– NÅ MÅ DU SLUTTE å gå ut i fra at Vide kommer til å definere seg som en gutt.
Det er Vides mor som snakker. Hun reagerer på at den svenske journalisten Belinda Olsson har omtalt sønnen hennes som «han» og ikke «hen». Ja, sønnen. For Vide er, i alle fall i tradisjonell biologisk forstand, unektelig en gutt. En tilsynelatende normal fire år gammel svensk gutt. Bare ikke i mammas øyne. Vides mor er nemlig svensk feminist. Det innebærer kjønnsnøytrale klær, at ord som «mamma» og «pappa» sensureres under høytlesning og irettesettelser til utenforstående som måtte begå den feilen å antyde at hennes fire år gamle sønn har et kjønn. Det må han – unnskyld, hen – i så fall bestemme selv.
Slik fremstilles det i alle fall i dokumentarserien «Fittstim – min kamp», som har vekket voldsom debatt i Sverige etter den gikk på SVT i januar.
Programleder Belinda Olsson er selverklært mediefeminist. For femten år siden entret hun offentligheten med et brak som redaktør for antologien Fittstim, hvor en gruppe unge kvinner fortalte hvorfor de var feminister. Med personlige bekjennelser om sine kamper, om spiseforstyrrelser, voldtekt, humor og jentefotball, ville de vekke til live en kjønnsdebatt som hadde ligget brakk, og vise hvorfor feminismen fortsatt var relevant i 1999.
«Vi ar coola, snygga, tuffa, smarta, roliga och framför allt så är vi feminister», lyder det i forordet. Boken blir en sensasjon. På få dager var 10.000 kopier revet vekk. I oppstyret som følger er 24 år gamle Belinda allestedsværende: Hun fyller spaltemetere med sterke meninger, dukker opp i alle debattprogrammer, forsvarer boken i retten og kaster seg inn i en bitter ordkrig mot Ulf Lundell. På andre siden kommer hun ut som en av landets tydligste feministiske stemmer. Budskapet er enkelt og freidig: Den som ikke er feminist er «dum i huvudet».
Femten år senere ser hun ut til å ha forandret mening. I første program erklærer Olsson at hun ikke lenger kjenner seg igjen i kvinnebevegelsen, og spør: «Har feminismen spårat ur?». Et spørsmål som forsøksvis besvares ved å besøke Vide og moren. Vi får også bli med Olsson på besøk i hen-barnehage, på demonstrasjon med en Femen-aktivist og på toppløsbading i en svømmehall som etter massivt press har tillatt at kvinner bader med bare bryster – uten at noen andre enn aktivistene selv noen sinne har benyttet seg av den muligheten. I det hele tatt – alt som er egnet til å få folk til å smile overbærende. Med en tilsynelatende naiv og spørrende tilnærming maler hun et bilde av en bevegelse som har mistet oversikt over hva som er viktig. Underforstått ligger spørsmålene: Å insistere på at små gutter ikke er gutter, er det dette vi har kjempet for? Er dette viktigere enn likelønn og undertrykte minoritetskvinner?
Å insistere på at små gutter ikke er gutter, er det dette vi har kjempet for?
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Produsent Lena Lauren forteller at kritikken begynte å hagle inn allerede før programmet var sendt.
– Vi var forberedt på at dette ville vekke engasjement, men ikke at folk vil bli så forbanna. At så mange blir sinte kun av at vi stiller spørsmålet, allerede før de vet hva vi svarer, beviser vår hypotese: Det har blitt for lav takhøyde innad i feminismen.
AKKURAT SOM MED boken i 1999, har interessen smittet over grensen. En av de som reagerte var forfatter Marta Breen, som i sin spalte i Dagsavisen uttrykte skuffelse over dokumentarens fokus på tabloidvennlige deler av feminismen.
– Jeg ble skuffet. Her har hun tre timer til å snakke om feminisme, og så blir resultatet så dårlig og overfladisk. Svensk feminisme i dag er utrolig vital og bred, fra det akademiske til kvinner i minoritetsmiljøer som driver med ulike typer aksjonisme og feministisk aktivitet. Isteden blir vi kun servert de få tingene man vet får folk til å bli irritert: Hen-barnehager og toppløs-aktivister.
Breen husker godt sitt første møte med Fittstim. Hun var 22 år gammel og leste svenske aviser på jakt etter saker til jentebladet MAG da hun fikk øye på et bilde av et bokomslag: Et uretusjert nærbilde av et kvinneunderliv med limegrønn truse, synlige kjønnshår og nuppete hud. Det skulle bli starten på en feministisk oppvåkning. Ikke bare for Marta, men for en hel generasjon svenske og norske jenter.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Feminisme og politisk aktivitet var så utrolig feil på nittitallet. Selv for jeg som hadde mor i Kvinnefronten og hadde skrevet om likestilling i lokalavisa, føltes feminismebegrepet fremmed. Plutselig fant jeg ut at det fantes kule og smarte jenter på min egen alder som kalte seg feminister.
Da hun hørte det skulle lages en norsk versjon, tok hun kontakt med redaktørene og ba om å få være med.
– Vi ante jo ikke hva vi stelte i stand, sier NRK-programleder Helle Vaagland.
Det er femten år siden hun og Hilde Charlotte Solheim snakket om Fittstim i en lunsjpause på journalisthøyskolen, og fikk ideen om å lage en norsk avlegger. To dager senere satt de i et møte med Aschehoug.
– Vi kunne ikke forestille oss hvilken betydning boka faktisk ville få. Heldigvis. Hadde vi visst hvor mye kjeft som ventet oss, hadde vi ikke turt.
Hadde vi visst hvor mye kjeft som ventet oss, hadde vi ikke turt å lage Råtekst.
Akkurat som i Sverige vekket unge kvinner med personlige historier og sterke meninger medienes interesse. Råtekst-skribentene inntok offentligheten akkurat i tide til å innta rollen som forbilder for en ny generasjon unge kvinner: Tredjebølgefeministene.
Når man snakker om feminismen som politisk bevegelse, er det vanlig å dele den inn i bølger. Førstebølgefeminisme henviser til kvinners kamp for like borgerrettigheter på slutten 1800-tallet og de første tiårene av 1900-talet. Dette er den såkalte liberalfeminismen, hovedsakelig drevet frem av middelklassekvinner med idealer fra opplysningstiden. Den andre bølgen kom på 60- og 70-tallet med erkjennelsen av at like rettigheter ikke nødvendigvis medførte et likestilt samfunn. Andrebølgefeministene kom hovedsakelig fra den politiske venstresiden og ville under parolen «det personlige er politisk» bevisstgjøre kvinner på at problemer de opplevde som private egentlig hadde strukturelle årsaker og var problemer for kvinner som kjønn.
På starten av nittitallet oppsto en økende skepsis mot andrebølgefeminismens tro på felles kvinnelige erfaringer. Poststrukturalisme og postmodernisme hadde vunnet terreng på universitetene. Kjønn var en sosial konstruksjon, mente man nå. Forsøk på å fange opp dette i den akademiske feminismen ble definert som tredjebølgefeminisme. Samtidig så mange et behov for å protestere mot oppfatningen om at feminismen var blitt irrelevant, at man befant seg i en post-feministisk æra. Tredjebølgefeminismen handlet derfor også om å popularisere begrepet og å åpne for kvinner utenfor den radikale venstresiden. I populærkulturen blir den nye feminismen tematisert av karakterer som Ally McBeal og Bridget Jones. Vanlige kvinner som ser sine hverdagsproblemer i et kjønnsperspektiv. Sånn sett traff Råtekst og Fittstim tidsånden perfekt i 1999. De ble frontfigurer for den nye, brede, postmoderne tredjebølgefeminismen. Coola, snygga, tuffa, smarta, roliga, og fremfor alt: Feminister.
(fortsetter under bildet)
Image may be NSFW.
Clik here to view.
KRITIKERNE VAR IMIDLERTID ikke overbevist. Det ble for privat, skrev de. Dette var ukeblad-utleveringer. Det manglet feministisk teori som kunne forklare hvordan historiene hadde betydning utover det private. Hvor var politikken?
Aftenpostens Ingunn Økland sa det slik: «Det oppsiktsvekkende med en bok som Råtekst er ikke at flertallet av forfatterne er sexfikserte, men at de forveksler fortellingen om en slik fiksering med feminisme.»
– Vi visste hva vi ville, forteller Vaagland.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– De frittstående fortellingene skulle hver og én gi et bilde av hvordan en norsk jente ikke var likestilt. Og det mener jeg de gjorde. Det var også viktig for oss å eksponere den private skammen, noe som var uhørt i offentligheten på den tiden, ti år før Knausgård. De med flest studiepoeng rynket på nesen, og skjønte ikke at det var her sprengkraften lå.
Boken var ikke ment for kultureliten og akademikere, men for unge jenter.
– Det som gjorde at jeg følte meg alene som ung feminist før Fittstim var språket. I akademia snakke de om «transendens» og «imanens», i kvinnefronten «patriarkat» og «strukturell undertrykkelse». Disse ordene skapte en distanse mellom meg og feminismen. Noe av det viktigste med boka var å bruke vårt eget språk og våre egne erfaringer.
– Vi ville treffe unge jenter akkurat der de var. Jenter som vokste opp og begynte å møte hindringer som handlet om kjønn, uten å skjønne helt hva som hindret dem.
Et uttalt mål var å få flere til å kalle seg feminister.
– Det var så teit og døvt å være feminist. Ingen ville kalle seg feminist i media. Selv Marie Simonsen og Sissel Benneche Osvold brukte aldri det ordet. Vi håpet at hvis vi sto frem sammen, kunne vi snu trenden.
Et av de personlige bidragene som ble trukket frem i kritikken var teksten til Anna B. Jenssen, i dag sjefredaktør og administrerende direktør i Morgenbladet, som fortalte om sin kamp mot spiseforstyrrelser.
– Jeg synes det var helt forferdelig. Jeg var 22 år gammel og det var første gang jeg møtte offentligheten. Jeg var såra og lei meg.
For henne var det åpenbart at Råtekst var et politisk prosjekt, og at kampen mot skjønnhetstyranniet var et en del av kvinnesaken.
– «Det private er politisk». Vi mente Norge trengte en vekkelse for å se at det fantes kjønnsurettferdighet, og at den ikke så lik ut som på 70- og 80-tallet. At selv om vi hadde fått mange rettigheter, gjensto fortsatt mye holdningsarbeid.
Økland skrev videre: «I forhold til hva den faktisk rommer, har nyfeminismen representanter som er altfor flinke til å kommunisere dens budskap. Så er den da også blitt en moteretning man sannsynligvis snakker om i preteritum allerede neste høst. Hva er i så fall oppnådd? At den norske allmennhet har fått nok av feminisme for en stund.»
HVA ER OPPNÅDD? Råtekst ville gjøre feminismen relevant. Engasjere unge jenter. Det var målet i seg selv. Akkurat hva de skulle gjøre med engasjementet, fantes det ikke noen klar plan for.
– Råtekst var et forsøk på å ta opp kampen om hva som er kult, sier Anna B. Jenssen.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– I Norge baserte alle de kule magasinene seg på en britisk lad-tankegang. Det er menn som bestemmer hva som er bra, hva som er kult og hva som riktig humor. Vi ville utfordre det og gikk inn i en definisjonskamp.
– Det vi ikke så var at i Sverige, hvor de hadde flere kule feministiske tidsskrifter, sluttet de også opp om organisasjoner som drev med vanlig streit politisk arbeid. Der tror jeg vi sviktet i Norge.
For selv om Råtekst solgte godt og førte til mye oppmerksomhet rundt feminisme, er det vanskeligere å peke på noen konkrete resultater. Den organiserte kvinnebevegelsen i Norge er marginal, og opplevde ingen stor medlemstilstrømning. Jenssen mener det var en feil å tro at det holdt å vekke engasjement. Hun mener de også burde benyttet muligheten til å mobilisert til de etablerte organisasjonene, eller startet en ny.
– Vi burde fulgt opp med et trinn to. Ok, så du er feminist, hva skal du gjøre nå? Jeg tror det er et problem om vi ikke har et sted hvor kvinnekamp alltid er sak nummer én. De politiske partiene har kvinnegrupper, men der kan det bli nedprioritert til fordel for andre hensyn.
– Som når reservasjonsretten bare blir kastet på båten fordi Høyre skal ha regjeringsmakt. Grunnen til at de kan gjøre det er at diskusjonen er så fraværende. Hvis vi hadde diskutert kvinnespørsmål i større grad, hadde de nok tenkt seg om to ganger før de sa ja til KrF.
Unge jenter voldtas like mye som før.
Cathrine Holst, forsker ved ARENA senter for europaforskning og redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, har skrevet doktorgrad om feminisme. Hun mener den varige effekten av bøkene er vanskelig å få øye på.
– De bidro til å sette feminismen på dagsorden ved årtusenskiftet. Det ble kult og viktig blant en del unge jenter å kalle seg feminist. I ettertid er det lett å se på hypen rundt bøkene først og fremst som et mediefenomen. Alt snakket den gang om at det var en «tredje bølge» og så videre, tror jeg var overdrevet. Men bøkene inneholdt sterke tekster som traff et eller annet. De traff noe i meg, husker jeg.
Helle Vaagland er ikke nødvendigvis enig i at organisering hadde vært løsningen. Hun mener hun tydelig kan se arven etter Råtekst i dag.
– Det vi gjorde med Råtekst har hatt store ringvirkninger i form av at mange smarte jenter ble bevisste på at de var feminister. De tydeligste effektene ser du i media. Man kan godt kalle det luksusfeminisme, men faktum er at vi har fått definisjonsmakt. At det nå sitter en Råtekst-jente og styrer Morgenbladet og en annen er programleder for lørdagstalkshowet på NRK, det er klart det har noe å si.
Men nytter det? Hvis du ser på temaene dere var opptatt av den gangen, har det gått fremover?
– Vel, på mange områder har det ikke det. Kvinner tjener fortsatt like mye mindre og unge jenter voldtas like mye som før. Samtidig har noen ting blitt mye kulere: Fedre har et helt annet forhold til barna sine og det er mye lettere å få barnehageplass. Det er en viktig seier, sier Vaagland.
Også Anna B. Jenssen mener at selv om Råtekst lyktes i å gjøre det legitimt å kalle seg feminist og bedret kvinners representasjon i offentligheten, har ikke samfunnsutviklingen har vært udelt positiv. Det er ikke nok at vi har likelønn, mener hun, så lenge kvinner ender opp med jobber som ikke betaler godt nok til at de kan forsørge en familie. Problemet hun selv tok opp i Råtekst – kroppspress – mener hun har blitt mye større.
DET MENER OGSÅ Marta Breen, som i slutten av februar vekket bred debatt med en kommentar i Dagsavisen om hvordan vi har gitt opp å kjempe mot skjønnhetstyranniet. Hun spør: «Kan det være sånn at kvinners frihet og handlingsrom er en konstant størrelse? At hver gang vi vinner terreng gjennom nye rettigheter og politiske bestemmelser, snevres rommet inn fra en annen kant? Kanskje det berømte glasstaket i realiteten er en boks. Med speil på alle kanter.»
– Det har blitt utrolig mye verre, og ingen kjemper lenger imot. 70-tallsfeminstene tapte, vi tapte, og nå er det ingen som orker å protestere lenger. Alle drar i samme retning. Se på denne ukas utgave av Norsk Ukeblad: «Slank med Botox!» Det kommer stadig rapporter om hvordan dette påvirker unge jenter, om hvor mange som sliter, men vi lever i en individualistisk kultur hvor ingen vil kritisere det. Hvis man påpeker dette, får man bare høre at jentene må stramme seg opp, eller at du bare må drite i det.
Likevel, mener Breen, er det grunn til å være optimistisk.
– Jeg er optimistisk på vegne av det norske feministmiljøet. Jeg har aldri sett så mange jenter som er så aktive som akkurat nå. Selv om den organiserte kvinnebevegelsen er liten, skjer det mye. Det er blogger, diskusjonsgrupper, debatter, festivaler og feministpils. Eller ta mobiliseringen til 8. mars i år. Jeg mener det skjer mer nå, enn det har skjedd på de femten årene siden Råtekst.
Hun mener den økte aktiviteten er en reaksjon på regjeringsskiftet. Å se at Høyre er villig til å kjøpslå med kvinners tilgang på abort har fungert som en vekker.
– Vi så det samme i Sverige etter at Moderaterna tok over. Politisk kunst og politisk engasjement som hadde vært døllt og ut i mange år, ble plutselig populært igjen. For eksempel sto det store tegneseriemiljøet frem som tydelig radikalt og feministisk, sier Breen.
– Kanskje vi bare skapte et skvulp, og det er nå vi får se bølgen.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
The post Femten år etter Fittstim og Råtekst: Har feminismen sporet av? appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.