Spillnerdenes revansj

Put Your Hands Up For Neo-Tokyo. PYHUFNT. Aktuelle med EP-en Breaking Through som inneholder de fire sporene You, Breaking Through, State of No Connection og The Rosy View Effect. De produserer alt selv, men sender mastringen til en fyr i New York

Put Your Hands Up For Neo-Tokyo om kalde synther, utgåtte format og nye digitale tider.

- DET GJELDER Å SPILLE med den hånden du får utdelt, sier Eirik et stykke ut i intervjuet. Utsagnet mottas med veldig ettertenksomme miner fra undertegnede og PYHUFNT-makker Njål. Pokermetaforen, her i ekstremt direkte oversettelse, oppsummerer i grunnen det meste. Dette intervjuet er et forsøk på å bli litt kjent med Eirik Nordstrand og Njål Paulsberg, de to bergensguttene med de ubestemmelige dialektene (henholdsvis en slags sunnmørsk og en nordnorsk bergensvariant).

Resten av bandet: Marius Erster Bergesen, trommer // Maria Skranes, Vokal og synth // Matias Tellez, Gitar og vokal // Geir Hermansen, Synth

Det var 21 år etter to synkroniserte fødsler den 16. desember 1988 at de ble kjent for den gemene hop med singelen Blood of Brethren. Bortsett fra by:Larm-spilling året etter og et par singel-utgivelser, har det vært ganske stille rundt bandet før EP-en Breaking Through ble sluppet sist fellesbursdag. En EP bestående av et knippe låter “som på sitt mest suggerende er fryktelig flott”, ifølge denne avisens anmelder.

Så, altså.

Njål og Eirik var ikke venner på Gimle ungdomsskole.

N: Jeg drev med hiphop og Eirik drev med nerding. Vi hatet hverandre.

E: Ja vi kom ikke så godt overens.

N: På ingen måte.

E: Njål var med de tøffe gutta mens jeg spilte tv-spill.

N: Men hadde du møtt oss i dag, så hadde du nok syntes at Eirik var kulere. Og mer sympatisk.

Ah, de harde ungdomsårene som ingen egentlig kommer seg helskinnet gjennom. Men så blir man plutselig bråvoksen over sommeren til videregående, og de som tidligere var nerder, er kule nå. Eirik begynte etter hvert også med musikk etter at sykkelen hans ble stjålet og utløste et erstatningsbeløp. Forsikringspengene gikk til en brukt bass som han fant på finn.no. Njål ble enig med seg selv om at Eirik var verdt å henge med (eller omvendt) og de startet rockeband sammen med en eldre fyr med bil som ble brukt til og fra øvingslokalet på Landås. Njål hadde på det tidspunktet gitt opp hiphop etter skuffelsen over Daft Punks Discovery.

– Hiphop var blitt litt kjedelig på den tiden, sier Njål.

MEN SÅ. Vendepunktet. Eller kallet, om du vil.

N: Det som skjedde var at en natt våknet jeg klokken fire, stod opp og lagde en type elektrolåt inspirert av spillmusikk. Jeg hadde en Amiga 500 etter min storebror som jeg drev og lekte meg med. Siden den natten bestemte jeg meg for å begynne å lage mer sånn type musikk.

E: Vi kan jo nevne at det alltid har vært en synthesizer inne i bildet som du også brukte da du lagde hiphop. En microkorg. Og så solgte du den og kjøpte en..

N: Nei motsatt tror jeg.

E: Nei du hadde microkorgen først og så kjøpte du oberheimen. Nei vent. Du solgte aldri mikrokorgen, den var jo med på by:Larm.

N: Okei.

Deretter fulgte en periode med elektro/house.

E: Husker vi spilte en skjebnesvanger natt på NG2. Hele høyrekanalen på forsterkeren bare konket ut midt under konserten. Men jeg tror faktisk ikke noen merket det. Den gangen het vi Eirik&Njål, men av og til bare Njål, siden det var han som kjente folk og fikk oss booka.

Det har altså gått fire år mellom indie-hiten “Blood of Brethren” og årets Breaking Through-

EP. Et par singler har riktignok fått slippe ut av øvingslokalet, men likevel.

E: Vi har laget masse andre låter som ligger i fryseren. Men det har vel ikke helt vært tiden for å slippe de ennå.

Så det er ikke evigvarende flikking på låtene som gjør at dere ikke har sluppet flere?

E: Jo, det vil jeg si. Men den EP-en som er ute nå, har vi jobbet mye raskere med enn alle de andre tingene. Den begynte vi på i begynnelsen av året.

N: Det blir litt annerledes siden det er ganske mange ting som skjer i låtene. Jeg liker ikke så godt når det blir for mange selvfølgeligheter. Det føles ikke geniunt, og jeg prøver å unngå det siden det gjøres så mye nå for tiden. Det legges generelt veldig mye innsats i produksjon og lite innstas i å utforske låtskrivingen.

Gammelungdom

E: Vi er techno-optimister.

N: Jeg har jo denne gamle Samsung-telefonen da.

E: Ja, han har ikke råd til ny mobil fordi han har så moderne studioutstyr. (Rå latter).

N: Ja, synthene er fra 70- og 80-tallet.

E: Vi spiller faktisk konserter med instrumenter som er eldre enn oss av og til. Men det har alltid gått greit med Junior og Jupiter i hvert fall.

N: Ikke med Jupiter. Husker du på by:Larm? Vi måtte hele tiden finne et nytt sted å plugge den i.

E: Det var en sånn tjue minus-vinter i Oslo, og den automatiske tune-knappen var så kald at den bare måtte bli inne. Til slutt dreide alt seg om å holde Jupiter varm, konsertene kom helt i annen rekke. Husker du da vi kjøpte den i Tokyo og bar den gjennom gatene?

N: Jeg tok den med på t-banen og sendte den hjem i posten.

E: Vi snakker nesten 30 kilo her.

Gitt at dere begge spiller i andre band, hvor dere har andre roller, hva er det dere får utløp for gjennom PYHUFNT?

N: Jeg får utløp for det meste siden jeg skriver all musikken mens jeg i de andre prosjektene bidrar mer med innspill.

E: Jeg får utløp for musikk jeg savner. Vi vil ha mer sånn musikk som vi lager.

N: Vi oppfordrer andre til å lage sånn musikk.

E: Det er hovedsakelig lyttemusikk. Det er ikke bakgrunnsmusikk og det er ikke klubbmusikk, selv om vi har med elementer inspirert av klubbtriks.

N: Man prøver å ta ideer fra ting man liker. Når det gjelder progressiv rock for eksempel, så liker jeg tanken om at ting kan utvikle seg på en annen måte enn bare vers og refreng. Man tar det man liker derfra og putter det oppi miksen sammen med virkemidler fra techno for eksempel.

E: Elektrohouse er jo den sjangeren som har de kuleste oppbygningene av spenninger og forventning.

N: Og trance. Noen av synthene deres er kule. Det er bare det at melodiene de spiller …

Kommer det et album etter hvert?

N: Vi tenkte kanskje å gi ut en til EP, jeg er så glad i EP-formatet. Vi kommer nok til å utgi noe mer albumaktig før eller siden, men det har etter hvert blitt et litt kunstig format i denne digitale tidsalder.

E: Jeg føler at det skal mer til enn å slippe et visst antall låter for å kunne rettferdiggjøre en albumutgivelse.

N: Folk er litt opphengt i albumformatet siden det er i en så nær fortid. Men når det skjer en utskiftning i musikkjournalistgenerasjonen, vil man nok avvenne seg det.

(Undertegnede ser uaffektert ned på blokken og later som ingenting).

E: Soundcloud-generasjonen.

(Stillhet. Fotografen innser nok på dette tidspunktet at det er greit å komme til unnsetning med et innspill).

Har ikke folk lenger tålmodighet til å høre gjennom en hel plate?

N: Jeg vil ikke spå fremtiden, men jeg tror ikke album nødvendigvis er det mest konsentrerte verket du kan lage.

E: Det virker jo som om folk vil ha ting med én gang, og hvis man sitter på en masse låter og venter til albumet er klart, så tar det for lang tid. Når veldig hypa artister lekker noen av greiene sine, syns jo folk det er sykt spennende. Trenden med å slippe låter fortløpende tror jeg kommer til å fortsette. 

N: Jeg vet ikke, det er jo altfor tidlig å snakke om at albumformatet ikke er relevant lenger. Det er jo superrelevant. Men jeg syns ikke det bør være noen nødvendighet.

E: Nå skal jo alt være LP igjen.

N: Jeg er ikke så fan av det formatet, særlig ikke for nye utgivelser. Jeg synes det er rart å produsere ting digitalt og så trykke det analogt. Hvorfor?

Da Alexander Von Mehren omsider slapp album etter årevis med ruging, ble jo det tatt imot på samme måte som for en 10, 15 år tilbake, da det store Debutalbumet fra en lovende artist var noe det ble knyttet forventninger til.

N: Det å holde på med et album i syv år er jo også en nyere ting. Mens man før måtte leie seg inn i et studio, kan du nå selv sitte på alle låtene for så å åpne de opp og jobbe med de igjen når du har tid.

E: Det som er gøy med EP-formatet, er at man forplikter seg til et kortere tidsarbeid for så å levere ett produkt med en bestemt idé eller stemning. Jeg tror mange album som er gitt ut heller burde vært i EP-form. Det er litt hovmodig å anta at man har noe å formidle som folk skal orke å høre på i 45 minutter.

Put Your Hands Up For Neo-Tokyo spiller på Landmark 10. januar.