En fortelling om livet som profesjonell domina

*Stem nederst i saken*

Lene Berg er nominert til prisen for Årets Kunst 2013. Her er juryens begrunnelse:

I pietistiske Norge overrasket Lene Berg med utstillingen Kopfkino og filmen ved samme navn. Filmen tar utgangspunkt i åtte kvinner som jobber – eller har jobbet – med å iscenesette andres seksuelle fantasier, enten som dominaer eller slaver. Kvinnene utveksler historier og diskuterer sine erfaringer i en iscenesatt ramme. Mange av historiene er forøvrig ganske komiske, som for eksempel den om mannen som ville være skittentøy og henges til tørk, men for all del ikke strykes. Eller den triste historien om den eldre mannen som antagelig har sittet i konsentrasjonsleir, og som går til en domina for å gjenskape ydmykelsene han opplevde som liten jødisk gutt. De fleste av de involverte jobber i SM eller fetisj-studioer. I filmen er de utkledd som ulike klisjéer: en skolepike, en general, en prinsesse, en sirkusdirektør og så videre. Forventningene disse rollebekledningen skaper skiller seg sterkt fra det kvinnene forteller, og ikke minst måten de forteller det på. Berg klarer i våre øyne å bidra til å nyansere synet på kvinnenes liv og arbeid.

Hva er det beste med Oslo?

– Det jeg savner mest når jeg er lenge borte er fjorden, noen bra folk og Oslo-slang. Akkurat nå er dessuten utsikten der jeg bor på Carl Berner et høydepunkt.

Hva er det kjipeste?

– At det er så dyrt å bo her. At det oppfattes som litt suspekt å se folk i øynene eller smile til ukjente på t-banen/trikken/bussen. En viss provinsialisme, ubevisst fremmedfrykt og inngrodde sosiale hierarkier.

Du får en time taletid i Oslo bystyre: Hva snakker du om?

– Mer og bedre bibliotekstjenester. Filialene bør bli fler, være utstyrt med datamaskiner og printere, samt godt betalte bibliotekarer. Regjeringen snakker om Norge som et kunnskapssamfunn og så legger en ned biblioteksfilialer i hovedstaden. Uhørt. Dessuten vil jeg argumentere mot forbudet mot å sove ute i Oslo. Det er en menneskerett å kunne sovne på en benk eller under en busk.

Hva er det rareste noen har sagt om kunsten din?

– Kanskje at en film var veldig “interiør».

Hvis det skulle finnes en kunstterrorist, hva tror du han hadde angrepet?

– De finnes vel egentlig, Pussy Riot for eksempel. De er ingen han, men flere hunner. De angriper politiske strukturer og livsfientlige  tankeganger med musikk, ord og handling; dessuten gir de seg ikke på flat mark. Anbefaler dokumentaren om rettsaken mot dem som ligger på YouTube.

Hva er bra med ved kunstscenen i Oslo?

– Mange kunstnerdrevne steder, imponerende mye som skjer for en såpass liten by egentlig.

Og hva mangler?

– Fler kunstneratelieer. Fler interessante samlinger. Mer diskusjon og risikovillighet. Et nytt Munchmuseum med mulighet til å vise store internasjonale utstillinger.

Hva er det teiteste kunstverket du har sett?

– Utsmykkingen på St. Olavs plass  er kanskje ikke det teiteste, men kvalifiserer allikevel. Plassen er ellers et fint Oslorom med utsikt i alle retninger, men den greia de har hengt over fontenen gjør sitt beste for å sabotere det hele.

Hvilket forhold har du til kunstnerens beste venn, Gaffateipen?

– Et langvarig og stabilt forhold, i perioder et avhengighetsforhold. Har derimot nesten vennet meg av med molton. De to er uvurderlige sammen i filmarbeid, men molton er et relativt dødt  installasjonselement. Gaffateip derimot tror jeg aldri jeg blir ferdig med.

Hva kommer du til å huske 2013 for?

– Opptakene til Ung Løs Gris ved Østersjøen, Snowden  & NSA avsløringene, Venezia-biennalen, en kafkaliknende kamp rundt et tysk mobilabonnement, Pris på pornfilmfestival i Berlin,  valget av ny borgermester i New York, Lorck Schives Kunstpris i Trondheim, for å nevne noe.

The post En fortelling om livet som profesjonell domina appeared first on NATT&DAG.