Så, hva er din Woody Allen-favoritt? Neeeeeida. DET får noen andre ordne opp i ( og de kommer ikke til å klare det). Men hør, dette er litt rart: Det første jeg gjorde da jeg leste Dylan Farrows brev i New York Times var å lete etter unnskyldninger for å fortsette å like filmene til Woody Allen. Og jeg er ikke noen stor fan – fine filmer, altså, men jeg har ikke noe eierskap – så hvorfor skulle jeg føle meg såpass truffet at jeg måtte begynne å finne alibier?
Det samme skjedde da intervjuet med journalisten Jim DeRogatis, om hans dekning av R.Kelly-anklagene spredte seg like før jul. Jeg har i og for seg ikke noe imot musikken til R. Kelly, men jeg markerer ikke R. Kelly-dagen på noen annen måte enn å jatte med når kompiser er begeistret, og om «Trapped in the Closet» en dag faktisk skulle komme til Bjørvika står jeg neppe først i køen. Han er ikkje min soulsangar. Llikevel reagerte jeg på de forholdsvis gruvekkende greiene DeRogatis hadde å komme med om R.Kelly med å forsøke å finne hjemmel for å fortsette å høre på ham. En artist som ikke var i lyttevanene mine i utgangspunktet. Jeg tror nesten jeg har hørt mer på R. Kelly etter at de skjelettene kom til overflaten igjen enn før. OK, det siste der var en løgn, men det kunne vært sant.
Det har å gjøre med å skille mannen fra verket, åpenbart. Man kan jo ikke nødvendigvis like alle folka som mekker alt man liker. Kunsten bør være fri og alt det der. Hør på så mye Burzum du bare vil. Kos deg.
Men dette stusser jeg over: Så snart vi har å gjøre med noen som har gjort noe grufullt – eller som blir beskyldt for å ha gjort noe grufullt – er ikke det å skille mannen fra verket noe du bare står fritt til å gjøre. Det blir påkrevd. Å la slike utenomkunstneriske forhold skygge for et livsverk er usofistikert, kunstfiendtlig og i ytterste konsekvens minner det om den typen bortdefinering av uønsket kunst som foregår i regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med.
Vel og bra. Men samtidig misliker jeg for eksempel Bono fordi han ikke klarer å slutte å preke om verdensfred. Og jeg takler ikke Moddi, mest fordi han går barbeint på scenen. Jeg lar alle sånne småting gå utover måten jeg forholder meg til kunst på – så lenge folk IKKE har gjort noe alvorlig, har de heller ikke noe vern mot å bli boikottet på grunn av småligheter. Da er det nok at jeg for eksempel aner en moraliserende tone i måten de opptrer på. Ingen grunn er i grunnen liten nok, og ikke bare det, det er en helt nødvendig mekanisme – om jeg ikke kan oppgi usaklige årsaker til å ikke bry meg om visse ting, blir det KAOS.
Jeg trenger usaklige boikotter som sorteringsverktøy. For å rydde plass til de viktige sakene i livet. Det er den eneste måten det kan funke. Smaken er ikke nok alene, irritasjonen må hjelpe til. Skulle man bare skilt på kvalitet, hadde det ikke blitt nok plass og tid til alle sammen. Så, som sagt, Bono og Moddi utgår, det samme gjelder en kar som Sting. Ikke bare fordi de tvinger resten av verden til å være på fornavn med dem (selv om det ikke hjelper), men fordi de ikke har gjort noe som er jævlig nok til å måtte forsvare boikotten. Hadde de drept eller voldtatt noen, vel, da hadde det vært en annen sak. Da hadde jeg vært nødt til å høre på for eksempel «The Joshua Tree» på nytt. Det hadde vært dags for en revurdering.
Det eksisterer en oppfatning om at verket står i overhengende fare for å ta skade av det opphavsmannen har gjort. At å skille mannen fra verket er noe vi gjør av hensyn til kunsten, fordi den er den svake part. I tilfellet Allen gikk for eksempel Geir Ramnefjell ut og forsikret oss om at vi ikke trengte å slutte å se filmene hans. Men de gode eksemplene på kunst som er blitt effektivt svartelistet fordi opphavsmannen var en kukk glimrer med sitt fravær. Vi leser fremdeles Hamsun, Wagners operaer blir fremdeles satt opp, vi ser filmene til Roman Polanski og vi hører på Michael Jackson – for å nevne noen av de store, åpenbare eksemplene som melder seg når slike ting diskuteres.
Verket klarer seg ganske bra, når alt kommer til alt. Verket er ikke den svake part (som regel viser den svake part seg å være en eller annen mindreårig jente, rart med det), det er ganske robust. Kanskje beskytter verket mannen altfor godt. Det er ingen umiddelbar fare for at folk slutter å se «Annie Hall» eller «Manhattan» simpelthen fordi Woody Allen kan ha forgrepet seg på Dylan Farrow. Det er mer sannsynlig at Allen kommer til å bli boikottet oftere fordi han har en litt sytete tone, fordi brillene hans er irriterende eller fordi han er en jazzmoralist, enn fordi han muligens kan være en seksuell predator.
The post Å skille mannen fra verket er overvurdert appeared first on NATT&DAG.
Image may be NSFW.Clik here to view.
