Quantcast
Channel: NATT&DAG
Viewing all 4879 articles
Browse latest View live

Hvordan virkelig gjøre jula mer tilgjengelig for muslimer

$
0
0

De siste dagene har det vært mye styr etter at Telemarksavisa skrev at elever på Seljord ungdomsskule ble tvunget til å si «tradisjonsmat» i stedet for «julemat». Som det alltid er med War On Christmas™-oppslag var ikke nyheten like sensasjonell som den først så ut til å være. Det var bare skolen som selv valgte å bruke ordet «tradisjonsmat». Dette ble gjort for ikke å støte noen av elevene på skolen, uten at det kom frem nøyaktig hvem som skulle skånes, da.

Noen (Høyre) mente det var blitt ulovlig å si «jul», noe rektoren avviste. Andre mente det å gjøre julen nøytral var et knefall for Islam. Som alltid!

Men om man virkelig vil endre julen slik at den blir mer muslimsk er det mye, mye mer man bør gjøre enn å si «tradisjonsmat» i stedet for «julemat».

For eksempel:

Nyinnspilling av Grevinnen og Hovmesteren («الكونتيسة والمدير»)

Skal man feire jul i Norge er det vanskelig å komme unna den fryktelig dårlige sketsjen Grevinnen og Hovmesteren. Men tradisjoner skal man holde på, uansett hvor dårlige de er. Derfor bør vi gjøre sketsjen mer tilgjengelig for muslimer, hvis målet er å la dem ta over julefeiringen.

Les også: Quiz: Er du grevinnen, hovmesteren eller en tredje person som ser på «Grevinnen og hovmesteren»?

Tigerteppet kan erstattes med et vakkert bønneteppe. I stedet for å snuble i teppet, bøyer hovmesteren seg ned på teppet og ber. Hovmesteren drikker selvfølgelig ikke alkohol, men en god, alkoholfri te.

På Grevinnens hode? Ja der er det en kjempefin høytidsnøytral niqab.

Navnet på sketsjen bør byttes til «Forretningsmann fra Tyrkia og flyvertinne fra Qatar Airways», og rollene bør byttes om, så flyvertinnen serverer mannen halalkjøtt på et fly på vei til pilgrimsreise.

Dekorasjon, tradisjon og gaver

I stedet for en nisse kan man ha en langskjegget sjeik iført kjortel og kefije (i visse radikale miljøer omtalt som «palestinaskjerf»).

Man trenger ikke et juletre for å ha noe å gå rundt. Lag heller en majestetisk versjon av Kabaen og gå rundt den i stedet for!

Om du absolutt skal ha juletre, ta en burka eller burkini over treet!

Gi vekk korankuber i stedet for vanlige pakker.

I stedet for å kalle det «jul» kan man kalle det muslimsk vinter-Ramadan!

I stedet for å spise ribbe og svin kan man spise fiken og dadler! :) Eller halal-kjøtt! Eller et vegansk alternativ! :)

God muslimsk vinter-ramadan, alle sammen! عيد ميلاد سعيد!

The post Hvordan virkelig gjøre jula mer tilgjengelig for muslimer appeared first on NATT&DAG.


Kvinner som banker kvinner

$
0
0

Trangen til å fortelle om oss selv ligger dypt grunnfestet i menneskets natur. Det betyr ikke at man nødvendigvis bør fortelle om seg selv, og langt sjeldnere at det bør gjøres i bokform. Likevel er selvbiografiene til A-, B- og X-kjendiser … overalt. Vi sier som vi alltid gjør: det skjedde, det burde ikke skjedd.

Innimellom dukker det selvsagt opp noe som får oss til å glemme alt dette, historier som i aller høyeste grad bør finnes mellom to permer. Machados memoarer et fint eksempel.

Carmen Maria Machado er en 33 år gammel forfatter. In the Dream House er hennes andre bok og første memoarutgivelse. Hun debuterte i 2017 med Body and Other Parties, på norsk Ekte kvinner har kropper.

In the Dream House er en fortelling om forholdet mellom Machado og ekskjæresten – sistnevnte kalles bare «the woman in the Dream House», og den psykiske og fysiske mishandlingen hun utsetter Machado for over flere år. I et omfattende stileksperiment – hvor hvert kapittel benytter seg av en ny form, stil eller trope (med navn som: «Dream House as Lesbian Cult Classic» og «Dream House as Thanks, Obama»), og slik blir en ny inngang til historien – beskriver Machado forholdets utvikling fra heit besettelse og forelskelse til mishandling. Boka er stadig mer fengslende. Intensiteten øker i takt med Machados frykt for aldri å makte å fri seg fra kjærestens eksplosive raseri og manipulerende (og raskt glemte) jerngrep.

LES OGSÅ: Anmeldelse: Mercury spenner fra okkult og åndelig til vulgært kroppslig

BAK PRESISE formuleringer og en enormt tilfredsstillende flyt – språklig, men også i en gjennomgående bruk av motiver og bilder – ligger beinhard selvdisiplin. Ingen historier, henvisninger eller setninger er overflødige. Machados memoarer er en drivende fortelling om destruktiv kjærlighet, men vel så mye en dyptgående problematisering av at det knapt finnes historier om forhold mellom to kvinner som også er destruktive og voldelige.

Machados utforskende bruk av memoarsjangeren helliger både middel og mål. Forfatterens inngående kommentarer til egen historie er ikke en uheldig universalisering av typen «min historie er allmenn, altså viktig», men et skarpt kritisk blikk på hvordan majoritetssamfunnets misfits (les: queers) for alt i verden må opprettholde fasaden.

«You wish she was a man because then at least it could reinforce ideas people had about men, and how she probably wouldn’t understand but the last thing queer women need is bad fucking PR».

LES OGSÅ: Hvor vanskelig er det egentlig å lese «Infinite Jest»?

IN THE DREAM House er et forsøk på å brolegge et gap i litteraturen om vold i forhold mellom kvinner. Gjennom hyppige henvisninger til artikler, essays og romaner, tegner hun opp et entydig bilde: Få forfattere tør å snakke om vold i lesbiske forhold. Enten fordi et snevert og sjåvinistisk kvinnesyn har umuliggjort det, eller fordi ingen ønsker å sverte «sine egne» i et samfunn hvor skeive fremdeles står med én fot i døra.

«I enter into the archive that domestic abuse between partners who share a gender identity is both possible and not uncommon, and that it can look something like this. I speak into the silence».

Hun nedtegner sine egne erfaringer, og tolker og samler det lille hun finner andre steder. In the Dream House blir et arkiv av fortellinger om vold mellom kvinner. Machado gir oss en grunn til å snakke om et fortiet problem, og et språk til å gjøre det i. Det er et ambisiøst prosjekt, men det er og, viser Machado, nødvendig.

Hvorfor har ingen gjort det før?

Ifølge forfatteren kan det handle om en tradisjonell undervurdering av lesbiske forhold som useriøse, men også en kulturell blindhet for at kvinner kan være voldelige. Med Machados ord: «I toss the stone of my story into a vast crevice; measure the emptiness by its small sound».

Én dag, skriver Machado, skal hun invitere unge skeive hjem på «tea and cheese platters and advice»…! In the Dream House er bare begynnelsen. Boka kan fungere som en katalysator for å diskutere et fortiet problem.

La oss håpe det skjer.

LES OGSÅ: Halle Butler: – Jeg har aldri tenkt at jeg vil finne verdighet i betalt arbeid

The post Kvinner som banker kvinner appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Stemme

$
0
0

Prisen for årets stemme går til en person eller forening som har hevet nivået på den offentlige debatten det siste året.

Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon. De er alle vinnere, men her kan du stemme på den du liker aller best.

De nominerte til årets stemme er:

Sten Inge Jørgensen

Foto: Bjørnsonfestivalen

EN DAG KOMMER Norge til å ha en lang, polariserende og uforståelig debatt om EØS og norsk EU-medlemskap. Det kommer til å komme mange bastante påstander, og få kommer til å være helt sikre på hvilke av dem som er sanne. Dette er fordi den nesten ikke-eksisterende norske debatten om EU har gjort at vi ikke vet nok om våre seksuelt frigjorte, gestikulerende og speedo-brukende europeiske naboer. Hva er egentlig ulempene og fordelene ved norsk EU-medlemskap? Hvorfor er EØS bedre eller verre enn å bli fullverdig medlem? Hva er forskjellen? At svært få av oss kunne kommet med saklige argumenterer for eller mot dette er … litt skremmende. Hva gjør vi når mennesker med en klar politisk agenda begynner å påstå ting vi ikke vet nok om? 

Hvis Listhaug plutselig hevder at EØS-reglene krever at alle må gå med rosa burka eller om Vedum sier at EU tvinger oss til å ha sex med kuer istedenfor å spise dem, hva gjør vi da? Eller hvis 48 mennesker uriktig dømmes for trygdesvindel og ryker i kasjotten som følge av feiltolkning av EØS-regelverket? Som … eeh … har skjedd! 

Det er selvfølgelig helt greit å være både for og imot EU, og se fordeler og ulemper ved norsk EU-medlemskap. Men skal diskusjonen være nyttig må man vite hva man snakker om. Da trenger vi noe vi ikke har: en opplyst debatt om Norges plass i Europa.

En av de som bidrar til nettopp det, er journalist og forfatter Sten Inge Jørgensen, som kanskje er den i Norge som har gjort mest for å heve kvaliteten på debatten om EU, EØS og Norges forhold til resten av Europa.

Upartisk er han ikke. Jørgensen har med boka «Vi som elsker Europa» markert seg som en stemme for et tettere europeisk samarbeid. Men uansett hvilken side av debatten du står på bør man være enig i at det er bra med mer kunnskap formidlet på en saklig, lettlest og velargumentert måte. Ingen er tjent med en EU-debatt lik den vi så i Storbritannia før Brexit-avstemningen.

DET ER IKKE EN takknemlig jobb å skulle forsvare og nyansere synet på EU og EØS i norsk offentlighet, men det er en viktig og nødvendig en. EU er sammen med USA vår viktigste samarbeidspartner og har enorm innflytelse på hverdagen, sikkerheten og velstanden vår. Kunnskap om EU er viktig, og en dag må vi igjen ta stilling til om vi skal bli med eller fortsette å stå utenfor. Skal vi da klare å diskutere oss frem til et fornuftig valg trenger vi personer som Sten Inge Jørgensen. Derfor er han en av årets beste stemmer.

Foreningen Tryggere Ruspolitikk

Faksimile: Rusopplysningen.no

2019 HAR VÆRT ÅRET for stillstand i ruspolitikken. Men i påvente av rusreformutvalgets rapport som kommer senest 31. desember har ikke Foreningen Tryggere Ruspolitikk ligget på latsiden. Ina Roll Spinnangr, Dagfinn Hessen Paust og de andre i organisasjonen har skrevet utrettelig om skadereduksjon i både tradisjonelle og utradisjonelle medier. I Norge har rusliberalere alltid vært outsiders, noe som nok ikke bare har påvirket argumentene som har blitt brukt, men også hvordan disse argumentene har blitt fremført. 

Joda, den høflige og saklige debattstilen som FTR har gjort til sitt varemerke i året som har gått er kanskje den tenkende manns dress-i-marihuanamarsjen. Men den har like fullt tålmodig trukket den norske offentlige samtalen vekk fra sølepytten den vanligvis roter rundt i, og i retning opplyst og rasjonell diskusjon. Altså det som faktisk er poenget med å diskutere ting. Det er ikke bare en fordel for rusfeltet, som i årevis har skreket etter nettopp kunnskap, men for norsk offentlighet i sin alminnelighet.

I TILLEGG ER DET ikke noe tvil om at de er på vei til å få til det de prøver på. Informasjonskampanjene rundt omkring i Oslo denne høsten, som opplyste for eksempel om at det er fullt mulig å ta heroin, kokain, GHB, MDMA eller alkohol uten å dø høstet forutsigbart nok kritikk. Men denne prellet av som vann på gåsa, for hadde FTR egentlig gjort noe annet enn å spre informasjon som kan redde liv? Nei, faktisk ikke viste det seg. Og de gråskjeggete politimennene som bekymret seg for signaleffekter og annen heksekunst satt igjen med nevnte grå skjegg i postkassa, mens alle på Twitter lo av dem og mente de burde stilles ut på «naturhistorisk museum».

Maria Kjos Fonn 

Foto: Tine Poppe

I FJOR NOMINERTE vi romanen hennes, Kinderwhore, til årets beste litteratur. Boka handler om 12 år gamle Charlotte, om omsorgssvikt, overgrep og det å bli ødelagt og å ødelegge seg selv. I ettertid har Fonn tatt et tydelig standpunkt i debatten om virkelighetslitteratur: og i 2019 posisjonerer man seg som kjent best ved hjelp av bekledning, nærmere bestemt t-skjorter med budskap. På hennes t-skjorte stod det: Jeg er ikke Charlotte

Fonn har vært åpen om at hun har blitt utsatt for overgrep, og for oss som har opplevd Norge på nært hold de siste par åra, så vet vi jo at veien fra å påvise visse likhetstrekk mellom romankarakter og romanforfatter (eller et seremoniprogram, for den saks skyld!) til å rett og slett bare anta at hele boka er selvbiografisk, er farlig kort. Selv om Fonn er tydelig på at hun ikke er romankarakteren, har hun likevel vært åpen om at hun har tatt utgangspunkt i egne erfaringer: en oppvekst med mobbing, møtet med hjelpeapparatet, psykiatrien og livet med PTSD. 

Bøker som Kinderwhore gjør at vi klarer å tilnærme oss denne tematikken på en helt annen måte enn en faktabok ville gjort. Her kunne man priset et glimrende forfatterskap og dets ringvirkninger, satt et punktum og vært fornøyde med det – men det stopper ikke her. For Fonns åpenhet i etterkant har utvilsomt bidratt positivt til måten vi har snakket om psykisk sykdom på. 12. juli i år erklærte Aftenposten at de hadde fått nye spaltister, og introduserte Maria Kjos Fonn som «den nye vinen» … Ja, ja. Men de gjorde i alle fall noe riktig, for bidragene hennes er sterke. Hun skriver, som alltid, åpent om behandlingsformer og etterlyser et terapeutisk språk tilpasset et maskulint kodet raseri. Hun har skrevet om hvordan trygdemottakere blir stigmatisert som gratispassasjerer og om hvordan en human ruspolitikk nødvendigvis må innebære feminisme. Kvinnelige rusmisbrukere med lav sosioøkonomisk status er spesielt utsatt i et mannsdominert rusmiljø. Og hun skriver ut ifra et opplyst sted. 

SELV SÅ MYE SOM angst og depresjon dominerer mediene i Norge har vi fremdeles mye igjen å snakke om når det kommer til mental helse og utsatte grupper. Heidi Nordby Lundes demonstrasjon av kunnskapsløshet om psykisk sykdom på Dagsnytt 18 er bare et av eksemplene på hvor nødvendig stemmer som Maria Kjos Fonns er.

 

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Stemme appeared first on NATT&DAG.

R&B-hyllest på autopilot

$
0
0

DA TORY LANEZ dukket opp en gang i 2013, var han en artist som skapt for Soundcloud-æraen. Han var vanskelig å putte i bås, og fikk tidlig anerkjennelse av Canada-medløper Drake, noe som i 2013 betydde at du i det minste fikk en stor hit. Han lagde låter med datidens heteste produsent DJ Mustard, for så å lage en mixtape med den elektroniske produsenten Shlohmo. Han ble signert til Benny Blancos Mad Love Records, og det var vanskelig å gjette på hva han kom til på finne på ved neste korsvei. Noe som likevel har vært konsekvent i Tory Lanez’ karriere er kjærligheten til klassisk R&B. 

LES OG STEM: Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk

FORMELEN TIL Chixtape-serien er kort fortalt å vende på klassiske R&B-låter. Det er åpenbare samples fra originalene, men han lener seg sjeldent for mye på opphavet. Da Tory la ut mixtapene på Soundcloud, var det som regel kun med samples. Med dagens stjernestatus hopper nå også de samplede artistene på rebootene til sine egne låter. Ofte med gode resultater. Selveste The-Dream dukker opp på «Luv Ya Girl // Love Sounds», hvor Tory og Dream leker seg med «I Luv Your Girl» og «Falsetto». Mario Winans, Ashanti, Trey Songz, Snoop Dogg, Lloyd og T-Pain er bare noen andre som svinger innom for å støtte Torys ambisiøse prosjekt.

PÅ MANGE måter er Chixtape-serien Torys mest vellykkede bidrag til musikken. Det er lite rappete synging som på de øvrige studioalbumene hans, som stort sett forblir ujevne og tidvis uinspirerte. Monoton og bølgete patos, det er det som kler Lanez best.

Det er ikke dermed sagt at han yter alle cover-versjonene rettferdighet. «If You Gotta…» med Fabolous («Can’t Let You Go»), er en upbeat og middelmådig versjon av en av Fabolous sine aller beste ballader. På «The Take» med Chris Brown høres det ut som Tory synger mot klokka. Han han blir for andpusten og mister mye av følelsen til originalen. 

Det er i det hele tatt litt for mange låter på autopilot på Chixtape 5. Og det er spesielt synd når ambisjonen er å forvalte og hylle R&B-arven vår.

LES OGSÅ: Anmeldelse: Er Jacquees kongen av R&B? 

The post R&B-hyllest på autopilot appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk

$
0
0

Prisen for årets beste album gis til årets beste, norske musikkutgivelser. Ifølge NATT&DAGs redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets musikalske flora. De er alle vinnere!

Det er bare én som kan vinne. og det bestemmer du ved å stemme på din favoritt nederst i saken.

De nominerte til årets beste musikk er:

Dutty Dior – PARA / NORMAL 

ALLEREDE I LØPET av 2018 bygde Dutty Dior opp en beskjeden liten hype med låter som «Plis», Isah-samarbeidet «Fantasi» og Future-pastisjen «MA$A» med Unge Ferrari og ProllyNah. Men det var ikke før 1. februar 2019 at det eksploderte. Utgivelsen PARA / NORMAL var en 9 spor lang bekreftelse på det singelrekka fra året før bare hintet om, nemlig at det er en ny grillz-blinkende stjerne på den norske musikkhimmelen. Utgivelsen markerte hvor bra norsk trap-rap kan være i 2019, og at det litt trauste hegemoniet som har preget østlandsk rap, mens bergenserne har hatt det morsomt, for alvor har falt.

PARA / NORMAL står igjen som en kommersiell suksess – i skrivende stund er låtene strømmet totalt litt over to millioner ganger bare på Spotify – men det er lett å glemme at den er en minst like stor kunstnerisk suksess. Albumet kunne godt fått 10 000 streams. Det er et sunnhetstegn at den fikk mye, mye mer. 

Tobi Duchampe – The Saddest Game.

TOBIAS PFEIL HAR FIGURERT i en rekke roller i norsk og dansk musikkliv i noen år, blant annet i Heartbreak Satellite, Tuvaband og som komponist for flere sceneoppsetninger. 2019 ble året da han satte seg selv i førersetet, og realiserte som sitt alter ego, Tobi Duchampe, den progressive, komplekse og fargerike fullengderen The Saddest Game. Albumet er like fantastisk som det er oversett, og er derfor nominert til Årets Beste Musikk.

The Saddest Game. har Tobias Pfeil samlet en stor gjeng mennesker fra de fleste kriker og kroker i Oslos unge musikkmiljø og latt dem sette hvert sitt preg på herligheten. Takket være kreativ arrangering får Pfeil fløytekvitring over trapbeats til å høres ut som et naturlig virkemiddel å sidestille med tunge og groovy Motorpsycho-riff.

Albumet tar seg god tid så du får sjans til å venne deg til omgivelsene. Dette gjør albumet forfriskende lite singelfokusert. Hvert eneste av de sju sporene bidrar til den store helheten, den høyere meningen, som antagelig er å få saksofon-klimaksene til å høres så syke ut som mulig. Er det én ting Tobi Duchampe virkelig kan er det skrikende sax-bristepunkt.

Selv om dette albumet stort sett gikk under radaren til norsk media har det pådratt seg en beskjeden mengde folk på internett som kjenner en sjeldent oppsiktsvekkende Bandcamp-utgivelse når de hører den. En bruker ved navn jkoip555 skriver: «I found this on accident, and it absolutely blew me away. It’s incredibly well produced and performed, and each song is incredibly well developed. Every track is always interesting and ever changing because of the albums incredibly eclectic influences from art pop, jazz, indie rock, chamber pop, ambient, etc. It’s unlike anything else I’ve heard this year, and is quickly becoming one of my favorite albums ever. It’s an incredible experience».

SOM OM VI SKULLE sagt det selv, altså. For hvordan går det an å gå inn i den storslåtte avslutningen til «Softboi», videre inn i den fremmedgjørende «Hymne», og så inn i frijazz-kaoset i «God of Punk» og ut igjen av energibomben som refrenget er, uten å ville vende tilbake?

The Saddest Game. er også nominert i underklassen Årets Styggeste Albumbilde. Vi gratulerer!

Fieh – Cold Water Burning Skin

SIDEN FIEH VANT Årets Beste Live på Osloprisen i fjor har de fortsatt å levere varene som landets friskeste soul-band, med tilsynelatende non-stop turnering. Men albumet har det tatt tid med.

Sist vi pratet med dem, i Øyamagasinet fra i fjor, lovte frontkvinne og gledesspreder Sofie Tollefsbøl at albumet skulle komme den høsten. Er hun en kynisk løgner som nyter å manipulere media så fort hun får sjansen, eller har Fieh tatt seg god tid, veldig god tid, til å finpusse det som skulle bli en av de aller beste musikkutgivelsene i 2019?

Vi satser på det siste.

Knæsj oransje Cold Water Burning Skin ankom platespillere i september og gjorde oss umiddelbart 40% gladere. Det er ingenting som skjules under den crispe Steely Dan-liknende produksjonen. De sommerlige låtene skinner av selvsikker positivitet, uten å tippe over i det maniske og naive.

DET ER NOE SJELDENT utilslørt og ærlig med Cold Water Burning Skin, uten at det blir et litt for ungt, påtatt jovialt NRK P1-bidrag. Og er det ikke det ekte glede handler om, da, å miste selvbevisstheten i noen få minutter, før du fortsetter å måtte tenke på hvor stygg og dum og teit du er?

Om du rett og slett ikke får nok av å stemme, så kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen 2019: Dette er den eneste nominerte til Årets Beste Film

$
0
0

Den siste måneden har vi lett etter bra og norsk film fra 2019. Vi har gått på kino jevnt og trutt i hele år. Vi har gått runder innad i redaksjonen, sett over lista over alle prosjektene Filminstituttet har gitt støtte til (anbefales for underholdningens skyld!), og prøvd å få oversikt over prosjekter som ikke har fått støtte.

Men vi finner ikke stort. Vi har derfor måttet velge å gå alternativt til verks når vi skal velge ut nominasjoner til Årets Beste Film.

Vi i NATT&DAG er nesten uten unntak uenige med resten av landets kritikere om hvilke norske filmer som har fortjent femmere og seksere i 2019. Det har heller ikke rullet noe over skjermene i løpet av året som har blitt misforstått, og slaktet på feil grunnlag.

I år har det kommet én ordentlig bra, norsk film.

Alle vet at norsk film har blitt bedre det siste tiåret. Nordmenn går oftere på kino for å se norske filmer. Oslo 31. August vil for alltid være et vannskille mellom det gamle, corny, og det nye, troverdige, et tegn på at vi endelig har klart å komme oss opp på en internasjonal standard for hva filmspråk gjelder.

Derfor virker det som det har blitt vanskeligere for kritikere å skille klinten fra hveten. Filmene ser bra ut, og de mottar god kritikk, selv om det kunstneriske prosjektet, selve kjernen i filmen, er dypt uinteressant. 

Hva skyldes dette? Hva er det som gjør at vi mangler filmskapere med ordentlige visjoner? Slipes særpreget vekk i bryråkratiet? Bør støtteordningene være mer komfortable, mindre privatiserte? Eller mer privatiserte, så filmkunstnerne som har noe på hjertet utover å knuse Postgirobygget blir mer sultne? Eller har 2019 bare vært et spesielt kjedelig filmår av helt tilfeldige årsaker?

Uansett gjør ingen av forklaringene denne situasjonen noe bedre. Det er kjipt ikke å kunne nominere tre filmer til Osloprisen, men det er riktigere å gjøre enn å løfte frem noe vi ikke står inne for.

Noe vi kan stå fullt og helt inne for er årets eneste nominasjon til Årets Beste Film: Dag Johan Haugeruds Barn.

Barn

Regi:Dag Johan Haugerud

Vi må innrømme at traileren ikke var ikke særlig lovende. Den var full av underfundige one-linere som liksom tar nordmenn på kornet, og ga inntrykk av en selvtilfreds satire man kan humre av. Nei takk!

Heldigvis viste Dag Johan Haugeruds Barn å være noe helt annet.

Et barn tar livet av et annet barn, og de voksne – er de kanskje barn de også? – famler i møte med tragedien. Foreldrerådets arbeidsutvalg diskuterer om man skal godta å være «avhengig av et amerikansk storkonsern som Facebook for å uttrykke sorg». Snart viser det seg at fedrene til de to barna er henholdsvis AP- og FrP-politiker, og at Haugerud klarer å motstå å gjøre for mye ut dét, er nesten i seg selv prisverdig. 

Joda, filmen tar nordmenn på kornet, men Haugerud er selvsikker nok til å gjøre det på en mer dempet og subtil måte enn vi ofte ser hos norske film- og serieskapere. Å plassere den typiske norske middelklassekomedien i en dypt tragisk ramme er det som gjør at Haugerud klarer (for det aller meste) å balansere mellom latter og gråt. Hvis man trenger å bli minnet på at vi alle fortjener omsorg, uansett hvor patetiske og tåpelige vi er, er dette riktig film å se.

Og sist men ikke minst har vel Groruddalen aldri sett så nydelig ut som den gjør her.

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

The post Osloprisen 2019: Dette er den eneste nominerte til Årets Beste Film appeared first on NATT&DAG.

Danske Astrid Sonne lager ambient med bratsj (!)

$
0
0

Astrid Sonnes musikk faller et sted mellom Barkers ambiente klubbmusikk, Holly Herndons konseptuelle utforskninger av musikkens teknologiske aspekter og god gammeldags minimalisme, av det slaget som ofte er signert Steve Reich eller Philip Glass. 

DEN FØRSTE EP-en, Human Lines, kom i fjor, og oppfølgeren Cliodynamics fulgte etter 4. oktober i år. Om Human Lines skrev britiske Fact magazine «she’s just created one of the most exquisite computer music albums you’ll hear this year».

Musikken er fragmentert. I den grad at det er litt vanskelig å sette fingeren på hva det egentlig er som binder det hele sammen. 

– Jeg liker egentlig ikke å snakke om hvordan musikken min høres ut, men jeg prøver å gjøre det mer, for å bli bedre til å verbalisere og konkretisere for meg selv det jeg driver med. 

– For meg starter musikken med en følelse eller en stemning, og så vokser det derfra. Deretter setter jeg meg ned og begynner å skrive. Jeg tror det kanskje er derfor musikken min høres så forskjellig ut.

LES OGSÅ: Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk

– Jeg er god til å zoome inn på det jeg liker, og prøver å kaste ut resten. Musikken min er på mange måter en undersøkelse av hvor lite jeg kan bruke for at ideen min fortsatt finnes i låten. Jeg vet ikke hva det heter på norsk, men på dansk er det et spill som heter Klossmajor. Det består av at man bygger et tårn av trepinner og så prøver man å fjerne så mange av dem som mulig uten at tårnet raser. Musikken min er litt sånn. Det er en undersøkelse av hvor lite som skal til for at det kan bære.

PÅ DEN NYESTE EPen er kanskje låten «Area Under a Curve» det mest tydelige eksempelet på denne reduksjonismen. Den starter med en liten melodi som høres ut som om den kunne vært spilt fra en gammel Nintendo. Flere lag legges gradvis på til det oppstår en nesten symfonisk følelse av alt sammen. 

– Jeg har en forkjærlighet for duplikasjon, altså å bare ta samme lyd og kopiere den og se hvor det fører.

Spesielt melodier?
– Jeg føler også det er en bevegelse i elektronisk musikk for tiden. For 3-4-5 år siden var det mye noise og teksturalt, mye støylandskap. Nå er det mer melodi.

ASTRID SIER AT låten egentlig er ganske enkel. Den består av en serie av fire akkorder, som sangen gradvis beveger seg gjennom. De ulike melodiene er bare disse fire akkordene, brutt ned i mindre bestanddeler, som deretter spilles av i ulikt tempo. Denne forskyvningen av melodien gjør at låten føles flytende. 

Samme tankegang gjelder når det kommer til live-settene, som man blant annet har kunnet få med seg på høstens Vill Vill Vest i Bergen eller på Atonal-festivalen i Berlin i fjor.

– Jeg har med meg byggesteinene til alle låtene mine når jeg spiller live, og ut i fra publikums reaksjon og stemning kan jeg forlenge, forkorte eller forflytte ulike deler av komposisjonene. Hvis jeg er i et rom hvor folk vil danse kan jeg forlenge de mer dansbare partiene, og om det er en mer rolig crowd kan jeg forstørre de rolige lydlandskapene.

– Jeg spiller også bratsj live, og det er interessant på en annen måte enn når jeg skrur på de elektroniske delene. Det er bare deg og instrumentet på scenen, det er kroppen din som lager lydene. Jeg føler meg tettere med publikum på en litt annen måte, og jeg synes det er interessant å kunne tre inn og ut av de ulike rollene under en konsert. 

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Astrid Sonne (@astridsonne_)

Hva er veien videre for deg nå?
– Jeg synes de to siste utgivelsene mine gir et godt utsnitt av hva jeg representerer og nå er det liksom ute, så nå kan jeg ta det litt roligere. Ikke som i at jeg skal være lat, men at – musikkbransjen er litt rar – den forlanger hele tiden utgivelser. Alle kjemper for å opprettholde oppmerksomhet for å få det hele til å gå rundt. Jeg gleder meg til å bare dykke ned i musikken uten å måtte tenke like mye på at jeg må opprettholde et momentum. 

Slippe unna kjas og mas, rett og slett?
– Jeg arbeider mye alene. Jeg trives best med det, men jeg og en kollega, Minais B skal samarbeide nå i februar. Først spiller vi i København og så skal vi ta det til London. 

– Vi skal utfordre det splitgig formatet litt, vi skal prøve prøve å lage en flytende bevegelse, hvor det blir 20 minutter med ham, så 20 minutter med meg og så 20 minutter sammen.

LES OGSÅ: Liturgys «HAQQ» er deres mest lyttervennlige album, men også det mest sinnssyke

The post Danske Astrid Sonne lager ambient med bratsj (!) appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Live

$
0
0

Prisen for årets live gis til et arrangement som har stått frem i mylderet av arrangementer, og som har bidratt til å gjøre byens musikkliv mer spennende. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon.

De er alle vinnere!

For å stemme på dine favoritter, bruk skjemaet nederst i saken.

De nominerte til årets live er:

Isah på Kadetten

Foto: Kristine Wathne

2019 HAR VÆRT Isahs år. Stavanger-artisten har gitt ut to EP-er, fått årets sommerhit (om noe sånt kan sies å fortsatt eksistere i dagens fragmenterte musikklandskap) med «Hallo» sammen med Dutty Dior og sist, men absolutt viktigst: vært ukreditert, men veldig omtalt gjest på Karpes SAS PLUS / SAS PUSSY.

Akkurat denne dagen i juli hadde vesentlig større og utenlandske acts avlyst konsertene sine i siste liten, noe som førte til en forskyvning i programmet. Dutty Dior tok en solo-konsert på strak arm, og allerede da kunne man ane at det var noe helt spesielt i gjære. Men det var Isah folk flest hadde kommet for å se. Da han gikk på, litt tidligere enn planlagt skinte sola og det var småvarmt, tross kjølig sommer.

Derfra og ut var det en triumfferd. Hvis hele sletta eksploderte i allsang på «Hallo» – selv om ingen egentlig helt skjønner hva Isah synger i refrenget – så revnet jorda under føttene på 10 500 festivalgjengere da Karpe stormet scenen som overraskelsesgjester og til tonene av «Syreangrep». Har hiphop noen sinne vært så stort i Norge som i akkurat disse timene?

Beglomeg «Elske Livet Fantastiskt» på Henie Onstad kunstsenter

Foto: Yngve Sikko

DET ER FORSTÅELIG AT et band så drevet av snodige innfall som Beglomeg ble booket som en del av Henie Onstads Dada-utstilling, men sannheten er at Beglomeg er omtrent så langt unna dadaismens absurde, nihilistiske angstskrik som det er mulig å komme. Under denne fremføringen av deres nye album Elske Livet Fantastiskt ble det tydelig at Beglomegs prosjekt er harmoni – å skape en plass der ting som tilsynelatende ikke hører hjemme i samme verden plutselig passer perfekt sammen.

New age, eurodance, dansband og Jahn Teigen passet perfekt inn i finkulturens storstue denne kvelden. Varehus-rave fusjonerte i ett med familien rundt frokostbordet. Det kjentes som om håpet var tilbake for Skandinavia, for Europa, for verden. Frontmann og ideolog Raymond Teigen Hauger ter seg som en blanding av rockestjerne, sektleder og barne-TV-onkel, der han deklamerer like mye som han synger. Midtveis i settet stopper musikken, og vi blir vist en video der foredragsholder Svein Harald Røine bruker åtte minutter på å åpne en flaske vin. I en hvilken som helst annen sammenheng ville dette vært ufattelig irriterende, men her føltes det som et uttrykk for ren livsglede.

Under det avsluttende klimakset med den ekstatiske «Fyr Løs» og høytidelige «Jeg Er Et Liv» var det verken et tørt øye eller et mørkt hjerte i salen. Det er mange som har prøvd å opphøye sentimental kitsch og entertainment til punktet der det er stor kunst som rokker ved hele din virkelighetsoppfatning. Ingen har klart det bedre enn dette.

Sassy 009 på Vill Vill Vest

Foto: Yngve Sikko

SASSY VAR IKKE BARE det beste vi så på Vill Vill Vest, men også noe av det beste vi så i hele 2019. I januar falt to av medlemmene fra bandet, og Sunniva Lindgaard stod igjen som eneste kraft til å ta bandet videre. Sassy 009 i 2019 er på mange måter et fint Hollywood-aktig narrativ, der hun startet som et skadet dyr og endte med å skinne sterkere enn hun noen gang har gjort, med en strålende EP-utgivelse (les anmeldelse på side 25) og et nytt og et live-oppsett som bekrefter at Sassy 009 er noe av det aller beste vi har innen elektronisk musikk her til lands.

En kveld i september, foran et stapp(!)fullt Østre spiller hun et mørkt og hypnotisk techno-sett for oss. Den døsige vokalen er noen ganger nesten som et komp å regne, andre ganger inntar den noe som nærmer seg en hovedrolle, selv om den stort sett drukner i intense og overdådige arrangementer. Når den først kommer til overflaten, som når hun roper «It’s a trap!», etter å ha brukt mesteparten av settet til å dysse alt ned, er det som å våkne fra en transe.

Sassy er katteaktig på scenen. I begynnelsen gir hun oss lite, før hun plutselig gir veldig mye, så man blir stående og vente til neste gang hun gir oss oppmerksomhet på sin strenge (liksom-?)koreograferte måte. Med seg på scenen har hun med seg Sunniva Mellbye, alias Murmur, og Marit Othilie Thorvik fra Jouska. Koristene står vendt mot hverandre, med stramme frisyrer og robot-aktig mimikk. I likhet med Sassy selv er de seriøse så det holder. Sassy legger ekko på vokalene, looper og gjør en del andre triks som gjør at man ett sekund glemmer at vi fortsatt er i Norge – det vil si i Bergen – og ikke et mye kulere sted på for eksempel kontinentet. Der hun før øvrig utvilsomt hører hjemme.

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

 

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Live appeared first on NATT&DAG.


Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Litteratur

$
0
0

Prisen for årets litteratur gis til en bra bok alle bør lese. Ifølge NATT&DAGs redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets litterære flora. De er alle vinnere!

Du kan stemme på din favoritt nederst i saken og lese mer om de nominerte i alle kategorier i desemberutgaven av NATT&DAG.

Vi er fem, Matias Faldbakken

Forlaget Oktober

«LA DET STÅ et hus på Råset». På denne fabel-aktige måten åpner Matias Faldbakken sin femte roman. Det er også hans beste. Vi er fem handler om den stillfarne og nevenyttige Tormod Blystad. Han bygger hus og familie, snekrer sammen et liv, selv om det på et tidspunkt i ungdommen – ganske nøyaktig i det sekundet han snortet amfetamin – ser ut til at det ikke skal bli noe Liv ut av akkurat dette livet.

I Vi er fem blir det derimot liv ut av både det ene og det andre. Et leireprosjekt med ungene i familien går over styr, og romanen springer ut i rent konseptuelt horror/sci-fi/eventyr-land. Det samme gjør språket, som på ufortrødent vis spretter mellom det stiliserte og det lekne, det distanserte og det engasjerte.

Det er sjeldent at form og innhold i sin gjensidige avhengighet går opp i en høyere enhet i den grad de gjør over disse 200-og-noe sidene. Apropos form og innhold: Vi mennesker er leire, synes visst Faldbakken å hevde. Vi stivner, joda, men med bare litt jobb kan vi formes igjen. Men når alt kommer til alt er vi knyttet til jorda vi kommer fra. Det får implikasjoner, selvsagt. Kanskje blir det også en Oslopris av det?

 

Nada, Hanna Stoltenberg 

Gyldendal 

KAREN ER EN GODT voksen dame som ikke innfrir omverdenens forventninger. Ikke at hun prøver. Hun avviser rollene som mor og bestemor, og nekter å stille opp som en slags vikarvakt for familien i tidsklemma. I stedet chatter hun med menn på nettet og møter dem på bar. Det skal bli den kjernesunne datteren Helenes samlivskrise som vekker noe i Karin. Hun blir på ufrivillig vis virvlet inn i den, og enda nifsere, en mor-datter-tur til London.

  Utforskning av dysfunksjonelle forhold er ikke akkurat noe nytt litterært terreng, men likevel føles Nada som noe vi ikke har lest før. Stoltenberg verken flykter til – eller ryker på – klisjeene. Nada er tvert imot et resultat av et godt blikk, mettet på bilder som sitter: mager som sandsekker over belter, Helene som en gang bar sitt «bråmodne ansikt som et egg på en skje» og en ansatt som teller suketter med «konsentrasjonen til en nyutdannet sykepleier». 

I Nada er det som om man har hørt dialogene før – på bussen, på bar eller på butikken. Det er like gledelig som forferdelig å lese samtalenes spede begynnelser som ebber ut i klein stillhet eller dumme misforståelser. 

Den beskjedne sebra-stripede boken rommer en hel del. Beina er godt plantet i samtidstematikk, men Nada føles som noe nytt. Det hele har endt i en formfullendt og morsom roman som minst av alt ligner en debut.

 

Rant 2, Jon Refsdal Moe 

Fanfare 

PÅ SIDE 123 lader Jon Refsdal Moe børsa og fyrer av mot en annen av Årets Littertatur-kandidatene. Han skriver, midt i en passasje, om å henge på Blindern når man egentlig er alt for gammel til å bare henge på Blindern: «Matias Faldbakken-totebagen er et hipster-accessoir for folk som ikke er hippe […] Alle de kule ler når man kommer ned gata med en Matias Faldbakken-totebag».

Det er litt sånn skribent og tidligere teatersjef Jon Refsdal Moes andre bok, Rant 2, er.  Det er middlebrow om norsk urban middelklasse med et visst agg mot 90-tallets sosiologi-miljøer og … sånne ting, altså det som utgjør det kollektive traumet det tydeligvis var å være ung og drikke øl og ha sex på 90-tallet mens Bård og Harald laget god TV. Stakkars dere! Det må ha vært ille, tenker vi. Først ironisk, men så kommer vi på at sosiologi og postmodernisme er for 90-tallet det psykologi og angst er for alt i dag. Fuck det!!!

Eller? Refsdal Moe tar farvel med 90-tallets ironisering i denne boken, slik han har tatt farvel med det tidligere – for eksempel da han ble bedt om å oppsummere 00-tallet for Morgenbladet i 2009 og endte med å skrive om 90-tallet og hvordan det tok slutt med et «megetsigende hø hø» på slutten av en mail i 2003.

Lar man seg fascinere av slikt, er Rant 2 en fornøyelig liten bok. Det er et veldig sterkt parti om den norske venstresidens skiftende forhold til Riesling og Chablis, og det er generelt når den handler om slik sosial posisjonering at den er gøy. Det såre alvoret lusker likevel hele tiden i buskvekstene. Mot slutten grunner forfatteren over sitt eget utilfredsstillende forhold til (jada) sin egen far, og i forlengelsen seg selv (jada), uten å egentlig komme til bunns i det. Fliret til leseren stivner og man sitter med en følelse av at forfatteren ikke tør å åpne seg. Er han feig? Ja. Men den måten å være feig på føles veldig ekte – og jada – sår.

Og nei, vi kjenner oss ikke igjen. Høhø.

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

 

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Litteratur appeared first on NATT&DAG.

NATT&DAG spør: Jenny Hval

Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Scenekunst

$
0
0

Prisen til årets scenekunst gis til årets beste, norske scenekunst som har utmerket seg spesielt i år. Det har alle de nominerte gjort.

De er alle vinnere!

Du kan stemme på DIN favoritt nederst i saken, og lese mer om de nominerte i alle kategorier i den nyeste utgaven av NATT&DAG.

Her er de nominerte:

Apollon

Florentina Holzinger

Black Box

Foto: Black Box

APOLLON ER PÅ mange måter et hoppeloppeland komprimert til wunderkammerstørrelse. Copy-pastet direkte fra de villeste og våteste drømmene til Eve Ensler. Med en fotolekker, gulbalansert 60-talls-vri og en slagen kontrafaktisk mytologisk skru, skyter Holzinger blink med tåspissene på både mannsidealet, underholdningskulturen og generelt alle de store, stive ståtissene i moderne tid. Wrestlingshow, pornoparodier og funny, funny bodyhorror vil stå som evigvarende koblinger hos alle de 18-åringene og eldre som faktisk fikk lov til å se forestillingen. Den er gjort i sensuell og slu skaperglede med teaterets egen skrukkete gammelmannsmaske som finnlandshette.

Ballettverdenen sitt svar på Pussy Riot robbet nemlig til seg en god pose kulturell kapital og undergrunnsmiljø-pondus med Apollon.

Kunstferdige smerteøvelser som Luminosity (2012) av gamla Marina Abramovíc blir rene pupp og bananen (barnemat) i forhold til hva musene og det blodige nysirkuset deres presenterer. Vi står ved randen av en ny performance-renessanse, polstret og kledd i Nike glossy, naive kicks. Og så er det allikevel noe helt stormannsgalt og fucka i å bjuda publikum på sugerørsdrinker gjennom nesa og holde dem gisselfanget i en historisk, kontemplerende kvinneorgie med rodeoslakting og 17. mai-potetleker.

HOLZINGER ER MORO-provokatør på sin hals og har en klo, men halal blir det ikke! Apollon er OL-oppvisning i polert punkfeminisme.

Før vi dør

Antiteateret

Foto: Antiteateret

DIESEL PÅ TANKEN, hakk i plata og kall meg Mr. 2000-og-ett-eller-annet-plast-i-verdenshavet, for her har man vært med på interaktivt teater som ikke gir en døyva dritt av muligheter til å endre på noe som helst. Akkurat slik som vår skitne verden sjæl, kan det virke som i disse post-politisk-aktiv-etter-skolen-tider. Antiteateret har med en parodisk teft klart å modde seg selv littegrann og sine lurende publikumsdeltagende metoder. Og derfor er det bra teater!

En grådig god manifestasjon av den blaserte tilbakeholdenheten og det maktesløses kaldgufset som sniker seg opp i kroppsåpningene og inn under mellomgulvet på oss, morgendagens Thunbergers, i møte med det altfor store og skumle og PR-kåte hyperobjektet MILJØKRISA.

Antiteateret klarer også fingernemt å bake inn et lite intimt og personlig familiedrama, med sanger som både blinker fra rødt i allsang-arbeiderparti-alarmen til grønt i den trøstende og elskverdige musikalnummer-tributen om en døende bestemor og dødsangsten som følger.

DETTE ER EN FARSE for fremtiden, og om denne nominasjonen går i boks har vi fått Joachim Trier til å ringe på hjemme hos Even Torgan i Groruddalen og rope hurra meg rundt og overrekke prisen personlig. For Før vi Dør er nemlig magisk, sosialrealistisk teater i Vinderen-klasse.

We Come In Peace

Dansens Hus

Foto: Tale Hendnes

SÅ GENUINT OG GLEDELIG at det nesten blir for anti-ironisk for NATT&DAG å innfinne seg med. We Come in Peace er like ufiltrert og skjødesløs omkring kjærligheten og freden som en amerikansk missekonkurranse, men lander det heller med råteit ungdommelighet som kan ligne det å sende en rødfarget hjerteemojii til en du har vært på en bra første date med. Modige, modige mennesker som holder freds-dansikal slik en freds-dansikal skal være (om noen av oss i det hele tatt har formeninger om hva en dansikal skal være). Out-of-this-world!

Det kan virke som om prosjekter som We Come In Peace opptrer like sjeldent som solformørkelsen selv. Vi mistenker at menneskeheten kun er gitt slike små melkeperler én gang hvert tiende eller hundrede år. Det var nemlig et lite fenomen av astronomiske proporsjoner som viste seg på Dansens Hus i høst.

Samtidig er denne forestillingen en etterlengtet og visesang-aktig, utstrakt scenekunsthånd i disse mørke tider. Okei, for å dra det opp av sentimentaliteten det uansett fortjener, handler det hardt og rent tematisk om “de andre”. Dette er en forestilling til ære for deg som føler deg som en av “de andre”. Og vi kan love dere det, folkens. Det er mange andre enn akkurat deg. Bla bare litt i sangheftet fra forestillingen og syng for full hals til «Universets hjerteslag» og «Alle sjeler kan fly». Unite!

UNGE E.T.s LENGSLER og lidelser er noe vi gjerne skulle følt inderlig på selv, selv om et genuint kjærlighetsspråk i kulturformidling kan virke utenomjordisk eller sittende fast i på feil side av tusenårsskiftet. Vi er takknemlige for knipset på pungen, men det gjør så vondt å innrømme. Plis plis varm oss opp og litt etter litt dra ut denne millennial-isbiten fra vårt generasjons øye. Dere vet det kanskje ikke selv, men We Come in Peace har maktet å si noe ekte. Beint ekte.

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Scenekunst appeared first on NATT&DAG.

HER er musikken som er Best Akkurat Nå

$
0
0

Hver uke legger N&Ds musikkredaksjon til rundt ti nye og primært norske låter i vår Best Akkurat Nå-liste på Spotify. Trykk på det lille kalendertegnet (desktop!) eller den lille trappa heeeelt øverst om du er på mobil, så kan du sortere det sånn at du får opp det vi har lagt inn sist først.

Yasin – DSGIS

Svensk gangster-raps gudfar? Yasin er i alle fall O.G. hva maskert orten-rap angår. For et par uker siden slapp han ut av fengsel etter å ha sittet der i et par år. Det betyr ny musikk for første gang siden 2017 og endelig kan Ant Wan- og Dree Low-fans samles om noe, som en bruker skrev på Twitter.

Scooter – Which Light Switch is Which?

LIKE A BLITZ, WE’RE CATCHING THE HITS. YEAH.

Edrizz, MG – Cold Feet

Er det basic å mene at dette er et kult cover? NEI! Det er jo akkurat slik det føles å traske rundt i et slapsefylt og isbelagt Oslo sentrum vinterstid, mens man hører på for eksempel DENNE.  Dette kan jo ikke være virkeligheten, tenker man. Dette må være baksiden av en eller annen medalje. Det finnes et sted der sola skinner og der vinden er kjærkommen og ikke en jævel. «Cold Feet» høres ut som den er spilt inn under vann, men samtidig hinter beaten til sydligere strøk, nærmere bestemt Vest-Afrika. Edrizz og MGs EP Cuffing SZN er en tidlig julegave til alle oss som liker Davido, Burna Boy, Amaarae, Tekno, Rema (!), Zlatan (!!) og WizKid. Endelig på norsk!

Namasenda – 24/7 

Det beste med å leve i nåtiden er … at fremtiden er her! Svenske Namasenda er eksponent for den kuleste musikktrenden som ser ut til å aldri nå Norge. Future Pop, vart tok du vägen? Hvorfor vil ingen norske kvinnelige artister høres ut som roboter? :(

KingSkurkOne – Sedativ Kjegle

Ukens beste tittel, og den beste KingSkurkOne-låta siden «Heller Ut». SEDATIV KJEGLE! Skurken er på sitt beste når han leker med flows og stemmebruk på sakte og melankolske beats. Produsent Palme sørger for at han får gjort jobben.

The post HER er musikken som er Best Akkurat Nå appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Verste Stemme

$
0
0

Prisen for Årets Verste Stemme gis til en person eller gruppe som i kraft av sin deltagelse har senket nivået på den offentlige debatten. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er håndplukket av NATT&DAGs redaksjon.

De er alle vinnere! ;-)

Du kan lese mer om de nominerte i alle kategorier i desemberutgaven av NATT&DAG, som er ute nå.

De nominerte til Årets Verste Stemme er:

Kjell Ingolf Ropstad

Foto: Stortinget

DET VAR TYDELIG AT Krf måtte endre noe om de skulle være relevante for andre enn døende og døde nordmenn. Siden oppslutningsrekorden på 13,7% i 1997, fikk partiet 4.2% oppslutning under Stortingsvalget i 2017 – farlig nære både sperregrense og irrelevans. 

En som forstod dette var daværende leder Knut Arild Hareide. Han fikk en idé: Hva om vi fokuserer på de gode kristne verdiene (hjelpe de svake, beskytte miljøet og toleranse)? Skal vi det, argumenterte Hareide i boka «Det som betyr noe» for at vi må åpne for samarbeid med de rødgrønne partiene. Nei, svarte over halvparten av Krfs delegater, med Kjell Ingolf Ropstad i spissen. De mente løsningen på den lave oppslutningen var å fokusere på tingene som gjør kristine upopulære. I fjor nominerte vi debatten rundt Krf-veivalget til årets debatt, men den sterkeste stemmen i debatten har siden da gjort mye skade.

Etter å ha blitt lovet makt og en liten innskrenkelse av abortloven valgte Krf å være med i en regjering som kutter den økonomiske støtten til de svake i samfunnet, skipper ut asylsøkere i nød og gjør i det hele tatt lite for å løse miljøkrisen. Sjeldent har et parti gjort like mye skade med 122 000 stemmers oppslutning. 

I BYTTE MOT LITT MAKT på kort sikt har Ropstad vendt Krf fra et moderat sentrum mot konservativ og anti-vitenskapelig populisme. Ropstad og Krfs avgjørelse får alvorlige negative konsekvenser for samfunnet, miljøet og mennesker i sårbare situasjoner. Den nye Krf-lederen har også gjort sitt for å senke nivået på den offentlige debatten. For eksempel hans belærende tone til kvinner som ønsker abort («Klarer du en klarer du to») og stråmenn om at miljøbevegelsen og partier som MDG både truer menneskeverdet og det kristne menneskesynet. Skal man tro meningsmålingene den siste tiden, har han heller ikke gjort noe for å stoppe velgerflukten fra Krf. 

At vi som en indirekte konsekvens av dette fikk Instagramprofilen til Bollestad er en mager trøst. Det kan selvsagt hende det skjer et mirakel og høyredreiningen redder Krf og at Ropstad ikke ender opp i First House, men som statsminister. Uansett hva som skjer er Kjell Ingolf Ropstad fremdeles en av 2019s verste stemmer.

Innovasjon Norge 

Faksimile: Politiken.dk

DA VI SLUTTET å se på lineær-TV, kunne vi ikke bare bestemme selv over hva vi ville se, vi slapp også å lide oss gjennom all reklamen. «Jippi, nå har vi endelig tid til tingene som betyr noe her i livet!» tenkte vi, og stappet i oss potetgull mens vi så 54 episoder av The Office på rad. Hadde vi bare visst. Reklamebransjen tok nemlig en grusom hevn og bestemte seg for å infiltrere alle de andre aspektene av livene våre i stedet for. Sosiale medier, mobilene våre, podcastene vi hørte på og ikke minst: nyhetene vi leser.

Et av de verste eksemplene på dette, var Innovasjon Norges 500 000 kr dyre PR-stunt for Sommarøy i Tromsø. Den lille øya hadde ifølge flere medier hatt et folkemøte hvor de bestemte seg for å bli en tidsfri sone. Høres ikke det fint ut, da? Et sted uten tid?? Åh, jo, det passer jo perfekt for meg (peker på meg selv med en arm full av klokker som piper), jeg er jo så stressa pga tiden! Om vi tenker oss om littegrann skjønner vi jo hvor utrolig dumt det er å ikke ha tid. Én ting er å ikke ha tidsfrister når du er på ferie, en annen ting er å ikke få skikkelig beskjed om når du skal møte opp til cellegiftkuren din fordi det er ulovlig med tid. Men nok om det!

Da det hadde gått litt TID skjønte plutselig folk at det hele var et PR-stunt. Målet var å øke turismen til Nord-Norge ved å få landsdelen til å virke som et avslappet sted man kunne nyte sola nesten døgnet rundt.

Innovasjon Norge avslørte til slutt at de stod bak, og uttalte først at stuntet hadde gått over all forventing. Det var ikke lureri, mente talspersonen, for man kan ikke annonsere seg til oppmerksomhet, man må «fortelle en god historie». Ifølge NRK endte saken opp med å bli omtalt i 1650 artikler i 1479 forskjellige medier. Et statlig eid byrå hadde med andre ord lurt mediene og alle som leser dem ved å fabrikkere en sensasjonell nyhet for å (grøsser) gå viralt.

DET ER IKKE LENGER bare journalister med en agenda, content marketing, ekstreme organisasjoner, politikere og forurensende firmaer som ødelegger tilliten vår til mediene, men også statseide PR-byrå. Innovasjon Norge forstod til slutt hva de hadde stelt i stand, og beklaget. Skaden er allerede gjort. Vi er allerede skeptiske når vi leser om Giske som danser, miljøvennlig oljeproduksjon og siste nytt om Trump. Neste gang vi leser en artig Norge rundt-aktig historie om et lokalsamfunn, kan vi altså ikke stole på det, heller. Derfor er Innovasjon Norge en av årets verste stemmer.

Equinor  

Faksimile: Aftenposten Forklart

VI ER MIDT I en klimakrise og oljeutvinning gjør krisen verre. At de som tjener penger på olje sier at vi bør pumpe opp mer olje, er ikke relevant for diskusjonen. 

Etter rebrandingen fra Statoil til Equinor har oljeprodusenten bombardert det offentlige rom, sosiale medier og aviser med sponset innhold og reklame. Budskapet er ofte det samme. Equinor forteller oss at vi trenger olje også i fremtiden, og da er det best at den produseres på en mest mulig miljøvennlig måte. Personene i reklamene er ofte ansatte i Equinor, eller barna (!) til en ansatt som blir forklart hvorfor det er feil å tro at olja kan ligge.

Et selskap skal selvfølgelig få lov til å reklamere for seg selv, men om Equinor fortsetter å utvinne olje fører det til store negative konsekvenser for hele verden – både for oss som nyter godt av oljepengene – men også for de som allerede merker konsekvensene av klimakrisa enda hardere enn nordmenn. I tillegg til de som må leve med konsekvensene lenge etter at både vi og content marketing-avdelingen i Equinor er døde. 

Equinor bidrar også til å legitimere de som mener klimakrisen er overdreven, ikke-eksisterende eller håndterbar. Eller de som mener det ikke er så skadelig å åpne nye oljefelt. Spesielt skadelig er dette i et land hvor 10% ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, noe vi pinlig nok er blant de beste i verden til å tro.

BUDSKAPET ER IKKE det eneste som er skadelig, men også måten selskapet formidler det på. Det er få land hvor aviser og mediehus er spesielt godt likt for tiden. Nordmenn stoler fremdeles ganske mye på mediene, men det skal ikke mye til før tilliten svekkes også her. Da er det spesielt viktig at andre aviser, som Aftenposten, ikke gjør ting som å selge troverdigheten sin fullstendig ved å la Equinor lage egne versjoner av Forklart-podcasten deres. 

Det er vanskelig å finne noe verre enn et firma som tjener masse penger på å ødelegge kloden, bidrar til polariseringen i samfunnet og reduserer folks tillit til mediene. Equinor er en selvsagt kandidat til årets verste stemme.

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Verste Stemme appeared first on NATT&DAG.

Søndag Summarum: Stordalen får dame på Granca ned i knestående og Lando fra Star Wars var ikke gender fluid likevel

$
0
0

Sag mir wo die Blumen sind. Det sang tyske Marlene Dietrich en gang for lenge siden, og fulgte opp med spørsmål vedrørende tilholdsstedet til jentene, mennene, soldatene og gravstedene. Jenter, menn, soldater og gravsteder kan oss bekjent være nær sagt hvor som helst, men blomstene – blomstene! – de vet vi hvor er. De er i norsk offentlighet.

Ukas (haha)


Skjermpdump: Instagram

Ukas Stordalen

Hvordan ble Petter Stordalen til Petter Stordalen? Det er slike evige, for vitenskapen ubegripelige, mysterium som ligger til grunn for verdensreligionene.

Apropos verdensreligioner: nordmenn valfarter fortsatt til Kanariøyene. Petter Stordalen kjøpte nylig opp den svenske reiseselskapet Ving og var derfor nylig en snartur ned til Granca for å ta investeringen i nærmere øyensyn.

Vår kanariske søsteravis, Dag og Natt, fulgte opp med en av årets aller, aller beste tekster, titulert «Velsignet er den som kommer i turismens navn….»

«En av mine kvinnelige, spanske kollegaer, kunne ikke holde tilbake et hjertesukk, og plutselig glapp det ut av henne; ay..que guapo!! Den kommentarer catchet selvfølgelig Petter, og gav henne en klem så hun rødmet helt ned til anklene. Det er flott å være raus med komplimenter, sa han anerkjennende og fikk dama helt ned i knestående.»

Layouten står heller ikke tilbake for noe.

Helt uironisk. 

Check it out:


Skjermdump: Dagnatt.com

Jepp, Maria og Josef var datidens uspesifiserte turister. Og Jesus himself?

Han var datidens Clarion Hotel The Hub – a newly opened hotel boasting great facilities with exciting restaurants, great bars, a conference centre and lots more!

Og MYE mer!

LES OGSÅ: HER er musikken som er Best Akkurat Nå

Ukas woke

I et intervju med det amerikanske herrebladet Esquire fortalte skuespiller Billy Dee Williams, kjent for rollen som Lando i den originale Star Wars-triologien, at han brukte både herself og himself fordi han ser seg selv som feminin i tillegg til maskulin. «I am a very soft person», fortsatte han. På Twitter sto jubelen i taket. Og er det ikke vakkert egentlig, at en 82 år gammel mann kan være så åpen?

Problemet var bare det at han var nettopp 82. Det gikk slik det måtte gå:


Skjermdump: Vibe.com

:-(

Ukas Syria-farer

Skjermdump: Facebook

Ikke-navngitt norsk trimdronning inviterer til propaganda-tur til Syria. Med ti byer på tolv dager ser det ut til å bli et helvetes kjør.

Syria-påske 2020 skjeeeer da!

LES OGSÅ: Syria før krigen: Minner om håp

Ukas gamle og sure akademiker

Lørdag var den slovenske filosofen og rabagasten Slavoj Žižek i Bergen for å snakke om hvorfor han fortsatt er kommunist, i regi av Holbergdebatten. Professor i Statsvitenskap Bernt Hagtvet, som for et par år siden ble nektet å undervise mer på UiO (fordi han var for gammel) var mildt sagt ikke blid da Khrono ringte ham:


Skjermdump: Khrono.no 

Men Hagtvet, det er jo du som er en blomst!

Ukas hets


Skjermdump: DB.no

Fordi han spiste ett egg for et år siden (og kaller seg veganer).

Ukas Nord-Norge 1


Skjermdump: an.no

Da flykaptein Per Gunnar Stensvaag i et leserinnlegg skulle prøve å forklare ambulanseflykaoset i Nord-Norge må han på et tidspunkt ha følt at språket kom til kort.

I en slik situasjon er det bare én ting å gjøre. Ta i bruk det tidløse virkemiddelet Fullstendig Pilkaos.

Flykapteinen fremstår kanskje mildere sinnsforvirret, men vi skal innrømme at vi nå eh … forstår ambulanseflykaoset?

Well not really.

Håper noen kan løse denne gordiske knuten av røde piler. Det fortjener nordlendingene. Ikke bare holder de ut å bo i *kaster et blikk på norgeskartet* den tynneste delen av Norge, men også den kaldeste.

LES OGSÅ: NATT&DAG spør: Jenny Hval

Ukas Nord-Norge 2


Skjermdump: VG.no

Helgeland er Norges Balkan og det går en «mental berlinmur» gjennom Korgfjellet, skriver VGs kommentator Tone Sofie Aglen, før hun faller om på kontoret med skum rundt munnen. Hun rister ukontrollert, mens hun peker mot Oslos høyeste bygg, NATT&DAG-skyskraperen.

Ingen av de andre i VGs politiske redaksjonser det, men det går en mental fuck you-stråle fra Søndag Summarum redaksjonens Thanos-hanske straka vägen til Akersgata.

Ukas illustrasjonsfoto


Skjermdump: NRK.no

Ukas Stovner

Forrige uke skapte den maskerte Stovner-rapperen S1sco mildt oppstuss da debut-musikkvideoen hans for låta «Versace Medusa» lå som nr. 1 på norsk Youtube flere dager på rad.

Det førte til det andre intervjuet med 730.no på under én uke.


Skjermdump: 730.no

Rapmusikk fra Amerika <3

Ukas konklusjon

Har man ikke noe godt å si kan man like gjerne la snakketøyet hvile seg.

Denne gangen kan vi ikke si det bedre enn den Gran Canaria-baserte søsteravisa vår Dag & Natt og redaktør Bente Storsveen Åkervall.

Vi lar henne få siste ord.


Skjermdump: Dagnatt.com

LES OGSÅ: Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Verste Stemme

The post Søndag Summarum: Stordalen får dame på Granca ned i knestående og Lando fra Star Wars var ikke gender fluid likevel appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Kunst

$
0
0

Osloprisen for årets kunst gis til en utstilling som har utmerket seg spesielt i byens kunstscene. Det gjelder alle årets tre nominerte.

De er alle vinnere!

Du kan stemme på din favoritt nederst i saken og lese mer om de nominerte i alle kategorier i desemberutgaven av NATT&DAG.

Her er alle de nominerte til årets kunst!

Death Drive

Emil Finnerud
Noplace 16.08.19 – 01.09.19

Foto: Damian Heinisch / Noplace

DET HAR ALLTID vært mye død som har omgitt Porsche, forklarte Emil Finnerud til NATT&DAG da vi ringte ham i august for å høre mer om installasjonen Death drive. Det har alltid vært mye død som har omgitt livet, kunne en ha lagt til. Men livet suser ikke avgårde i 300 km/t og er ikke bare for rike folk, selv om det er lett å glemme. I Death drive leker Finnerud med denne ideen om at rikdom slettes ikke kan kjøpe en fri fra døden, men at den kan kjøpe en kulere måter å dø på.

I tråd med rikmannstemaet er gulvet på Noplace dekket med rød tennisgrus med helhvite linjer. Er det asfaltoppmerking? En forvirret tennisbane? Hva er konsekvensen av å tråkke over streken? I midten, som en slags premie, eller et monument, er det plassert et gullskinnende bestefarsklokke-aktig instrument der selve klokken er byttet ut med olje- og bensinmåleren fra en Porsche som har vært involvert i et kræsj (kjøpt fra et bilopphøggeri i Norge). Veggene er kledd med hard court-materiale, likt det som brukes i US Open. Når man snur seg på vei ut av rommet ser man en gipsavstøpning av et Porsche-ratt.

Vi beveger oss alle i full fart, om enn ikke i 300 km/t, men om vi er på vei mot horisonten eller fjellveggen, det vet vi ikke før det er for sent.

Obs: Emil Finnerud har hatt en tekst på trykk i NATT&DAG i år som frilanser, men har ikke vært involvert i årets nominasjonsprosess.

Restless Column

Ida Madsen Følling
Kunstnernes Hus 09.11.19 – 19.01.20

Foto: Kunstnernes hus

DET MEST IØYNEFALLENDE verket ved hovedutstillingen på årets utgave av Tegnerforbundets Tegnetriennalen var også det største. I den ene av salene på Kunstnernes Hus strekkes Ida Madsen Føllings Restless Column seg ti meter rett oppover mot glassvinduene – fire ganger! – og utgjør sammen en fargesprakende søyle midt mellom alt det grå og sorte.

Det er det lyse og livgivende som dominerer i verket, noe også utstillingsteksten hinter til ved bruken av ordet «ursuppe». Men det er ikke hår i ursuppen, bare frukt, hender og vage menneskefigurer, tegnet med tusj, akvarell og pastellkritt. Både hver for seg og i sammenheng med hverandre og det vannaktige mønsteret som omgir dem bringer de tankene i retning dit vi alle kommer fra, nemlig havet. Ut mot havet, sang Rune Rudberg. Hvorfor ikke, synes Ida Madsen Følling å svare.

MEN DENNE lengselen etter det kaotiske havet, der alt flyter inn i alt, står i kontrast til selve søylens form. Den er stram, kanskje streng, slik Kunstnernes Hus-huset selv er. I verket møter modernistisk framtidstro lengselen etter det som har vært. Kanskje er det derfor man også tenker på de fire tegningen som en ruin. Det likner en ensom søyle som står igjen etter et oldtidstempel i ett øyeblikk, monolitten i 2001: a Space Odyssey i et annet.

I tillegg kan det nevnes at Restless Column har en appell av mer umiddelbar type. Det aller første vi tenkte var: det var dette mønsteret de nye NATT&DAG-uniformene skulle hatt!

HEINZERLING

Yngve Holen
Kunstnernes Hus 01.03.19 – 21.04.19
Kunsthall Stavanger 16.05.19 –28.07.19

Foto: Yngve Holen

HEINZERLING ER norsk-tyske Yngve Holens største soloutstilling til dags dato. Utstillingen, som inkluderer både gamle og nye verker, stiller flere dagsaktuelle spørsmål som i tillegg har en evig og eksistensiell dimensjon. På veggene henger noe som ser ut som sorte blomster, men går man nærmere ser man at det egentlig er deformerte bilfelger.

Går man enda nærmere ser man at de ikke er laget av aluminium, men av tre. Ikke minst er de større enn vanlige felger. Har de vokst? Har det døde fått liv? Og er det døde og det levende egentlig vesenforskjellig? Dette er ikke bare presserende og tidstypiske spørsmål i en tid der protese-teknologi, bio-hacking og genredigering har gjort det mulig å direkte gå inn og forbedre mennesket – det bringer også tankene til haitisk Voodoo og Mary Shelleys Frankenstein-monster. Og selvkjørende biler. Noen billykter er hengt opp slik at det føles som det stirrer på deg, som et dyr. Eller kanskje er det vi selv som er dyret, som såvidt rekker å titte skremt opp før vi ligger igjen i grøftekanten som slakt.

HVA ER MENNESKE, hva er teknologi? Er det mekaniske og det organiske forskjellig? Er dikotomien mellom liv og død meningsfull? Store spørsmål, men ikke større enn at alskens skrivebordsfilosofer og sci-fi-regissører har latt seg fascinere av dem i flere tiår/århundrer allerede. Det som gjør Yngve Holens HEINZERLING så god, og som gjør at den stikker seg ut blant alle Ole Martin Moen-ene som drømmer om evig ikke-biologisk liv, er at han tar objekter fra hverdagen og fyller dem med liv, mens vi blir stående igjen og lure på om vi faktisk lever eller om vi allerede er døde.

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Kunst appeared first on NATT&DAG.


Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste TV

$
0
0

Osloprisen for Årets TV går til den TV- eller nett-serien (det blir stadig mer populært å se serier på «nett» nå!) som har gitt oss i redaksjonen en god seeropplevelse i år.

Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon. De er alle vinnere!

Men bare én av dem kan vinne, og det bestemmer du. Her er de nominerte.

Første date (TV Norge/Dplay)

ÅH, MENNESKER! Åh, PR-kåte og vanlig kåte vesener! Åh, sårbare skjebner som vandrer rundt på jorda med kjærlighetsliv, libido og fravær av skam! Vi elsker dere! Hvorfor? Fordi dere melder dere på TV Norge-programmet Første date!

Middagsgjestene i Første date-restauranten satser alt. Noen ganger lykkes de og ofte gjør de ikke det. Noen ganger er det flaut, andre ganger fint. Som når to klumsete mennesker fra et østlandsfylke forsøker å finne ut om deres uttalte felles interesser for «å gå tur» og «å ligge på sofaen og gosse seg i strømmetjenester» er tilstrekkelig til å binde dem sammen i kjærlighetens og tosomhetens navn. Jovisst er det pute-tv, men oftere enn sjelden blir cringen overdøvet av et fantastisk eksistensielt drama. Vi er ganske ulike, noe Første date viser i all sin tydelighet, men enda tydeligere er det at vi egentlig ikke er det.

DET ER DETTE som er livet! Det er dette som er reality! Dette er TV! La det ikke herske noen tvil: Første date er reality-TV på sitt aller, aller beste. Hva vil vi ha! Kjærlighet! Bare det? Nei, god TV også! Ja, takk begge deler! Hilsen Norges mest desillusjonerte avisredaksjon.

NRK HYPER (NRK TV)

HAR DU LEST biografien til statsminister Kygo? Har du prøvd digital kråke? Liker du rar humor? Hva skal vi leve av etter oljen? Balsamico!

Året er 2119 og energisprayprodusenten Hyper har kjøpt opp NRK. Det er dårlig nytt for alle som ikke liker innhold produsert i samarbeid med energisprayprodusenten Hyper! Hvis du kjenner deg igjen i det, kan du glede deg over at dette er fiksjon, og attpåtil fiksjon fordelt på lite overveldende to episoder på til sammen 31 korte minutter.

FOR ALLE OSS andre er dette så altfor, altfor lite. NRK Hyper er en videreføring av det morsomste NRK har hatt fingrene i på 2010-tallet, eminente Høssing TV. I 2119 har Bjørg Woodsmith blitt til Laser-Bjørg og Ringo Hirtshals har blitt til Roboten Ringo, selv om man kan ane at han innerst inne fortsatt er en Ringo Hirtshals med drifter og begjær som alle andre, bare at med stor trakteformet hatt på hodet og fargerike klær.

Nok en gang viser Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn at det fortsatt er mulig å lage nyskapende, smal og hylende morsom humor på sjølvaste statskanalen. Det er synd at NRK ikke er spesielt opptatt av å promotere den.

Sinnssykt (NRK P3)

ENDA EN TV-SERIE om psykisk helse? Med Cecilie «Ramona» Kåss Furuseth som programleder? I mars sa instinktene våre: Om noe kommer til å bli døllt i år, så er det dette. Den gang fuckings ei.

I Sinnssykt møter vi et utvalg helt vanlige mennesker, som alle har en eller annen form for psykisk lidelse. Blant annet møter vi Espen, som har tvangstanker, men som likevel tar på seg oppdraget som toastmaster i kompisens bryllup. Veronika har mistet kjæresten og legger seg inn på DPS med kameraene på slep, og vi blir med Eline som forsøker å skaffe seg jobb tross hull i CV-en på grunn av en schizoaffektiv lidelse.

I SISTE EPISODE er Kåss Furuseth selv hovedpersonen når hun forteller om hvordan det er å leve med bipolar lidelse. Portrettene har til felles at de er menneskelige. De gjør ikke en unødvendig stor greie ut av lidelsene. På effektivt vis viser Sinnssykt at alle slags mennesker kan ha psykiske lidelser. Og at disse kan komme til uttrykk og prege livet på mange måter man i utgangspunktet ikke tenker på. Mer åpenhet om psykisk helse, er det en bra ting? Absolutt – så lenge åpenheten ikke blir et påskudd for selvopptatthet. Det er Sinnssykt ikke, tvert imot.

Les også: Osloprisen 2019: Dette er den eneste nominerte til Årets Beste Film

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste TV appeared first on NATT&DAG.

Sveinung Rotevatn (V) anmelder «Okkupert» sesong 3

$
0
0

TV-serien Okkupert hadde premiere på TV2 i 2015, og fekk noko blanda mottaking og sjåartal her heime. Likevel vart serien seld til fleire land, og har gjort det bra på Netflix.

UNDERTEIKNA VAR sjølv blant dei som likte serien. Ikkje på grunn av skodespelarprestasjonane, som var varierande. Ei heller på grunn av det filmtekniske, som også gjekk litt opp og ned. Men først og fremst på grunn av plottet. Javel, så var det spenstig å ta utgangspunkt i ei norsk miljø-regjering som stenger ned petroleumsproduksjonen, med påfølgjande invasjon frå Russland på oppdrag frå den norske gasskunden EU.

Men med dette som ramme fekk vi på ein god og relativt truverdig vere vitne til eit Noreg som må handtere det som diverre er aktuelle utfordringar: Kva er NATO verdt for oss dersom USA trekker seg ut? Kan vi som ikkje-medlem stole på EU i tryggingspolitikken? Og når kan ein tilstand av hybridkrig eigentleg kallast ein okkupasjon?

Dei to første sesongane gav oss rikeleg med action, ein del interessante enkelthistorier og ikkje minst gode skildringar av kva som skjer i eit Noreg der vanlege folk blir konfrontert med eit val som diverre var alt for kjent for generasjonen før oss. Skal ein samarbeide med okkupanten, halde seg passiv eller gripe til våpen?

ETTER DEI to første sesongane er den opne konflikten over. Ein fredsavtale er signert mellom EU, Noreg og Russland, og statsminister Jesper Berg (Henrik Mestad) er tilbake i landet og må handtere etterverknadane av krisa. Det skal vise seg krevjande nok. Det ulmar under overflata, og det er framleis mykje vondt blod i det norske samfunnet. Særleg vert sinnet retta mot krigsprofitørar som Bente Norum (Ane Dahl Torp). Det er for så vidt godt å sjå dette ordet brukt i si opphavelege og djupt alvorlege meining, ikkje om folk som forsøker å drive ein god barnehage.

LES OGSÅ: «Håp» er navlebeskuende, selvrettferdig og forelsket i seg selv

SÆRLEG ER det harde spenningar mellom dei som forsøker å oppretthalde ein god dialog med (og ikkje minst gassleveransar til) EU, og tidlegare motstandsfolk som no har inntatt sentrale posisjonar i maktapparatet. Harald Vold (ein strålande Stig Amdam), den tidlegare leiaren for Gutta på skauen (/terror)-organisasjonen Fritt Norge, har no inntatt posisjonen som forsvarsminister. Han havnar i umiddelbar konflikt med Jesper Berg – utløyst av norske grensevakter i nord som løsnar skot mot fredsbevarande EU-styrkar.

Den drivande historia i sesong 3 er statsminister Jesper Berg sin kamp for attval. Klarer han å balansere omsyna til å på den eine sida halde freden med EU/Russland gjennom leveransar av gass, og på den andre sida halde på truverdet som klimapolitikar?

EIN DEL AV suksesskriteria frå dei to første sesongane er framleis med. Mykje action og brå vendingar, skildringar av kaoset som oppstår når ingen veit kven som eigentleg bestemmer, og ikkje minst ein del interessante grunnlovsspørsmål (kan eigentleg Høgsterett oppløyse Stortinget grunna i landsforræderi, med grunnlag i konstitusjonell nødrett?).

LES OGSÅ: Hva må skje for at monarkiet skal falle?

Samstundes slit serien framleis med mange av dei same skavankane. Skodespelarprestasjonane er varierande, mange dialogar virkar forhasta og kunstige, og ikkje minst: Delar av historia er for lite truverdige til å vere interessante (som planane om å demme opp Lysefjorden for å lage pumpekraftanlegg til å erstatte gassproduksjon). Historietrådane til ambassadør Sidorova (Ingeborga Dapkunaité), som jobbar for å unngå utvisning av seg og sin kvinnelege partner, og Bente Norum – som har dratt i eksil til Moskva – er også berre sånn passeleg engasjerande, med rimeleg laus tilknyting til hovudplottet.

HOVUDUTFORDRINGA er likevel den som møter mange seriar etter at den store spenninga først er utløyst. Okkupasjonen er over, Russland er ute, Noreg er igjen (ein slags) herre i eige hus. Det er rett nok mange interessante konfliktar å spinne vidare på, men ein kjem likevel ikkje heilt unna kjensla av at festen trass alt er over; no handlar det om å få dei mest engasjerte gjestene til å halde ut på nachspiel.

Denne engasjerte gjesten blir nok verande nokre timar til.

Okkupert hadde premiere 5. desember på Viaplay. Filmmeldinga er basert på dei tre første episodane.

 

The post Sveinung Rotevatn (V) anmelder «Okkupert» sesong 3 appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Debatt

$
0
0

Årets Debatt går til de som har vært involvert i den debatten som har vært uunnværlig dette året. Uunnværlig fordi at den har skapt endring, dyttet samfunnet fremover, satt spor eller at den simpelthen bare har vært helt rå å oppleve fra sidelinjen. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon.

De er alle vinnere!

Ways of Seeing vs. Tor Mikkel Wara og Laila Bertheussen 

Foto: Privat

KUNST, OG KANSKJE spesielt scenekunst på smale teater, har mistet mye av sin politiske slagkraft og relevans. Etter at dagens regjering tok over har den også mistet mange mektige venner og økonomisk støtte. Det var derfor passende at det var teaterstykket Ways of Seeing på lille Black Box Teater i Oslo som satte i gang en av de villeste debattene vi hadde i 2019. 

Det var nemlig ikke før i år vi forstod hvor stor saken kom til å bli. Etter urpremieren i november 2018 anmeldte Laila Bertheussen, daværende justisminister Tor Mikkel Waras samboer, produksjonen for å ha snikfilmet huset deres uten tillatelse og vist det i stykket. Samtidig ble Wara og Bertheussens hus, søppelkasse og bil tagget ned («RASISIT») og forsøkt påtent. Paret mottok i tillegg et trusselbrev. 

Politiet henla først Bertheussens anmeldelse, før statsadvokat Andreas Strand omgjorde avgjørelsen. Politiadvokat Arne Nielsen tok så ut siktelse mot teaterdirektør ved Black Box og kunstnerne bak stykket, og ønsket å ransake de siktedes hjem. Som om det ikke var absurd nok å plutselig bo i et land hvor kunst politianmeldes, kritiserte også statsminister Erna Solberg stykket. Dette gjorde hun blant annet fordi hun mente Ways of Seeing økte belastningen mot politikere og fordi teaterregissør Pia Maria Roll var tidlig ute med å mistenke at trusselbrevene var falske.

KAOSET VAR TOTALT. Tiltalen mot personene bak Ways of Seeing ble frafalt og så gikk saken fra absurd og skremmende til å bli det vi i NATT&DAG kaller fullstendig vill: PST tok ut siktelse mot Laila Bertheussen. Tor Mikkel Wara ble den den femte justisministeren fra Frp som gikk av på seks år (om man teller med Per Sandbergs korte periode som fungerende justisminister, og det bør vi tillate oss!). Bertheussen ble i tillegg til trusselbrevene og herværket på parets eiendom, også mistenkt for å ha sendt et trusselbrev til statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde og mannen Christian Tybring-Gjedde.  

Ways of Seeing ble satt opp på flere og større scener i hele landet, og beviste at kunst noen ganger faktisk kan påvirke samfunnet rundt oss, få en justisminister til å gå av og skape en av årets debatter. Det er ikke så verst for et et teaterstykke nesten ingen så.

Bompenger 

Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix

POPULISME, KLIMAKRISE, fattigdom, asylsøkere, terrorisme, kommunesammenslåing, Norges rolle i Europa, olje, sykehusnedleggelse, politireform, skolestreik og sentralisering. Det skortet ikke på viktige saker å diskutere før valget i 2019. I stedet for er det nesten bare en ting vi husker å ha diskutert: bompenger.

Rasende bilister mente det hadde blitt for dyrt å kjøre bilen de var helt avhengige av, og at avgiftene rammet de som allerede hadde minst. Det kan godt hende det er for dyrt eller at vi faktisk trenger bompenger. Ikke vet vi, for en saklig samtale ble fullstendig overskygget av kaos.

Bompengestasjoner i Bergen og Rogaland ble påtent og nedsaget, bilister hindret trafikken ved å kjøre sakte i protestaksjoner (i Oslo ble en ambulanse hindret under utrykning), det ble arrangert demonstrasjoner over hele landet og på Facebook ble det oppfordret til borgerkrig og bompengene ble sammenlignet med Berlinmuren.

Bilistene mente ingen av de etablerte partiene tok bompenger på alvor, og protestpartiet med det kronglete navnet Folkeaksjonen nei til mer bompenger (bedre kjent som Bompengepartiet eller FNB) ble plutselig et av landets mest omtalte. På et tidspunkt viste en meningsmåling at partiet var størst i Bergen. Høyre, Ap og spesielt Frp fikk panikk da de begynte å lekke velgere til FNB. Siv Jensen bestemte seg for å stoppe velgerflukten med en regjeringsavtale som reduserte innkrevning av bompenger. Det ble snakket om at Frp kunne komme til å trekke seg fra hele samarbeidet om det ikke ble MINDRE BOMPENGER. Avtalen kom på plass til slutt, men kranglingen viste hvor skjørt regjeringssamarbeidet er. 

MEDIENE GJORDE SITT for å hause opp debatten. Så langt i 2019 har norske aviser ifølge Retriever nevnt ordet «bompenger» nesten 30 000 ganger, over dobbelt så mange ganger som i fjor og tre ganger mer enn i 2017. 

Bompengepartiet gjorde et imponerende valg med tanke på hvor nytt partiet er (FNB ble tredje størst i både Bergen og Stavanger) men på landsbasis endte FNB bare opp med 65 000 stemmer og 2,4% oppslutning. I Oslo fikk partiet 5,8% av stemmene og 4 representanter. Representantene ble fordelt på alle utvalg i Oslo bystyre, bortsett fra samferdsels- og miljøutvalget, stedet der slutningene om bompenger blir tatt! En av de fire representantene var Cecile Lyngby, som mistet førerkortet etter Oslo-aksjonen. Oslo FNB endte etter en intern krangel opp med å dele seg i to og saksøke hverandre. Også andre steder i landet var det dårlig stemming innad i partiet.

I Sandnes FNB fikk Alexandra Eva Lind flest personstemmer, men ble så ekskludert av lokalpartiet før hun fikk en unnskyldning og tatt inn i varmen igjen. En omgjort ekslusjon fikk også Aina Elise Larsen Grude i FNB Kleppe. 

Hva skjer om FNB ikke lykkes? Kommer det et nytt anti-bompengeparti? Er den samtidige fremgangen til MDG et tegn på en økende polarisering i samfunnet? Vet ikke, men vi vil aldri snakke om bompenger igjen.

 

#Villebarepratelitt

aksimile: NRK.no / Ytring

I SOMMER POSTET psykologistudent Markus Sanden et hjertesukk på NRK Ytring. Han var nemlig irritert over at han hadde gått glipp av «hundrevis av kjærester og venner» bare fordi det er tabu å snakke med fremmede på t-banen. 

På twitter svarte Christine Krieg at det var en god grunn til at det ikke er vanlig for menn å snakke til fremmede kvinner på t-banen. De aller fleste kvinner har ifølge Krieg opplevd ubehagelig oppmerksomhet fra menn som «bare ville prate litt». Hun fortalte blant annet til Dagbladet at «mange menn ikke skjønte at dette er et problem, og at det er viktigere at jeg føler meg trygg i det offentlige rom enn at de skal få snakke til hvem de vil». Hun oppfordret kvinner til å dele ubehagelige opplevelser med ukjente menn som tok kontakt under emneknaggen #villebarepratelitt. Det rant inn historier fra kvinner som har opplevd å bli trakassert, forfulgt og voldtatt av ukjente menn som tok kontakt på offentlig transport. 

Sanden svarte selv at han forstod «at det finnes en tilleggsfaktor som kvinner må forholde seg til. Det har jeg stor respekt for. Alt handler om situasjoner og kontekst. Selvfølgelig forstår jeg at det finnes situasjoner som er ubehagelig». Andre hadde ikke samme forståelse. Blant dem var Tommy Sørbø som etter å ha sett på innleggene under emneknaggen skrev en kronikk i Dagbladet hvor han mente at han fra nå av måtte være «ytterst forsiktig med å ta kontakt med fremmede, særlig kvinner, selv når jeg ikke har andre baktanker enn å ville slå av en prat». Det syntes han var «synd». 

Og sånn fortsatte det. Det var sjeldent det ble diskutert noe særlig konstruktivt. Alle stod på sitt og alle snakket forbi hverandre. Det hele fislet til slutt ut i ingenting – helt til Ruter i høst lanserte en kampanje hvor de oppfordret folk til å si hei til mennesker som så ensomme ut på bussen. Flere, inkludert Krieg, ble oppgitte, og noen ble direkte provoserte. Ruter, på sin side, mente de stort sett hadde fått gode reaksjoner. 

TIL SLUTT BLE VEL noen av oss enige om at kvinner opplever mye mer trakassering enn man skulle tro, og at det kanskje er greit å la folk være litt i fred på offentlig transport. Og det er vel greit? 

Vi i redaksjonen har lite erfaring med å ta kontakt med eller å bli kontaktet av ukjente på kollektivtransport, men det kan kanskje skyldes at vi alltid hører på drithøy selvmordsmusikk på de dyre noise cancelling-headsetene våre og bare forventer at folk tar kontakt om det er en krise om bord på bussen vi bør bli klar over. Og selv da ender vi bare opp med å ta bilde av det og høre videre på musikken vår. 

Var #villebarepratelitt en av årets beste diskusjoner? Nei. Var det en av årets diskusjoner? Ja, helt klart.

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Debatt appeared first on NATT&DAG.

Norsk offentlighet svarer: Hva var det beste og verste som skjedde i 2019?

$
0
0

Både året og tiåret går mot slutten, da passer det med litt refleksjon. I år har vi spurt oss hva som er definerende for tiden vi lever i, og hva som kan komme til å gjøre seg gjeldende for det tiåret vi nå er på vei inn i. Redaksjonen var splittet, og det er kanskje nettopp der vi er inne på noe: splittelse.

Det er kanskje der vi har havnet. Som samfunn. Vi befinner oss nå i en fullstendig marerittaktig situasjon der alt polariseres, folk er sinte, redde og uenige.

Derfor er det vel få ting som er mer naturlig enn å spørre noen av de som kjempet hardest i norsk offentlighet de siste årene om å se både bakover og fremover.  Det passer bra, for det er akkurat det vi har gjort!

Les også: Her er de nominerte til Årets Verste Stemme

1) Hva er det beste og verste som skjedde i 2019?

2) Hva kommer til å skje det neste tiåret?

3) Hvem har du blokka (og soft-blokka) på Twitter?

John Christian Elden 

1) NAV-skandalen er svaret på begge spørsmål. Verst fordi den tråkker på de svakeste og best fordi folket har skjønt at staten ikke alltid har rett. Håper dommerne husker det samme.

2) Vi får en blågrønn bølge. Individets frihet og kollektivets ansvar i skjønn forening.

3) Alltid Donald Trump. For å minnes om hvor bra vi har det i Norge tross alt.

Marie Simonsen 

1) Det verste: Donald Trump har overgått seg selv i tredje sesong som skamløs reality-president. Dessverre har serien virkelige konsekvenser for USA og verden. Det beste: at 16 år gamle Greta Thunberg tok lederskap i det grønne skiftet og refset verdenslederne i FN for åpen scene. Det provoserte mange voksne. Gøy at aktivisme fortsatt kan gjøre det.

2) De neste ti årene: Trump nekter å gå av som president etter andre periode og innsetter Ivanka som sin etterfølger. Facebook eksperimenterer med et implantat som leser folks tanker. Equinor kjøper Schibsted. *Spoiler* Elizabeth II dør i siste sesong av The Crown.

3) Sjarmen med twitter var at alle snakket med alle. Jeg blokket nesten aldri; det gjør jeg fortsatt ikke, men all trollingen gjør Twitter dummere og mindre interessant.

Mina Ghabel Lunde 

1) Det skjedde ingenting godt. 2019 har vært et såkalt annus horribilis, både for meg personlig, men òg i den forstand at verden og samfunnet har spunnet ut av kontroll på en måte som genuint bekymrer meg. Folk ser rett og slett ut til å ha blitt dummere og i takt med dét har frontene blitt steilere.

Mennesker har vel aldri vært mindre forent i sine ideer om hva som er et godt samfunn og hva som må til for å oppnå det, og forvirringen viser seg dessverre ikke i stille undring og ettertenksomhet, men i et aggressivt og høyrøstet ordskifte. Komikere har blitt moralister, likestillingsforkjempere undertrykker basert på kjønn, liberalister ivrer etter å bestemme over folks livmor, antirasister knebler folk med feil hudfarge og anti-anoreksia-aktivister misjonerer for lightbrus og poster undervektige pouteselfies for å vise hvor viktig det er å kjempe mot usunne skjønnhetsidealer.

2) Jeg håper vi får en motreaksjon mot galskapen som har krympet hjernene våre i løpet av det narsissistiske eventyret som har vært 2010-tallet. Med fare for å høres ut som en flassete hobbymusiker og IT-ansvarlig Espen Eckbo-karakter, så håper jeg vi får litt av 90-tallets rock- og grungekultur tilbake inn i monitor. Jeg håper menneskeheten en dag om ikke så altfor lenge blir forsynt av ledestjerner med Donald Duck-rumper, Louis Vuitton-stellevesker og 30-åringer med ironi sk besettelse av glitter, barbiedukker og enhjørninger.

Da tror og håper jeg vi kommer til å kjenne på behovet for å hente tilbake noen av de idealene som med rette gjorde oss dypere og darkere til sinns. Jeg håper det blir fashionable å være smart og – wait for it – DYP igjen.

3) Jeg blokkerer nesten aldri og avfølger heller enn å mute. Men jeg har blokkert en håndfull karer som henvendte seg litt for ofte. Og nylig tok jeg ansvar for egen mentalhygiene og mutet noen profiler på instagram, av damer jeg kjenner og ikke tør avfølge. Win-win: Jeg slipper å konsumere deres daglige inntak av cottage cheese, muntre tannpuss og takketaler til seg selv – OG jeg slipper å stå til ansvar for stille og høflig å ha rygget stille ut av publikum.

Jon Helgheim 

1) Det beste som har skjedd dette tiåret er at vi hovedsakelig har hatt en borgerlig regjering. FrP har vist seg som et styringsdyktig parti. Med litt høyere oppslutning kunne vi virkelig fått til store og nødvendige endringer. 

Det verste som har skjedd dette tiåret er det grusomme angrepet på regjeringskvartalet og AUF på Utøya. Jeg tenker ofte på ofre, overlevende og pårørende.*

2) Jeg tror vi vil finne gode løsninger på klimaspørsmålet og at disse løsningene vil ligge langt fra MDG og dagens klimaaktivister. Alltid har miljøutfordringer blitt løst med teknologi og utvikling, men dagens klimabevegelse er en stor trussel mot teknologi og utvikling.

3) Tror ikke jeg har blokket noen, men jeg muter alltid de som gjennomgående er usaklige og kverulerende. De får da aldri mer svar fra meg. Det må vel sies at det er en overvekt av venstrevridde kverulanter som har utdannet seg bort fra enhver sunn fornuft på Twitter, så noen har det blitt på denne mute-listen.

*Man kan si mye rart om Helgheim, men her er det faktisk vi som har fucka opp spørsmålet. Og Helgheim som har fucka opp ved å ikke svare oss når vi har sendt ham det riktige spørsmålet. Fuck. 

Mads Hansen

1) Det beste som skjedde i 2019 var at Spellemannsjuryen endelig la alt av popularitet og streamingtall til side, og bare kåret den objektivt sett beste låta til vinner.

Det verste? Bompenge«krisen».

2) Det neste tiåret kommer terskelen for å anklage noen for rasisme til å senkes år for år – og innen utgangen av 2020-årene vil hylekoret stå i ankomsthallen på Gardermoen og beskylde returnerte syden-turister for blackface.

3) Jeg har aldri blokkert noen på Twitter – hverken soft eller hard.

Fredrik Solvang 

Travel fyr! Hadde ikke tid til å svare! Ikke engang i stikkordsform. ¯\_(ツ)_/¯ 

Eivind Trædal 

1) For min egen del er det vel at jeg fikk en datter og at faren min døde. For verdens del er vel det beste at MDG får fire nye år til å gjøre Oslo til et grønt paradis, og det verste at klimautslippene i verden allikevel gikk opp i år igjen.

2) Trump taper valget, men forsøker desperat å klamre seg til makta. Klimautslippene i verden går litt ned, men ikke nok. Dattera mi blir først glad i, og så lei av vitsene mine. MDG får statsministeren etter at Sp har fått prøve seg. Teknologiutviklinga tillater HBO å spille inn hele siste sesong av Game of Thrones kun med CGI, med et nytt, bedre manus.

Nedsiden er at denne teknologien gjør det mulig å lage deepfakes av absolutt alt.  Dette får etter hvert samfunnet til å gå fullstendig i oppløsning fordi ingen vet hva som er sant lenger. Norge arrangerer vinter-OL igjen, men får ikke snø. 2025 blir et jojo-år.

3) Jeg må blokke minst et par i uka, stort sett kontoer med noen titalls følgere og gjerne noe MAGA-greier i profilteksten. Ofte anonyme, så jeg biter meg ikke merke i navnet. Men nå sjekka jeg kontoen, og denne måneden ser det ut til å ha vært @hanstorekoelle, @HoogaNOR, @Starsky34651381, @janhovt , @GoTurkey, @o_joaboas93 og @JoKe81979183. Shoutout!

Per Sandberg 

1) Det beste med 2019 er alle nye mennesker jeg har møtt. Gjennom ulike deltakelser, enten det er via reality, events eller andre invitasjoner, har jeg møtt utrolig mange flotte mennesker. Helt unike mennesker, som har gitt vennskap og relasjoner på ulike måter.

Det verste i 2019 er at jeg ikke har kommet inn i et fast engasjement eller fått fart på egen bedrift. 

2) Oj, det er er vanskelig å spå. Men, det neste tiåret vil bli fullstendig forskjellig fra det forrige tiåret. Verden blir mer og mer komplisert, proteksjonismen vil blomstre, nasjonalismen vokser frem og konfliktene i verden vil øke. Jeg vil innta nye arenaer, både innenfor politikken og jobbmessig, til glede og sorg for mange.

Privat vil jeg forhåpentligvis finne roen sammen med Bahareh, men reiselysten vil ikke avta, heller øke. 

3) Ingen.

Bahareh Letnes 

1) Det beste i 2019 er at vi har fått kjøpt oss hus, endelig. I tillegg syns jeg 2019 har gitt meg muligheten til å vise hvem jeg virkelig er, etter et noe turbulent og negativt 2018. Det verste med 2019 var at jeg ikke fikk mer enn tre danser på Skal vi danse. 

2) Tror det er umulig å spå, men jeg er optimist. Sanksjonene mot Iran blir opphevet, og det iranske folk vil få større frihet og bedre økonomiske rammer. Jeg vil være meget aktiv det neste tiåret, familieetablering, barn og søke nye utfordringer innen jobbkarriere og privat. 

3) Ja, jeg har blokkert en rekke fordomsfulle mennesker, personer som er fullstendig uten kompetanse og innblikk. Hatefulle personer som sprer kun møkk. 

Ingeborg Senneset

1) Det spørs hvem man spør. Er sikker på at Senterpartiet synes det var et godt valgår, Frode Berg er glad for løslatelsen og menneskerettighetsentusiaster feirer at homoterapi kan bli juridisk vanskeligere å dytte på folk.

Hvis jeg selv må velge én ting her og nå, vil jeg si at Ossietzky-prisen til Afshin Ismaeli kommer høyt opp. Det er et signal om betydningingen av uavhengige, modige journalister som ser barn i konflikt og prøver ukonvensjonelle metoder for både å grave og å formidle. Alle må følge ham på Instagram. Det verste som skjedde, var at det ikke kom noen ny antibiotika i år heller.

2) Det blir mindre kjøttspising, mer reising, mindre ytringsfrihet (i perioder, forhåpentligvis ikke i sum), mer ulikhet og flere protester — med mindre virkning. Og mer genmanipulasjon, som ikke er uproblematisk, men som er positivt for veldig mange av de nevnte faktorene. Skal vi ha nok mat og noe som ligner en bærekraftig klode, kan vi ikke samtidig insistere på å smykke oss med «økologisk» og «naturlig». Kanskje blir dette tiåret hvor de endelig dyrker frem en dinosaur?

3) Ingen. Har skrevet om antisemittisme og muslimske miljøer, da er det spesielt interessant å se hva som rører seg. I tillegg har jeg vært i debatter om Dureks bok og selvskading på Instagram. Selv om det da kommer mye, er det viktig ikke å tro at man har fasiten fra før.

Les også: Her er de nominerte til Årets Stemme

The post Norsk offentlighet svarer: Hva var det beste og verste som skjedde i 2019? appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Podkast

$
0
0

Prisen for Årets Beste Podkast gis til den beste, norske podkasten som ifølge NATT&DAGs redaksjon har utmerket seg spesielt i den pratesjuke delen av bransjen som driver med lyd.

Det gjelder alle årets tre nominerte. De er alle vinnere! 

Nå er det din tur til å ta et valg. Hvilken synes du er årets beste podkast?

Berrum & Beyer snakker om greier

Lars Berrum og Martin Beyer Olsen / Rubicon

Siden 2006 har cirka 32. 000 gutte- og jentegjenger prøvd å bli Den Nye Radioresepsjonen. Middelet har vært «lettbent» prat, glimt i øyet, internlingo med tur-retur-billett til over alle støvleskaft og målet har vært en lytterskare av den aktive og lojale sorten. Nå er det endelig noen som har klart det, nemlig Lars Berrum og Martin Beyer Olsen. Dolby! Rosignol! *kremt*

Berrum og Beyer snakker om greier har ikke egentlig noe spesielt konsept. Lytteren får bare henge på. Det er som å være en lillebror som får lov til å spille Playstation med kompisene til storebroren sin. Og minst like gøy.

Det som binder episodene sammen er lytterspørsmål («Perspektiver på X»? «Perspektiver på Y»?) og duoens opp-og-nedturer på denne karusellen som heter livet som C-kjendis i et land med 5 millioner innbyggere. Spesielt psyken til Lars Berrum har fått kjørt seg i årets sesong. Han har gått fra nesten totalt sammenbrudd i Edinburgh til samlivsbrudd for åpne mikrofoner. Samtidig aner vi konturene av en slags midtlivskrise hos makkeren Martin Beyer Olsen, som prepper og gjør Yoga. Det er lættis!

Det eneste dårlige er mummitroll-syngingen i starten av episodene.

Må på behandling

Morten Ramm og Vegar Tryggeseid / Humornieu

Norges eneste podkast med tilhørende sketsje-serie og dokumentarserie? Sannsynligvis! Og den er verken ufortjent eller synd, for Må på behandling er også en av Norges beste podkaster, så den bør absolutt få lov til å breie seg ut i så mange formater som overhuvudtagen mulig.

Når Morten Ramm inviterer kjendisgjester til den freudianske sjeselongen i studio for å snakke om løst og fast oppstår det alltid komikk. Enten fordi Morten Ramm er veldig morsom, fordi gjestene er morsomme eller fordi Vegar Tryggeseid er morsom.

Hvis dynamikken i Må på behandling skulle blitt beskrevet med en matmetafor, kunne man kanskje sagt at Morten Ramm med gjester er kakebunn og Vegar Tryggeseid er glasur. Med det mener vi at Morten Ramm og gjester står i fokus, men at det ikke ville vært det samme uten det krydderet Vegar Tryggeseid bidrar med.

I en tid der psykisk helse er hovedtema er det ok med en podkast som tar opp psykisk helse på en kødden måte. Psykisk helse er viktig, men det er også latter, glede og smil.

Filmfrelst

Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich / Montages

«Norsk film har lange tradisjoner – allerede Tancred Ibsen kunne ikke lage film» er en Ole Paus-vits noen (Dagfinn Nordbø) synes er såpass morsom at den fortjener å repostes fem ganger på Twitter. Men alle vitser har en viss sannhet i seg. For norsk filmarv er ganske blek i forhold til vår realistiske litteratur og nasjonalromantiske billedkunst.

Dette er antakelig en av mange grunner til at norsk film aldri har fått stå i pengedusjen sammen med litteratur- og billedkunstmiljøet. Vi har ingen historiske, internasjonalt legendariske auteurer, i motsetning til våre naboer i øst og sør. Vi har ingen gallionsfigurer for en Viktig Filmindustri. Ingen med en aura så sterk at byråkrater blir overbevist om at deres virke er verdt nærlesing.

Dermed er det desto viktigere å fremme de perlene vi har. Ikke med reklameplakater som regner vekk før premieren, sponsede kinomagasiner eller anmeldelser som behandler film som et underholdnings- og forbrukerprodukt – men med ordentlige samtaler.

Filmfrelst er podkasten til online filmmagasinet Montages, et online filmmagasin for «vi som elsker film» og er en av få norske eksempler på at dette gjøres..

Det er nok av folk med mastergrad i filmvitenskap som kunne pratet pokcast ut og podkast inn om Scorsese, Von Trier og Denis, men det er nærmest et lykketreff at det er akkurat Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich som sammen har fått tilgang til mikrofonen. Enten det er snakk om neste års festivalfilmer, nesten-glemte rariteter fra Hollywoods gullalder eller en norsk debutant, klarer de å appellere til de mest interesserte, samtidig som de aldri stenger nye lyttere ute. Samtalene bobler over av kunnskap og engasjement, og de bygger hverandre opp så digresjoner blir like interessante som det opprinnelige samtaleemnet.

Filmfrelst har også en jevn strøm av interessante gjester som kommer innom og lirer av seg lettbeinte analyser. Forfatter Roskva Koritzinsky og Litteratur på Blå-leder Benjamin Yazdan gjorde spesielt gode figurer under Cannes-dekningen, og Birger Vestmo var Birger Vestmo i Venezia (om mulig en noe varmere versjon av seg selv). En gang iblant får de til og med noen minutter med hakket mer celebre gjester, som Gaspar Noé og Park Chan-wook. Sånt er det lov til å bli begeistret for.

NATT&DAG skrev tidligere i år om at Norsk Filminstitutt truer med å kutte støtten til de allerede få tiltakene som driver med filmformidling i Norge, deriblant Montages. Filmbransjen trenger gode samtaler om film, og filmdiskursen er ganske enkelt ikke den samme uten Filmfrelst. Montages driver kort sagt landets beste filmdekning, og den stråler i podkast-format.

 

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!

The post Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Beste Podkast appeared first on NATT&DAG.

Viewing all 4879 articles
Browse latest View live