Mitt første møte med Tom Sandbergs bilder var i første år av dette årtusen, og det var samtidig mitt første møte med det frie fotografiet, samt min inngang til kunst. Jeg var assistent på denne tiden, i tenårene. Selv om Tom Sandbergs bilder aldri var basert på radikalitet framstod disse fotografiene som estetisk -radikale, da de gikk imot tekniske konvensjoner fra 90 tallet, samt snapshot tendensene som begynte å bli dominerende på denne tiden. Det spesielle med akkurat denne utstillingen på Astrup Fearnley i 2000 er at jeg husker hvert eneste rom, selv om jeg husker et fåtall av bildene, som om stemningen fløt ut i rommet og lagde en usynlig skulptur. Det jeg husker best var bildene hans som en manifestering av et mørke som jeg visste at jeg snart kom til å bli tvunget til å bli kjent med.
Utstyrt med kun et Nikon F3, og en normal linse så det tilsynelatende ut som han ”ventet ut” motivene sine, framfor å tvinge de til å oppstå. Her gikk han imot både det spontane og det konseptuelle fotografiet på denne tiden, samt alle andre post-modernistiske holdninger. Tom Sandberg var alene i sin generasjon. Han var utenfor fotografi og gikk forbi kunst, men var velkommen innenfor begge verdener. Samtidig var han også utenfor tid. Et fotografi av Tom Sandberg kan ha vært tatt i 1980 eller 2014, men man klarer ikke lokalisere epoken, og på denne måten gjorde han det klart for oss hvilke verdier og hvilke elementer i våre liv som er uforanderlige. Motivkretsen hans tenderte opp imot det som ofte blir stemplet som banalt, men han kunne fotografere skyer, vannpytter, akt og barn med den største letthet, uten at fotografiene hans noensinne ble klisjéer. Muligens fordi han ikke tok høyde for verken diskurs eller parametere.
Tom Sandberg utfordret vart. Bildene hans av mennesker var ofte obskure og utilgjengelige, tatt bakfra eller fra siden, og gjerne i tilsynelatende ukomfortable eller unaturlige stillinger. De var likevel aldri preget av ubehag, heller en foruroligende stemning som ga bildene en melankolsk dybde. Fotografiene hans tok ikke vare på en tradisjon, men heller en holdning til virkeligheten. En holdning der det som eksisterer rundt oss blir bevart som alvorlig, og i det alvoret finner man en lettelse. Han er den eneste norske samtidige kunstneren jeg tør å koble mot ordet magi, selv om bildene hans var så hverdagslige. Han stemplet inn det vi alle ser rundt oss hele tiden tilbake i bevisstheten vår, men som ytterst få av oss klarer å fange, og enda færre klarer å ta inn over seg. Han var alene om det, og han er det kanskje fremdeles. Slik sett gjorde han jobben ikke bare for en generasjon kunstnere, men kanskje for to eller tre. Og hvis ingen tar opp arven, enda flere. Fotografiene hans er like levende for meg som mine egne minner.
Kristian Skylstad
The post – Fotografiene hans er like levende for meg som mine egne minner appeared first on NATT&DAG.