stoler mer på en selverklært idiot?

BRUS, BRUS, BRUS: Oral Bee har skrevet bok om brus, 612 har rappet om brus og flere gamle hiphop-stjerner trekker i brusmarkedets tråder. Hva er det med rappere og brus?!

GUIDE: Hvordan være en ufordragelig dritt når du snakker om USA? Det er mange måter å vise at du kan mye om amerikanere. Dette er ikke måtene å gjøre det på.

Illustrasjon: Ane Barstad Solvang

KOMMENTAR: Rusreformen står i fare. Men DU kan redde den.

SELTZERS USA: Fire år etter at amerikanerne valget Trump er hverdagen i USA oppslukt av raseopptøyer, en dødelig pandemi og ekstrem polarisering. Thomas Seltzer øyner likevel håp for sin første, store kjærlighet.

Foto: Willa Wathne

ØLMAGEDDON: Vi spurte utestedene om hvordan det går på en skala fra én til BLÅ.

INTERVJU: 

– Dorian Electra om hyperpoppete homopropaganda, breadtube og Sentrum Scene.

– Rohat om løgn og usikkerhet i norsk hiphop (og sitt nye samarbeid).

– Niilas om debutplata og skogen.

– Eileen Myles om poesi, parkering i New York på mandager og tirsdager og Louise Glück (og om hvor sykt det var at hun fikk nobelprisen i litteratur!)

– Den anonyme dørvakta om tingene du utsetter dem for, anger, sex og unødvendig vold.

– Marius Solberg i YLTV om portvokteri, hiphop (duh!) og major labels.

– Maya Golyshkina om å lage rar, morsom kunst med hverdagsprodukter & om å bli plukket opp av Marc Jacobs derfra.

PLUSS, PLUSS, PLUSS: intervjuer, anmeldelser, gaming, ølbarometer og alt det andre du er vant til!

Du finner avisa i et stativ nær deg:

• Blindern
• HiOA
• AHO
• Westerdals, Vulkan
• Westerdals, Chr. Krohgs
• Deichman Majorstua
• Deichman Tøyen
• Kunstnernes Hus
• Ringen Kino
• Vika Kino
• Saga Kino
• VEGA scene
• BLÅ
• Postkontoret
• Parkteatret
• Burger King Ullevål

Ellers kan du lese utgaven digitalt HER! Eller få den på døra!

The post Novemberutgaven av NATT&DAG er på gata! appeared first on NATT&DAG.

Thomas Seltzer (f. 1969)
Programleder, bassist og Bernie Bro. Aktuell med dokumentarserien UXA på NRK. Han er født i USA og oppvokst i Wisconsin. Bor i Norge nå, da.

– The Chapo Guide to Revolution: A Manifesto Against Logic, Facts and Reason er en vittig, men meget informativ innføring i nyere amerikansk fortid og samtid. 

– A Confederacy of Dunces av John Kennedy Toole, fordi det er tidenes morsomste roman. 

Anna Kleiva (f. 1985)
Forfatter og oversetter. Seneste utgivelse Echo Mountain (2018). Hun har de siste årene bodd i Los Angeles i kortere perioder. Vant Osloprisen 2014.

– Eg las Political Fictions av Joan Didion i vinter, som ei slags opplading. Political Fictions skal ein lese fordi den tenkjer sakte, og utstiller amerikansk politikk som ein konkurranse i narrativ og personlegheiter, ei verd fråkopla det amerikanske folket. Den dekker fleire tiår, presidentperiodane til både Reagan, Clinton og begge Bush. Elles er eg ikkje så konsekvent. Eg les litt Washington Post og LA Times. LA Times er ei halvdårleg avis, den les eg fordi eg har tilknytning til byen og vil ha lokale vinklingar. Eg høyrer ein del podkastepisoder av The Daily, Intercepted og Deconstructed. The Daily høyrer eg fordi dei tek opp enkelttema og detaljar, Intercepted og Deconstructed fordi eg synest analysane deira er gode. Men skal og skal … Det er greitt å ikkje bruke all tida si på USA også. Det einaste som ikkje er greitt er å ha Anders Magnus sine NRK-reportasjar som informasjonskjelde. 

– Eve Babitz. Essaya hennar er samla i ei bok som kom ut i fjor, og elles er Sex & Rage og Slow Days, Fast Company fantastiske bøker som faktisk gjer livet betre å leve. 

 Det endrer ikke det faktum at verden går til helvete, men man blir i det minste minnet på at den alltid har gjort det. 

Vidar Sundstøl (f. 1963)
Tidligere krimforfatter. Seneste utgivelse Oseberg (2020). Han har bodd i Kentucky og Minnesota. Og Egypt.

– Jeg leser norske aviser. Morgenbladet, Klassekampen, Dagbladet og VG. Og ikke minst den liberale amerikanske bloggen Daily Kos som jeg leser fordi det er mange ulike aktører som bidrar med artikler der, de forlanger alltid kildehenvisninger og har nulltoleranse for konspirasjonsteorier. 

 – Det samme som jeg alltid leser. Historie. Det endrer ikke det faktum at verden går til helvete, men man blir i det minste minnet på at den alltid har gjort det. 

Ida Lødemel Tvedt (f. 1987)
Journalist og forfatter. Seneste utgivelse Marianegropen (2019). Har bodd i Brooklyn i flere år. 

– Den amerikanske mediedietten min er ganske standard. Jeg leser i New York Times hver dag, og hører på New York Times-podcasten The Daily, men fordi jeg ikke har avisen på papir lenger blir lesingen mer og mer overfladisk og dermed mer frustrert. Før og etter valget i 2016 ble jeg glad i Washington Post. De var skikkelig i slaget da. Ellers leser jeg av og til nettsidene til tidsskrift som N+1 og New York Review og Books. The New Yorker har jeg aldri likt. Det blir for amerikansk selv for en amerikaelsker som meg. Jeg klarer ikke la være å se absolutt alle av Steven Colberts monologer, selv om de irriterer meg helt grenseløst. Colbert og de andre satirikerne på venstresiden har blitt helt uthult av Trump-æraen. Alt de gjør er å gjøre narr av Trump og hans tilhengere, på en måte som heller bensin på bålet og svir av alle muligheter for empatiske meningsutvekslinger på tvers av partiene. Jeg klarer ikke å tilgi dem for det, men jeg følger trofast med på dem likevel, også den etter hvert ganske krakilske Trevor Noah og den politisk dummeste av dem alle: Seth Meyers. Jeg tilbringer i det hele tatt alt for mye tid på Youtube. Dagen før han skulle live-dekke den siste debatten mellom Biden og Trump, glapp det ut av Colbert at han var bekymret for at Trump ikke skulle oppføre seg sprøtt. Han sa rett ut at hele konseptet til satireprogrammet hans avhenger av at Trump oppfører seg koko. Tenk på det! Tenk at en intelligent kommentator med så mye makt som ham kan stå inne for å lage noe bare handler om å karikere meningsmotstanderen. Samme hva meningsmålingene sier, sier magefølelsen min at Trump kommer til å vinne. Det sa magefølelsen min før forrige valg også. Grunnen er den samme nå som da: Venstresiden nekter å forstå Trump-velgerne og håner dem på råtneste vis. Det har bare blitt verre siden da Hillary Clinton kalte Trump-supporterne for «a basket of deplorables» for fire år siden. Siden den gang har den intellektuelle og politiske eliten på venstresiden i USA bare blitt enda kaldere. Jeg forstår ikke at de ikke lærer. Hvorfor tør de for eksempel ikke å forholde seg til styrkene ved Trumps retoriske takling av sin egen korona? Sånn jeg ser det, spilte han kortene sine perfekt. Å nekte å se det er både heseblesende arrogant og taktisk lite lurt. Om Biden likevel vinner, kommer det bitre backlashet til å bli voldeligere enn man nå kan se for seg, det føler jeg meg ganske sikker på.

Jeg vil inn i virkeligheten, ikke ut av den 

– Men jeg mener ikke at man burde følge med på amerikansk politikk, altså. Det hadde sikkert vært bedre å la være. Det er i det hele tatt få ting jeg gjør som jeg vil foreskrive andre. Man burde heller orientere seg på en måte som gjorde at man unnslapp illusjonen av konstant unntakstilstand og dommedag. Jeg tviler på at verden er mer på bristepunktet nå enn ellers. For å komme seg vekk fra følelsen av kronisk krise leser jeg ting som er skrevet så langt vekke fra meg selv som mulig, i både tid og rom. Om man skal forstå vår tids kriser bør man lese skildringer av andre tiders opplevelser av lignende kriser. Utover det er lesingen mine lite eskapistisk. Jeg vil inn i virkeligheten, ikke ut av den.

Denne saken stod først på trykk i novemberutgaven av NATT&DAG.

The post Hva kan man lese for å forstå presidentvalget? Og for å tenke på noe annet? appeared first on NATT&DAG.

Hvor mange valgmenn er det i USA?
– [Tenker] Neeei … Det er antallet … Hvis du legger sammen antallet … Eh … Delegater i Representantens hus, pluss antall senatorer pluss tre fra D.C., så har du antallet valgmenn. Nei, jeg husker ikke. Men du må ha 790 for å få flertall, så da må det være …

270 må du ha for å få flertall!
– Haha, 270, ja. Sorry. Det var et 7-tall der. 270. Da må det være fire … Ja, 270 ganger 2, pluss 1. Eller minus 1, mener jeg.

Det er 538.
– Ja, det er fint at du vet. Når jeg trenger å vite det.

Ja, det er bare å ringe!

Har Trump rett i noe?
– Han har jo rett i at Kina har blitt en utfordrer for USA og resten av verden. Og at de jukser med handelssubsidier til egne industrier, bryter patentloven og ikke følger reglene i Verdens handelsorganisasjon.

Det er mange eldre nordmenn som sier Trømf, med «f». Hvorfor gjør de det? Og hva sier du?
– Jeg gjør ikke det! Det er vel kortspillet. Trumf. Det er jo samme ordet. Jeg er ikke helt sikker på hva slekten hans het, men de het Trumf eller noe sånt, i Tyskland. Det kan jo ha en sammenheng med det.

LES OGSÅ: Novemberutgaven av NATT&DAG er på gata!

Tror ikke det. Uansett, har Trømf rett i noe de republikanske utfordrerne fra 2016 ikke ville sagt?
– Jeg vet ikke om det er noe han har rett i, men han appellerte nok mer til den delen av arbeiderklassen som følte at ingen politikere så dem. Det er mange som har følelsen av å være forlatt av politikerne og samfunnet. Etter å ha mistet jobben ser de at industrien de jobbet i kanskje ikke kommer tilbake og at de har blitt så gamle at de kanskje ikke klarer å lære seg noe nytt.

Har du noen gang latt som om du intervjuet Trump på engelsk mens du dusjer? Øvd deg i tilfelle du får sjansen?
– Nei, hehe. Jeg har jo stilt ham noen spørsmål.

Hva spurte du om?
– Det var en general som hadde uttalt noe om en storkrig som var i emning. Så jeg lurte på hva det dreide seg om.

Svarte han?
– Jada. Han svarte noe med at Norge hadde kjøpt mye fly fra USA. Så nevnte han F-35 og et fly som bare finnes i et dataspill.

Hvis du skulle hatt et lengre intervju med han, hva ville du spurt om?

Did you know in Norway one beer is very expensive, Professor President?

Norge?
– Jeg har bedt om et intervju med ham. Da ville jeg nok startet med Norge. Han sa jo at han var begeistret for Norge da Erna Solberg var på besøk. Det ville kanskje vært en ice breaker. Jeg tror jeg ville vært mer min stil som intervjuer enn de amerikanske journalistene, de er altfor unnvikende. De stiller et spørsmål, og så følger de ikke opp. Det irriterer meg veldig. Jeg synes det er en journalists plikt å følge opp når en politiker prøver unnlater å svare på spørsmålet. Trump er nok den aller vanskeligste å intervjue, for han snakker bare om andre ting hele tiden og svarer veldig sjeldent på direkte spørsmål.

Dere har jo litt samme hårsveis, så hvis du går med samme dress og slips som han neste gang så får du kanskje mer oppmerksomhet?
– Du er ufin.

Mener du det?
– Ja. Rett og slett.

Har du noen gang kalt vennene dine eller noen i familien din for «Mr. President» uten å mene det?
– Nei.

Hvorfor ikke?
– Eh, nei. Jeg bruker ikke det uttrykket så ofte, heller.

Har du våpen når du bor i USA?
– Nei, jeg har aldri eid et våpen. Jeg har laget en pil og bue et par ganger til det eldste barnebarnet.

Har du vurdert å skaffe det?
– Nei, jeg vet at den som har våpen er mer utsatt for å bli skutt og drept enn den som ikke har det. Dessuten bor jeg i et fredelig nabolag.

Et hvitt, fredelig nabolag …?

Har du fått noen svarte venner?
– Ja … Jeg sier kolleger. Men du har rett. Jeg bor i et hvitt nabolag, og det er jo dels fordi Washington D.C. har blitt hvitere de siste årene. Da jeg var her første gang i 1993 var det mange flere svarte som bodde her, men de har blitt gentrifisert vekk. Det er riktig at det er mange nabolag dominert av svarte og latinere som er mer utsatt for kriminalitet enn det nabolaget jeg bor i. Og det er fortsatt et stort problem at det er mer kriminalitet blant svarte, eller ikke mer kriminalitet, men mer voldskriminalitet, kan vi si. De hvite er flinkere til forbrytelser som ikke skyter ned og dreper folk.

Øvelse gjør mester!

Hvis det skulle bli borgerkrig i USA, blir du værende eller drar du hjem til Norge?
– Det blir ikke borgerkrig i USA.

Nei?
– Nei. Borgerkrig, som en krig mellom to væpnede fronter, blir det ikke i USA. Men det kan bli uroligheter og væpnede sammenstøt, det ser jeg ikke bort i fra. Særlig nå som alle har bevæpnet seg så mye. Salg av ammunisjon har gått i været og det er nesten tomt i hyllene på våpenbutikkene. Det er en bekymring. Men jeg kommer nok til å være her, ja.

LES OGSÅ: Kunstnerne selv: Dette er den beste kunsten akkurat nå

Er det svenske tilstander i USA?
– Hehehe! Ha-ha. Det er ikke jeg som har funnet på det begrepet!

Men du har brukt det?
– Nei, jeg har aldri brukt det. Det er dette som kan kalles for fake news. Jeg har blitt tilskrevet det, men jeg har aldri brukt det selv. Jeg har rapportert fra Sverige, det har jeg gjort. Men jeg har ikke snakket om «svenske tilstander».

Det er kanskje mer riktig å si at det er amerikanske tilstander i Sverige?
– Ja, du tenker på med kriminalitet og sånn?

Ja, for eksempel.
– Ja … Nå har jeg ikke fulgt så veldig med på hva som skjer i Sverige. Men det vet du sikkert mer om meg. Om det er mye kriminalitet der nå, er det definitivt litt amerikansk. For kriminaliteten øker her nå. Det er bekymringsfullt. Den har jo vært ganske lav en lang stund, men i det siste, særlig siden sommeren, har den økt kraftig.

Det er forresten helt tåpelig at vi må gjøre dette intervjuet over Teams. Du kunne jo like gjerne vært på Marienlyst!

Hvorfor er det så viktig at NRK fysisk sender journalister til USA? Hva er det vi kan få ut av det, som vi ikke kan få gjennom internett og amerikanske medier som er der allerede?
– Det viktigste jeg kan bidra med er å reise rundt og snakke med amerikanere og fortelle historier om hvordan de opplever situasjonen, fortelle hva som skjer sett fra innbyggernes synsvinkel. Prøve å skape en forståelse for hva amerikanere opplever, hva de mener og hvordan de har det. Hvordan det er forskjellig fra Norge, og om det er noen likheter, sånne ting. Det tror jeg er viktig.

Tenker du virkelig at en nordmann lærer mer om USA av å se dine reportasjer enn å lese for eksempel New York Times?
– Nei, det tror jeg andre skal vurdere, haha.

Andy Ngo ble av dere omtalt som en høyreorientert journalist. Seltzer kalte ham for en «svindler som aktivt jobbet med høyreekstreme for å kartlegge journalister». Tenker du nå at det var feil å bruke han som kilde?
– Nei. Og jeg er helt uenig i den karakteristikken Thomas bruker. Jeg har truffet Ngo før og han heller nok mot høyre, men derfor har jeg også kalt ham for en høyreorientert journalist. Det er han også beskrevet som i toneangivende amerikanske medier, så det tror jeg ikke er noe spesielt tvil om. Det vi brukte ham som kilde på var hva han hadde sett under demonstrasjoner. Så fortalte han om det. Vi hadde en annen kilde som var på den andre siden som fortalte hva han så. Det var et klassisk eksempel på å se situasjonen med brillene til to helt ulike standpunkter.

Om det ikke informeres tydelig om disse forbindelsene, vil ikke det undergrave tilliten til medier på sikt? Om folk må finne ut av det selv, senere? Er det ikke NRKs plikt å informere om hva slags tilkoblinger og roller han har?
– Hvis Dagsrevyen hadde vært et tidsskrift kunne man laget en note med alt du spør om. Jeg mener det var helt korrekt å kalle han en høyreorientert journalist, det er det man rekker i Dagsrevyen. På samme måte som han på andre siden ble kalt for venstreorientert aktivist. Jeg har ikke fått kritikk for at vi ikke hadde mer informasjon om den andre siden. Vi intervjuer hele tiden folk som har forskjellige tilknytninger og gjør forskjellige ting. Men i denne settingen vi brukte han i var han en observatør og fortalte hva han så. Og det var ikke noe mer enn det.

Ville man ikke spart seg for mye problemer med å bare snakke med en annen person?
– Ja, men det er nå en del i Norge som liker å mene mye om ting. Du har lest kritikken om Andy Ngo, men du aner ikke hvor mye mer kritikk jeg får fra Resett og Document og sånne ting. Vekten tipper mer over i den skålen, tror jeg. Jeg er vant til å få kritikk, men jeg synes forsåvidt det er greit at det kommer fra begge sider. Noen ganger blir venstresiden sure, andre ganger blir høyresiden sure. De som er mest aktive i kritikken er høyresiden.

Du har skrevet om Antifa og noe man kan beskrive som en aggressiv de-plattforming hvor de fysisk stiller seg i veien for kameraet så høyreekstreme ikke blir filmet. Hvor stor trussel er Antifa mot demokratiet i USA?
– Jeg tror ikke de er en stor trussel mot demokratiet. Jeg leste nylig en oversikt over terror i USA i 2020 så langt, og av alle voldelige terrorhendelser står høyreekstreme for nesten 70%, og venstreekstreme for 20%. Det er vanskelig å knytte dette opp mot organisasjoner på høyre- og venstresiden, for det er veldig mye av det som skjer som er enkeltpersoner. Også er det noen av dem som har tilknytning til mer organiserte grupper, men det er ikke alle som har det heller.

Du har tidligere sagt at Antifa er en organisasjon, men både Biden og FBI sier de ikke er det. Hva vet du om antifa som ikke de vet?
– Jeg har møtt dem.

Haha.
– Når de har en leder, en informasjonsansvarlig og medlemslister så mener jeg at det ikke er feil å kalle dem for en organisasjon. Men det er jo helt uinteressant hva man kaller dem. Du kan godt kalle dem en bevegelse, men de er jo organiserte i forskjellige kapitler. Det er en sånn voldsom og merkelig interesse i Norge for detaljer om semantikk. Det som er viktig er at en del Antifa-medlemmer er voldelige. En har skutt og drept en person, og andre har vært med på å sette fyr på bygninger, ødelagt og plyndret. Det har også andre på venstresiden vært med på. Også har høyresiden vært med på flere angrep og flere terrorhendelser. Det er det som er viktig, ikke en semantisk diskusjon om det er en organisasjon eller en bevegelse, eller om det er mange desentraliserte grupper. Antifa har en desentralisert struktur og det har militsbevegelsen i USA også. De ligner veldig mye på hverandre på mange måter.

Hvilken del av kroppen din vil du si er mest som et rustbelte og hvilken del er mest som en vippestat?
– Oia meg. Eh. Hehe. Det var et interessant spørsmål! Jeg tror jeg må beskrive det ene kneet mitt som et rustbelte, for det knirker og det fungerer dårlig til tider. Det kan være jeg trenger en operasjon, jeg har fjernet menisken, de har på en måte tatt ut godbitene. Jeg vet ikke om det er solgt til Kina, men … Vippestaten må være … Hjernen. Den jobber i høygir hele tiden og flipper frem og tilbake og lurer på hvordan skal jeg løse det og det, hvilke sitater skal jeg ta herfra og derfra. Det er jo mange avgjørelser man må ta når man lager reportasjer. Det vipper frem og tilbake.

Hadde amerikanere bare hatt like gode helsetjenester som oss hadde de kanskje hatt bedre vippestater og rustbelter på sine kropper.

Om man skal bruke et annet begrep om hjernen, ville du sagt at hjernen din er mest som en salad bowl eller en melting pot?
– Haha. Nei, det er nok mer som en melting pot. Det er mye som rører seg rundt der oppe. Ja.

Har du fortsatt selfien du tok med Mullah Krekar?
– Jeg har den sikkert et eller annet sted, men ikke på den telefonen jeg har nå. Det er så mange andre som har den, så det er ikke noe problem.

Har du brukt den på Tinder?
– Nei, det har jeg ikke gjort. Hele poenget var å få kontakt med mannen. Hele pressekorpset stod 20 meter fra han, og den gangen var det jo ikke korona. Så ville jeg prøve å oppnå kontakt for å få et intervju. Han synes jo det var et festlig grep, og vi stod å prata sammen og jeg fikk jo det intervjuet.

Men du har ikke det hengt det opp på soverommet eller noe sånt?
– Jeg synes Mullah Krekar er en helt forferdelig person. Det tror jeg kom godt frem i det intervjuet jeg gjorde med ham.

Bra tinderbio!

Hender det du ser Dagsrevyen-intervjuet der du eier Lan-Marie når du føler deg nedfor og trenger en boost?
– Haha. Nei. Jeg har ikke sett det igjen. Det var ganske vittig, for jeg snakka med en på jobb i NRK som ikke er journalist, og hun fortalte at sønnen hennes var ikke noe interessert i politikk inntil han fikk se det klippet på Youtube. Men jeg ser ikke på det. Hvis jeg er nedfor er det ikke sånn jeg tyr til, hehe.

Vi hørte at når du trener på NRK så vrenger du av deg treningstøyet på det lille treningsrommet foran kollegene dine i stedet for i garderoben. Er det sant?
– (Stillhet) Ehh … Nei?

Det er også fake news?
– Jeg pleier å gå opp i garderoben og skifte der, ja. Det er jo mange år siden jeg har vært der nå. Jeg vet ikke hvem dine kilder er, men … Haha.

Det kan jeg ikke avsløre!

Hva vil du si er din største usikkerhet som USA-korrespondent?
– Det er ikke bare som USA-korrespondent, men som journalist. Jeg føler at jeg burde vite mer, hele tiden. Jeg prøver jo så godt jeg kan å tilegne meg kunnskap, da. Men det er jo alltid en følelse av at det er noe jeg ikke vet. Eller ikke bare noe, men masse. Det som er veldig spesielt med USA er jo at det er så fryktelig mange av de som følger med på NRK som kan utrolig mye om USA. Du skal være ganske oppegående for å matche det, og jeg tror ikke jeg klarer det bestandig. Jeg føler at det er veldig, veldig mye jeg ikke vet.

LES OGSÅ: Videopremiere: Psycheek løper rundt og skaper kaos

The post Smil & Gift møter Anders Magnus appeared first on NATT&DAG.