Tv-høstens store høydepunkt har vært oppdagelsen av The Chris Gethard Show. Det viktigste tv-programmet i verden. Akkurat nå.
EN AV DE MEST interessante aspektene ved det siste tiårets hodeløse opphaussing av konseptet “kvalitetsmessig ambisiøst tv-drama”, er at det har lagt nye rammevilkår for hva som er rimelig å forvente av tv-mediet. Det produseres fortsatt uhorvelige mengder tv-innhold hvis primære målgruppe er mennesker som er for tiltaksløse til å sovne, men samtidig et ørlite hakk for vitale til å slutte å puste, og så lenge det finnes et marked for vaffelrøremix iblandet avfallsprodukter fra Smash-samlebåndet, vil denne typen programmer aldri forsvinne. Samtidig har et snaut tiår med repetitivt messende avis- og magasinartikler om at amerikansk tv-drama er skikkelig knall bidratt til å skape en oppfatning om at det virkelig ikke finnes grenser for hva en tv-serie kan oppnå.
Dette er i utgangspunktet en positiv utvikling. Tv er det mest konservative og tungrodde av massemediene, og samtidig det hvor kunstneriske og kvalitetsmessige hensyn tradisjonelt har minst betydning, og alt som kan bidra til å endre dette er av det gode. Samtidig har det økende fokuset på såkalte “kvalitetsserier” bidratt til å skape en merkelig polarisering: I likhet med “kvalitetsjournalistikk” er det et begrep som først og fremst stiller spørsmålet om hva i alle dager det er man tenker at man driver med til vanlig dersom man ser det nødvendig å spesialmerke alt som holder et minstemål av kvalitet.
Begrepet bidrar dermed til å gjøre “kvalitet” til en nisje for spesielt interesserte, hvilket i tur legitimerer alt det andre produksjonsselskapene finner det for godt å velsigne offentligheten med.
Men det er jo ingen tvil om at fiksjonsproduksjoner for tv har blitt mer komplekse, mer ambisiøse, mer utforskende og mer krevende. Spørsmålet er hva som har skjedd med resten av det som sendes på tv, og svaret på det er vel i grove trekk at dersom man har høyere forventninger til tv-bransjen enn at den nå og da skal greie å snuble over en underholdende kombinasjon av selvtilfredse ekshibisjonister og søkte situasjoner, så har realitysjangerens suksess påvirket tv-tilbudet i negativ retning.
REALITY-TVS POPULARITET og raske spredning skyldes
hovedsakelig to ting: For det første er det betraktelig billigere å produsere
reality enn manusbasert underholdning, og for det andre var realitysjangeren da
den først dukket opp et høyst betimelig friskt pust som brøt med alle de
kunstige fremstillingene av menneskelig atferd som flerfoldige tiår med
samlebåndsproduserte tv-serier hadde gitt opphav til. De tidlige realityseriene
lot mennesker få være mennesker på tv – i alle fall virket det sånn en liten
stund. Etter hvert ble det imidlertid klart at det å se oppmerksomhetshungrige
individer virre rundt foran kamera ikke nødvendigvis er interessant i seg selv,
og derfor har realityseriene blitt strammere og mer strukturerte for hvert år
som har gått siden Big Brother først så dagens lys.
I dag kjennetegnes realitysjangeren av en bruk av klipp, redigering og manus som effektivt forhindrer at spontan og naturlig menneskelig oppførsel noensinne når skjermen.
Men det finnes ennå glimt av håp. For mitt vedkommende har tv-høstens store høydepunkt vært oppdagelsen av The Chris Gethard Show. TCGS er et ukentlig timelangt program som sendes på den New York-baserte lokal-tv-kanalen Manhattan Neighborhood Network og på TheChrisGethardShow.Com. Flankert av et entusiastisk og trofast publikum, en middelaldrende dame som er skikkelig god med rockeringer og en broket forsamling av faste paneldeltakere og mer eller mindre celebre gjester, gjør skuespiller og komiker Chris Gethard hvert uke et tappert forsøk på å lede en forestilling som er like deler talkshow, sketsjekomedie, innringingsprogram og audiovisuell støttekontakt for mennesker med utilfredsstilte emosjonelle behov.
Det er mye som kan gå galt når amatører lager lokal-tv på nullbudsjett, og om det ikke er teknikken som svikter, innser ofte Gethard midtveis at konseptet de har basert episoden rundt ikke fungerer i det hele tatt, hvorpå han og kollegene febrilsk prøver å finne på noe annet å fylle sendetiden med. The Chris Gethard Show er tidvis hjelpeløst amatørmessig, men det de mangler av profesjonalitet tar de igjen i spontanitet, oppfinnsomhet og en høyst genuin uforutsigbarhet som ellers glimrer med sitt fravær i dagens tv-underholdning
Å hylle et tv-program fordi det inneholder dødtid og uvisshet er i utgangspunktet en fallitterklæring, og The Chris Gethard Show hadde naturligvis vært uutholdelig om det kun var dette det hadde å by på.
Men Gethard er et unikum av en komiker. Det er egentlig ganske vanskelig å bedømme hvorvidt han egentlig er morsom, men strengt tatt har ikke det no å si: Gethard er så oppriktig velmenende i sin omfavnelse av sitt publikum – som hovedsakelig består av mennesker som er sulteforet på tilhørighet – at han kunne vunnet en velviljekonkurranse med en kennel full av kjærlighetssyke labradorvalper.
TCGSer en mellomting mellom en ungdomsklubb og et krisesenter, og Chris Gethards hjerte er som et døgnåpent parkeringshus.
I tillegg har programmet et forbausende bra husband, gjester som Amy Poehler, Zach Galifianakis og Tom Scharpling, og en sans for underholdende dumskap som minner om det man i mer disiplinert form finner hos Letterman og gamle XLTV.
The Chris Gethard Show er kanskje ikke så veldig bra, men det er det første tv-programmet jeg har funnet på år og dag som jeg vil beskrive som vakkert.
The Chris Gethard Show blir muligens
å se på Comedy Central fra og med neste år. Inntil videre kan alle episodene
streames fra blip.tv.
De tre beste introduksjonsepisodene er:
1.) Checkin’ in with Alyssa (Ep. 35)
2.) Open for Delivery (Ep. 115)
3.) Conspiracy Theory Gary Show (Ep. 94)