En usedvanlig filmopplevelse

Absurd, tankevekkende, trist og morsom. Den store skjønnheten treffer på alt.

HAN LENGTER ETTER den store skjønnheten, men ender opp på ville fester blant Romas overklasse; 65 år gamle Jeb Gambardella er Romas kulturelle ansikt. Hans første og eneste roman, skrevet en gang for lenge siden, gav ham fri tilgang til Romas røde løper, og siden har han fulgt veien mot anerkjennelse og suksess. Jeb har ikke det samme drivet lenger, og han legger ikke skjul på det. “Vi er alle på randen og det beste vi kan gjøre er å holde hverandre med selskap”, sier han til sine venner, og når han blir spurt om han er i ferd med å miste teken, er svaret at “det har jeg gjort i 40 år”. Uten familie eller spesielt nære venner må Jeb nøye seg med kunst og fest i en kunstig, ikke alltid festlig tilværelse.

Den store skjønnheten er usedvanlig godt pakket inn. Vi geleides igjennom det som på mange måter er Jebs livsverk; hans nærmest ubegrensede tilgang til mennesker, attraksjoner og fester. Vi introduseres for Jebs nettverk av kunstnere, og inviteres med på visninger som ofte gjør vell så sterkt inntrykk som Jeb selv. Vi følger ham som tilskuer på ulike performance-seanser, hvor attraksjonen ikke er det fysiske objektet i seg selv, men prosessen hvor kunsten skapes. Denne kunstformen, som er forholdsvis ukjent for undertegnede, fungerer utmerket i filmens univers. Resultatet er alt fra absurd, til urovekkende og hjerteskjærende.

FILMEN ÅPNER MED en fest som får Baz Luhrmanns cocktailsirkus i The Great Gatsby til å fremstå som et barneselskap. Sekvensen er filmet som en musikkvideo og er nesten uten dialog. Kameraet sveiver rundt blant velstående mennesker som kjemper om oppmerksomheten på dansegulvet. Det er 65-årsdagen til Jeb som feires, og hans høye posisjon blant Romas mektige er ikke til å ta feil av; han er fortsatt kulturelitens sentrum. Han hylles som en rockestjernes av kolleger og bekjente, men Jeb føler seg ikke lenger på toppen. Han tynges av et langt liv og hjemsøkes av en lengsel etter den store skjønnheten.

Toni Servillo (Gommorrah, Il Divo) er fantastisk i rollen som Jeb. Gradvis slipper vi til bak fasaden, og vi får små glimt av hvem han er og hva han ser etter. Servillo leverer dialogene med stor presisjon og timing. Han blander elleganse og trygghet med desperasjon og lengsel, og er aldri i nærheten av å overspille rollen som Jeb. Det er en fryd å følge denne mystiske karakteren på sin melankolske reise i Sorrentinos forunderlige filmunivers.

INGEN TING ER overflødig i Den store skjønnheten. Alt henger sammen, fra det imponerende karaktergalleriet som introduseres i åpningsfesten, til Jebs indre reise og lengsel. Filmen er også morsom, men ikke i form av eksplosive punchlines; humoren ligger i det absurde, fra Jebs fåfengte forsøk på å søke trøst hos en kardinal, til en performance-seanse hvor en halvnaken kvinne tar løpefart med hodet først inn i en murvegg. Filmens lydbilde er et kapittel for seg selv; her blandes sakrale kirketoner med profane dansebeats, ofte om hverandre, som om Roma slites mellom det religiøse og det ikke-religiøse.

Martin Parker

Premiere 20. desember