Akkompagnert av noe trademark falsettpistring stiger helten Drake opp på scenen, og allerede idet første vers i “Tuscan Leather” avsluttes med pyro viser rapversjonen av Ross Geller at han er mer autorativ og dominerende enn de svømmende og bedende Sad Sam-øynene hans foreslår. Etter by:Larm-lørdagens henholdsvis sidekick-overkill uten mål og mening (Abidaz) og beint fram playback (Yoguttene) er det forfriskende å se en rapper som ikke trenger mye annet enn seg selv for å hamre fast poenget. Ut over ett og annet refreng (samt kjapt gjestespill fra The Weeknd) holder han fortet selv, uten antydning til slendrian og kortpustethet. Drake har full styring der han dirigerer det behagelig diskrete og rutinerte bandet som holdes delvis skjult i en slags orkestergrav inni en ufolignende gjenstand.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Drake åpner kveldens passiar med et innøvd “Hva skjer Oslo?” til ellevill jubel, men han trenger ikke det. Han eier Spektrum allerede. Med en scenografi som er Elton John verdig, og noe av det mer smakfulle og storslåtte vi har sett i Spektrum på rapkonsert. Lekker lysdesign og enkle men effektfulle grep deler konserten inn i røde, blå og grønne deler. Ja til et fargerikt fellesskap.
Den røde delen innledes av French Montanas ”Pop That”. Deler av det sittende galleriet blir vellykka kommandert til å stå opp, mens Drake selv rikosjetterer rundt med henslengt sjimpanse-swag (armene langs hoftene svaiende frem og tilbake
mens han hopper sidelengs). Mens røyken pumpes ut over scenen minnes vi på den andre siden av Drake. Selv om platene hans kan være pretensiøst sippende har han lånt ut stemmen sin til et enormt arsenal av brautende klubbhits de siste årene. “No New Friends”, “Love Me”, “No Lie” og flere perlesnores utover, heldigvis uten de evinnelige pistolskuddene som 50 cent drepte i si tid. Det gjør at den galopperende hitparaden vi begynner å bli vant til på rapkonsert ikke virker like stressende og usikkert kompenserende. Mere som et dj-sett fra favorittselectoren din. Når Drake kaller dette en intimkonsert har han på en måte rett, settet og produksjonen er tydelig lagd for enda større arenaer og vi føler nesten at vi er på klubbkonsert.
Vel over i den blå delen trer bandet ordentlig frem i en forrykende liten perkusjonsseanse på “The Motion” og påfølgende grandios avslutning på “Come Through”. “Too Much” sin øvelse i pompøsitet viser hvorfor Drake er hiphopens svar på rockens stadionband på 70-tallet, før han går over i en Michael Jacksonsk fistelforkynning. Og så er det stjerneskudd da, det er en del av pakka. Den eau de toilette-duftende, purrende, og intenst speilgranskende pakka. Ikke nødvendigvis min pakke, men hei, Drake kler denne overdådige egosentrerte følelsesfestivalen.
Så går Drizzy av scena. DJen spør om vi har vært fans siden way back. Vi tenker at et sett med kun DJ og Drake med gamle hits er i emning. Det hadde vært rått. Men nei, dette er en pause for både Drake og bandet så mens DJen spiller evergreens vi kan synge med til filmes publikum, som blir så opptatt med å kjenne seg igjen på skjermen at de ikke innser at de blir lurt trill rundt. Er meninga å understreke hva slags overflødighetshorn av hitmateriale Drakes katalog er? I så fall hadde det nok funket bedre om ikke hovedpersonen sto bak scena og påførte et ekstra lag foundation og drakk engletiss mens hans mannlige stylist masserte skuldrene hans. Heia. Drake er kjapt ute igjen til “Hold On We’re Going Home”, og tross flere sjimpansete dansemoves, er ikke 24 år gamle Aida som blir dratt opp på scena for en privat serenade tilsynelatende ikke bekymret for hverken dette eller den kleine DJ-sekvensen. Mot slutten av “305 To My City” dabber det nesten litt av, men det er kun fordi at Audrey, jeg mener Aubrey, gjør seg klar til å senke ned en sirkuleær brokonstruksjon. Den dekker hele midtre salen og gjør at Drake blir enda nærmere og kan bruke ti gode minutter på å hilse på stort sett hele salen mens han heises opp og ned. Best er han når han er tilbake på scena igjen for en avsluttende bangerparade som inneholder blant annet A$AP Rockys “Fucking Problems”, “The Motto” og “HYFR” før “Started From The Bottom”, som akkompagneres av barndomsbilder og avsluttes med fyrverkeri. Sett bort fra den pinlige DJ-sekvensen er dette noe så klisjéfylt som en god gammeldags maktdemonstrasjon. Drake overbeviste virkelig både som rapper og entertainer, og viste Oslo hvordan man kan ta hiphop over i stadionformat uten å miste noe på veien. Pussy power!
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Takk til akam1k3 for bilder <3
The post Stødig styring i Spektrum appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
