Clik here to view.
Kontrovers-blekket SPRUTET og STENKET i avisredaksjonene, og de sårede følelsers triste union jamret i unison da det rant ut i media at den superkontroversielle bajasen Morrissey var booket til å opptre på det strengt tatt ganske fjollete skuldreklappearrangementet Nobelkonserten.
Morrissey har tross alt sagt offentlig at han bejamrer massakrering av dyr slik resten av oss bejamrer den av mennesker. Der kan du godt være uenig. Du kan også godt mene at han kunne ha uttrykt seg en smule smidigere enn å trekke Utøya inn i det (og der er til og med JEG enig) men det trengs virkelig ikke den helt jævlig store intellektuelle kapasiteten for å fordre en basal forståelse av hva det er han egentlig mener. I hvert fall om du dispenserer litt såkalt “godvilje”. Det har du tid til!
VET DE IKKE HVA HAN HAR SAGT? spurte folk. UNDERLIGSTE NOENSINNE sa noen. VG kalte ham “fallert”, og benyttet "forsømt mor"-teknikken å kalle mannen ved hans fulle navn, Steven Patrick Morrissey, som om “Morrissey” bare var en forkortelse man bruker for å ikke stresse med hele navnet. Bra hersketriks! (Jeg pleier å kalle Bono for BONO VOX, for jeg takler faen ikke trynet på fyren.)
Tidenes lolleste og mest malplasserte forsøk på utfrysning: Oslo-ordfører Fabian Stang misforstår og undervurderer sin motstander med intergalaktisk presisjon og melder i media at han ikke akter å ta Morrissey i hånden når han ankommer hovedstaden, men gjerne påkoster en tomannsprat om å uttale seg uheldig. Vi snakker her om den mest politikerforaktende artisten det er tenkelig at man noensinne kunne booke til et slikt arrangement, som har fantasert i låtform om å halshugge Thatcher og som kondolerte Reagans bortgang mest fordi han heller skulle sett at den daværende amerikanske presidenten George W. Bush HELLER gikk i graven. Tenker saltet satt dypt i såret da Høyre-ordføreren ikke ville hilse på. :( :(
Den mest stilrene kommentaren om den SUPERMERKELIGE bookingen kom imidlertid samme dag som konserten. “God morgen, Norge” hyret inn riksskalden Arild Rønsen for å snakke litt om opplegget. Han var mer interessert i å snakke om Claire Danes, men foreslo at Morrissey kunne benytte konsertanledningen til å unnskylde seg så vi alle kan legge dette bak oss. Han har åpenbart ikke lest Wikipedia-artikkelen om fyren hvis han tror det er denslags han holder på med. Kanskje han var opptatt med å bildegoogle Claire Danes? He-he! Uansett et festlig innspill fra en fyr som sjøl strøk den proverbielle katten mothårs da han oppfordret til bombing av VG-kontoret over en dårlig Neil Young-anmeldelse et knapt år etter at en fyr i virkeligheten plottet nettopp å sprenge avisen i fillebiter, og nektet å unnskylde seg i det minste etterpå. Elegant!
Dette er ikke første gang Nobelkonserten gjør noe “kontroversielt”, selv om det kanskje kan virke slik fra denne mediadekningen. Det er heller ikke det eneste “kontroversielle” de gjør på nettopp DENNE konserten, spør du meg. I 2004 hyret de inn Tom Cruise som konferansier, og det BURDE kanskje være litt verre å underbygge og låne kredibilitet til en rable gal representant for den mildt sagt asosiale scientologi-"kirken" i en slik sammenheng. (Man kunne kanskje betimelig tipset norske medier om å holde opp med en veldig tilsvarende strategi de har kjørt i senere tid, hvis man følte for det.) I år deler Morrissey plakat med den tidligere NATO-offiseren James Blunt - han med den temmelig fryktelige "You're beautiful" - altså en fyr som som helt bokstavelig har søkt seg til og deltatt i krigshandlinger. Er det innafor? TJA. Er det innafor å FORTSATT synge "You're beautiful" i offentligheten i 2013? KNAPT. Begynner ikke den skjeggløse James Blunt å ligne ganske mye på en ung Steve Coogan? Ser ikke "You're beautiful"-teksten EEEEEGENTLIG ut som et slags kjærlighetsdikt Alan Partridge kunne skrevet til sin ukrainske kjærlighetsinteresse Sonja?
VISST FAEN GJØR DEN DET.
Men du. Claire Danes. Angela Chase! Claire Danes henger backstage og knasker ballerinakjeks, melder Anne Lindmo når hun varmer opp publikum i Spektrum før selve kalaset “går av stabelen”. Tenk det, ass. Selveste Angela Chase - en ballerina IRL! - med kjeften full av norske kjeks fra Sætre. Fungerende globalisering!
Krompen kommer. Fy faen. Krompen og Morrissey på samme arrangement. Det er PÅBUDT å reise seg. Jeg prøver så godt jeg kan, med det forbehold at jeg sikrer meg et jugekors, i et forsøk på å overtale meg sjøl om at jeg egentlig ikke viser fyren et fnugg av respekt selv om jeg i praksis gjør det samme som alle andre her.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Foto: Hans Nøstdahl
Når Claire Danes ruller ut på scenen sammen med skuespilleren Aaron Eckhart begynner hun å nikke. Fy faen som hun nikker. Alle ord, alle setninger, alle uttrykk, allting følges opp av denne nikkingen. På et videoopptak nikker hun og intervjuer Mary J. Blige, som helt tilfeldigvis hadde et Nelson Mandela-sitat på lager når hun blir spurt om sitt forhold til den nylig avdøde. Nikketi-nikk-nikk-nikk. Jeg rammes av et øyeblikks frykt for at de kan ha laget et tilsvarende intervjuklipp med Morrissey.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Foto: Hans Nøstdahl
Artistene drar i gang. Jeg hadde forventet meg flere og lengre taler. Publikum reiser seg opp og klapper, forsøksvis danser, klapper i utakt, synger med og står på. Timbuktu snakker overraskende godt engelsk i enda et nikke- og intervjuklipp. Fy faen, han har med seg Vinni på scenen. Hun der svenske sekstenåringen synger som en tarvelig utstudert Rihanna-kopi med mindre særpreg enn den midterste kjeksen i ballerina-pakken til Angela Chase. Middelmådighet av ypperste klasse! Trond Nagell-Dahl er her og spiller piano. Eckhart leser dikt. Jake Bugg synger jæææævlig høyt inn i mikrofonen og spiller akustisk gitar, og jeg minnes sist gang jeg så Anne Lindmo og Bugg i samme sammenheng, på talkshowet til førstnevnte sammen med Susannah Constantine, hun fra “Trinny and Susannah”, sosietetsprinsessen Constantine i broket dialog med fattigslampen Bugg om språkbruk på tvers av deres mildt sagt forskjellige oppvekstvilkår, FY faen det var en selsom opplevelse å ta innover seg.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Foto: Hans Nøstdahl
Angela Chase introduserer James Blunt med mye av det samme manuskriptet som beskriver ham i programmet jeg hentet i presseakkrediteringen og jeg lurer på om 1) hun er jævlig god til å pugge og bare tok hele driten på sparket eller 2) nobelkomitéen ikke hadde tid til å koke opp alternative formuleringer. Før jeg får konkludert et endelig postulat sitter Blunt der og gauler "You're beautiful" og jeg føler meg vakrere enn jeg pleier. Han følger opp med en låt om krig, og på skjermene som live-feeder NRK-sendingen av det hele vises opptak fra nettopp krig, nød og elendighet. :(
Omar Souleyman og keyboardisten hans er KNALLBRA. Stilen = udødelig. Kompet = ukuelig. Fremtoningen = top notch. At de kun spiller én låt er en utilgivelig forbanna skam. At de spiller på en så diger scene for en masse slipsknuteentusiaster og representanter for big business-sponsorer og krompen, det er jo helt tullete. Jeg vil se Souleyman spille i seks timer på Vertshuset Enerhaugen ved Grønland politikammer sammen med 24 pensjonister og en bjeffende veskehund, DET skulle tatt seg ut.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Foto: Hans Nøstdahl
Danes og Eckhart holder en sterk tale om offer for masseødeleggelsesvåpen i sin introduksjon av Morrissey, og mellom all nikkingen ser jeg ham i det svake blå lyset på scenen til venstre for Danes et al, og plutselig spiller han “People are the same everywhere”, å fy faen.
Jeg er den eneste personen på felt 005 rett foran scenen som reiser seg og roper for Morrissey. Både :( og :).
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Vår mann stiller i svart skjorte og i overkant vide grå treningsbukser. (Jeg har det fra en sikker kilde at i overkant vide grå treningsbukser ble utsolgt i hele stor-Oslo dagen derpå, men jeg mistenker jug.) Bandet hans stiller alle i blå t-skjorter med HUSTLER-logo. Hvorfor det, tro? Joseph Paul Franklin, seriemorderen og hvit makt-kjøtthuet som skjøt og forsøkte å drepe Hustler-redaktøren og ytringsfrihetsforkjemperen Larry Flynt i 1978 ble omsider henrettet i Missouri for et par uker siden. Larry Flynt, derimot, er fortsatt i live. (Riktignok i rullestol, men selv det er vel vesentlig bedre enn å være dau.) Er skjortene ment som et lite lollenikk i retning et voldsoffer som overlevde tullingen som prøvde å drepe ham? (Er det rimelig å anta at Morrissey anser seg sjøl som en mann som har overlevd forsøk på livet sitt? HØYST, vil jeg si.)
Skal han si noe hårreisende? Først skal han i hvert fall kovre Lou Reed og “Satellite of love”, og det er jo… strengt tatt en litt dvask låt selv om det er Morrissey som synger den. (Unnskyld.)
Han er i god form, den gamle GRINEBITEREN. Jeg har lest at han har vært pjuskete i stilen, og sykemeldt og greier, og han vifter mindre med mikrofonledningen denne gangen enn han pleier, så kanskje han er litt nedfor fortsatt, men det er tilsynelatende ikke SÅ ille. Fyfaenihelvete som det er betryggende å se. Jeg mimer et cognacglass i høyreneven og en skål i retning verdens største entertainer i det blå lyset en ti-femten meter unna.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
Foto: Hans Nøstdahl
Jeg hadde satset på "Everyday is like Sunday" som den siste av tre låter, i et lite håp om å få høre en etterlysning av atombomben, “Come, come, nuclear bomb”, kun minutter etter Danes og Eckharts bevingede ord om å minnes ofrene for masseødeleggelsesvåpen - jeg setter pris på slik ironi serru serru - men vi får heller “Irish blood, English heart”, og du skal være bra forbanna surmaget om du ikke går god for det valget. Her sitter tross alt Haakon Magnus, en etterkommer av kong Edward VII, i salen og må ta innover seg en nedrakking av hele monarkiet som fenomen fra den mest innbitte anti-rojalisten jeg kan navnet på.
Det synes jeg er festlig. Enda festligere enn om han skulle ha gault ut et eller annet supersløyt og levd opp til medias oppmaling av ham som en “løs kanon” som raller i vei om det ene og det andre så snart han får en mikrofon i trynet. Løs kanon, sieru? Plumbo-Lars er en løs kanon. Serge Gainsbourg var en løs kanon. Morrissey er en “sint ung mann” (hehe) fanget i den uendelig vakre kroppen til en sirlig kalkulert satiriker og LOL-leverandør som kanskje setter på seg et sutrefjes for kamera iblant men antakelig humrer og ler 24/7 “på privaten”.
Hvis han i det hele tatt har tatt innover seg “kritikken” og tatt en bevisst avgjørelse om hvordan forholde seg til opplegget (NOT BLOODY LIKELY egentlig) har han to valg:
1) Hold kjeften. Skuff Rønsen, skuff Fabian Stang, skuff fansen (og de mest innbitte detraktørene) som håper på et eller annet drøyt.
2) Si noe hårreisende. Skuff Rønsen, skuff Fabian Stang, gled fansen (og de mest innbitte detraktørene) som håper på et eller annet drøyt.
En eventuell "3) Si unnskyld" kan du jo bare drite i.
Det kommer ikke som den helt store overraskelsen at vår mann sikter seg på spille oppunder færrest mulig forventninger, både positive og negative. Og takk til ham for det, kunne jeg finne på å si. Da kan han heller holde seg til å være verdens forbanna beste artist, selv når han kun spiller tre låter og den ene er en cover av en drøyt overvurdert gammal gubbe.
Nobelkonserten tillater ham dog ikke å få AVSLUTTE ballet, men henter inn Mary J. Blige til å knalle ut en kover av U2-"One". Den verste låten i verden med tittelen “One”. Det er drøye greier, og kanskje best å bare holde tett om, og kulminerer i at rubbel og bit av artistene som har opptrådt på konserten rulles ut for en stor kollektiv nikke- og vinkeprosedyre. Jeg myser så godt jeg kan, både med og uten briller, men den største av dem alle har ikke møtt opp. Han sitter sikkert backstage og leser en spennende Hustler-artikkel eller lesker strupehodet med et glass tilstrekkelig kjølt "Spellegrino"-mineralvann fra de italienske Bergamo-fjellenes smektende bekker og elvefar.
Hva er konklusjonen, for faen? Jo: Vi skal faen meg være sjeleglade for at vi har Morrissey. Ikke bare som en av verdensHISTORIENS beste (og vakreste) artister og leverandører av fløyelslyd i øret, men kanskje enda mer som en vrang faen som ikke evner å spille på lag med media, sittende politikere, forsømte folkemengder eller den generelle opinion til enhver tid, men som likevel leverer på et høyere nivå både musikalsk og divamessig enn noen andre i hele forbanna verden. Og som en mann som kan gjøre Nobelkonserten til et interessant fenomen og en nyhetssak, og til å gjøre Lou Reed mulig å høre på. Og til å ta side med labkaninene, melkekuene og trøffelgrisene når de trenger det (les: alltid). Tenk om vi var velsignet med flere slike, din forbanna bajas. Fantaser litt om det.
Og hør på Morrissey. Til du dør.
Clik here to view.