FOTO Ingrid Pop
Kven er han som vil skriva høgnorsk utan å kunna nynorsk
han som skriv så mykje skræmande, som byrjar arbeidsdagen
i sengi med nynorskordboki og croquants de bonne maman
Kven er han som inkje vil ottast, men som er rædd for alt
- Fra diktet «Sjølvdøming» i Trisyn, første bok i Norrønasongen.
FOR FØRSTE GANG opplever vi at intervjuobjektet river i første runde på Schouskjelleren. Cornelius Jakhelln folder sammen uniformsjakken og setter seg ned for å snakke om sin rykende ferske trilogi «Norrønasongen», som nå er ferdigstilt med tredje bok, «Umgangskrigen». Vi spør om han kan begynne med folkeopplysningi, for hva fanden for slags norsk er det han skriver?
– Høgnorsk er en arkaisk form for nynorsk som er basert på 1917-rettskrivningen. Det betyr blant annet at du bruker i-mål. Du skriver høgdi og døri når det er bestemt form, i stedet før døra og høgda.
Jakhelln forklarer at prosjektet er drevet av en form for nysgjerrighet.
– Kanskje fordi jeg har bodd i utlandet så lenge, syns jeg det har vært fascinerende å se noe nytt i mitt eget språk. Det er det ene, denne viljen til å erobre norsk og gjøre den til mitt uttrykk.
– Det andre er at jeg i ti år har vært interessert i norrøn mytologi. Det høgnorske blir en måte å komme seg nærmere det norrøne på. Høgnorsk er så nært norrønt som du kan komme i dag, og som samtidig er forståelig for de fleste.
Plutselig begynte jeg å skrive på høgnorsk. Språket var selvfølgelig fullt av feil, men ikke desto mindre føltes det riktig.
FASCINASJONEN FOR HØGNORSK har sin opprinnelse i begeistringen for norsk svartmetall, beretter Jak
helln, som selv har musikalsk tilhold i blant andre Solefald og Sturmgeist.
– For meg begynte det da jeg var 16–17 år gammel. Jeg gikk i magasinet på Kristiansand Folkebibliotek, og fant diktbøker av Ivar Aasen fra 1800-tallet, med gotiske fonter og lukt av arkiv. Det var vel ikke så mye jeg forstod, men begeistringen var desto større!
Dette var også tidlig i black metal-tiden, da det dukket opp enkelte høgnorske kny her og der, blant annet hos Arcturus.
NESTEN TYVE ÅR SENERE begynte Jakhelln å føre trilogiens første bok «Trisyn» i høgnorskpennen. Valget av språkdrakt har sin nærmest manifest-aktige forklaring:
– Min poesi har handlet mye om å gå til språkets yttergrenser og gjerne over disse også, litt som en lingvistisk ekspedisjon.
Mer spesifikt var det noe som skjedde på en vestvendt terrasse med utsikt over Tronfjell i 2009.
– Jeg var på Hemstugu, forfatternes fjellkoie nord for Tynset. Jeg satt på terrassen en grå dag i juni, og plutselig begynte jeg å skrive på høgnorsk. Språket var selvfølgelig fullt av feil, men ikke desto mindre føltes det riktig.
– Jeg begynte å skissere et dikt kalt «raudedauden», basert på Theodor Kittelsens «svartedauden», hvor den gamle kjerringa Pesta soper hver krok. Tanken var at aids skulle komme som en rød pest og legge alle gårdsbruk øde – litt tatt fra Diamanda Galas’ «Mass for the red plague».
Jeg sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men … avstanden til snøen og fjellene føles kortere i det nynorske.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
HØGNORSK ER IKKE en affære en skald slipper upåvirket fra, skal vi tro Jakhelln, som mener diktningen hans blir mer inderlig i skriftspråket som i sin tid ble foretrukket av kjemper som Aasen, Garborg og Vinje:
– Det er vanskeligere å være kjekkas på høgnorsk. Eller på nynorsk. Men jo nærmere nynorsken kommer bokmålet, jo lettere er det å være kjekkas. Bak riksmål, og bak det konservative bokmålet, ligger det 400 år med dansk embetsmannsvelde.
Jakhelln minnes egen kjekkasfaktor i bokmålsstilene han skrev i tenårene, mer konkret hvor lett han kom til lange setninger han mente var elegante, og med morsomme ironiske poenger.
– Det blir en arv fra Oslo Vest og embetsmannsveldet som du ikke har når du skriver nynorsk. Der har du mer en følelse av at Isak Sellanrå har gått foran med staven og brøytet vei i skogen.
– Det ligger nærmere en fåmælt, livssterk norsk bygdekultur. For meg var det godt å ikke skulle briljere; å ha et språk hvor du kanskje kan briljere på klang, men ikke skulle vise vidd hele tiden.
Noe skjer også med leseropplevelsen, skal vi tro Jakhelln, som antyder at forskjellen mellom bøker skrevet på bokmål og på nynorsk kan være av geografisk art:
– Jeg sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men … avstanden til snøen og fjellene føles kortere i det nynorske.
I DIKT-TETRALOGIEN «Quadra Natura» skrev han riksmål i protest mot Språkrådet, hvis normeringer han aldri har skjønt noe av. Høgnorsken er et lignende opprør. Jakhelln anerkjenner ikke Språkrådets reformer, og vil samnorsken til livs.
– De kjører nynorsken helt opp til bokmålet med et hav av forskjellige staveformer som gjør alle mer forvirret, og til syvende og sist blir det bare en nominell forskjell. I navnet blir det to språk, men før eller senere bør de bare slås sammen, for det er ikke noe vits lenger.
– Det å dyrke et rent, puristisk – ja, jeg skriver aldri puristisk – men å bestrebe seg på å dyrke et puristisk høgnorsk, det føltes litt sånn godt og rebelsk.
Jeg så bilder av ham og tenkte: «faen heller, jeg gikk jo spjåket ut som det der da jeg var 17»!
Image may be NSFW.
Clik here to view.
I LØPET AV «Trisyn», «Kosmopolis» og «Umgangskrigen» gjengis Olav Aukrusts dikt «Norrønasongen» i sin helhet. Jakhelln beskriver sitt møte med lomværingen som «en fantastisk oppdagelse».
– Gleden i å oppdage at han var en dandy, veldig opptatt av hatter og klær! Jeg så bilder av ham og tenkte: «faen heller, jeg gikk jo spjåket ut som det der da jeg var 17»!
– Og så skrev han et nydelig høgnorsk. Han var levende opptatt av det norrøne og filosofi, skulle fusjonere kristendom med norrøn mytologi. Jeg så mye i ham som jeg selv har vært fascinert av, og som jeg drar kjensel på.
Jakhelln mener en kan stå i tradisjonen og likevel begå nybrott. Derfor har han motstridende følelser for «sekstiåtterskurkene som begravde Olav Aukrust». Forkjærlighet for det norrøne har vært uglesett siden den tid, skal vi tro Jakhelln, som nå yter sin skjerv for å gjenreise Lom-dandyen.
– Alt han skriver om og står for … jeg elsker det. Han skriver om fyllekalas med spellemenn og folk på glattisen, om og hvordan det er å gå på toppene i Jotunheimen, om kjærlighet, gudslengsel og selvmord. Han var en ung, dekadent poet skråstrek skald øverst i Gudbrandsdalen. Det syns jeg er en ekstremt fascinerende posisjon.
«Norrønasongen» ble uimotståelig for Jakhelln, som låner Aukrusts tittel til sin høgnorsk-trilogi, som óg er en song om det norrøne.
– Hvis jeg sitter et eller annet sted på kloden og har hjemlengsel, så er det ikke Kardemomme by jeg lengter til. Jeg lengter til Jotunheimen eller til Island, eller til min fars hjemmebryggede øl og pinnekjøtt.
– Det er noe man spesifikt kan betegne som norrønt, som står i en gammel tradisjon. Det er ikke et Block Watne-hus og dunjakker og Apache-sykler. Det blir en slags dyrkelse av en norrøn kanon. Jeg forsøker å danne meg mitt eget imaginære Norge. Hva er det jeg lengter mot?
Han er litt dum, men samtidig litt elskelig; en slags Ivo Caprino-figur fra min fauna, om du vil.
VI AVSLØRER AT VI lengter mot noen ord om Jakhellns litterære gjennomgangsfigur:
Hvem er denne Bolle Blodkvakk?
– Bolle Blodkvakk, ja. Takk for det spørsmålet! Han er en av mine første statister, en stor fugl med nebb – som elsker blodpølse. Han er litt dum, men samtidig litt elskelig; en slags Ivo Caprino-figur fra min fauna, om du vil.
Blodkvakk fikk sin første hovedrolle i 2009 – vel å merke on the QT.
– I «Voguesville» er det en hovedrolleinnehaver som heter King, en stor gråmåke som er alkoholisert detektiv og blackabillymusiker. Jeg lot Bolle Blodkvakk få rollen som King, fordi han var så lei av å være statist. King-navnet fikk han etter bluesmusikeren BB King, altså Bolle Blodkvakk King!
– Det blir mye lag med forkledninger og effekter, men det er boken hvor han fikk sin første hovedrolle. For meg, så er det nok et slags selvportrett av en naiv småbyskikkelse som har masse temperament og tar ting ekstremt personlig. Kort oppsummert, så … han er Sørlandets fugl.
Eg er for eliten, dei serskilt interesserte
Eg er for massen, dei serskilt uinteresserte
– Fra diktet «Ambivalens» i Trisyn.
«Umgangskrigen» er siste bind i trilogien Norrønasongen (Cappelen Damm). Boka er ute nå.
The post Landets høgste skald: Cornelius Jakhelln følger rettskrivningen fra 1917 appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.