Clik here to view.
Utgangspunktet for Leksikon om lengsel, av debutanten Hilde Østby, utgitt på Tiden, kan kort og godt oppsummeres med følgende linje: “[Å] forfatte verdens første og eneste leksikon om lengsel.” Linjen er hentet fra bokas “Innledning og metodisk utgangspunkt”. Det er dette leseren blir servert, et leksikon fra A til Å, som formidler en rekke historier og fortellinger, som alle har det til felles at de kretser rundt lengsel i en eller annen form.
Her finnes for eksempel en alternativ forklaring til relasjonen mellom Dante Alighieri og Beatrice Portinari, og hva som “egentlig” skjedde mellom de to. Svaret leksikonet gir er:
Den vakre Beatrices kamp om Dantes gunst var tapt allerede før den var begynt, mest av alt på grunn av hans grusomme feighet, en feighet hun forsto og tilga ham og til og med elsket ham for, for hun elsket også alle hans feil. Etter i ukevis å ha masturbert så kraftig og ustoppelig at fingrene hennes blødde, døde hun til slutt av væsketap og underernæring, bare 25 år gammel.
Beatrice er ikke den eneste som tyr til nådeløs onani i Leksikon om lengsel. Det kan heller synes som om det går en slags sport i å gjøre dette for flere av de lengtende og kjærlighetssyke sjelene som omtales i leksikonet.
For eksempel Clara, hun står naturligvis under bokstaven “C”, og er en kvinne “som ikke ble lett forelsket”. Hun begår dessverre den feilaktig handlingen å falle for en dame ved navn Irina, som uheldigvis ikke er lesbisk. Historien om Clara ender etter hvert opp i et russisk-ortodokst kloster i St. Petersburg, hvor hun får dagene til å gå ved å masturbere i taushet. Hun gir sågar ut en håndbok i hvordan masturbere seg til religiøs ekstase, og lenge etter sin død blir hun helligkåret.
Leksikon om lengsel er naturligvis ikke bare en bok som tar opp de ulykkelige onanisters skjebner. Forfatteren bygger videre på kjente og kjære fortellinger, og ikler dem en ny drakt og en ny forklaring. For eksempel at “J” var forelsket i Pontius Pilatus, og Judas var forelsket i “J”, dette trekantforholdet er i følge romanen mulig å spore i Judasevangeliet. Eller at Dolores Haze , fra Vladimir Nabokovs roman Lolita, egentlig var en middelaldrende kvinne med et “Benjamin Button syndrom” altså at hun eldes motsatt vei, dette er trolig hentet fra Scott Fitzgerald novelle: “The Curious Case of Benjamin Button”. Så når Dolores møter Humbert Humbert er det ikke lenger snakk om et forhold basert på pedofili, men ekte kjærlighet mellom to som aldri fikk hverandre.
Fortellingen er plassert under bokstaven ”L” for Lora, og er en av de mer kreative og tidvis underholdene seksjonene boken har å by på. Men det er skuffende at forfatteren i denne fortellingen tyr til relativt enkle og banale grep som beskrivelser som langt på vei kan sies å tilhøre sjangeren husmorporno, for å få opp drivet og intensiteten i handlingen:
Når hun kom fra skolen, var det første hun gjorde å løpe opp på rommet hans og kysse ham langsomt, legge hånden over skrittet hans og deretter ta penisen i munnen sin, slikke den forsiktig langs kanten av hodet til han ikke orket mer.
Selv om denne sex-scenen muligens er ment å fungere som et slags nikk til Nabokovs skildringer, virker den her bare platt og klisjéfull, stikk i strid med Nabokovs poetiske, elegante og stilsikre prosa. Det er dristig av forfatteren å bygge videre på allerede kanoniserte verker, bare synd hun svært sjeldent lykkes.
Innimellom de mange tragiske skjebnene får leseren også små glimt av forfatterens egen historie, som for objektivitetens skyld kalles Liv Vestby. Hennes historie er naturligvis like trist og full av lengsel som personene hun skriver om. Dette kommer på ingen måte som noen overraskelse.
Og her ligger hovedproblemet til romanen. Den blir for forutsigbar, monoton og gjennomsiktig. Handlingen stagnerer for mange steder til at det føles givende å fortsette lesningen. En av grunnene til dette er at fortellingene stort sett er repetisjoner av seg selv, bare med ulike navn og hendelser. Kort oppsummert kan det forklares på følgende måte: A elsker B, en sjelden gang får de hverandre, stort sett gjør de det ikke på grunn av en eller annen konflikt, og uansett om de får hverandre eller ikke er resultat nesten hver gang at A og/eller B står ulykkelig igjen og lengter. Dette er riktignok et “leksikon om lengsel,” men her blir det rett og slett i overkant mye hjerte og smerte. Dessverre.
Til tross for et par gode historier klarer ikke Leksikon om lengsel å engasjere leseren tilstrekkelig til at dette blir underholdene lesning. Dersom du likevel skulle finne på å begi deg ut på denne boken, ville jeg anbefalt å lese den som et faktisk leksikon, ikke fra A til Å, og med svært sjeldne mellomrom.
Clik here to view.
