Actress – Ghettoville
Ninja Tunes
Karakter: 4
Andreas: Ok ok ok, for å begynne: Jeg tenkte på forhånd, som jeg alltid tenker når jeg må høre på en Actress-skive…
Karima: …hvorfor MÅ du høre på den?
A: For ellers har jeg ingen å snakke med på Facebook de neste to månedene.
A: Uansett, jeg tenkte at den kommer til å få utelukkende positive anmeldelser, men det kommer også til å være en hau av låter med høy skippe-faktor.
A: Men alt vil være verdt det når du finner den ene gullåta. Finnes alltid én på hvert Actress album. Som “Maze” på Splazsh.
A: Så jeg kommer til å sitte på 20-bussen og skippe frem til den låta (i skjul).
K: Hehe.
A: Og sånn var plata. Litt.
K: Enig, halvveis ute i plata var min første tanke at jeg ikke kom til å sette meg på et fly til Ghettoville med det første.
A: Litt cheesy metafor-åpning, men ok, vi er i gang.
K: Alltid en glede å være en torn i siden på ditt konservative lynne.
K: …man må virkelig være en dediktert lytter. Sånn sett har Actress en ganske privilegert posisjon når han kan lage “kompliserte” album hvis detaljrikdom viser seg først etter trettifemte lytt, og faktisk vite at (noen) folk kommer til å engasjere seg. Et lite minus er selvfølgelig at man ender opp med å bli helt koko etterhvert fordi man forsøker så hardt å forstå det.
A: Helt enig, for det som er bra på Ghettoville er de siste sju låtene, men innen du har kommet dit har du opplevd en drøy halvtime med mindre velykkede eksperimenter.
K: Jepp, synes det er som å høre lyden av Wall-E bæsje søppel i veeeeeldig saaaaaakte film.
A: “Hei! Jeg er stein, men dette var en kul idé. La oss gjøre bare dette i seks minutter”.
K: …pot-stjerne. He he eeeehhhh.
K: Neida, men det bærer preg av en litt irriterende evne til å repetere ting som kun fremstår som interessant for ham selv til det uendelige. Det tar hele ni spor før han kommer til saken, og da har han vært innom det meste av dørgende kjedelig elektronisk nonsense. Han skal ha for å være koherent da.
A: Sånn som på “Skyline”: “Hei! Jeg er stein. La oss gjøre en Chain Reaction-låt!”. Og så gjør han det, men den gir meg bare lyst til å skru av Actress og høre på Chain Reaction.
K: Veldig usikker på akkurat hvorfor, men jeg fikk en innmari trang til å høre på Harry Nilssons “One” opptil flere ganger i løpet av platen.
A: Deg om det … men de låtene hvor han høres mest “ghetto” ut er jævlig on point. “Rap” og “Rule” og sånn. Dritbra.
K: “Rap” er kjempefin! Jeg er egentlig kategorisk motstander av å bruke ligningen “dette høres ut som kjent band + rusmiddel”, men dette er som om å høre The-Dream på valium.
A: … og veldig i tiden. White Material er kanskje det hotteste house-labelet nå (etter at L.I.E.S ble kjedelig for aficionados), fordi de får tysk house til å høres mindre hvit ut med litt R&B-sampler.
K: Har sansen for mange White Materials-slipp, men si meg, har L.I.E.S virkelig blitt kjedelig allerede?
A: Mine kilder i Berlin sier så.
K: ….men folk flest i Berlin synes også Ketamin er foretrukket party-dop. Stiller meg tvilsom til sannhetsgehalten i den uttalelsen.
A: Fun-forsknings-fact: Ketamin viser ekstremt lovende resultater i behandlingen av psykiske lidelser, men bivirkningen er at du må tisse hele tiden, så det er litt sånn pest eller kol(a)era.
K: På hester eller mennesker?
A: På mennesker!
A: Forsknings-fun-fact #2: Hester sover bare tre til fire timer i døgnet. Hva faen bruker de resten av tiden på? Står inn i båsen der og plotter noe jævelskap. Hater hester.
K: Alle hester går vel rundt i konstant frykt for å bli castet som “hestehode” til en potensiell nyinnspilling av Gudfaren 1. Blir mange søvnløse netter av det.
A: MEN. Nok hest. Tilbake til Actress. Den store lakmustesten for meg er alltid: “Kommer jeg til å høre på dette om 20 år?” Og jeg svarer: nnnnnnnnnnnnnnn tja. Kanskje.
K: Jeg synes det er et litt irrelevant argument siden det er vanskelig å forutse hva som kommer til å stikke seg ut som essensielle byggeklosser i platesamlingen om tyve år. Men hvis vi kan tenke litt mer kortsiktig, synes jeg siste halvdel av Ghettoville, som du skriver, er i tiden. Den lefler uanstrengt med både med elektronisk musikk, R&B, noise….
A: …noise er vel kanskje å ta litt hardt i. Noise lages av sinte middelklassejapanere.
K: Ok. Noise-light.
A: Noisette! Det er sykt lenge siden jeg har spist. Husker de alltid trillet av tallerkenen uansett hvor mye ketsjup man hadde på. Ah, good times.
K: Vel, mens du maler romantiserende bilder av klassisk sosialdemokratisk nitttalls-gastronomi på sitt verste, føler jeg Actress maler et bilde av en by i forfall, med et veldig urovekkende lydbilde som hele tiden maner frem ubehagelige tablåer – og da mener jeg ikke Wall-E på fyllinga, snarere soon-to-be-døddrukne hobos med åpne, verkende sår som triller rundt på handlevogner fylt til randen av skrapmetall som klinger mot hverandre.
K: Men som sagt, den beste delen kommer først når Actress slutter å vandre hvileløst i denne imaginære byen, og heller stikker inn på en shitty klubb for å twerke.
A: Oooooh.
A: Touché.
K: Hva kom vi frem til, egentlig? Spol frem til “Gaze”, ikke ta Ketamin og at hester med stor sannsynlighet konspirerer mot oss mennesker? God konklusjon.
A: Deal.
Moodymann – Moodymann
KDJ / Mahogani Music
Karakter: 5
Karima: Ok, den fysiske utgaven av Moodymann (LP) ble utsolgt på én dag omtrent. Godt jobba!
K: …og er nok et album bestående av ekstremt mange låter.
Andreas : Jepp. Hardt liv.
K: Og med mye gammelt materiale. “Freekimuthafucka” for eksempel. Det er jo for øvrig en strålende låt, så det er ikke meg i mot å høre den igjen. Og igjen. Og igjen.
A: Okey, jeg skal innrømme én ting, jeg har aldri vært helt fan. Altså, jeg kan respektere det han gjør og jeg vet at det egentlig er bra, men jeg bare føler det ikke.
K: Whitest boy alive.
A: Takker meg til litt Omar-S hvis jeg vil høre på en Detroiter med ironisk distanse til sitt eget levebrød.
K: Tror ikke Moodymann tar sikte på å være ironisk til levebrødet sitt. Heller ei Detroit (aka verdens absolutt mest konkurse by i hele verden). Han fremstår kanskje litt sarkastisk tidvis (“How Do U Get 2 Detroit”), men fremfor alt hyller han jo den skadeskutte byen gjennom snippets av nyhetsreportasjer, stand-up og Motown-samples. Det er bare veldig mye mer effektivt når han setter det på spissen hvor enkelt det er å dømme en by bare fordi den har gått konkurs, og det FOX-statistisk sett er tryggere i Irak enn Detroit.
A: Jo, men mener han det? Det føles ut som han kun spiller en karakter.
K: Jeg tror faktisk han er sånn. Hvem andre i verden får med seg en frisør – eller bitch om du vil – til å lage cornrows på seg under et intervju (hvor han for øvrig diskuterer hvordan det er å pule MPC’en) uten å faktisk være oppriktig anderledes.
A: IGJEN føler jeg at han våknet om morgenen og tenkte “hvorrrrdan skal jeg være meeest mulig krrrraaayzy på intervju i dag a?”. Han er Detroits Petter Northug.
A: Men jeg hadde blitt veldig glad hvis alt var på ekte. Moodyman atså, ikke Petter Northug.
K: Jeg LIKER Petter Northug. Han er norges svar på Kanye West. Han er den outrerte nordmannen beskjedne Norge behøver, og som har talent nok til å flekse muskler uten at det virker påtatt – bare helt på sin plass.
A: Hvorfor må alle være så morsomme hele tiden da? Techno er seriøse saker. Og house. Tyskland har skjønt det. Skigåing er også seriøse saker.
K: Uansett, platen består av veldig mange snippets som fatter seg i korthet, og som med fordel kunne vært et par minutter lenger. Apropos, på det utvilsomt aller, aller beste sporet «Lyk U Used 2″, og for min del allerede en veldig sterk kandidat til årets låt, hevder Moodymann at han har en åtte og en halv inches lang penis, eller 21,6 cm(!) på godt metrisk. Jeg har ligget med menn med kortere armer, lizm.
A: Jeg har ikke ligget med noen menn. Jeg kan se for meg at det er ganske ubehagelig. Men enig med plateoppsummeringen.
K: Når vi snakker om man on man-action, den låten er jo et samarbeide med Andrés som også har gitt ut en del på Moodymanns label Mahogani Music. Verken han eller Moodymann slår meg som de mest empatiske knivene i skuffen, men låten er veldig ydmyk – gitt at en lukker ørene for bruken av «bitch» – og en emosjonelt ektefølt serenade til en kvinne som ikke er interessert i Moodymann lenger. Jeg synes det er en fortreffelig smoooooth R&B-låt som fanger essensen av å være den tapende part i et forhold som raser sammen. Og selv om Moodymann tekstmessig er veldig prosaisk (han synger praktisk talt bare “You don’t really want me”), synes jeg han likevel har noen veldig poetiske kvaliteter. Det er dog litt vanskelig å lese av det grusomt styggfine og kvinneobjektifiserende blaxsplotation albumcoveret…
A: Haha! Så ikke på coveret før nå.
K: Det er rett og slett historisk ambivalent – elsk eller hat? Umulig å si.
K: Et annet cover, «Born 2 Die», er det eneste ordentlig svake sporet. Mest fordi det bare er deler av Lana Del Reys låt med hennes vokal (og jeg ikke har særlig sansen for henne i utgangspunktet), bare strippet for all staffasje og med en wobbly beat i stedet for. Tenker at konseptet Lana Del Rey er mørkt nok allerede, og at det bare blir litt påtatt å rekontekstualisere henne i Detroit-øyemed.
A: Ja, herregud. Hvordan kom den med? Hva driver hun med om dagen forresten? Vært stille fra den fronten. Er hun fortsatt sammen med han med tatoveringene ELLER VAR IKKE DET PÅ EKTE HELLER? :’(
K: Aner ikke. Kanskje Moodymann tenkte at han har så fast grep om lytterne sine at han kan gjøre hva som helst på faen, og komme unna med det uansett. Det er både beundringsverdig og irriterende i tilfeller som det her.
K: Men jeg må bare si at jeg synes det alt i alt er en helmaks plate. Jeg er helt overbevist om at det er en innertier for alle som kan erfare at “ja, jeg liker musikk”. Rett og slett et av årets beste album så langt.
K: Til info har Moodymann blant annet samplet Muddy Waters. Synes det gir et ganske korrekt bilde på hvilke influenser som ligger i bunn for lydbildet på Moodymann.
A: Kan man egentlig si «influenser» på norsk?
K: Helt sikkert ikke.
A: Jajajaja. Jeg vet at alle DJ’er kommer til å reppe’ denne platen ganske hardt, men jeg er spent på hvor mange som faktisk kommer til å spille noe fra den. Alle snakker om Moodyman, men jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har hørt han ute.
K: Til disse DJ’ene du omtaler sitt forsvar – samtlige av låtene på denne plata er relativt saktegående. Men den fysiske utgivelsen kommer definitivt til å være et yndet objekt i midten av runkeringen Oslo.
A: Oh yes. Sees på Untzdag.
K: Cool beans, buddy.
A: Men bra album da. Helt seriøst.
The post På Plata: Moodymann og Actress appeared first on NATT&DAG.