Full fyr i dragens leir

SMAUGS ØDEMARK ER ET gledelig gjensyn med Midgard. Det andre kapittelet i Peter Jacksons hobbittrilogi er det beste hittil.

I Smaugs ødemark tydeliggjøres sammenhengen mellom barneboken Hobbiten og eposet Ringenes herre. Tolkiens bok Hobbiten handler primært om hobbiten Bilbo og tretten dverger sin reise til Ensomhetsfjellet for å ta tilbake en skatt, plyndret av dragen Smaug. I boken hintes det til en større trussel fra Åndemaneren (kjent som Sauron) i Myrkskog, men historien følger utelukkende Bilbo og dvergenes ferd mot ensomhetsfjellet.

I Smaugs ødemark forsøker regissør Peter Jackson å fortelle det som i boken kun nevnes i korte setninger, og som først får betydning sett i sammenheng med Ringenes Herre. Sentralt i denne historien er trollmannen Gandalf og hans første møte med Sauron, mørkets fyrte. Om Tolkien ville det slik, vites ikke, men Jacksons utvidelse av historien om hobbiten gjør seg godt på film. I Smaugs ødemark kjempes to kamper mellom godt og ondt; den ene i Ensomhetsfjellet, hvor Bilbo og dvergene møter dragen Smaug, og den andre i hjertet av Myrkskog, i fortet Dol Guldur, hvor trollmannen Gandalf utfordrer Sauron. Gandalf sitt oppgjør med mørkets krefter er en fin sidehistorie, som bygger opp mot et uhyggelig klimaks i det tredje og siste kapittelet i Jacksons trilogi. Om ikke Gandalf fikk svingt staven nok i Ringenes herre, så får han det her.

HELDIGVIS HAR IKKE Jackson glemt den virkelige magien fra boken Hobbiten; historien om en hobbit, ikke så ulik oss, som trives best hjemme i Hobbitun, blant familie, bøker og et fullt matskap. Bilbo er en konfliktsky rutinehobbit, men han er også nysgjerrig, akkurat nok til å la seg lokke ut på et eventyr som bærer langt utenfor hobbitens allfarvei. Selv om Bilbo tidvis blir litt usynlig, med eller uten ringen på fingeren, er den hjemmekjære hobbiten og hans lag med ord og gåter, fremdeles godt representert i Jacksons film.

I Smaugs ødemark blir Bilbos forhold til ringen gradvis sterkere, og sakte oppdager han sine mørkere sider. Men hobbiter er ikke som mennesker, trollmenn og alver; de viser en usedvanlig resistens mot mørkets krefter, og Bilbo bruker sjelden ringen dersom det ikke er helt nødvendig. Men i møte med orker, alver og en drage, trenger som kjent en hobbit de hjelpemidler som er tilgjengelig.

Jacksons grep om landskapet i Midgard er kanskje bedre enn noen gang. 3D-effekten suger deg inn i Myrkskog som er gjenskap i uhyggelig detalj, fra skogens forpestede mørke, til tretoppene som fremdeles er friske og dekt i sollys. Ofte ser vi verden fra Bilbos ståsted, og det som for et menneske er stort, blir for hobbiten enormt. Smaug er en fryd for alle sanser og dragen er like skremmende sovende som våken. Det blir varmt i kinosalen når kamrene i Ensomhetsfjellet fylles med ild, og når Smaug, med skuespiller Benedict Cumberbatch sin mørke stemme, kaster ekko i det hule fjellet skrus temperaturen opp enda noen hakk. Til tross for Jacksons mange endringer for å heve spenningen i Hobbiten, er Smaug fortsatt kronen på verket.

KAMPSCENENE ER OFTE lange, men det hjelper med høyt tempo og hyppig skifte i terreng. Møtene med orkene føles til tider som numre i et sirkus, og sjelden som faktiske kamper for å overleve, men til gjengjeld er slagene filmet i kreative slapstick-sekvenser som tidvis er morsomme. Legolas er tilbake med sin alveakrobatikk og alltid treffsikre bue. Han har følge av Tauriel, spilt av Evangeline Lilly som kler alverollen. Tauriel er allikevel en overflødig karakter og tilfører stort sett akrobatisk action som vi har sett før.

Smaugs ødemark er en fin reise i Tolkiens univers. Det er godt å se at Jackson fremdeles bruker filmsett og ekte natur. Mye er naturligvis digitalt, men overgangene er gode. Det er kostbart, men Midgard ser til gjengjeld særdeles bra ut.

Martin Parker

Premiere 11. desember