Det ene utelukker ikke det andre i Lore.
Da de allierte toger inn i Tyskland, flykter Hannelores familie til et lite hus på landet. Som offiser i SS må faren reise til fronten, og da Hitler dør, går moren frivillig i fengsel. Oppdraget som faller på skuldrene til “Lore”, blir å bringe sine fire yngre søsken i sikkerhet hos bestemor - 800 mil unna.
Filmkritikeroppdraget er på sitt vondeste når en tusler lutrygget ut fra pressevisning av noe prisbelønt og kritikerrost, hører ordet “mesterverk” gjalle i gangene blant kolleger en har overdimensjonert lillebror-respekt for, og kjenner den sniker seg på: den gamle drittungetrangen til å løfte pekefingeren og forsiktig og prøvende påpeke at "jojo, eh… den er kanskje et mesterverk, menneh… eh… den er vel ganske kjedelig også, eller?"
I utgangspunktet er Lore en uangripelig, upåklagelig og nærmest ufeilbarlig sak - som et filmens svar på Gahr Støre (pre helseministerpost og legendarisk "takk for i går"-utsagn, vel å merke). Lore er basert på en sann historie og byr på noe så sjeldent som et rykende ferskt perspektiv innen filmer om andre verdenskrig. Den fremste suksessfaktoren er hovedrolleinnehaver Saskia Rosendahl, som gjør et levedyktig portrett av den nazi-indoktrinerte tenåringsjenta som får helsmadret virkelighetsoppfatningen sin over natta. Suksessingrediens nummer to, tre, fire og opp til sjuogtredve vil for mange være de stilistiske valgene, som rett nok er iøynefallende, imponerende og gjennomførte, men likefullt må holdes til ansvar for å holde anskuerens følelsesliv på armlengdes avstand. Vi snakker overpyntet historisk realisme, eller for å vri på et velkjent Fenriz-sitat: kneipp kledd i bløtkake. Mmmmm…
I Lore er de visuelle komposisjonene ofte så nydelige at en må gni seg i øynene med knyttnevene, men kameraføringen er så håndholdt, klippingen så hektisk og fargepaletten så skiftende, at empatien går i dvale. Stilen blir simpelthen så støyete at det blir en umulighet å glemme - om så bare for en liten stund - at det en ser er film og ikke virkelighet. Ultranærbildene av kjøttsår med flueglorier er heller ikke til hjelp. Nå foreligger det (heldigvis) ikke noen fasit for hvordan filmatisk realisme skal bankes sammen, ei heller noe krav om at emosjoner må sysselsettes for enhver pris, men følelsenes fravær i kombinasjon med skilpaddenarrasjon og stadig stilistisk baluba, gjør at tankene sier takk og farvel til Lore og nazirakkerne og i stedet vandrer til klipperommet, til kameramannen, til coloristen og til lysmesteren. Det kan da ikke være der regissør Cate Shortland vil ha dem?
Lore er en stilistisk maktdemonstrasjon, kanskje til og med et mesterverk i så henseende, men "ganske kjedelig"-innvendingen er dessverre like enkel som den er uleggefraelig. Det er selvsagt fristende å forkle den slags flåsethet i mer akademiske vendinger og supplere med at Hannelores oppvåkningshistorie i det minste fungerer glimrende som allegori for det hjernevaskede Tysklands sannhetsmøte ved krigens slutt - for det gjør den jo.
Men marsjen jeg blåser? Den er og blir lang.
Martin Øsmundset