Trondheimsfilmen, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Innen fem år så er det spilt inn minst tre spillefilmer i Trondheim.

ET SKOGHOLT BAK DRAGVOLL, en tidlig lørdags morgen i begynnelsen av november: En gjeng filmstudenter legger siste hånd på et verk de har holdt på med i snart to år, bare epilogen mangler nå. De er alle en del av det nye masterprogrammet til film- og videoproduksjon ved NTNU og har fått i oppgave å lage en spillefilm. Snart er det endelig resultatet ferdig, horrordramaet med arbeidstittelen Jernharen.

– Jonas! Du kan bare gå å spise lunsj!

Regissør Astrid Thorvaldsen kommanderer vekk sine undersåtter. Det er tid for å ta en alvorspratprat om norsk film. Thorvaldsen har tidligere regissert kortfilmen Festen, som vant Filmpolitiets kortfilmpris tidligere i år. Med andre ord: Vi har med et talent å gjøre, en filmstudent Trondheim gjør lurt i å ta vare på.

Av det som etter hvert er opplagte årsaker.

For dette er det store spørsmålet: Hvorfor har Trondheim aldri opplevd en filmboom på samme måte som Stavanger, Bergen og Oslo?

Vi skal tilbake til Astrid Thorvaldsen. Men først en liten rundreise i konglomeratet kalt Film-Norge.

TUNG BØR. I antologi-serien “Se Trøndelag! – Kunst og visuell kultur i midten av Norge” kartlegger professor i filmvitenskap, Gunnar Iversen, Trondheims filmhistorie. Et par dager før vi møter filmstudentene på Dragvoll tekster vi med filmhistorikeren.

Det er et problem at folk i Trondheim ikke er patriotiske nok.

– Det nærmeste man kommer en skikkelig Trondheimsfilm er vel Bør Børson jr fra 1974, skriver han.

Bør Børson!? Den dølle musikalen med Rolv Wesenlund i hovedrollen? Det er et stykke derfra til Joachim Trier og Oslo, 31. august.

Det må vel være interesse for å produsere en skikkelig byfilm i Trondheim også?

– Joda, men verken Nord eller Jag etter vind ser ut til å fungere på samme måte som Mongoland eller Himmelfall. Jeg er imidlertid sikker på at boomen kommer snart. Keep cool.

VINDSTILLE. Stavanger 2001: en gjeng filmstudenter hylles for det pressen omtaler som en ny æra i norsk film, Stavangerbølgen. Med lavbudsjettsfilmen Mongoland sår regissør Arild Østin Ommundsen frøet for videre filmproduksjon i byen. Ett år senere debuterer bergenseren Gunnar Vikene med filmen Himmelfall og snart surfer også hordalendingene på bølgen.

Ti år senere: “Stavanger og Bergen har hatt sine filmbølger, nå er Trøndelag på gang”, melder Filminvest Midt-Norge entusiastisk på sine hjemmesider. Sammen med Trondheim Kino spytter de 1,5 millioner inn i produksjonen til Jag etter vind.

Ingen dårlig investering, det, men heller ikke startskuddet for noen trøndersk filmbølge, skal vi tro regissøren selv, Rune Denstad Langlo.

– Vi trøndere har alt for lite Oslo-hat i oss. Stavangerbølgen oppsto mye på grunn av regissør Arild Østin Ommundsen sin intense forakt for filmbransjen i hovedstaden.  Dersom vi skal få til en ordentlig Trondheimsbølge, trenger vi flere unge og sinte trøndere som bare kjører på og lager film, uten hjelp fra Oslo.

Den dagen det kommer en regissør og sier: “dette har jeg lyst til å gjøre i Trondheim”, så er jeg selvfølgelig interessert i det.

Han mener Trondheim har manglet gode historieformidlere, men tror vi vil se et skifte i løpet av kort tid.

– Tore Renbergs forfatterskap har betydd mye for Stavangerbølgen, men jeg tror Norge er lei av Jarle Klepp, de vil ha trøndere nå. Og historiene finnes.

HAR EN DRØM. Denstad Langlo tilhører selv gruppen som reiste fra Trondheim til Oslo for å lage film, men Nord (2009) og Jag etter vind (2013) er spilt inn i nettopp Trøndelag. Ingen av disse kan imidlertid omtales som Trondheimsfilmer per se; handlingen i filmene utspiller seg utenfor bykjernen.

Som en av de mest etablerte regissørene fra Trondheim, føler du ikke et visst ansvar for å markere revir? Etablere Trondheimsfilmen?

– Anders Baasmo Christiansen kjører jo snøscooter gjennom sentrum i Nord da, det teller jo litt. Jeg har alltid drømt om å filme en hel film i Trondheim, jeg har til og med skrevet et manus, men det var så dårlig at ingen ville gi det penger. Men det som er helt sikkert er at den første Trondheimsfilmen kommer, at jeg ikke lager den, og at innen fem år så er det spilt inn minst tre spillefilmer i Trondheim. Det paradoksale er at min kollega Yngve Sæther, som har produsert masse film i Stavanger, er oppvokst på Singsaker. Han har alltid hatt en drøm om å lage en Trondheimsfilm. Dere bør ta en prat med han.

DOKUBØLGE. Vi ringer Yngve Sæther i håp om å bli klokere, men siden han ikke tar telefonen, ringer vi produsent Dag Hoel i stedet. Hoel driver selskapet Filmproduksjon AS i Trondheim og har de siste årene produsert en rekke dokumentarfilmer i regionen. Hoel tror Denstad Langlo har et poeng når han sier at patriotismen ikke har vært sterk nok til å starte en filmbølge i byen, vel og merke på spillefilmfronten.

– Men for noen år siden begynte Trondheim å produsere dokumentarfilm av høy kvalitet. Jeg var personlig mer interessert i det enn fiksjonsfilm. Det var et veldig bevisst valg. De som gikk med en spillefilmdrøm i magen kom seg egentlig ingen vei, sier han.

Verken Nord ellerJag etter vind ser ut til å fungere på samme måte som Mongoland eller Himmelfall.

Kulturdepartementet anser markedet for dokumentarfilm og kortfilm i Trondheim som betydelig større enn markedet for spillefilm. I forslaget for 2014 støttes Midtnorsk Filmsenter med fem millioner kroner, mens Filminvest Midt-Norge støttes med 1.035.000 kroner. Midtnorsk Filmsenter støtter primært dokumentarfilm og kortfilm, mens Filminvest Midt-Norge støtter og investerer i spillefilm.

Tilbake til Dag Hoel. Er det risikosport å satse på spillefilm i Trondheim?

I en paneldebatt i 2011 sa du: “Å produsere spillefilm i Trondheim er ikke noe man på død og liv skal gjøre”. Er ikke det en litt defensiv holdning?

– Resonnementet mitt den gangen var at vi har et godt dokumentarfilmmiljø i Trondheim. Jeg er dokumentarist og har holdt på med dokumentar i mer enn tretti år. For meg har det ikke vært noe mål å lage en spillefilm. Samtidig, den dagen det kommer en regissør til meg med et godt manus og sier: “dette har jeg lyst til å gjøre i Trondheim”, så er jeg selvfølgelig interessert i det. Som produsent ser jeg på det som en meget god investering. Foreløpig har ikke det manuset dukket opp, ikke på mitt bord i alle fall.

Hoel tror ikke det står og faller på engasjementet i byen, men hevder Trondheim mangler en dyktig regissør som våger å satse.

– Rune Langlo har laget to filmer i Midt-Norge, men han har gjort det med et produksjonsselskap fra hovedstaden i ryggen. Filmene er ikke midtnorske, de er per definisjon østlandske, og har ikke gitt filmmiljøet et puff på samme måte som Mongoland gjorde i Stavanger.


VENTE, BLINKE. Vi legger på. Dagen etter ringer Yngve Sæther, produsent i Motlys. I tillegg til Nord og Jag etter vind står produksjonsselskapet bak filmer som Himmelfall, Mannen som elsket Yngve og Oslo, 31. august.

Du kommer fra Trondheim, har produsert en rekke byfilmer, men aldri en skikkelig Trondheimsfilm. Hvor blir den av?

– Den kommer neste år.

Gjør den!?

– Ja, det er planen i alle fall. Vi har en søknad inne hos NFI med en regissør fra Trondheim som heter Yngvild Sve Flikke. Vi håper å starte innspilling i mai eller juni neste år. Filmen heter Vente, Blinke og utspiller seg i Trondheim. Vi ønsker å benytte oss av byens lys, folk, beliggenhet og arkitektur.

Du er i ferd med å ødelegge premisset for denne saken. Er dette hundre prosent bankers?
– Nei, men jeg vil si det er gode muligheter for det. Det endelige svaret kommer i januar.

Vi trøndere har alt for lite Oslo-hat i oss.

LOKAL FORANKRING. Sæther forteller at det er tilfeldighetene som rår når Motlys nå velger å satse på verdens første Trondheimsfilm. Han er bare delvis enig med Hoel i at produksjonsselskap og regissør må holde til i byen for at filmen skal være ekte vare.

– Det er ikke så viktig at produsenten sitter i byen. Det er viktigere at regissør og manusforfatter holder til der. Det er et større problem at folk i Trondheim ikke er patriotiske nok, de flytter ut av byen for godt. Bergensere blir gjerne boende i hjembyen eller flytter tilbake etter noen år utenbys. Folk fra Stavanger også, de har skjønt at det er godt å ha noen å hate.

Han påpeker at patriotismen i Stavanger har mye å takke barne- og ungdomsteateret for.

– En veldig viktig forutsetning for Stavangerbølgen var barne- og ungdomsteateret ved Rogaland Teater. Veldig mye av den kreative virksomheten har spunnet ut av det miljøet. Tore Renberg og Kristoffer Joner har begge bakgrunn derfra. Det er ingen tvil om at den institusjonen har vært en viktig møteplass.

Trondheim har kanskje ikke det samme møtestedet for kreative krefter, tror Sæther. I håp om å få til noe lignende, etablerte han Cinemateket Trondheim i 1993. To år senere lokket hovedstaden med jobbtilbud.

– Jeg følte jeg måtte takke ja til stillingen for å komme meg videre. Det var et lite miljø og jeg ble lei av å gjøre alt selv. Trondheim manglet en møteplass. Vi fikk det delvis til med Cinemateket på Rosendal, det ble i det minste et miljø rundt det å se film, men vi kom aldri helt i mål med prosjektet.

NO SURF. Tilbake på Dragvoll. Lunsjen er over, og filmstudentene går i gang med å rigge opp til neste scene. Astrid Thorvaldsen forteller at filmbudsjettet er på skarve 100.000 kroner og at bortimot alle pengene har gått til monstrene i filmen. Innimellom praten slår det oss: Thorvaldsen tilhører en gruppe som dro hjemmefra, nærmere bestemt Spydeberg, for å studere film i Trondheim. Nå har hun vært her i nesten fem år. Om ikke trønderne er patriotiske nok, kanskje innflytterne tar på seg jobben?

– Jeg opplever miljøet som godt, men lukket. Jeg har for eksempel aldri møtt noen som går på filmlinja på NKF (Norges kreative fagskole). Trondheim mangler et samlingspunkt for filminteresserte. Rosendal kunne vært nettopp det, en sånn yngleplass. Midtnorsk filmsenter har bransjetreff og lignende, men det er ikke særlig godt markedsført. Det samme gjelder Cinemateket. Jeg vurderte å bli med i starten, men jeg kjente ingen som dro dit. Terskelen ble for høy.

Hun savner det gode presset. Sparket bak.

– Professorene er flinke til å ta initiativ, men i mange sammenhenger blir det med initiativet. Ting tar lang tid. Jeg savner at de ikke maser mer og følger oss bedre opp, det hadde vært innmari ålreit.

Stavangerbølgen oppsto mye på grunn av Ommundsen sin intense forakt for filmbransjen i hovedstaden. 

Så du satser ikke på å surfe på den bebudede Trondheimsbølgen som angivelig er like rundt hjørnet?

– Jeg blir kanskje en liten stund, men neppe veldig lenge. Planen er Oslo.